Arkiv for januar, 2010

Kina, krisepakker & eiendom

onsdag, 27. januar, 2010

According to a complex and largely nonsensical mathematical equation reckoning with such variables as weather, debt, and seasonal motivational levels, yesterday was officially the most depressing day of the year. From now until Christmas the outlook can only improve.

Kinas økonomiske krisepakke på $586 milliarder, ytterligere $124 milliarder til utbedring av helsesektoren og en rekke andre tiltak er i sum større enn noe annet land. Resten av kloden har således mye å takke kineserne for idet det var denne pakken som sørget for at den økonomiske motoren i landet fortsatt gikk. Uten denne ville de øvrige globale pakkene muligens reddet bankene på kort sikt, men uten kinesisk etterspørsel etter varer og tjenester ville verdensøkonomien raskt skåret seg.

Kineserne var også de «smarteste gutta i gaten» ved at de raskt reagerte på signalene om nedgang gjennom å stanse importen av råvarer og heller benytte den innenlandske etterspørselen til redusere sine varelagre. Samtidig benyttet de også muligheten til å forbedre sin forhandlingsposisjon overfor sine utenlandske leverandører. Stimulitiltakene virket således perfekt idet behovet for ny import inntraff samtidig med at råvarepriser hadde falt 70% og fraktrater var ned 95%.

Gjenopptakelse av importen stanset fallet i både råvarepriser og fraktrater. Oppgangen i disse to markedene ga igjen gnisten til- og grunnlaget for fjorårets oppgang i aksjer og en rekke andre aktiva.  

Tilsvarende mange andre land var bygningsindustrien i Kina en av næringene som fikk de største tildelingene av midler. Infrastrukturelle utfordringer økte behovet for sentralisering og nye byer dukket opp som paddehatter. Behovet for sentralisering kombinert med en voldsom økonomisk veksttakt medførte at etterspørselen etter boligblokker og næringsbygg skjøt i været med en hastighet som ikke står tilbake for Dubai, inntil nylig, og Hong Kong før det.

Kineserne har riktignok varslet om en boble (av en eller annen grunn er de de eneste som kan snakke om dette uten å bli latterliggjort) og har iverksatt tiltak for å kjøle økonomien ned. Resten av verden er enten så avhengige av kinesisk vekst eller for tunghørte til å ta dette innover seg. Ordtaket «et bilde sier mer enn tusen ord» kan således muligens være til hjelp. Nedenstående grafe viser den kinesiske eiendomsindeksen. Det som får meg til å sette meg opp i stolen er at det er nettopp denne sektoren som indirekte har fått mesteparten av stimulansetiltakene.

chinareal

Til tross for den stimulansedrevne oppgangen i 2008 og 2009 er eiendomsverdiene fortsatt bare halvparten av hva de var før finanskrisen. Kanskje en sektor det kan være verdt å følge med på?

Sukkersjokk

tirsdag, 26. januar, 2010

Nyheten om forventet nedgang på 20% i Tanzanias sukkerproduksjon medførte i går et ytterligere hopp i sukkerprisen. Prisen på sukker har steget 117% på ett år og er nå den høyeste på 29 år. Blant  årsakene til oppgangen er dårlig vær i India, Brasil og Indonesia samt økt etterspørsel etter biodrivstoff. Dette er gode nyheter for folkehelsen, men dårlige nyheter for de med sukkerhunger og deres 2. deriverte; tannlegene.

sugar

Det finnes imidlertid håp. En stor del av den senere tids oppgang skyldes ubalanse i leveringssituasjonen på kort sikt. På én måned har sukker for levering i mars i år steget hele 30%, mens sukker for levering i mars 2011 kun har steget 5%.

sugarfwd

Kan man imidlertid holde behovet for søtsaker i sjakk til mars 2011 er prisen over 30% lavere enn dagens nivå. Dette betyr at man ved uendrede sukkerprisene vil oppnå en avkastning på 46% på ett år ved å kjøpe denne kontrakten. Sagt på en annen måte et det med  andre for tidlig å gå short globale tannlegepraksiser.

