I gårsdagens DN var det flere artikler som omhandlet markedet for kredittobligasjoner. Norske så vel som utenlandske investorer brant seg skikkelig på denne aktivaklassen generelt og på norske kredittobligasjoner spesielt under finanskrisen i 2008.

Finanskrisen senket riktignok alle aktivaklasser, men når det i tillegg viste seg at prospektene på et stort antall av de norske obligasjonene ikke var verdt papiret de var skrevet på, ble mistilliten total. Utenlandske institusjoner og fond bråvåknet og dumpet norske papirer for enhver pris. Paradoksalt nok til stor økonomisk fordel for nettopp dem som hadde vært ansvarlig for å promotere og selge disse lånene til investorer.

Prisen det norske markedet har måtte betale for dette er lavere interesse fra utenlandske aktører, vanskeligere for norske bedrifter å få inn penger og svakere utvikling på norske lån enn man har sett på tilsvarende internasjonale obligasjoner siden finanskrisen.

Heldigvis gir dette muligheter. Avvik mellom norsk og internasjonal prising gjør det norske markedet attraktivt bare denne differansen blir stor nok. Det finnes også muligheter til å arbitrere mellom lån fra samme utsteder utstedt i forskjellige valutaer. Årsaken til dette er at en god del norske institusjoner kun får lov til å kjøpe obligasjoner utstedt i norske kroner. Fond og institusjoner som har friere mandater kan som følge av dette velge å kjøpe samme obligasjon utstedt i utenlandsk valuta, kurssikre valutaen og sikre seg en høyere avkastning enn om man kun hadde adgang til obligasjoner i norske kroner.

I likhet med alle andre aktiva finnes det gode og dårlige tidspunkt for å investere i kredittobligasjoner. Dessverre er statistikken her lik med de andre aktivaene; de fleste kjøper på galt tidspunkt.

Når var tegningen størst i norske High Yield obligasjoner? I 2007. Nettopp det året man historisk fikk dårligst betalt for å påta seg denne risikoen. Aldri har påstanden om «obligasjonsavkastning med aksjemarkedsrisiko» stemt bedre.

I 2008 måtte man betale prisen for dette. Et høyt antall låntagerne gikk konkurs og et større antall var nødt til å be långiverne gi etter på kravene dersom de skulle ha håp om å få tilbake sine penger. Riktignok gikk det ikke bedre med aksjonærene i de samme selskapene, men disse var i det minste klar over at de satt med aksjemarkedsrisiko (får jeg håpe).

Fordelen obligasjonsinvestoren har er at han har en «risikobuffer» foran seg. Aksjekapitalen ryker før gjelden kommer i fare og selv ved en konkurs er det vanlig at det finnes noe igjen til obligasjonseierne.

Hvis vi tar for oss risikoen ved High Yield obligasjoner så er det riktig at disse som regel sikkerhetsmessig stiller bakerst i køen når det gjelder selskapets gjeldsforpliktelser. Dette sagt så er antydningen om at avkastningen på disse ligger tilbake for aksjer en påstand fremfor en sannhet.

Chartet lenger oppe i artikkelen viser utviklingen på indeksen over High Yield obligasjoner i perioden før, under og etter finanskrisen. Chartet under viser utviklingen på samme hittil i år.

Det interessante er at i begge disse periodene så har avkastningen i High Yield obligasjoner vært høyere og risikoen lavere risiko enn i aksjer. Det som har skjedd er at aksjer, som naturlig nok har høyere risiko, ikke lykkes med å holde følge med obligasjonsavkastningen. Dette er det imidlertid ikke mange som snakker om.