Arkiv for april, 2010

Skyt meteorologen!

torsdag, 29. april, 2010

Det ville være vanskelig å innklage kredittratingbyråene for varierende kvalitet. Jeg kan faktisk ikke komme på noen institusjon som leverer en mer stabil kvalitet. Hadde de vært ansvarlige for å rate seg selv er jeg sikker på at denne ville ligget stabilt på E-. «E» står for elendig.

Det som er mest oppsiktsvekkende er at de fortsatt har troverdighet. Forut for finanskrisen godtok ratingbyråene investeringsbankenes påstand om at hvis de pakket tett nok med søppel i én eske så ville søppelet forandre seg til gullbarrer.

I praksis er dette nøyaktig hva som skjedde med råtne fordringer i form av boliglån. Ved å pakke nok av disse sammen hevdet bankene at man ville få en veldiversifisert portefølje som hadde så liten risiko at man nesten kunne sammenligne dem med statsobligasjoner. Husk at dette var forut for Hellas, Portugal og Spania.

Nevnte portefølje var nok diversifisert i forhold til økonomiske problemer hos den enkelte boligeier, men enkel logikk tilsa at man ville være kraftig utsatt dersom eiendomsmarkedet falt, renten steg, arbeidsledigheten steg etc etc. Kort sagt for alt negativt som kunne ramme økonomien.

Dette gikk imidlertid de lønnsomme ratingbyråene hus forbi (en utilsiktet analogisk morsomhet). Tvert i mot gledet ratingbyråene seg over en ny inntektsmulighet og ga disse boliglånspakkene høykvalitetsstempelet. Denne «garantien» ble deretter presentert for investors som villig vekk investerte i disse pakkene. De lovet jo en avkastning som var litt høyere enn statsobligasjoner.

Resten er historie. Det samme er Lehman Brothers som kort tid før konkursen hadde en høyere rating enn vår hjemlige DnBNOR. Hvorfor ratingbyråene nå ikke sitter skolerett i en senatshøring er for meg uforklarlig.

At ratingbyråene er i stand til å opprettholde kvaliteten, eller mangel på denne, opplever vi nå daglig. Nå med nedgraderinger av europeiske lands nasjonalgjeld. Det eneste som er oppsiktsvekkende med dette er at markedet reagerer på slike nyheter overhode. Spanias nedgradering i går er et godt eksempel. Konklusjonen har nemlig ligget i CDS-prisene (prisen på forsikring av gjeld mot konkurs) i lang tid. Markedets oppfatning av konkurssannsynligheten kan leses direkte ut av prisene på CDS’er!

spspania

En slik mulighet er til stor fortvilelse for alle illusjonister (les: politikere) og en rekke av disse har følgelig gått i bresjen for å forby slike instrumenter. Dette er den moderne versjonen av å skyte budbringeren.

I likhet med forut for finanskrisen, viste CDS-utviklingen også denne gangen at noe var på ferde. Problemet var at markedsaktører, politikere og andre valgte dag ut og dag inn å overse disse signalene. Når katastrofen var et faktum la man skylden for uværet på meteorologen.

Politikere er politikere og markedet er markedet. Sånn vil det alltid være. Ratingbyråene kan vi imidlertid med fordel hive i søpla. Ingen har nytte av å bli fortalt at det regner når man står med vann til halsen.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Instrumentfeil?

tirsdag, 27. april, 2010

Etter å ha rensket ut de verste nyttårsrally-spekulantene med en 15% korreksjon i januar, har den etterfølgende aksjeutviklingen vært god i 2010. Faktisk har den vært så god at de som proklamerte den største aksjeoppgangen i januar satser på at realiteten allerede er glemt. Tilliten er tydeligvis gjenvunnet fordi det er de samme som heller ikke nå ser noen reservasjoner mot at børsene skal fortsette til himmels.

Ingenting hadde vært hyggeligere. Dessverre er det imidlertid slik at markedene ikke har som hovedoppgave å være «hyggelig», men over tid reflektere den forventede og realiserte økonomiske utviklingen.