Et mer interessant spørsmål er om sukker er så viktig at det iferd med å bli et nytt «gull»; noe alle flokker seg til ved den minste uro. Målt over de siste 3 år er prisen på gull i forhold til sukker nemlig på det laveste nivået vi har registrert. 

goldsugar

Slikt er oppmuntrende, men gruses dessverre om vi måler dette forholdet tilbake til 1980. Da viser det seg at forholdet mellom gull- og sukkerprisen (for hva denne relevansen måtte være) er nær normal.

Dette er dårlig nytt for amerikanere som tenderer til å ha en høy andel sukker i dietten. De har allerede store nok utfordringer med høy arbeidsledighet, fallende boligpriser og to kriger på et kontinent de fleste av dem ville følt som sterkt utfordrende å finne på et verdenskart. Pannekaker uten sirup til frokost er en prøvelse de i en slik tid kunne vært foruten.

Frykten tilbake

mandag, 25. januar, 2010

Frykten kom sterkt tilbake i aksjemarkedene i forrige uke. VIX-indeksen, som forenklet måler frykten i markedet gjennom hvor mye investorer er villige til å betale for kursforsikring, steg i forrige uke med 52.48%. Tilsvarende oppgang har ikke vært notert siden oktober 2008.

vix

Man kan igjen ikke la væres over å undres hvorfor aksjeinvestorer alltid føler seg tryggere jo høyere kursene stiger. Klatrer man derimot opp en stige er det få som har problemer med å forstå at jo høyere man klatrer desto mer utsatt er man. Siden dette fenomenet alltid har vært til stede i aksjemarkedet, kan man ikke konkludere annerledes enn at grådighet må ha en bedøvende effekt på dømmekraften.

I en blogg skrevet den 14. januar nevnte jeg at det igjen var blitt meget rimelig å forsikre seg mot kursfall. Terminkontrakter på VIX-indeksen har riktignok ikke hatt like stort utslag som selve VIX-indeksen, men har allikevel steget 12% siden nevnte blogg. Dette er uansett mer enn nok til å dekke kursfallene på 5% i S&P-500 indeksen eller 6% på Oslo Børs i samme periode.

vixccrv

Det ovenstående chartet viser nivået for de ulike VIX-futurene den 14. januar (i grønt) og på fredag (i svart). Det bør nå ikke herske særlig tvil om at markedet også denne gangen hadde rett med hensyn til utviklingen.

Tatt i betraktning alle «løp og kjøp» anbefalinger på aksjer som den senere tid har vært gjengitt i pressen, kan vi bare nok en gang konkludere med at det er langt bedre å følge med på hva aktørene gjør fremfor hva de sier.

 

Statsobligasjoner opp 2.7% siden årsskiftet

Et alternativ til å kjøpe forsikring mot kursfall ville ha vært å kjøpe statsobligasjoner. Amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid har steget 2.7% siden årsskiftet. De tre faktorene som har bidratt til oppgangen har vært bankene som fortsetter å plassere TARP-midlene (krisepakkene) i trygge statsobligasjoner i steden for å låne dem ut (derved tar de pengene de låner fra staten og låner dem tilbake til staten med en pen gevinst).

us10

Videre har inndekning av short posisjoner bidratt til en god del av etterspørselen (grafen nedenunder viser at andelen shortposisjoner i disse obligasjonene var blitt svært høyt). Til slutt har sviktende kurser i aksjemarkedet fått investorer til enten å flytte penger over i pengemarkedsfond eller kjøpe statsobligasjoner. Samme grafe viser hvor stor den spekulative etterspørselen etter disse obligasjonene var forut for finanskrisen.

TYpos

En oppgang i obligasjonskurser betyr at avkastningen på disse faller. Siden årsskiftet har kursoppgangen i obligasjonene medført at avkastningen har falt fra 3.85% til 3.60%. Med andre ord er det ikke mye man får i året for å låne den amerikanske stat penger i 10 år. (Tatt i betraktning den storm av mistro jeg mottok da jeg nevnte at verdens største fond hadde gitt en årlig avkastning på 8%, blir 3.6% for absurd å regne).

