Ovennevnte tallrekke kunne mistenkes å være et forsøk på å huske Fibonacci-rekken i påvirket tilstand (to av tallene stemmer faktisk). Så er imidlertid ikke tilfelle. Tallene representerer antall år mellom hver kraftige korreksjon i aksjemarkedet siden 1929.

En avisreportasje i helgen pirret min nysgjerrighet. I reportasjen ble det henvist til at etter en halvering i aksjemarkedet typisk skjedde hvert sjette eller syvende år. Det gjaldt naturlig nok å holde seg unna slike perioder og ellers være investert i aksjer.

Smellen over alle smeller for aksjeinvestorer skjedde i 1929 og det var naturlig å ta denne som utgangspunkt. Mellom da og 1932 falt Dow Jones indeksen nær 90%. Tilsvarende har kun de som satt med IT-aksjer opplevet da dette markedet kollapset i 2000.

Fra bunnen i 1932 gikk det 5 år til neste smell kom. Denne korrigerte raskt noe høyere, men var tilbake på bunnpunktet igjen i 1942. Deretter fulgte 30 år med oppgang uten noen halvering og etter denne opplevde vi 13 år før krakket i 1987.

Neste virkelige utfordring kom i 1997 og 1998. Da fikk vi Asia-krisen og Russland gikk konkurs. Emerging Markets bunnet ut etter å ha halverte seg fra toppen den nådde i 1994, mens Oslo Børs falt 44%.

Både Emerging Markets og Oslo Børs har ellers utmerket seg ved at oppgangen fra bunnen i 2002/2003 klatret langt over den foregående toppen (2000). De andre var ikke så heldige og opplevde derfor en ny 50% nedgang når de knapt hadde fått pengene sine «tilbake» fra forrige gang. Siden dette har skjedde én gang i historien er vi selvfølgelig overbevist om at dette alltid vil være tilfelle. Såpass skylder vel markedet nordmenn?

Kombinasjonen av å være et perifert, mindre likvid marked med sterk avhengighet til utviklingen i råvarepriser har medført at Oslo Børs har en høyere korrelasjon med emerging markets enn den har med utviklede markeder.

Denne gangen fikk man bare 2 år med «glede» før neste nedtur begynte. Både Oslo Børs og Emerging Markets mer enn halverte seg. I 2002 bunnet sistnevnte ut og Oslo Børs gjorde det samme det påfølgende året. På samme måte toppet de ut i 2007/2008. Den påfølgende oppgangen har så langt vart i 2 år.

Kan vi av historien med noen sikkerhet hevde at den vil vare i 4-5 år til? Neppe. Riktignok har to av seks oppganger vart i 5 år (1932-1937 og 2003-2008), mens de andre har vart i henholdsvis 2, 7, 15 og 30. Det vi imidlertid kan merke oss er at etter 1942 har det blitt markert kortere mellom tilbakeslagene. Tiden det tok halverte seg faktisk ved tre påfølgende tilfeller.

Årsaken til dette synes opplagt, nemlig den dramatiske gjeldsøkningen. Både på husholdningsnivå og nasjonalt. Denne gjør utviklingen betydelig mer sårbar og derfor usikker.

Det vil således neppe være kontroversjonelt å hevde at med full gass på seddelpressen i USA, nye lån/økt gjeld hos europeiske land på konkursens rand, manglende selvkritikk fra myndigheter, stigende inflasjon og renter på vei opp – at det er gjort noe som skulle tilsi at neste smell vil skyves særlig langt ut i tid.