Selv om solen skinner og veibanen fortoner seg rett, lite trafikkert og tørr, kan det likevel være greit å gløtte ned på instrumentene for å forsikre at situasjonen vil forbli slik. Her er tre slike instrumenter man kan følge med litt ekstra på:

1. Hvis det er riktig som de fleste hevder at Kina er motoren i verdensøkonomien, er det da uproblematisk at kinesiske aksjer er ned over 11% hittil i år? Videre foregår det angivelig en voldsom bølge av eiendomsspekulasjon i landet hvor, ifølge avisartikler, selv hushjelper spekulerer i eiendomsmarkedet.

I Kina anses hushjelper for å ha samme predikativ effekt på markedsutviklingen som drosjesjåfører har i vårt hjemlige aksjemarked. Ingen forkleinelse ment for noen av disse yrkesgruppene. (For egen del føler jeg imidlertid at sistnevnte yrkesgruppe med fordel kunne kutte ut den obligatoriske Wunderbaumen, men det kan jeg muligens være alene om).

Denne voldsomme eiendomsspekulasjonen og forventninger til tross; nedenstående illustrasjon viser utviklingen i kinesiske eiendomsaksjer…

chinaprop

2. Rykter forteller oss at norske aksjemeglere nå er lut lei av å høre om Hellas. Kan så være og det samme var de når det gjaldt svekkelsen i kredittmarkedet forut for finanskrisen. Fornektelse er over tid imidlertid ingen holdbar strategi. Problemene i Hellas har blitt verre, ikke minst takket være Angela Merkel som har bråsnudd og nå dolker landet i ryggen. Hennes krav er fornuftig – det er fremgangsmåten jeg reagerer på.

Problemet er at Hellas ikke er et enkeltstående tilfelle, noe CDS-utviklingen (prisen på konkursbeskyttelse) på Portugal og Spania vitner om. Begge disse landene er, i henhold til markedet, nå i mye dårligere økonomisk forfatning enn midt under selveste finanskrisen.

portugal

3. Aksjemarkedene begynner å bli teknisk overkjøpt. Oppgangen i de ledende markedene siden bunnen i januar/februar har vært sterk nok til at lange momentum-indikatorer er overkjøpt og korte indikatorer viser negativ divergens. Divergens finner vi også i utviklingen på fremvoksende markeder generelt i forhold til utviklede markeder. Dette har kun betydning fordi det er sistnevnte som har dratt lasset i en årrekke.

spx

Solen skinner som sagt fortsatt og krisepakkene befinner seg fortsatt i markedene. Det er imidlertid etter hvert så mange «instrumenter» som avviker fra optimale verdier. Det kan følgelig være risikabelt å overse dem.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Endelig kapitulerte Papandreou

mandag, 26. april, 2010

Etter 4 måneder med bortforklaringer og forsøk på å gi andre skylden, måtte den greske statsministeren George Papandreou fredag endelig krype til korset. Det vil si han krøp ikke helt frem til korset, men lot finansminister Giorgios Papakonstantinou bli igjen og rydde opp i rotet. Selv syntes han tydeligvis at han fortjente noen dager i solen fremfor rampelyset og satte derfor kursen til den greske øya Kastelorizo.

Markedet sendte torsdag renten på greske statsobligasjoner med 2 års løpetid over 10.5% og signaliserte med dette klart at tiden for politisk tull fra EU generelt og Hellas spesielt var over.  På under én måned har nemlig greske statsobligasjoner falt så kraftig at den effektive renten er blitt mer enn doblet. Etter all «støyen» rundt Hellas er det godt å registrere at det er tyngdeloven og de økonomiske realiteter som fortsatt gjelder.

greskstat

En stund fryktet jeg at Papandreou, som i tillegg til å være statsminister også fyller stillingen som utenriskminister, også skulle overta finansministerposten. I så fall ville øvrige ministerposter sannsynligvis ha fulgt i rask rekkefølge før Papandreou enten skiftet navn til St. George eller tok tittelen «Supreme Emperor». Angela Merkel og Christine Lagarde ville i så fall sannsynligvis ha blitt tilbudt hver sin øy som takk for hjelpen.