Det absurde med denne avkastningen er allikevel ikke rentenivået, men det at investorer godtar stadig lavere rente på statsobligasjoner samtidig som CDS-markedet viser at kredittverdigheten deres er kraftig redusert. Dette gir ingen mening. Enten er statsobligasjonene feil priset (renten for lav) ellers så er CDS-prisen for høy. Jeg gjetter på førstnevnte.

Grensen nådd for Obama

fredag, 22. januar, 2010

President Barack Obama har følt seg gradvis mer provosert av de amerikanske investeringsbankenes opptreden. Samtidig som bankenes medvirkning til finanskrisen og hvordan de i ettertid har utnyttet denne er kommet for dagen, har begeret blitt fullt i 1600 Pennsylvania Avenue.

I går ble trinn to av Obamas innstramningstiltak presentert. Det nye tiltaket, som går under navnet «Volcker regelen», går i korte trekk ut på både å nekte bankene å spekulere for skattebetalernes regning og mot sine egne kunder. Den har i tillegg til hensikt å frata bankene konkurransefortrinnet de har hatt med hensyn til egenhandelen, gjennom at de både har hatt tilgang til billig kapital samt har hatt lite eller ingen krav til å stille sikkerhet for sine forpliktelser.

På de store europeiske børsene er det antatt at bankers egenhandel utenom market making står for 10-20% av volumet.

President Obama presiserte imidlertid at risikotagning generelt var et positivt bidrag til økonomisk fremgang og utvikling. Det han imidlertid ønsket var at dersom bankene skulle drive med denne aktiviteten, så burde det være organisert som hedgefond eller private equity fond og ligge utenfor banken. De skulle såldes ikke ha adgang til billig kapital eller kundeinformasjon. I tillegg blir de pålagt å stille sikkerhet som alle andre. 

Effekten av at bankene gjennom krisepakkene har fått lov til å overføre sine dårlige fordringer til sentralbankene i bytte med hard cash, har svekket sistnevntes balanser. Dette betyr at nasjonalgjeld er ansett som mer usikker enn den var, mens gjelden til bankene er ansett som mer sikker. Alt på bekostning av skattebetalerne.

Kredittforsikring på europeisk nasjonalgjeld har på ett kvartal steget med 86%. I rettferdighetens navn bør her nevnes at økende økonomiske problemer i Hellas, Portugal, Irland og Spania skal ha en del av denne skylden. Uansett, det hersker liten tvil om at krisepakkene koster skattebetalerne penger og det er beundringsverdig av Obama å sette dette på agendaen.

sovx

Aksjebelåningen tredoblet

Onde tunger skulle i går ha det til at avisoppslaget om at interessen for belåning av aksjer hadde tredoblet seg var dråpen som fikk markedet til å vippe over. Kombinasjonen av dette samt at «alle» hadde kjøpt mer aksjer enn de burde forut for det mest markedsførte fenomenet innen finans, nemlig nyttårsrallyet, var nok en bidragsyter til kursfallet. En oppgang krever som kjent flere kjøpere enn selgere, men dette er logisk sett vanskelig å få til når alle allerede har kjøpt. Situasjonen i dag er at både MSCI-World Stock Index, Kina og Oslo Børs har falt siden årsskiftet.

Avisene har den senere tid vært fulle av prognoser som overgikk hverandre med hensyn til hvor trygt det nå var å kjøpe aksjer. Man kan derfor med stor sannsynlighet være sikker på at de neste to chartene ikke ble sendt rundt i denne anledning.

