5, 30, 15, 7 , 2, 5

Ovennevnte tallrekke kunne mistenkes å være et forsøk på å huske Fibonacci-rekken i påvirket tilstand (to av tallene stemmer faktisk). Så er imidlertid ikke tilfelle. Tallene representerer antall år mellom hver kraftige korreksjon i aksjemarkedet siden 1929.

En avisreportasje i helgen pirret min nysgjerrighet. I reportasjen ble det henvist til at etter en halvering i aksjemarkedet typisk skjedde hvert sjette eller syvende år. Det gjaldt naturlig nok å holde seg unna slike perioder og ellers være investert i aksjer.

Smellen over alle smeller for aksjeinvestorer skjedde i 1929 og det var naturlig å ta denne som utgangspunkt. Mellom da og 1932 falt Dow Jones indeksen nær 90%. Tilsvarende har kun de som satt med IT-aksjer opplevet da dette markedet kollapset i 2000.

Fra bunnen i 1932 gikk det 5 år til neste smell kom. Denne korrigerte raskt noe høyere, men var tilbake på bunnpunktet igjen i 1942. Deretter fulgte 30 år med oppgang uten noen halvering og etter denne opplevde vi 13 år før krakket i 1987.

Neste virkelige utfordring kom i 1997 og 1998. Da fikk vi Asia-krisen og Russland gikk konkurs. Emerging Markets bunnet ut etter å ha halverte seg fra toppen den nådde i 1994, mens Oslo Børs falt 44%.

Både Emerging Markets og Oslo Børs har ellers utmerket seg ved at oppgangen fra bunnen i 2002/2003 klatret langt over den foregående toppen (2000). De andre var ikke så heldige og opplevde derfor en ny 50% nedgang når de knapt hadde fått pengene sine «tilbake» fra forrige gang. Siden dette har skjedde én gang i historien er vi selvfølgelig overbevist om at dette alltid vil være tilfelle. Såpass skylder vel markedet nordmenn?

Kombinasjonen av å være et perifert, mindre likvid marked med sterk avhengighet til utviklingen i råvarepriser har medført at Oslo Børs har en høyere korrelasjon med emerging markets enn den har med utviklede markeder.

Denne gangen fikk man bare 2 år med «glede» før neste nedtur begynte. Både Oslo Børs og Emerging Markets mer enn halverte seg. I 2002 bunnet sistnevnte ut og Oslo Børs gjorde det samme det påfølgende året. På samme måte toppet de ut i 2007/2008. Den påfølgende oppgangen har så langt vart i 2 år.

Kan vi av historien med noen sikkerhet hevde at den vil vare i 4-5 år til? Neppe. Riktignok har to av seks oppganger vart i 5 år (1932-1937 og 2003-2008), mens de andre har vart i henholdsvis 2, 7, 15 og 30. Det vi imidlertid kan merke oss er at etter 1942 har det blitt markert kortere mellom tilbakeslagene. Tiden det tok halverte seg faktisk ved tre påfølgende tilfeller.

Årsaken til dette synes opplagt, nemlig den dramatiske gjeldsøkningen. Både på husholdningsnivå og nasjonalt. Denne gjør utviklingen betydelig mer sårbar og derfor usikker.

Det vil således neppe være kontroversjonelt å hevde at med full gass på seddelpressen i USA, nye lån/økt gjeld hos europeiske land på konkursens rand, manglende selvkritikk fra myndigheter, stigende inflasjon og renter på vei opp – at det er gjort noe som skulle tilsi at neste smell vil skyves særlig langt ut i tid.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

6 kommentarer to “5, 30, 15, 7 , 2, 5”

  1. Peter Warren sier:

    Takk for hyggelig og oppmuntrende tilbakemelding Rune. Ny blogg kommer i morgen. /Peter

  2. Rune sier:

    Godt observert. Du driver en lærerik blogg, så håper at du fortsetter med det. Utrolig at du finner tiden med så få timer i døgnet.

  3. Peter Warren sier:

    Hei Rune. Vi har hatt en betydelig del av porteføljen short UST / long amerikanske renter. Den er imidlertid blitt realisert suksessivt med at rentene har steget. Vi har hatt posisjoner langs hele kurven fra 5-30 år. Vi flyttet oss lenger ut på kurven da QE2 ble vedtatt ifjor. For et par uker siden omgjorde vi hele posisjonen til en opsjonsstruktur. Hensikten med dette er å redusere risikoen, sørge for at gevinsten ikke plutselig blir borte og få en posisjon som mer stemmer med «terrenget» vi nå befinner oss i.

    Jeg synes ikke at HY i USA nødvendigvis ser «latterlig billig ut». De som hevder ser som regel på yielden alene og ikke på spreaden over treasuries. Yielden er lav men det samme er også rentemarkedet. CDS-beskyttelse er den billigste på 3 år, så det skulle ikke være noe problem å beskytte seg dersom man mener at det hele nærmer seg «hoppkanten». /Peter

  4. Rune sier:

    Hei Peter

    Så en betydelig del av porteføljen går til shortposisjoner i UST futures? Er det mest retningsbestemt eller har dere også satt sammen noe av relativ verdi? Er vel spesielt prisene for 2.5-10 åringene som er mest påvirket av hva Fed holder på med for tiden.

    Hva med europeisk gjeld, er det for lite volum og blitt for «billig» og befolket?
    High yield i USA ser nå ihvertfall latterlig dyrt ut.

    Hvis Bernanke-put’en skulle komme under tvil lurer jeg på hva som skjer med bomull og sølv blant mye annet. Umulig å finne noe annet enn CDS-kontrakter som ikke er overprisa 😉

  5. Vegard sier:

    Tallrekken viser ganske så klart at trenden er hyppigere og hyppigere kriser. Det er vel også grunn til å tro at disse krisene vil bli kraftigere enn tidligere, med bakgrunn i at penge- og kredittmengden i verden vinner stadig nye og høyere nivåer. Problemer blir gjerne ikke løst med refinansiering, når underliggende problemer ikke blir løst. Dagens høye råvarepriser i produsentleddet må etterhvert forplante seg til konsumentleddet… Da kommer inflasjonen og de høyere renter. En periode med stagflasjon rundt hjørnet? Jeg tviler på at skattebetalerne har mulighet til å ta regningen ved neste krise…

  6. Karl sier:

    Hei Peter

    Veldig interessant tema du tar opp. Ser at tallsekvensene faktisk stemmer nogenlunde med teoriene til innenfor økonomiske sykluser. Fra Kitchin til Kondratiev. Nå vil jeg ikke argumentere med at samf.økonomiske modeller er perfekte, men disse mener jeg tillegger seg altfor mange år som slingringsmonn. Uansett, et veldig interessant tema. Fortsett med de gode tankene rundt dagens marked.