Krisepakken på totalt €45 milliarder, hvor EU bidrar med €30 milliarder og IMF €15 milliarder, betyr at Hellas blir satt under «administrasjon».  Landet må nå innfinne seg med betydelige økonomiske reformer og overvåkning for å kunne motta denne hjelpen.

Alt har imidlertid konsekvenser. Denne krisehjelpen bidrar til å svekke sentralbankbalanser ytterligere. Dette kommer på toppen av svekkelsen de ble utsatt for under finanskrisen, hvor de ble tvunget til å ta imot råtne fordringer fra bankene og samtidig erstatte disse med friske, nye penger.

Effektene av begge disse «nødhjelpsprogrammene» kan sees i utviklingen av SovX-indeksen. Denne måler hvor mye det koster å forsikre europeisk statsgjeld mot konkurs. Så langt har markedet kun i liten grad tatt seg betalt gjennom høyere generelt renter for denne økte konkurssannsynligheten.

sovx

Ikke uventet er det ingen politker som har takket finansmarkedet for at de ble gjort oppmerksom på situasjonen i Hellas før en total katastrofe var et faktum. Markedet på sin side venter ikke på noen slik oppmerksomhet og har i steden viet andre land som ikke tar innover seg økonomiske realiteter sin oppmerksomhet. Spania er et av disse. Konkursforsikring på spansk nasjonalgjeld er idag høyere enn den var på det verste under finanskrisen.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Den etiske debatten

mandag, 19. april, 2010

Det eneste normalt negative med den etiske debatten er at den er syklisk. Hvorvidt dette følger de økonomiske- eller de populistiske syklene er jeg usikker på. Det jeg imidlertid registrerer er at pendelen gjør store utslag til hver side og at vi nå er inne i en tid hvor populisme og politikk er en sterk drivkraft.

En slik drivkraft forringer ikke nødvendigvis temaene som tas opp, men det betyr gjerne at den fokuseres på det som oppfattes som stemmegivende temaer og begrenser seg til disse. Konsekvensen av dette blir en frustrerende mangel på helhetlig tenking, noe som igjen kan medføre utilsiktede økonomiske og andre skjevheter.

Temaet som har vært oppe den senere tiden relaterer seg, som også tidligere omtalt, til Hellas. Her er enkelte forferdet over at noen har tjent penger på grekernes økonomiske ulykke. Kritikerne har samtidig vært blinde for at det er greske myndigheter (og ikke en naturkatastrofe) som har satt landet i den nåværende situasjonen. I tillegg er de tatt for å ha løyet om situasjonen. Manglende etikk hos de ansvarlige har imidlertid ikke vært et tema man har ønsket å ta opp.

Hvis vi lar sistnevnte debatt ligge og konsentrerer oss om den første, er denne heller ikke spesielt avgrenset. Spørsmålet om noen skal kunne tjene på andres ulykke må man kunne få lov til å reise, men i så fall bør den tas generelt og ikke isoleres til populistiske enkelttilfeller.

Her er noen andre dilemmaer man i så fall bør vurdere:

Råvarer: Sist vi hadde en internasjonal oppgang i prisene på jordbruksvarer ble det stilt spørsmål om det var etisk av spekulanter å kjøpe disse råvarene og derved bidra til å presse prisene høyere. Man hevdet at dette førte til at mennesker sultet ihjel.

En analyse av markedet viste imidlertid at kombinasjonen av lave priser og incentivordninger gitt av myndigheter hadde medført at man heller benyttet marken til mer innbringende aktiviteter. Dermed fantes det mindre tilbud da etterspørselen steg. Ingen har eksempelvis i denne anledning turt å kritisere omdannelsen av god jord til golfbaner.