Begge viser Dow Jones Industrial Average, men i ulike tidsepoker. Det første viser krakket i 1929 og den etterfølgende oppgangen på litt over 50% av det foregående fallet. Størrelsen på denne oppgangen gjorde at man i april 1930 følte seg svært trygg på at de gode tidene var tilbake.

djia

Neste chart viser kursfallet under finanskrisen og oppgangen som fulgte. Den har også tatt igjen litt over 50% av det foregående tapet. Det er ikke mange dagene siden det også denne gangen syntes å være en bred oppfatning om at fremtiden nå var problemfri. Jeg tror jeg har de fleste med meg når jeg håper at historien denne gangen ikke gjentar seg.

djia1

High Yield & Platinum

tirsdag, 19. januar, 2010

Utviklingen i internasjonale High Yield obligasjoner viser hvilken suksess globale myndigheter har hatt med sin lavrente politikk. Den lave renten har har tvunget investorer på jakt etter avkastning utover på risikoskalaen. Manglende vilje til å låne ut fra bankenes side (disse kan tross alt låne nærmest gratis i sentralbankene og låne dem tilbake med god margin til de samme gjennom å plassere pengene i statsobligasjoner) meførte et nærmest akutt behov for alternativ finansiering.

Dette behovet har blitt langt på vei løst gjennom å holde korte renter lave og dermed «presse» de som ønsket avkastning til å investere i aksjer og kredittobligasjoner. Suksessen dette har hatt kan ikke bare leses av på fjorårets avkstning i aksjemarkedene, men også på emisjonsvolumet og kursutviklingen i kredittobligasjonsmarkedet.

Ifølge Thomson Reuters ble det i forrige uke emitert High Yield obligasjoner i USA for $11.7 milliarder. Dette er ny rekord. Forrige rekord ble satt i november 2006. Da var imidlertid optimismen så stor at man mye dårligere betalt for risikoen man påtok seg.

I Norge var emisjonsvolumet i slike obligasjoner på topp i 2007 og dette sammenfalt også med den perioden hvor man fikk historisk dårligst betalt for å investere i slike obligasjoner. Historien har senere vist at ikke bare fikk man dårlig betalt, men risikoen var samtidig den høyeste. 2008 og 2009 så nemlig en rekord i antallet konkurser i disse selskapene.

High Yield obligasjoner var på 1980-tallet kjent som Junk Bonds (Søppel Obligasjoner). Investorer hadde ikke noe imot å påta seg høy risiko så lenge de fikk godt betalt for denne gjennom High Yield (høy avkastning). I 2006 og 2007 var imidlertid denne yielden så lav at High Yield-begrepet var grovt misvisende idet man i realiteten kun satt igjen med Junk.

I 2008 og begynnelsen av 2009 var imidlertid avkastningen på denne type obligasjoner rekordhøy. Kursoppgangen har naturligvis redusert denne, men det er heldigvis langt igjen til nivåene vi så i 2006 og 2007.

hy 

Platinum

Edelmetallet platinum har virkelig satt fart oppover den senere tiden. Til forskjell fra gull blir platinum primært benyttet industrielt mens etterspørselen fra smykkeindustrien er sekundær. Platinum er følgelig normalt mer påvirket av industriell aktivitet enn av smykkeindustrien.

I desember 2008 oppstod det en sjelden mulighet da platinum og gullprisen lå på samme nivå. Dette varte kun i noen dager og siden har platinum steget hele 44% i forhold til gull.

platgold

Den siste tids optimisme i platinum kom da det ble kjent at det skulle lanseres en ETF (Exchange Traded Fund) på metallet. En ETF gjør det mulig for vanlige aksjeinvestorer å kjøpe platinum som en aksje. ETF’en er børsnotert og handles nøyaktig som en aksje. Man slipper med andre ord å ta levering av metallet. Fordelen med ETF’er er at de lar investorer som normalt sett ikke har tilgang til råvarer å handle i disse. Dette betyr en økning i etterspørsel og således i pris. Siden nyheten om platinum ETF’en ble kjent har kursen steget over 8%.

plat

«Robot-investorer» filleristet?

mandag, 18. januar, 2010

En av fredagens aviser hadde en artikkel med denne overskriften. Uttrykket «robot-investor» er ment å beskrive Commodity Trading Advisors (CTA). Dette er fellesbetegnelsen for fond som benytter algoritmer og trendfølgende systemer som beslutningsgrunnlag for sine handler.

