Hvorfor shortsalg er risikofylt til tross for økonomisk Armageddon
Det er daggry. Lange amerikanske renter har akkurat hatt sin største nedgang siden 1962, finansaksjer er opp 10% og Sun Microsystems har steget 79% på oppkjøpsrykter.

I et intervju med Finansavisen 5. mars i år uttalte jeg at, dersom du hadde råd, var det nå for sent å selge aksjer og for risikabelt å gå short. Dette til tross for at jeg var av den oppfatning at økonomien ville fortsette utforbakke. Jeg mottok en rekke kommentarer de påfølgende dager fra engasjerte lesere som var enige i den siste konklusjonen, men som ikke kunne forstå min skepsis mot å gå short. Et par, sikkert med rette, anklaget meg for å være for forsiktig og at ”Den som intet våger, intet vinner”. Et uttrykk som av en eller annen grunn har gått igjen i livet mitt.

Utfordringen i dag, slik jeg ser det, er mer kompleks enn det. Generelt er det mange som våger, færre vinner og få av sistnevnte kategori beholder sine gevinster over tid. Media fokuserer naturlig nok på de få med virkelig suksess og gir med det inntrykk av at veien til rikdom er lettere enn den virkelig er. De fleste av de som taper blir borte før de kommer i rampelyset og man får følgelig et skjevt inntrykk av hvor mange som feiler for hver som vinner.

Et annet moment vil være å skille de med dyktighet fra de som kun hadde flaks. Én person i en mengde av 64 personer vil statistisk klare å slå 7 kron eller mynt etter hverandre. For mange år siden gjorde jeg dette eksperimentet under et foredrag på Sørlandet. Heldig for meg klarte én i forsamlingen å få dette til og alle klappet ham på skulderen og sa: ”Godt gjort!”  Jeg spurte deretter forsamlingen hvor mye de var villige til å satse på at samme person klarte å gjenta bragden.  Applausen stilnet umiddelbart.

Det er vanskelig å vinne uten å våge. Ordet som betegner de som allikevel klarer dette er ”arvinger”. Utfordringen for disse er like fullt å beholde midlene. Utfordringen for de som både våger og vinner er å erkjenne om dette var flaks eller dyktighet. Jeg kan selv huske mange investeringer jeg har gjort som ble til suksess på grunn av faktorer fullstendig utenfor min kontroll og tanke.

Utenfor min kontroll var følgelig også forslaget til republikaneren Barney Frank, som forøvrig er formann i amerikanske House Financial Services Committee, om å gjeninnføre the ”Uptick Rule”. En regel som krever at man kun kan selge en aksje short dersom kursen er høyere enn siste omsetning. Dagen nyheten ble kjent steg S&P-500 indeksen over 6%. Gårsdagens nyhet om at den amerikanske sentralbanken vil sette seddelpressen i høygir i et forsøk på å redde økonomien, kom også som en overraskelse på markedet og medførte den kraftigste oppgangen i kursen på amerikanske statsobligasjoner på 47 år. Poenget mitt med forsiktigheten mot short salg var nettopp at vi befinner oss i en fase av nedgangen hvor de store overraskelsene sannsynligvis vil være til oppsiden. Dette grunnet at pessimismen allerede er så stor og at ”overraskelser” derfor vil være av positiv art. Det er således tryggere å bruke opsjoner hvis man skal gå short eller i det minste vente til en korreksjon har lettet litt på markedstrykket.

Amerikansk humor
Forleden opplevde jeg å bli hengt ut av Finansavisen for å ha vært ”nedlesset med islandske og amerikanske tapsobligasjoner”. Da det ble påpekt for journalisten at jeg hverken personlig eller gjennom fondene jeg forvalter, har vært- eller er investert i nevnte type obligasjoner ble dette noe overraskende tatt ille opp. Antagelig min feil for å ha glemt at det i journalistikken angivelig er et ordtak som heter at man ikke skal ødelegge en god historie med fakta. En potensiell dårlig dag ble imidlertid raskt snudd da jeg nevnte denne historien med ordtaket for en amerikansk venn av meg som tvert sa: ”Over here people who do that are called republicans, not journalists”.