For kornbøndene som hadde forblitt lojale mot sine produkter hjalp heller ikke prisoppgangen på lønnsomheten. Den økte marginen gikk nemlig til gjødselsprodusentene som skyndet seg å heve sine priser for å utnytte oppgangen i etterspørsel. Er dette etisk og burde Norge tjene godt på dette gjennom statens eierskap i gjødselprodusenten Yara? De som uttalte seg om spekulanter og sult valgte naturlig nok å overse sistnevnte.

Livsforsikring: Hvis det er uetisk å tjene penger på andres nød burde det ikke i så fall være uetisk å tjene penger på andres død? Én ting er knakende klart og det er at utbetalingen av en livsforsikring ikke går til den avdøde.

Inkasso: Hvis det er uetisk å tjene penger på økonomisk nedgang i et land er det da ikke verre at noen tjener penger på det samme når det gjelder enkeltpersoner?

Banker: Er det etisk riktig av bankene som ble reddet av skattebetalerne å snu seg rundt og redusere lånetilgangen samt øke marginene mot de som reddet dem? Bankene hadde ikke en gang vett nok til å la være å skryte av sine resultater og sin ufeilbarlighet i etterkant av dette.

Våpenprodusenter: Burde vi som nasjon tjene penger på bedrifter som produserer utstyr utelukkende beregnet på å ta liv?

Skadeforsikring: Skal et skadeforsikringsselskap ha anledning til reassurering og i så fall for et større beløp enn de har risiko på? Dette kan nemlig være aktuelt når sannsynlighetsmodellene deres sier at forsikring er for lavt priset i forhold til sannsynligheten for skade. Hvis de har rett tjener de faktisk penger på en økning i antallet skader.

Purregebyr: Er det etisk at staten skal kunne ta kr. 200 i purregebyr mens det private er begrenset til kr. 60?

Ellers kan man ikke la være å registrere antallet ulike søksmål som kommer på banen etter finanskrisen. I 2007 var det kø av investorer, herunder banker, pensjonskasser og enda til Warren Buffett som ville utstede CDS (kredittforsikring) for å øke avkastningen sin med noen få rentepunkter i året. Når krisen var et faktum og man stod i fare for å måtte levere i forhold til forpliktelsen man hadde påtatt seg, forsøkte disse med alle midler å vri seg unna ansvaret. Var dette etisk riktig?

Dessverre er det uunngåelig at priser på det meste i et fritt marked beveger seg i takt med tilbud og etterspørsel og at det som regel finnes noen som taper når andre vinner.

Det er derfor merkelig at politikerne ikke har landet på å innføre fastkursregime på alt. Man kunne annonsere det en helg og si at kursene fra fredag gjelder. Dermed tar man bort det økonomiske incentivet for å tøye store deler av etikken, selvsagt sammen med motivet for nyskapning, forskning etc. Man ville i tillegg spare milliarder i året på honoraret til mellommenn.

Med et lite håp ville vi ha redusert vår livsstil tilstrekkelig når skatteinntektene fra oljen tar slutt til at vi kunne holde det gående. Mindre forurensning ville samtidig kunne gi bedre vekstvilkår og positive helseeffekter, så det behøver ikke å bli så galt. Vi må bare se helhetlig på situasjonen. Merkelig at ingen politiker har foreslått dette. Kan det ha noe med skatteinntekter å gjøre?

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Idiotiet tar aldri slutt

onsdag, 14. april, 2010

Dette er ikke ment som et partipolitisk innlegg, men Fremskrittspartiets råd til Statens Pensjonsfond Utland – bedre kjent som Oljefondet – har ikke akkurat vært gode. Jeg forutsetter riktignok her at leserne er enige med meg i at det ikke er en god idé å selge aksjer på bunn og kjøpe på topp.

Politikere synes imidlertid aldri å la en grov bom gi dem anledning til refleksjon, ydmykhet eller gud forby innrømme feil. Tvert imot synes tabber å gi dem energien til å gjøre flere. I matematikken kaller vi fenomenet seriekorrelasjon. Spør man meg burde dette alene danne grunnlag for å avholde valg hvert år.