For litt over ett år siden blunket man knapt når aksjemarkedet falt 5% på én enkelt dag. Faktisk var det slik at i 2008 falt Oslo Børs indeksen mer enn dette i 1 av 12 dager. Nå kalles det for «filleristing» når noen er ned 4.7% på et helt år. I tillegg var 4.7% det største fallet denne gruppen har hatt siden 1987. Det kan således bli utfordrende å finne riktig ord for å beskrive aksjemarkedet dersom vi skulle få et nytt økonomisk tilbakefall.

Men tilbake til CTA’ene. Chartet under viser utviklingen på NewEdge’ indeks over CTA’er og Oslo Børs under finanskrisen. CTA’ene hadde riktignok sitt første tap på 15 år i fjor, men å henge dem ut for ett tapsår av seksten er vel å ta litt hardt i.

cta

Chartet nedenfor viser en lenger sammenligning mellom de samme to. Siden begynnelsen av år 2000 har Oslo Børs totalt gitt 5% høyere avkastning, eller en meravkastning på 0.27% i året. Når man sammenligner utviklingen underveis tror jeg de som var investert i CTA’er synes de har hatt en langt mer behagelig reise.  

cta1

Til slutt, en sammenligning som er mer relevant, nemlig mot internasjonale aksjer. Relevansen her gjelder gjennom at CTA’ene har internasjonale mandater. Årsaken til CTA’enes suksess ligger delvis at de har mandater som ikke binder dem til å sitte med tapene posisjoner når markedet går dem imot, slik som tradisjonelle fond. Tvert imot kan de snu seg å gå fra long- til shortposisjoner i enhver aktivaklasse og vice versa.  I tillegg er de langt mer diversifisert med hensyn til aktivaklasser. De største CTA’ene handler i aksjer, renter, obligasjoner, kreditt, råvarer, valuta, frakt og kraft. Det er i denne forbindelse imponerende å observere hvordan enkelte av disse fondene har klart å opprettholde sin avkastningen til tross for at de har vokst til $20 milliarder i forvaltningskapital. Chartet under viser ikke har gitt vesentlig bedre avkastning enn internasjonale aksjer, samtidig som at dette er gjort med markert lavere svingninger samt begrensede og få perioder med tap.

cta2

Reduserte forventninger

fredag, 15. januar, 2010

Etter bare 15 dager av det nye året har Goldman Sachs besluttet å redusere sin prognose for råvaremarkedet i 2010. Avkastningsforventningen på råvareindeksen SPGSCI (Standard & Poors Goldman Sachs Commodity Index) for dette året opplyses nå å være på 12.5%, mot tidligere 17.5%.

Det er investeringsbankens reduserte forventninger til utviklingen i basismetaller og olje som er årsaken til justeringen. Hvorvidt det skyldes at det amerikanske kredittilsynet for råvarer, CFTC, har sagt de vil legge begrensninger på spekulasjon i blant annet oljemarkedet vites ikke. Goldmans prognose for oljeprisen er på $200 fatet (riktignok fremført da oljeprisen stod i $145 per fat).

Hvorvidt dette medfører en endring av deres 5 års prognose er foreløpig uklart. I november ifjor ble denne lagt frem med en forventning til en oppgang på nevnte indeks på over 180%. (http://url.ie/4nyz). I motsetning til aksjer som har hentet inn 30-60% av kursfallet under finanskrisen, har råvarer kun hentet inn 20%.

spgcci

Solen skinner men uvær i vente?

Prisen på aksjeopsjoner har falt dramatisk siden finanskrisen. Dette betyr at det idag er meget rimelig å forsikre seg mot kursfall. Men kun på kort sikt. Grunnlaget for beregningen (markedets forventning til svingninger, også kalt implisitt volatilitet) stiger dramatisk over de neste månedene, som nedenstående chart viser.

vixcurve

Chartet under viser forøvrig tilsvarende forventninger for ett år siden. Den fallende kurven forteller oss at markedet, til tross for at det på dette tidspunktet var meget stor usikkerhet, ventet at vi gikk roligere tider i møte. Noe som også skulle vise seg å stemme. Dette kan være greit å ta med seg hvis man står på nippet til å øke risikoen.

