Långivere overtales til å gi bort 10 millioner

80-tallet ble her i landet preget av at Oslo Børs ble revitalisert. Norsk Data var et av de nye selskapene som hadde suksess både innenfor sin bransje og på børs. Nye millionærer dukket opp som paddehatter.

I kjølvannet av Norsk Datas suksessrike børsintroduksjon hev en betydelig mengde andre selskaper seg rundt og utnyttet denne optimismen. MediaInvest, Ican, SimX, Scanvest og MediaVision var blant disse.

Var man så heldig å få tildeling ved disse emisjonene var man garantert gevinst når disse kom på børs. Det viktige ble derfor å blidgjøre meglerne slik at man fikk komme til dette «matfatet».

Etterspørselen etter å delta på emisjoner var så høy at man ble anbefalt å gjøre betydelige overtegninger for at man skulle få en tildeling av betydning. De som hadde nære relasjoner til de rette meglerne og i tillegg visste hvordan de skulle godgjøre disse ble etter den tids målestokk styrtrike.

Uavhengig av dette kan man hevde at meglerne var på aksjonærenes side i og med at det var de som fikk tegne som også fikk gevinsten. Man kunne ha argumentert med at selskapene som utstedte aksjer fikk for dårlig betalt, men det virket som disse på dette tidspunktet var svært fornøyd med å få mer penger inn i kassen. Man kan dermed hevde at det hele var en vinn-vinn situasjon.

Heldig for mange og godt hjulpet av en generell positiv børsutvikling, gikk det flere år før denne emisjonsboblen sprakk. De uheldigste var de som hadde overtegnet seg for langt mer enn de hadde økonomisk ryggrad til å bære. For mange av disse gikk det virkelig ille.

Selv om vi har opplevd lignende senere, så har de prosentuelle overtegningene aldri vært på samme nivå som på 80-tallet.

En materiell endring som meglerhusene har opplevd mellom 1980-tallet og dagens situasjon er at kurtasjenivået er blitt sterkt redusert som følge av konkurranse. Dette inntektsbortfallet har imidlertid blitt erstattet av en betydelig oppgang i corporate-inntektene.

En konsekvens av dette er at kundelojaliteten i mange tilfeller er blitt overført fra de som risikerer sine sparepenger (investorene) til de som trenger dem (bedriftene).

Dette kunne man allerede registrere før finanskrisen gjennom svært «unøyaktige» og til tider villedende emisjonsprospekter. Det hadde vært greit nok dersom de som skrev dem også tok ansvar for det som stod. En ansvarsfraskrivelse i liten skrift sørget imidlertid for amnesti i forhold til innholdet.

Heller ikke Finanstilsynet virket å være opptatt av at milliarder av kroner var blitt hentet inn på bristende forutsetninger. Ei heller at aktører som de har ansvar for å regulere mottok titalls millioner i honorar for prospekter som var mindre verdt enn papiret det var skrevet på.

Men det stanser ikke her. Under finanskrisen var det meglerhus som på eget initiativ tok kontakt med bedriftene de hadde skaffet lån og foreslo at de skulle utnytte situasjonen ved å forsøke å sno seg unna det de skyldte. Dette «arbeidet» tok selvfølgelig meglerhusene ytterligere honorar for. Det var således ingen tvil hvilken part de tjente.

Dessverre sluttet ikke denne praksisen med finanskrisen. Nå om dagen ser vi et lignende tilfelle i Panoro Energy (en spinoff fra Norse Energy). Panoro har forpliktet seg til å betale en kurs på 108 dersom de ønsker å tilbakebetale ett av sine lån før juli 2011. Vi har selv lånt Panoro Energy penger og er derfor naturlig nok opptatt av at de skal følge det man ble enige om og som er nedfelt i låneavtalen.

Dette synet deles ikke av enkelte meglerhus. De ønsker i stedet at Panoro-lånet skal tilbakebetales slik at meglerhusene kan tilrettelegge et nytt lån. Slik blir det nemlig betydelige meglerinntekter av.

Hvis man får overtalt långiverne til å godta en kurs på 104 i stedet for kursen på 108 som låneavtalen sier, vil de høyst sannsynlig få en del av «gaven» Panoro i så fall mottar. Samtidig vil de selvfølgelig kreve ytterligere honorar for å tilrettelegge Panoros nye lån. Den eksisterende låneavtalen sier nemlig dette lånet må nedbetales før Panoro kan oppta et nytt lån med dette pantet. Hvis forslaget til disse meglehusene går igjennom blir dette en vinn-vinn situasjon for alle utenom de som har tatt risiko med å låne Panoro penger.