Fremskrittspartiets medlem i Finanskomiteen, Jørund Rytman, kaster nå bort finansministerens tid med å sende ham et brev med spørsmål om hvorfor Oljefondet har investert i hedgefond. Dette er forankret i at Hellas’ statsminister George Papandreou har anklaget denne typen fond for å ha «forsterket den greske krise». Samme type fond skal ifølge Rytman også ha blitt beskyldt for å ha «senket euroen».

La oss se på den første påstanden. Det er et etablert faktum at den greske regjering i en årrekke hadde løyet, bedratt og skjult realitetene om den økonomiske situasjonen i landet generelt og gjeldssituasjonen spesielt.

Ordene «løyet», «bedratt» og «skjult» burde normalt sett fått det til å ringe en bjelle om Papandreous troverdighet, men tydeligvis ikke hos finanspolitikeren fra Frp. David Toska burde ri på denne bølgen og fremme en serie anklager mot påtalemyndighetene i Nokas-saken. Med Frps hjelp har vi hele banden ute før sommeren.

Det har selvfølgelig gått Rytman hus forbi at nettopp en europeisk granskningskommisjon har konkludert med at totalposisjonene av instrumenter som kunne tjene på at realitetene innhentet greske statsobligasjoner kun var på 3.7% av den utestående gjelden. Det var følgelig ikke de som forsterket krisen, men realitetene som innhentet Hellas!

Når det gjelder euroen var det faktisk en rekke europeiske finanspolitikere som hevdet at denne var for høy ved slutten av fjoråret. Når de nå har fått rett er det rimelig at hedgefond får skylden? Det er som en dyreverner peker ut en storelg for et jaktlag og først klager etter å ha spist elgsteken. Normalt sett er ikke politikere så beskjedne med å påpeke at de endelig har fått rett i noe.

Filosofen Nassim Taleb hevder at den kollektive visdommen halveres hvert 10. år. Rytman synes tydeligvis at dette er altfor lang tid og nærmest overanstrenger seg nå for å korte ned denne tiden. Hadde han hatt et innslag av ydmykhet hadde han meldt overgang til Stortingets Transportkomité. Der er det idag i det minste umulig å forverre situasjonen.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Happy as a Pig

mandag, 12. april, 2010

Siden august 2009 har prisen på griser i USA og Oslo Børs steget nøyaktig like mye (29%). Dette nevnes forøvrig ikke for å gjøre et billig poeng av- eller foreslå at det har vært en «grisete» utvikling i aksjemarkedet her hjemme.

Det interessante med griseprisene (lean hogs) er derimot at i motsetning til tidligere, hvor prisen på fôr gjerne har vært den bestemmende faktoren, har dette forholdet nå totalt dekoblet. Faktisk så mye at det har oppstått en negativ korrelasjon mellom prisen på griser og prisen på fôr. Dette er naturlig nok til stor glede og lønnsomhet for grisebøndene.

grisebra

Som forvalter av hedgefond oppstår det en naturlig ryggmargsrefleks som foreslår å gå long grisebønder og short griser i et forsøk på å låse inn denne gevinsten. Grisebønder, eller for den saks skyld hele gårdsbruk, er imidlertid dessverre ikke børsnotert. Et alternativ ville selvsagt være å by for en håndfull gårdsbruk i Nebraska og andre deler av USAs midtvest, men med tanke på norske myndigheters anstrengt forhold til kompliserte spareprodukter er det neppe klokt å vekke denne bjørnen.

I denne forbindelse klarer jeg ikke å la være å påpeke paradokset ved at norske finansmyndigheter synes det er ukomplisert at småsparere taper 50-100% av sparepengene sine i aksjer, belånte eiendomsinvesteringer eller kredittobligasjoner med jevne mellomrom. Taper derimot de samme renteinntekter på et strukturert produkt eller 20% i hedgefond må småsparere umiddelbart forbys å investere i disse.