vixcurve1

Om det er aldri så ille, er det godt for noe

Det er nå 9 år siden Enron-skandalen rystet finansmarkedene. Det Texas-baserte energitrading selskapet var den gangen USAs største konkurs gjennom tidene. Ledelsen i Enron hadde svindlet sine aksjonærer og motparter, samtidig som de hadde gjort seg selv styrtrike. Det verdensomspennende revisjonsfirmaet Arthur Andersen gikk overende som følge av at de ble gjort ansvarlig for elendig revisjonsarbeid. Enron-saken ble katalysatoren til en rekke andre corporate governance saker og dannet grunnlaget for Sarbanes-Oxley lovgivningen som er ment å ivareta aksjonærinteresser.

Noe godt kommer imidlertid ofte ut av det meste. I kveld åpner teaterstykket om Enron i Londons West End. Tragedie gjort om til komedie med andre ord.

Bankenes opptreden i søkelyset

torsdag, 14. januar, 2010

Banking is a social interaction of trust and reputation, mostly an awkward dance of alpha males surrounded by capitulating underlings reinforcing a hierarchy of influence all papered over by a coterie of lawyers. It is a mating ritual of balance sheet bravado and bullshit.   – Nick Gogerty

Ovennevnte sitat føles litt som å kaste stein i glasshus når vi akkurat har startet bank. Ikke desto mindre skal det ikke underslås at det beskriver bakgrunnen for finanskrisen på en herlig innsiktsfull og velformulert måte. Sitatet er forøvrig meget aktuelt i disse dager hvor høringen til The Financial Crisis Inquiry Commission pågår.

I går var det det sjefen for investeringsbanken, Goldman Sachs, som måtte forsøke å holde en alvorlig mine mens han forsøkte å bortforklare hvordan banken hadde brukt $70 milliarder i krisemidler fra skattebetalerne til å spekulere seg til et resultat på $16.7 milliarder. Både det amerikanske kredittilsynet og sivile domstoler gransker nå bankens opptreden overfor egne kunder.

Ikke alle banker kan imidlertid slå i bordet med Goldman Sachs-lignende utvikling. Ifjor gikk 140 amerikanske banker konkurs og første bankkonkurs i 2010 er allerede et faktum. Nedenstående bankindeks har riktignok steget 135% på under ett år, men det er fortsatt 158% stigning igjen til den gamle toppen.

bkx

Inger steder å gjemme segdiv

Chartet over viser hvordan internasjonale aksjer, råvarer og eiendom beveget seg under finanskrisen. Mange investorer fikk i denne perioden en kostbar lærepenge i diversifisering, eller mangel på reell sådan. De mest populære aktivaklassene er nemlig sårbare for de samme faktorene, denne gangen utviklingen i kredittmarkedene og verdensøkonomien, og oppførte seg følgelig likt.

 

Kjøps- og salgssignaler på Oslo Børs-indeksen?

Man skal ikke ha vært lenge i det norske aksjemarkedet før man får med seg at retningen på den markedet har lite med norske forhold å gjøre. Med sjeldne unntak (det var en kort periode Kina) er retningen på Oslo Børs bestemt av den elektroniskhandlede S&P-500 futures-kontrakten. Denne regjerer i de 5 første timene av børsdagen i Oslo, mens i de siste 150 minuttene er New York Stock Exchange åpen og de som har kontrollen. Forskjellen ligger først og fremst i at Oslo Børs har større svingninger. De som praktiserer teknisk analyse på Oslo Børs indeksene vil således risikere å få falske signaler ettersom de i realiteten analyserer et volatilt derivat av S&P-500.

