Politikernes populistiske reguleringer

Ved  G20 møtet i helgen mante blant andre Tysklands statsminister til en strengere regulering av hedgefond. Riktignok har hedgefond hatt en kraftig vekst de  siste par tiårene, men det er samtidig et paradoks at det har tatt  myndighetene 60 år og fem økonomiske nedturer å komme på denne tanken. Et  visst behov for fakta synes her nødvendig:

Hedgefond så dagens  lys i 1949 som en følge av at den Harvard-utdannede økonomijournalisten og  tidligere amerikanske vise-konsulen i Berlin, Alfred Winslow Jones, var lei av  de store tapene han var blitt påført ved å ha vært investert i aksjefond.  Winslow Jones hevdet at man kunne oppnå bedre avkastning med en lavere risiko  gjennom en friere investeringsstrategi, noe han demonstrerte ved å slå  aksjemarkedet ned i støvlene over de neste 34 år.

Til tross for  globalt forbud mot å markedsføre andre type fond enn aksjefond (myndighetene  har merkelig nok aldri vært særlig opptatt av denne konkurransevridningen) har  investering i hedgefond hatt en kraftig vekst. Etter hvert kjente forvaltere  som filantropen George Soros, Julian Robertson og Michael Steinhardt bidro  både til å gi hedgefond ansikt samtidig som de irriterte både myndigheter og  andre finansielle aktører gjennom  å påpeke globale ubalanser og samtidig være villige til å satse penger på at  disse ville bli rettet opp. I 1992 mente Soros at britiske pund var kraftig  overvurdert og tvang tilslutt Bank of England til å oppgi sine støttekjøp. I  1997 gjentok han suksessen i Asia. Ved begge tilfeller var hans økonomiske  analyse korrekt og myndighetene ble svært motvillige tvunget til å innse  dette. Hedgefondene fikk gjennom dette noen formidable fiender. I så henseende  er det et paradoks at når økonomisk utvikling nå går ut av kontroll så  tilkaller myndighetene nettopp George Soros til Davos, offisielle høringer og  private konsultasjoner.

Tallenes tale
Så til mer  tallbaserte fakta. Målt fra 1994 (da man fikk representative indekser for hedgefond) viser tallene at hedgefond har hatt 3 tapende år. Aksjemarkedet har  i samme tidsrom hatt fire tapende år. Det dårligste året for begge  aktivaklasser var i fjor med en nedgang på 19% i hedgefond mot et aksjemarked  som var ned 42%. Investerte man penger i hedgefond i begynnelsen av 1994 og  frem til i dag ville avkastningen ha vært på 255%. Aksjer har i samme tidsrom  gitt en avkastning på 40%.

Så til mørketallet. I 1998 gikk  verdens største hedgefond (Long Term Capital Management – LTCM) overende.  Fondet var stiftet av flere Nobel-pris vinnere og hadde en belåning på mellom  30 og 50 ganger egenkapitalen. Myndigheter og banker gikk straks på  barrikadene og beskrev dette som uansvarlighet, og bankene fikk overta verdiene i LTCM som de senere  solgte ut med enorm fortjeneste. Belåningsadgangen til hedgefond ble omgående  redusert.

Regulering
Apropos  regulering: I 2008 hadde hedgefondene redusert sin belåningsgrad til under 1  ganger egenkapitalen. Bankene, som hele tiden har vært regulert av myndighetene, hadde derimot økt sin belåning til 40-60 ganger sin egenkapital  (mer  enn det LTCM hadde i 1998) og må nå ha krisehjelp fra nettopp myndighetene. I 2008 falt bankaksjer med 60% og i 2009 har de falt ytterligere  30%.

Mer om  regulering: Fjorårets største finansskandale, Madoff-saken, ble gjort av en  aktør som var regulert av verdens strengeste kredittilsyn,  amerikanske SEC.  Ifølge Financial Times viser det seg nå at meglerhuset Madoff Securities i 13  år har sendt ut falske sluttsedler uten at dette ble oppdaget.

Er det noen som med hånd på hjertet kan hevde at regulering  virker?

Det er dessuten ikke slik at ingen hedgefond er  regulert. En rekke land har slik regulering hvorav Irland er den strengeste og  mest beskyttende for investorer. Tillatt belåning er meget moderat,  investeringsmandatet må forhåndsgodkjennes av myndighetene og det oppnevnes to  uavhengige institusjoner som har innsyn i alle fondets transaksjoner, foretar  verdsettelse av fondet og som har plikt til å rapportere eventuelle avvik til  myndighetene. For å sette dette i perspektiv har norske verdipapirfond et mye  slappere regelverk. WarrenWicklunds hedgefond er godkjent og registrert i  Irland.

I den største finanskrisen siden krigen har myndigheter,  banker og kredittratingbyråer et klart behov for å tåkelegge eget ansvar og  hva er bedre til å gjøre dette enn å skylde på andre. Det faktum at  myndighetene hele tiden har hatt ansvar for å regulere bankene som først førte  oss inn i boliglånskrisen forties. Det samme gjør ansvaret bankledelsene har  hatt som har pådratt seg gjeld og forpliktelser de ikke har ryggrad til å  bære. Skattebetalerne må hjelpe bankene å overleve uten at noen stiller  banksjefene til ansvar. Hedgefondene har hverken bedt om eller fått noen  krisepakke. Ansvaret til kredittratingbyråene som skrev under på verdifastsettelsene på sikkerheter som viser seg å være null verdt nevnes kun  i bisetninger.

Konklusjon
Økt regulering kan være en lav pris å betale dersom  man i fremtiden kan unngå nye økonomiske kriser, men det forutsetter at den  omfatter de som faktisk er skyld i dagens økonomiske  uføre.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Tags:

4 kommentarer to “Politikernes populistiske reguleringer”

  1. Trojan sier:

    Kredittratingbyråene, meglere, analytikere, såkalte økonomer, strateger, rådgivere……..
    HVA DRIVER DISSE OVERBETALTE FJOLSENE MED? Nei takke meg til reflexivity!! Alle aktørene tar feil, systemet er bygget på feil teorier, feil fundament og har feil mennesker….Jeg har hatt en fantastisk god avkastning de siste 15 årene og bruker ca. 60 min daglig på forvaltningen. Leser ikke FA DN eller annet tull.. Hold fokus på fakta! Jeg er så lei av besserwissere som daglig skal mene noe om markedet. Uten en god mm startegi og objektive fakta er det null å hente.

  2. Gumle Måsegg sier:

    Veldig bra blogg med interessante fakta og skarpe refleksjoner!

    Til siste avsnitt: Det som må reguleres er vel da politikerne? Det er altså noen titusen medlemmer i samtlige norske partier, kandidater til valg avgjøres av ca. 2% og vi ser familiedynastier og gjentagelser av handlemønstre som ikke fører frem. Ref Einstein’s definisjon av insanity.

  3. Politikerene bør reguleres vesentlig kraftigere. De burde for eksempel vært regulert fra å tvinge på oss forsvarløse borgere papir som betalingsmiddel.

  4. Trond sier:

    Veldig bra blog, Peter – den skal leses fremover. Takk for at du tar deg tiden!