Det er i denne forbindelse også vanskelig å forstå at å kjøpe aksjer i et teknologiselskap stiftet av tåkefyrster og bestående av luftige vyer, hemmelig teknologi, offentlige prospekter som i beste fall kan kalles «unøyaktige» og en negativ kontantstrøm som får Vøringsfossen til å se ut som en koselig liten sildrebekk skal være så mye tryggere enn å plassere sparepenger i et veldiversifisert hedgefond bestående av børsnoterte investeringer.

Det var godt å få dette ut. Føler meg bedre allerede.

Nå tilbake til grisene. Etterspørselen etter griser har som nevnt presset opp prisene, mens maisprisene (grisefôret) har blitt billigere. Sagt på en annen måte har produksjonskostnadene falt mens produktprisene har steget. Med andre ord kan bøndene glede seg over vesentlig høyere marginer.

En slik situasjon vil normalt bety en endring i markedsdynamikk. Grisebønder vil normalt enten vurdere å sikre sine ekstraordinære inntekter, sikre sine produksjonskostnader eller begge deler. De mer risikovillige kan selvfølgelig håpe at griseprisene fortsatt vil gå opp og maisprisene fortsette ned, i håp om at enda høyere fortjeneste kan oppnås.

Nerder, tallknusere (to ord som brukt sammen er lettere beskrevet med ordet «hedgefondforvalter») og bankene som har lånt penger til grisebøndene vil kunne påpeke at et så stort gap mellom fôrkostnader og grisepriser er meget sjeldent. Faktisk viser distribusjonen laget på dette forholdet mellom disse prisene (nederst i høyre hjørne av illustrasjonen) at dette kun har inntruffet i 0.6% av observasjonene. Bankene vil således nok anbefale bøndene å forsøke å sikre noen av disse inntektene. En annen trussel bøndene etterhvert vil møte er økt produksjon og konkurranse fra andre som ønsker å utnytte denne forsinkede julegaven.

hogcorn

Øverste halvdel av illustrasjonen viser hvordan prisene på griser og mais har dekoblet og halvdelen under viser griseprisene dividert på prisen på mais.

Gløtter vi på tilbuds- og etterspørselssituasjonen for mais isolert er det slik at fôrbruken utgjør den største andelen av den amerikanske produksjonen. Dernest følger ethanol-produksjonen. Totalt utgjør disse nesten 75% av etterspørselen. Med oljeprisen godt over $80 per fat igjen er dette også positivt for ethanol-etterspørselen og trenden går også mot å forlange en høyere andel biofuel i fossilbrennstoff. Øvrig forbruk av mais går til alt fra å produsere frokostblanding, aftershave, bleier, alkohol etc. Dette utgjør imidlertid kun noen veldig få prosenter.

Siden bruksområdet ikke er blitt vesentlig endret er det et paradoks at korrelasjonen mellom prisen på griser og mais brått har stupt til negative 0.54, mens den tidligere har ligget over positive 0.80.

Bunnlinjen er at mye tyder på at prisgapet mellom griser og mais burde bli mindre. Begge deler er børsnotert, kan handles elektronisk og finnes på Chicago Mercantile Exchange og Chicago Board of Trade. One word of advice: Disse er terminkontrakter med fysisk levering. Man må dermed påse å selge/kjøpe tilbake de kontraktene man er inne i før forfall. Hvis ikke står man i fare for å finne oppkjørselen blokkert av noen tonn mais og en illsint baconprodusent når man kommer hjem fra sommerferie.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

The Big Short

tirsdag, 6. april, 2010

Den tidligere Salomon Brother megleren, nå forfatter, Michael Lewis skrev på 1980-tallet bestselgeren «Liar´s Poker». Boken beskrev obligasjonsavdelingen i et av Wall Street´s største meglerhus og de ledende personene på meglergulvet. Flere av disse personene var allerede kjente stjerner på Wall Street, andre skulle senere bli det.