Det nedenstående chartet er ikke ment å illustrere dette, men vise hvor like aksjemarkedene har oppført seg under krisen.

div2

En kuriositet

Siden mai ifjor har S&P-500 indeksen og gullprisen ikke bare gått i tandem, men hatt mer eller mindre samme nivå uten at det finnes noen opplagte grunner til det. Siden de synes å «gravitere» til å ha den samme kursen har vi vært fristet til å trade denne «spreaden» (short den med høyest kurs/long den med lavest kurs). Mangel på logisk forklaring har gjort at vi ikke har falt for fristelsen – sikre på at de vil gå hver sin vei for alltid så fort vi forsøker.

spx

Japan – ingens favoritt

fredag, 8. januar, 2010

Dataserier & Japan

Tidligere i uken skrev jeg om hvordan lengden på historiske dataserier ofte blir tilpasset argumenter og ikke objektivt valgt. En utfordring man uansett vil stå ovenfor er relevansen i tidsserien som benyttes. Det vil eksempelvis være lite poeng i benytte en tidsserie fra før gullprisen fikk flyte fritt for å predikere senere utvikling.

Det finnes riktignok ulike statistiske metoder som eksempelvis å teste for seriekorrelasjon over ulike perioder. En høy grad av seriekorrelasjon indikerer at retningen på historisk kursutvikling sier mye om retningen på fremtidige utvikling. Svært mange påstander om dette har imidlertid ikke vært testet statistisk og er derfor mer synsing enn fakta.

Tidligere i uken viste jeg hvordan gull hadde blitt glemt og fortsatt sjelden omtales i Norge tiltross for at dette edle metallet hadde slått andre aktivaklasser både over de siste 40 år og 10 år. Det snakkes mye om langsiktig avkastning i dette markedet, men kun der og når det passer.

Ønsker man imidlertid å basere seg på en mye kortere tidshorisont, kan alltids det japanske aksjemarkedet vurderes. Dette markedet er de siste 20 år vært nærmest uinteressant å investere i. Nikkei indeksen er i skrivende stund fremdeles 70% lavere enn det var på toppen for 20 år siden og har den laveste, om i det hele tatt noen, porteføljeallokering hos institusjonelle investorer.

nky

Av ovennevnte grunner er det ikke mange som har fått med seg at Japan (riktignok med unntak av Tyrkia) var det ledende aksjemarkedet i desember med en oppgang på 12.85%. Heller ikke det faktum at det japanske aksjemarkedet siden mars ifjor har steget mer enn alles favoritt, Kina, har blitt viet noen oppmerksomhet. Det er ingen «J» i BRIC og det er tross alt disse landene som har gjort det bra de senere årene og derfor lette å få investorer til å investere penger i.

chinajpn

 

Skagen

Upopulære aksjer og markeder har ofte vært favoritter hos det utmerkede forvaltningsmiljøet Skagen. Skagen har meget dyktige forvaltere som ofte går sin egne veier. Både resultatene og veksten i forvaltningskapitalen forteller om deres suksess. I neste uke arrangerer Skagen sin årlige Nyttårskonferanse. Også denne gangen viser agendaen at de ikke er redde for å være nytenkende eller kontroversielle.

Til tross for at Skagen tilhører en fondsindustri som gjør nesten hva de kan for å forhindre konkurranse fra hedgefond, viser de Stavanger baserte forvalterne at de er uavhengige og selvtenkende gjennom å invitere hedgefondforvalteren Felix Zulauf som hovedtaler. Felix har vært i Norge en rekke ganger tidligere. Han er både en dyktig forvalter og en svært god foredragsholder. På mange måter minner han om George Soros, bare i en blidere utgave. 

Dette er forøvrig andre året hvor Skagen har en hedgefondforvalter som hovedtaler. Forrige gang var det råvare- og Kina-entusiasten Jim Rogers som holdt et meget interessant foredrag om de fremvoksende markedene. Ved en annen anledning var David Swensen hovedtaler. Dette var den tidligere forvalteren til Yale universitetet og kjent som en stor investor i hedgefond, råvarer og andre alternative investeringer. Andre toppnavn som Marc Faber og Lawrence Summer har tidligere preget konferansen. Man er med andre ord sikret en bred tverrfagelig gjennomgang av både markeder og investeringsmetoder på denne utmerkede konferansen. Det står det respekt av.

 

Coke is it!

