Arkiv for juli, 2010

Meningsløst regelverk

fredag, 30. juli, 2010

Blant de viktigste oppgavene finansmyndigheter har er å sørge for at de som risikerer sine sparepenger blir redelig og godt behandlet. For å oppnå denne hensikt er det essensielt at regelverket sørger for likebehandling av produkter og aktører. Hvis dette ikke skjer mislykkes myndighetene, idet det vil være mulig å manøvrere rundt regelverket og dermed utsette sparerne for en høyere risiko eller unfair praksis.

For å hindre dette vedtok EU i 2007 et direktiv som fikk navnet «MiFid» (Markets in Financial Instruments directive). MiFid stiller strenge og nødvendige krav til finansforetakenes behandling av sine kunder og gjør også førstnevnte ansvarlig for vurdering av sine kunders egnethet med hensyn til ulike investeringsprodukter. Dette gjelder blant annet i forhold til kundens egenkapital, investeringshorisont og risiko.

I tillegg til det ovennevnte er det også en annen positiv side, nemlig at MiFid sørger for at aktørene blir behandlet likt på tvers av landegrensene. Dette vanskeliggjør at man bytter land for å komme rundt regelverket og sørger samtidig for at tilbyderne av finansielle tjenester konkurrerer på like vilkår.

Også norske myndigheter så verdien av dette direktivet og påla norske finansforetak å underkaste seg MiFid. MiFid-sirkelen ble gjennom dette utvidet og norske aktører kunne endelig se frem til å konkurrere med hverandre og utenlandske aktører på like vilkår.

Slik skulle det dessverre ikke bli.

I Finansdepartementet har man byråkrater som antagelig mener norske investorer forstår vesentlig mindre enn øvrige europeiske og derfor  må ha ytterligere vern og restriksjoner. Om intensjonen var god har resultatet blitt det motsatte.

Myndighetenes iver har i steden skapt hull i forhold til sikkerheten, skjevhet i forhold til produkter og konkurransevridning i forhold til aktører. Kort sagt har denne iveren til særnorsk regelskriving produsert et resultat som er dårligere enn MiFid.

Det vil heller ikke overraske om utenlandske aktører kan fortsette å ignorere norske lover og regler uten fare for represalier, slik praksis har vært de siste 8 årene.

Prinsipielt hadde det vært interessant å høre hvordan myndighetene i Norge tenker og hva som er deres intensjon. Dette har med forutsigbarhet å gjøre og er en viktig faktor for alle som driver næringingsvirksomhet eller som tenker på å starte nye foretak og skape arbeidsplasser. Ironisk nok har flere regjeringer på papiret vært opptatt av at det bygges opp norsk forvaltningskompetanse. Det er imidlertid langt mellom liv og lære i politikken.

Hvor logisk er det eksempelvis at Finansdepartementet krever at en investor må ha en balanse på €40 millioner for å investere i et fond som har en belåning på 1 gang egenkapitalen, mens hvilken som helst småsparer fritt kan investere i fond 3 ganger gearing? Enkelte slike fond er enda til notert på Oslo Børs.

De som her måtte mene at en notering på Oslo Børs skulle være et tilstrekkelig kvalitetsstempel for å tillate dette, kan summere antall børsnoterte selskaper eller produkter som er gått overende de siste par årene. Dette ikke ment som en kritikk av Oslo Børs, men som en ren observasjon. (De er nemlig usedvanlig hårsåre nederst i Tollbugaten.)

I tillegg til hvem som skal få lov til å investere i de ulike produktene, er markedsføring av finansielle produkter også noe som Finansdepartementet har sterke meninger om. Hvordan har Finansdepartementet tenkt når det er fritt å markedsføre fond som har skyhøy risiko (gearing) samtidig som det er forbudt å markedsføre fond med en risiko som ligger på en brøkdel? Av alle ting er det en bank som markedsfører fond med 3 ganger gearing. I sin markedsføring kaller man de som ikke tør å investere i dette produktet for «kyllinger»(?!?). Dette skjer bare halvannet år etter at finanskrisen truet med å velte verdensøkonomien! Det hele velsignet av Finansdepartementet. Andre har forbud mot overhode beskrive produkter med langt lavere risiko. Hørte jeg forskjellsbehandling??

Dette er ikke et enestående tilfelle. Eiendomsinvesteringer har blitt solgt med 20 ganger gearing og CFD (Certificate For Difference) på aksjer, råvarer og valuta markedsføres og selges i Norge med 5 ganger gearing uten at myndighetene løfter en finger.

En annen skjevhet ligger i hvilke aktører som er underlagt dette regelverket. Det finnes idag en rekke forvaltere som selger risikofylte produkter og som ikke er omfattet av disse lovene og reglene. I tillegg leser man ofte om enkeltpersoner eller institusjoner som forvalter penger for et antall investorer uten å inneha konsesjon. Det hører til sjeldenheten at det reageres mot disse.

Hvordan vurderer Finansdepartementet kvaliteten av sitt arbeid? Er det antall ord som skrives, oppnådd hensikt, gjør man vurderinger på avdelingsnivå, medarbeidernivå eller går det kun på om man året etter får et større budsjett?

I næringslivet og deler av den offentlige forvaltning blir man nærmest kontinuerlig avkrevet forklaringer på alt man driver med og bedt om begrunnelser. Hvorfor slipper Finansdepartementet unna dette?

Det interessante er hvilke konsekvenser et særnorsk og dårlig regelverk har for et marked. Kort fortalt betyr det for norske investorer at de har færre investeringsmuligheter å velge mellom og derfor vanskeligere for å tilpasse sin risiko. For norske forvaltere betyr det at de har dårligere vilkår enn internasjonale forvaltere og derved står i fare for å tape i konkurranse med disse. Var dette virkelig intensjonen? Hva er galt med prinsippet om likhet for loven? Ville ikke investorene være bedre beskyttet ved at alle produkter og aktører måtte tilfredsstille samme vilkår, gjerne de samme som er internasjonalt anerkjent og vedtatt?

Det hadde i denne forbindelse vært særdeles interessant å få se en «kundetilfredsundersøkelse» gjort av Finansdepartementet. Vi vet at de har ansatte som arbeider både med informasjon og kommunikasjon. Er det her det butter, hos byråkratene eller er det et ledelsesproblem – enten administrativt eller politisk? Sigbjørn gi oss i det minste en ledetråd!

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Nøytral rådgivning

onsdag, 21. juli, 2010

Nye regler fra Finanstilsynet er trådt i kraft med den hensikt å sikre at investorer mottar nøytral rådgivning med hensyn til finansielle produkter.

Uten tvil hadde pendelen svingt for langt i retning av at anbefalinger ble gjort på basis av hva som var økonomisk mest lønnsomt for rådgiveren og ikke kunden. Anerkjente rådgivere hadde endog gitt klar beskjed om at de ikke ville anbefale eller selge produkter med mindre produktleverandøren økte tegningsgebyret.

Interessant nok har heller ikke myndighetene opptrådt produktnøytralt i det norske finansmarkedet. På 1980-tallet innførte man en skatterabatt for alle som kjøpte aksjefond, AMS eller Aksjesparing Med Skattefradrag som var det fulle navnet. Dette gjorde at norske sparere, naturlig nok, investerte i aksjer til stor glede for bankene som var de store leverandørene av disse. Aksjemeglerne nøt naturligvis også godt av denne ordningen i og med at volumet på børsen økte kraftig.

Siden kravet var at man investerte før årsskiftet for å få skatterabatten på inneværende år, medførte denne forventede etterspørsel at mange smarte investorer posisjonerte seg forut for denne kjøpingen. Man var gjennom dette nærmest sikret at det ville komme en kursoppgang i andre halvdel av desember. På denne måten bidro myndighetene også til en årlig tidsfestet aksjeoppgang.

For investeringsprodukter utover aksjer bidro denne aksjefokuserte skatterabatten til nærmest tørke i etterspørselen. Disse kunne i utgangspunktet vært like gode eller bedre enn aksjer, men myndighetene ville at man skulle kjøpe aksjer så da ble det slik.

Etter finanskrisen har vi hatt en situasjon globalt som ligner denne. I steden for skatterabatt har man benyttet renten. Den er senket til de laveste nivåene vi har opplevd på flere årtier. Det lave rentenivået kombinert med inflasjon tvinger investorer til å øke sin risiko for å kunne opprettholde verdien av sine sparepenger. Det er en tapsforretning å sitte med penger i de fleste banker.

I tillegg til dette diskriminerer myndighetene med hensyn til skatteposisjoner på ulike investeringsobjekter og gjennom å sette opp barrierer som sørger for å dirigere pengestrømmen mot de aktivaklassene det behager myndighetene. Kun de mest velstående investorene har idag full frihet med hensyn til hvor de vil plassere sine penger (man kunne mistenke at man her snakket om Russland, ikke Norge).

Det er således litt av et paradoks at myndighetene, som plutselig er blitt opptatt av nøytralitet i finansmarkedene, verken tidligere eller nå selv etterlever dette.

Når det gjelder markedets opptreden bidrar nok de nye reglene til en sunn skjerping. Full nøytralitet i forhold i til produkter og rådgivning får vi imidlertid aldri. Aksjemeglere vil anbefale aksjer, eiendomsforvaltere eiendom, hedgefondforvaltere hedgefond osv. De fleste mener at nettopp det de driver med er best. Det positive er at det idag finnes en rekke informasjonssystemer hvor man kan foreta sammenligninger. Skal man benytte disse bør man påse at man sammenligner på riktig grunnlag. Det beste kriteriet er etter undertegnedes oppfatning å sammenligne risikojustert avkastning. Den enkle regelen er å velge den aktivaklassen som gir deg høyest mulig avkastning i forhold til risikoen man påtar seg.

Nedenstående illustrasjon kan være et godt eksempel på at det ikke alltid er der hvor de fleste «rådgivere» roper: «Løp og kjøp!» som gir den beste avkastningen eller den laveste risikoen.

Chartet viser utviklingen siden nyttår i kredittobligasjoner med rating Investment Grade (IG) og High Yield (HY), samt Oslo Børs aksjeindeks. Ikke bare har de to førstnevnte hatt betydelig lavere svingninger (risiko), de har også levert positiv avkastning i perioden. Den mest anbefalte aktivaklassen, aksjer, har derimot hatt et betydelig verdifall.

hygo

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Diversifisering med eiendom?

fredag, 2. juli, 2010

Verdien av eiendom som diversifiseringsobjekt er en annen «sannhet» uten substans som benyttes i finansmarkedet.

Dette må ikke oppfattes som at eiendom ikke egner seg som investeringsobjekt. Det gjør det i mange tilfeller både avkastningsmessig og ikke minst skattemessig. Det jeg angriper er diversifiseringsevnen i forhold til porteføljer som har høy samvariasjon med syklene i økonomien. Eksempel på slike porteføljer er de med overvekt av aksjer, kredittobligasjoner eller industrielle råvarer.

Eiendom og kredittobligasjoner hadde én ting til felles forut for finanskrisen. Da direkteavkastningen ble lav som følge av de høye eiendomsprisene for førstnevnte og rekordlav meravkastning i forhold til statsobligasjoner for sistnevnte, anbefalte smarte selgere å belåne disse investeringene for at man skulle få litt «trykk» på avkastningen.

Det man i virkeligheten gjorde var å øke risikoen gjennom belåning akkurat når risikoen i den underliggende investeringen var på sitt høyeste. Historien etter viser hvor fatalt dette var.

Erfaringen fra dette krystaliseres i en enkel investeringsregel: Hvis noe er en dårlig investering til å begynne med, så blir den ikke bedre ved belåning.

Når det gjelder diversifiseringsegenskapene til eiendom så kan lesere av denne bloggen selv vurdere dette ved å se på chartet av Dow Jones Industrial Average (INDU) og Dow Jones Real Estate Index (DJUSRE). Perioden vist er fra topp til bunn i finanskrisen.

US property

Eiendomsindeksen topper ut først og trekker deretter med seg aksjemarkedet.

Interessant nok ser vi nøyaktig det samme skje i Kina i 2009. Samvariasjonen (korrelasjonen) mellom aksjemarkedet (SHCOMP) og utviklingen i eiendomsindeksen (SHPROP) er påfallende høy og det er også ved dette tilfellet eiendom som topper ut først og leder an i fallet.

shanghai

Målt på daglig basis over de 3 siste årene er korrelasjonen mellom aksje- og eiendomsutviklingen både i USA og Kina på over 0.8. Måler man de samme på ukentlig basis over de siste 10 år er korrelasjonsfaktorene henholdsvis 0.66 og 0.78. Begge åpenbart signifikante. Vi får samme resultat når vi måler europeiske aksjer i forhold til europeisk eiendom.

Dette betyr at man øker, ikke demper risikoen ved å ha både aksjer og eiendom i samme portefølje. Verdt å tenke på for de som har behov for reell diversifisering.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS