Er det overhode mulig å ta lærdom av finansiell historie?

For mange investorer og sparere har finanskrisen vært katastrofal. Ikke bare har de fleste finansielle aktiva enten falt kraftig eller i noen tilfeller blitt totalt borte, men øvrige aktiva som hus, hytter og båter har også falt merkbart i verdi. Når disse i mange tilfeller allerede hadde en ”spenstig” belåningsgrad blir konsekvensen at gjeld/verdi-forholdet til bekymring for både låntager og långiver.

Det interessante er at problemene nok en gang skyldes at både investorer, forbrukere, myndigheter, finansinstitusjoner og banker har hatt urealistisk forventninger til de økonomiske utsiktene. Det er her mangel på å ta til seg lærdom kommer inn. Til tross for at de fleste som er i økonomisk uføre idag opplevde børskrakket i 1987, Asia- og Russlandskrisen i 1998, dot-com boblens sprekk i 2000 og dermed av empiri burde vite at enhver markant overdrivelse av den langsiktige trenden vil bli brutalt korrigert – ignorerte man alle faretegn som gjeldsvekst, fallende sparerate, forbrukshysteri og viljen til å påta seg gjeldsforpliktelser som kun kunne betjenes gjennom fortsatt verdistigning.

”This time is different”-uttrykket må ha en nærmest narkotisk eller hypnotisk kvalitet forankret i at det gang på gang har vært i stand til å fjerne all erfaring og dømmekraft og erstatte dette med en grådighetsberuselse og en følelse av usårbarhet. Det eneste som synes å kvalifisere til å fortjene påstanden om ”This time etc” denne gangen er at mens banksjefene og meglerne hoppet ut av vinduene i 1930-årene, kaster disse nå i steden kundene ut av vinduene. Så mye for myndighetenes krisepakker.

Aksjenes paradokser
Så hva viser empiri/fakta? Ifølge Harald Magnus Andreassen i First ville man målt fra 1983 tjent like mye penger på være investert i norske statsobligasjoner som å ha vært investert i norske aksjer. Man har med andre ord fått like godt betalt for å investere risikofritt som for å ta risiko. Dette til tross for at aksjemarkedet steg 48% i årene 1999 og 2003, 40% i 2005, 38% i 2004 og 32% i årene 1997 og 2006. Man skjønner ved hjelp av litt enkel matematikk at når det først regner på børsen så høljer det skikkelig. Faktisk så mye at når akademikere og bankstrateger og rådgivere i disse dager blir spurt om en trygg pengeplassering over de neste 5 år så svarer fem av seks spurte at de ikke ville anbefale aksjer. Det paradoksale her er at alle anbefalte aksjer med samme tidshorisont da kursene var 148% høyere enn det de er idag. Spørsmålet er om denne endringen er basert på nyfunnen lærdom eller et utslag av spontan, adrenalinpumpende frykt.

Et annet paradoks er at ingen av de spurte synes å ha hørt om porteføljeteori og diversifisering. Investeringer i aksjer er ikke en binær øvelse selvom det av avisene kan tyde på at mange oppfatter det slik. Med andre ord, aksjer er ikke nødvendigvis en av og på bryter – full gass eller full brems. Tar vi høyde for at aksjer kan halvere seg i et dårlig år (Oslo Børs gjorde mer enn det ifjor mens det var noe mer moderat utvikling på de fleste andre børser) er det mulig å konstruere en portefølje for de neste 5 år som har aksjer i seg og som med 95% sannsynlighet ikke vil lide tap. Ved å ta utgangspunkt i vår erkjennelse om at aksjer kan falle 50% i et dårlig år samt at vi kan oppnå 3.5% pro anno risikofritt ved å investere i statsobligasjoner vil en slik portefølje ha en fordeling på 82% statsobligasjoner og 18% aksjer.

Er vi villige til å ta litt mer risiko gjennom å kjøpe 5 års kredittobligasjoner med høy kvalitet i steden for statsobligasjoner får vi en noe høyere rente som gjør det mulig for oss å øke aksjeandelen til 25% med samme tidshorisont.

Et tredje paradoks i forhold til spørsmålet om hvorvidt det er mulig å ha en positiv lærekurve innenfor finans gjenspeiles i en undersøkelse Synovate, ifølge Finansavisen, har gjort for DnB NOR. Den viser at tilsammen at 46% av de spurte har tenkt å spare i aksjer i 2009 (en imponerende størrelse i seg selv tatt i betraktning av utsiktene i verdensøkonomien), men at ingen ville gjøre dette gjennom plassering i indeksfond. Spørsmålet blir da om dette betyr at 100% av de som har tenkt å plassere penger i aksjer forventer at de selv eller aksjefondene de velger vil slå markedsgjennomsnittet? I så fall er dette sikkert den samme gruppen som befolket 70%-andelen som mener at de er bedre enn gjennomsnittet til å kjøre bil. Optimisme synes å være en lettere egenskap å inneha enn selvinnsikt eller statistikkunnskaper.

”Det er gull”
Plassering i gull stod forøvrig ikke referert til i Synovate-undersøkelsen. Det vites ikke om dette skyldes at spørsmålet ikke ble stilt eller om ingen hadde tro på det edle metallet. Her er imidlertid noen fakta om gull som kan være av interesse: Den største årlige nedgangen i gullprisen, målt siden 1949, har vært på 33% (denne var i 1981 – to år etter gullprisens rekordoppgang på 127% på ett enkelt år). Ifjor, da verdens aksjemarkeder var i fritt fall, steg gullprisen med 5%. Målt fra 1996 (da Oslo Børs etablerte OSEBX-indeksen) har gullprisen steget 159%. I samme periode har Oslo Børs steget 92% og MSCI World steget 5%. Hittil i år har gullprisen steget 15%, mens Oslo Børs har falt 6% og MSCI World er ned 15%. Siden gullstandarden ble opphevet i 1971 har det edle metallet steget over 2000%, eller 2.6 ganger så mye som aksjemarkedet.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Tags:

2 kommentarer to “Er det overhode mulig å ta lærdom av finansiell historie?”

  1. Det er lagt ut 2 interessante artikler på mises.org om gullprisen under Bretton Woods;

    http://mises.org/story/3402
    http://mises.org/story/3325

    God Påske!

  2. quote
    «Siden gullstandarden ble opphevet i 1971 har det edle metallet steget over 2000%»

    Jeg synes det er en drøy påstand å kalle Bretton Woods for gullstandard.
    Det var en kvadruppel pyramide dog himmelvidd bedre en dagens penger som henger 100% i løse lufta.

    (Bankene hadde delvis reserve i sentralbankene som hadde delvise reserver i dollar som var delvis backet i gull.)

    Gull og Sølv ER penger. Dersom vi hadde hatt et sunt pengevesen med gull og sølv ville vi ikke hatt noen krise.

    -Fractional reserve banking er legalisert svindel som skjer ikke bare med statens velsignelse, men endog med statens støtte.

    -Gull må legaliseres som betalingsmiddel. Tvungent betalingsmiddel og statlig pengemonopol må avskaffes.

    -Sverige hadde noe som minnet om free banking 1830-1902 (dog med fractional reserve) og opplevde ingen kriser.