Mye kan sies om svenskene, men særlig heldige er de ikke. Først gikk de glipp av århundredes rikdom da Volvo-avtalen sprakk og nå sliter de med tung økonomisk eksponering mot de baltiske landene. Begge deler selvfølgelig kjedelig, men når de i tillegg får vite at Coca Cola Company er mer kredittverdig enn den svenske stat må det føles bittert. Det er nå nemlig blitt rimeligere å forsikre Cocal Cola mot konkurs enn Sverige.

sweden (2)

Chartet over viser prisutvikling på 3 årig konkursbeskyttelse (CDS) på Coca Cola og svensk statsgjeld.

PIMCO revisited

tirsdag, 5. januar, 2010

Realiteten er at for hver investor som skyter gullfuglen, tryner et betydelig antall andre i steinrøysa

Ikke uventet ble en rekke norske aksjespekulanter «rystet» over at det fantes $203 milliarder i kapital som ikke hadde høyere ambisjoner enn de 8% i årlig avkastning. Dette er avkastningen verdens største fond, PIMCO Absolute Return, har gitt sine investorer (se forrige blogg).

Når man daglig leser overskrifter i finansmedia som: «Forventer femgangeren» blir jeg ikke overrasket over denne holdningen. Det er imidlertid en kjennsgjerning at kunne noen spå femgangeren (eller noen annen «ganger») med noen som helst sikkerhet, så ville vedkommende vært styrtrik og ikke avhengig av å brødfø seg gjennom kurtasjeinntekter. Hvis denne påstanden ikke slår en som intuitiv kan det være verdt å bruke noen minutter på å tenke over dette.

Realiteten er at for hver investor som skyter gullfuglen, tryner et betydelig antall andre i steinrøysa. Sistnevnte er bare mindre opptatt av å komme i mediaenes søkelys.

Men la oss se på realitetene rundt den presumptivt dårlige PIMCO avkastningen på 8%. I de samme 22 årene har Oslo Børs hatt en annualisert avkastning på 9.93%. Opplagt bedre, men langt lavere enn de fleste synes å tro. Problemet er bare at for å oppnå denne avkastningen har investorene på Oslo Børs måtte tåle 5 ganger så store svingninger som i PIMCO-fondet.

Professor William Sharpe ved Stanford University var hensynsfull nok til å komme opp med en metode hvor det var mulig å sammenligne avkastning og risiko. Ubeskjedent kalte han produktet for Sharpe Ratio. Denne tar avkastningen fratrukket den risikofrie renten og deler på svingningene (standardvviket).

Jo høyere Sharpe Ratio man oppnår, desto bedre risikojustert avkastning. PIMCO-fondets Sharpe Ratio målt over disse 22 årene er 0.45. Til sammenligning er Oslo Børs’ Sharpe Ratio i samme periode 0.13. PIMCO-fondet med andre ord avrundet gitt 3.5 ganger så god risikojustert avkastning som Oslo Børs.

«Men Oslo Børs steg mest!» vil mange hevde. Det er riktig. Men er man villig til å ta like høy risiko som Oslo Børs innehar, kan vi regne oss frem til hvilken årlig avkastning vi hadde fått hvis vi isteden hadde tatt samme risiko i PIMCO-fondet.

For å få komme opp i tilsvarende risiko som Oslo Børs måtte vi ha belånt PIMCO-fondet hele fire ganger. Hvis vi så legger inn en lånekostnad på risikofri rente pluss 100 punkter, ville man oppnådd en årlige avkastning på PIMCO investeringen på 21.6%. Det er mer enn dobbelt så høy avkastning som Oslo Børs men med samme risiko på egenkapitalen.

De som er investorer i PIMCO-fondet er sannsynligvis motivert av fondets forutsigbarhet, små tap, forvalterens lange erfaring og det at de kan få innsyn i porteføljen. De liker disse tingene fordi de er seriøse investorer som har vært ute en vinternatt før og ikke vil risikere å tape mer enn halvparten av sine penger i løpet av et halvt år.

En annen faktor som spiller inn er at stadig flere institusjonelle investorer opererer med risk-budsjett. De er derfor nettopp på jakt etter investeringer som kan gi dem mest mulig avkastning for en bestemt mengde risiko.

Kanskje PIMCO-investorene med sine $203 milliarder ikke er så dumme som mange synes å tro?