Nevnte meglere ringer derfor rundt til investorer som deltok i det opprinnelige lånet og tilbyr dem en tilbakekjøpskurs på 104 i stedet for 108. «Motytelsen» er at de får være med på det nye lånet. Rene 80-tallet med andre ord.

Man trenger 2/3 flertall av de fremmøtte obligasjonseieres stemmer for å at obligasjonseierne skal akseptere å motta ca 4% (kurs 104 versus kurs 108) mindre enn de har krav på. Vedtas dette må også de som stemmer imot forslaget godta å bli innløst med rabatt.

Paradokset er at stakkarne som godtar disse betingelsene ikke får noen 4% rabatt på det nye lånet. Langt ifra. Sjansene for at det skal plutselig hoppe 4% i pris slik at du ble kompensert er også små. På toppen av det hele kan nye investorer, som har sluppet å gi fra seg 4% avkastning på det gamle lånet, også tegne seg til den samme kursen i dette lånet. Hvor ligger da fordelen?

Informasjon om hvem som sitter med disse obligasjonene er det kun meglere som sitter med. Hadde man hatt åpenhet om dette slik man har med aksjer, kunne eierne av disse obligasjonene diskutere dette seg i mellom forut for et obligasjonseiermøtet. Lik informasjon er imidlertid det siste disse meglerne ønsker seg og de er selvfølgelig imot en slik åpenhet.

Norske meglere er pålagt å følge «god meglerskikk». Uttrykket er ment å beskrive og omhandle meglernes omsorgsplikt overfor hver av partene. I dette tilfellet synes det som omsorgen begrenses til å dreie seg om låntageren og meglerselskapets. Långiverens interesser i henhold til låneavtalen synes å være fullstendig oversett. Det skal derfor bli interessant å se om Finanstilsynet tar seg bryet med å kikke på dette tilfellet. Mer opp i dagen kan det vanskelig være.

En ting er sikkert og det er at erfaringene, lærdomen og kritikken fra finanskrisen tydeligvis allerede er glemt.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

3 kommentarer to “Långivere overtales til å gi bort 10 millioner”

  1. Peter Warren sier:

    Hei Morten. Nei det var ikke i prospektet da vi investerte i lånet og heller ikke siden. Tvert imot sier prospektet at lånet kan innløses tidlig til kurs 108! Det er nettopp dette som er poenget.

    Du misforstår. Hverken prospektet eller noe annet tydet på at Panoro ville forsøke å endre avtalen underveis. Det vet vi først nå. Nå vet vi at de ikke holder avtaler og det vil definitivt få konsekvenser for både vårt syn og vår interesse for å investere i selskapet fremover.

    Det enkleste hadde vært om man registrerte alle obligasjonene i VPS. Da ville man hatt samme informasjon om eiere som man idag har i aksjer. Enkelt og greit. /Peter

  2. M sier:

    PA-problemet i meglerhus som innehar megleravdeling+corporate avdeing blir for sjelden adressert. Alternativet ved å ikke ha en corporate er skremmende fattig med tanke på alle inntektsmuligheter som forsvinner.

    Det er ikke gjort mye arbeid rundt problematikken, eneste jeg kommer på er en SNF forskningsrapport jeg leste for en tid tilbake, selv om den i større grad viser til analytikernes incentivproblem ift inntektene fra corporate-siden…

    den kan finnes her for spesielt interesserte
    http://bora.nhh.no/bitstream/2330/104/1/R10_06.pdf

  3. Morten sier:

    Jeg regner med alt dette er publisert i prospektet som dere leste før dere ga lånet. Siden det var en slik oppløsningsklausul var antakelig prisen dere var villig til å betale litt lavere enn om det ikke var mulighet for en slik ‘avkorting’. Dermed har selskapet betalt, og dere långivere mottat, en premie for at man kunne risikere ‘avkorting’. Er ikke det riktig?

    Det er nok av selskaper å låne ut penger til. Man vil jo tro at det er relativt fri konkurranse om dine penger (altså om Panoro tilbyr dårlige vilkår, kan du like gjerne låne ut pengene til andre). Dermed vil Panoro være de som belastes for unødvendige meglerhonorar, og ikke långiverne. Eller er det noe jeg misforstår?

    Og, om det er verdifullt med åpenhet om hvem de andre långiverne er, hvorfor leverer ikke markedet et meglerhus som tilbyr dette og dermed gir låntakerne lavere kapitalkostnad (fordi du jo da ville være villig til å betale en høyere pris for obligasjonene). Fungerer ikke konkurransen i markedet, eller er det en større verdi at informasjonen er skjult?