Mens Lewis blant annet hadde ment å avsløre hvordan kundene ble sett på som lett «bytte» for meglerhuset, ble boken i steden brukt som en manual for vordende meglere.

Lewis fortsatte sin forfatterkarriere med å skrive en rekke bøker, blant annet om opprinnelsen til Silicon Valley og en bok som beskrev National Baseball League. I år har han imidlertid returnert til finans gjennom boken «The Big Short». Denne tar for seg hvordan banker og meglerhus var arkitektene bak finanskrisen samt hvordan de skrudde sine kunder og skattebetalerene da krisen var et faktum. Dette bidro til at banker og meglerhus stod seirende tilbake da støvet endelig hadde lagt seg.

Politikere over hele verden er enten fortsatt i fornektelse over dette, eller overanstrenger seg for å dekke over en realitet som kan true deres politiske karriere. Begge deler er til stor glede og fordel for de ansvarlige.

The Big Short er ikke den eneste boken som omtaler noen av de få som forstod hva som var i ferd med å skje med økonomien før finanskrisen inntraff, samt hadde mot og intellekt til å gå imot strømmen. Gregory Zuckerman´s «The Greatest Trade Ever» kom ut før «The Big Short» og gjør tilsvarende. Noen av personene som omtales er endog de samme. Boken til Lewis utmerker seg først og fremst gjennom å ta historien opp i bredde og detalj.

Boken forteller også om hvordan de ansvarlige for krisen idag ikke bare lever i beste velgående, men er blitt styrtrike, mye takket være redningsaksjonene som skattebetalerne bidro med.

The Big Short avslører også hvordan en trader i investeringsbanken Morgan Stanley, Howie Hubler, satte ny «verdensrekord» i tap begått av en enkeltperson med svimlende $9 milliarder. Nick Leeson som tapte $1,4 milliarder og senket Barings Bank, Yasuo Hamanake som «blåste» $1.9 milliarder hos Sumitomo og Jerome Kerviel som tapte €4,9 milliarder hos Societe General var bare smågutter i forhold. Philippe Heckers tap i DnC Oslo sent på åttitallet, er ikke nok til en gang å komme med på listen.

Til forskjell fra de andre som samtlige ble sparket, tiltalt, dømt og fengslet (Kerviels sak pågår riktignok fremdeles) slapp imidlertid «vinneren» Howie Hubler alt dette ubehaget. Han fikk i steden anledning til å si opp selv og ikke bare det, han fikk med seg en bonus på noen titalls millioner dollar. Alt dette i håp om at saken ikke ville komme i media og ikke minst at ledelsen ville beholde jobbene.

Paradoksalt nok stod John Mack, den daværende toppsjefen i Morgan Stanley, nylig frem på et tv-overført debattprogram og ba myndighetene regulere bankene ellers ville de garantert skape nye finanskriser.

Samtlige av de omtalte bankene og meglerhusene i boken til Lewis har avslått tilbud om å delta i debattprogrammer med Lewis. De har imidlertid sørget for å ha sine advokater tilstede blant publikum i håp om at Lewis skulle si noe han ikke hadde belegg for. Ingen søksmål har interessant nok blitt reist.

Det pågår idag kraftig lobby-virksomhet på Capitol Hill mot The Volcker Rule som er ment å redusere bankenes mulighet til å ta risiko. Bankene selv ser ingen behov for slik regulering og mener at de fortsatt bør få lov til å ta den risiko de vil uten å måtte stille noen form for sikkerhet. Under finanskrisen viste det seg at de hadde så lite som $3 i kapital bak hver $100 som de gamblet med.

Det er nok vel ambisiøst å forvente at tyske og franske eller endog norske myndigheter og politikere vil ta seg tid til å lese boken til Lewis. En kortfattet artikkel i The Observer som ble publisert rett før påske omhandler det samme. Denne kan leses her men jeg er dessverre redd selv dette er for mye forlangt av myndighetspersonene som forvalter vår finanspolitikk.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS