Trøbbel i vente for pensjonistene

Under overskriften «Verden i bilder» viste Aftenposten forleden et bilde av opprørspoliti i aksjon i Honduras. Bakgrunnen for opptøyene var at lærerne i byen Tegucigalpa hadde oppdaget at pensjonskassen deres ikke hadde nok penger til å betale dem deres rettmessige pensjon.

Lignende  situasjoner, så langt uten voldelig opptøyer, finnes nå hos pensjonskasser i mange land. Årsaken i de fleste tilfeller er kombinasjonen av at pensjonskassene på den ene siden har tatt for høy risiko og på den andre siden at renten nå er svært lav.

Sagt på en annen måte; resultatet er at avkastningen som pensjonskassene har hatt på sine porteføljer har vært lavere enn det som skal til for at de skal kunne møte sine pensjonsforpliktelser.

Konsekvensen av dette er at pensjonistene enten må godta en avkortet pensjonsutbetaling eller bli stående lenger i sine stillinger. I mange tilfeller må de gjøre begge deler. Dette er ikke gode nyheter for pensjonister, men en realitet som man må forvente vil omfatte stadig flere. Lav forventet økonomisk vekst, liten risikokapasitet som følge av et svakt tiår i aksjer og lave renter er en meget dårlig kombinasjon.

I juni meldte pensjonskassen til lærerne i den amerikanske staten Illinois også om problemer. Denne pensjonskassen kunne avsløre at den nå hadde en underdekning på hele 61% i forhold til sine pensjonsforpliktelser. Porteføljen til Illinois Teacher’s Pension Fund falt riktignok kun 5% i verdi under finanskrisen i 2008, men med en allerede svak økonomi sørget dette for at de lå under vann. Pensjonskassen bestemte seg da for å øke sin risiko betydelig i et forsøk på å ta igjen det tapte. Resultatet var at de tapte $4.4 milliarder i 2009.

En granskning har vist at hele 81.5% av fondets midler var plassert i produkter med høy risiko som aksjer, belånte renteposisjoner, kredittderivater og andre ikkebørsnoterte derivater. De normalt meget forsiktige lærerne i Illinois satt plutselig med den fjerde mest risikofylte pensjonskassen i hele USA.

Pensjonskasser fra Norge i nord til Chile i sør har når det gjelder sine investeringsstrategier ofte basert seg på en opportunistisk valgt tidsperiode og håpet at denne skulle gjenta seg. Pensjonistenes fremtid er satset på dette. Porteføljer har som forutsetning at aksjer kun kan gi negativ avkastning i korte, forbigående perioder og at obligasjonsmarkedet vil gi en hyggelig rente i tider hvor aksjemarkedet måtte svikte. Hvis denne påstanden holdt vann håpet man å kunne se bort ifra utfordringer som for eksempel effekten av at vi idag lever lenger og dermed vil belaste pensjonskassene mer enn tidligere.

Ovenstående chart viser utviklingen og den årlige avkastningen (helt til høyre i tabellen) over de siste 10 år for internasjonale aksjer, japanske aksjer og amerikanske aksjer.

Hvis ikke myndigheter har forbudt alternativer, så har rådgivere enten med økonomisk incitament eller mangel på kunnskap bedt pensjonskassene ignorere disse. Dermed er metodikk forsket på- og fulgt av mange universiteter blitt oversett. Dette har skjedd til tross for at de nevnte universitetenes legater og stiftelser har slått de tradisjoneltinvesterende pensjonskassene år etter år. Nytenkning får andre drive med.

Når man har det for godt blir man lett sløv og det er nettopp hva som har skjedd med mange pensjonskasser. Innovasjon er grunnlaget for å bringe menneskeheten videre, men innovasjon oppfattes ofte som en trussel om man allerede befinner seg på solsiden. De som allerede har det godt ønsker ikke å rokke båten. Slipper man å forandre seg så forblir alt ved det gamle, i det minste frem til verden forandrer seg av seg selv.

Anemisk økonomisk vekst og lave renter er en slik påtvunget forandring. Det som er bra med denne situasjonen er at den vil tvinge oss til å tenke nytt om vi vil eller ikke. Blir én av konsekvensene at velstand blir tatt fra oss og distribuert til de som trenger eller fortjener den mer, så er også det en god ting. I det minste på sikt.

Norske pensjonkasser som måtte komme i vansker burde imidlertid ha gode muligheter til å forlange økonomisk hjelp fra staten. Her i landet er det er tross alt myndighetene som detaljeregulerer hvordan de skal investere.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

6 kommentarer to “Trøbbel i vente for pensjonistene”

  1. Peter Warren sier:

    Hei Elise og takk for interessant bidrag. Poenget mitt var nettopp å verken basere seg på opportune tidsperioder eller sitte tilbake å forvente at historien gjentar seg.

    Verden er dynamisk og derfor er det viktig at man stiller spørsmål ved om etablerte sannheter fortsatt gjelder eller om det er kommet til nye faktorer som fordrer at vi gjør ting annerledes.

    Demografi og utvidet levealder kan være eksempler på dette. Når det gjelder aksjer er det ikke noe galt med å være investert i dette, men man kan stille spørsmål om prisen burde være lavere gitt observert risiko. Spesielt gjelder dette i forhold likviditetskrav / investeringshorisont.

    At pensjonskasser som har mulighet vil bli tvunget til å ta risiko for å kunne møte sine forpliktelser er vi også enige om. Mitt poeng er bare at dette skjer på en intelligent måte hvor man søker å begrense seg mot de åpenbare negative effektene det har når aksjemarkedene med ujevne mellomrom halverer seg. /Peter

  2. Elise Skjold Rønningen sier:

    Problemet for pensjonskassene er en fallende realrentetrend i verden; ikke lav forventet avkastning i aksjemarkedet.

    Det er en kjent sak at periodevalg er avgjørende for konklusjonen når en analyserer avkastningen i finansmarkedene. I tilfellet til Warren er effekten på avkastningen dramatisk ved at internasjonal aksjeavkastning har vært negativ og amerikansk aksjeavkastning kun svakt positiv.

    Dersom en øker utvalgsperioden til 101 år (fra år 1900 til 2000) er bildet et helt annet: geometrisk gjennomsnittlig realavkastning for en internasjonal vektet portefølje av aksjer er på 5,2 % (Dimson, March, Staunton, 2002).

    Utvalgsperioden dekker to verdenskriger, den store depresjonen og en del andre sjokk og skulle i den grad en kan forvente at historien gjentar seg gi et riktigere bilde av forventet avkastning enn siste 10-års periode.

    Som en digresjon vil jeg ta med at Warren ikke er alene om å basere sine analyser på feil utvalgsperiode. I 2006 (St.melding nr. 24 2006/2007) vurderte Finansdepartementet det slik at de siste 20 års utvikling i finansmarkedene var mer representative for fremtiden enn et 100-års perspektiv og baserte sine analyser på dette. Det var særlig standardavviket, et mål for variabiliteten og dermed risikoen i markedet, som falt dramatisk ved et slikt periodevalg: fra 9,7 til 6,2 i en internasjonal portefølje med 40 % i aksjer og resten i obligasjoner. Finanskrisen i 2008 minnet dem nok om at tiden med store sjokk i finansmarkedene ikke er forbi.

    Problemet for pensjonskassene er snarere en fallende nominell- og realrentetrend i verden de siste 25 år . Fra pluss/minus 5 % tidlig på 1980-tallet til pluss minus 1 % de siste årene. Den fallende trenden gjelder for både de styrte korte rentene så vel som for de lange markedsbestemte rentene. Dette representerer et problem for pensjonskassene med de løpende forpliktelsene de har og vil i større og større grad tvinge dem til å påta seg mer risiko i form av for eksempel aksjeinvesteringer.

    Mange økonomer forklarer den fallende realrentetrenden med demografisk utvikling i land med spareoverskudd, uttrykt ved overskudd på driftsbalansen overfor utlandet. Historisk har særlig Japan eksportert mye kapital og de senere årene har også Tyskland og Kina vært store finansielle investorer. Alle disse landene kjennetegnes av en aldrende befolkning som i stor grad ønsker å sikre sin alderdom ved å spare finansielt fremfor i form av realinvesteringer. Svært skjev inntektsfordeling i Kina bidrar også til høy sparing og i tillegg styrker en relativt fast valutakurs mot dollar landets konkurranseevne på verdensmarkedet med store eksportinntekter som det spares mye av som resultat.

    I den grad den finansielle sparingen i disse landene er sparing til fremtidige pensjonsutgifter vil dette motsvares av tilsvarende høyt konsum og lav sparing i fremtiden, men først om kanskje 10-30 år.

    Om Kina vil endre sin valutakurspolitikk på kort sikt er det mange formeninger om, og når det eventuelt skjer vil virkningene påvirke sparingen gradvis. Dermed er det fair å anta at den fallende realrentetrenden ikke umiddelbart reverseres. Sånn sett er det grunn til å vente trøbbel for pensjonistene.

  3. Peter Warren sier:

    Hei Erik. Pensjonskasser må tilpasse seg den finansielle virkeligheten og den tidsmessige profilen på forpliktelsene sine. Sistnevnte vil være utslagsgivende for hvilken likviditetsrisiko de skal ha.

    Egenskapene til de ulike aktivaklassene burde etter min mening inkludere hvordan disse har klart seg i perioder som 1987, 1998, 2001 og 2008. Det er her man ser hvilke som har reell diversifiserende og/eller porteføljemessig god effekt.

    Det jeg synes vi opplever altfor ofte er at man på toppen i 1997 studerte hvordan aktivaklassene hadde klart seg i oppgangen. Det samme så vi gjort i perioden 2008. Man baserte seg på en opportun periode, nemlig de siste 5 årene (med oppgang). /Peter

  4. Erik sier:

    Kommentaren om pensjonskassene er veldig interessant. Her i Sveits er det ikke sâ ille fordi de ikke fâr ta opp lân. Men performance er vanligvis ikke noe â skryte av.

    Man mâ spörre seg – hva slags formâl har pensjonskassene? Skal de investere i private equity, hedge fonds, flyplasser, havner osv.? Rekker det ikke med mindre risiko?

    Etter min mening burde de först â fremst konsentrere seg pâ boligfinansering. Eieren og lâneren har her de samme interessene, formuen blir stadig alimentert og öker sikkerheten/dekningen.

    La bankene gjöre investisjoner i bonds og aksjer, de er naermere pâ markedet, kan ha god kontroll, anpassen gearingen og reagere fort – alt det som ikke er egnet for pensjonsfond

  5. Per Jonsen sier:

    I tillegg til det du nevner i innlegget er jeg redd for at det norske pensjonssystemet blir ødelagt på flere kanter.

    I løpet av de siste ukene har jeg lest om flere saker hvor personer i Norge har flere identiteter og statsborgerskap, opptil åtte pr person! Dette virker å være helt vanlig i «enkelte kretser» og er særdeles ødeleggende da det ofte er personer uten lengre tilknytning til Norge som står for det.

    Det er klart at problemet med pensjonene og økende andel pensjonister er vanskelig, men det blir jo ikke bedre av at id-løse så lett får opphold og siden tildeles statsborgerskap – under flere navn/identiteter.

    Norske politikere har også gjort det slik at den som kommer fra utlandet får alderspensjon fra dag en, det helt uten innbetalinger i form av skatter. Dette er selvsagt noe flere benytter.

    Spekulasjoner, trygdefond og all verdens andre ordninger kan aldri demme opp for den utnyttelse og det misbruk vi nå ser.

    Den som lider er de som har betalt og betaler inn (bidrar), men vil det føre til opprør når folk oppdager dette?

  6. erik røys sier:

    Dette liker jeg Peter.Investering for andre bør så langt det går være forskningsbasert,og de som tiltar seg profesjonalitet som forvalter bør følge dette.De andre bør henges ut som sjarlataner,spesielt når resultatene er elendige over tid,men kanskje også generelt?Noen dyp forståelse av risiko virker det som det er et fåtall av aktører i finansmarkedet som har.Takk for at du minner oss andre på det,Peter.
    Ellers er det jo et morsomt paradoks at pensjonskassene i Norge kan skylde på staten.Men det hjelper jo egentlig lite når det først har gått til bloksberg.