Etablerte sannheter

For en måned siden påpekte jeg noen etablerte sannheter som kunne bli satt på prøve. Med «etablerte sannheter» tenker jeg på oppfatninger som er så innarbeidet at ingen lenger stiller spørsmål ved deres validitet. Disse blir typisk godtatt uten diskusjon og blir etterhvert, spesielt i finansmarkedene, gjenstand for en stor grad av sårbarhet når man plutselig en dag våkner opp til at verden har forandret seg.

Én slik etablert sannhet er den generelle oppfatningen om at det er aksjer i de nye markedene (emerging markets – EM) man skal foretrekke. Siden 2002 har dette utvilsomt vært tilfelle, selv om det like utvilsomt har medført høyere risiko.

Den annualiserte avkastningen i EM har vært nær tre ganger så høy som i de utviklede markedene, mens standardavviket (måleenheten for risiko) har vært ca. 1.5 så høyt i EM. Dette betyr at hvis man var villig til å samme risiko i de utviklede markedene og belånte investeringen 1.5 ganger, var avkastningen i EM nesten dobbelt så høy som i de utviklede markedene. Vi kan dermed konkludere med at både den absolutte- og den risikojusterte avkastningen i EM har vært bedre.

Etter 8 år med bedre absolutt og risikojustert avkastning og en markert oppgang i mediadekning av EM-regionen, er det ikke rart at pengene i stadig økende grad har funnet veien til EM-aksjer.

For ordens skyld har EM-indeksen gitt både høyere absolutt- og risikojustert avkastning enn Oslo Børs, målt i samme periode.

EM er gjennom sin 8 årige historie blitt en etablert sannhet med hensyn til suverenitet, noe som i forrige uke ble dette gjenspeilet gjennom en tv-reklame på CNBC. Der skrøt Bank Of America Merrill Lynch av at de nå hadde startet en egen EM meglerdesk, kun for å promotere EM-aksjer til sine kunder. «Det er jo det veksten i verden er!» synes å være det mest benyttede argumentet mot de som måtte nøle.

Det interessante med den «nyoppdagede» EM-sannheten er at denne skjer neste samtidig med at «the smart money» trekker seg ut av sektoren. I november ifjor kom det frem under et intervju at verden største investeringsfond (ADIA) hadde solgt unna en stor del av sin EM-portefølje til fordel for aksjer i de utviklede markedene.

Senere har det også blitt kjent at andre investorer, herunder den tidligere Quantum-forvalteren Jim Rogers hadde gått short denne sektoren til fordel for de utviklede markedene. Og, som om dette ikke var nok, opplyste Lipper Analytics – som spesialiserer seg på å følge tegninger og innløsninger i ulike investeringsfond – at det i januar var rekord i innløsninger i EM-fond. Financial Times avslørte nå på lørdag i tillegg at ytterligere $7 milliarder er blitt innløst i slike fond etter Lipper offentliggjøringen.

Fem måneder med svakere utvikling i EM-aksjer til tross; rådgivere melder at noe av det enkleste man kan hente inn penger til er nettopp investeringer i EM-fond. «Historien selger» som en av dem svarte en journalist. Dette er sannsynligvis en sterk medvirkende årsak til at det idag finnes $720 milliarder investert i EM-aksjefond. Uten sammenligning forøvrig, var det «historien selger» som var årsaken til at teknologifond var det «alle» skulle investere i etter 1999, eiendomsfond etter 2006, kredittobligasjonsfond etter 2007 og gullfond etter 2010.

Chartet over viser utviklingen på EM-aksjeindeksen øverst og under utviklingen på denne i forhold til MSCI-World Stock Index.

Er det ikke rart at så få er opptatt av fremtiden?



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

3 kommentarer to “Etablerte sannheter”

  1. Peter Warren sier:

    Det er nettopp ditt første spørsmål som er hele poenget. En lignende analogi kan brukes om den «nye økonomien» man hevdet ble etablert på slutten av 1990-tallet. Alle typer økonomi vil konvergere, ellers har de ikke livets rett. EM-kan ikke generelt sett lenger hevdes å være billig. Dette betyr ikke at det ikke vil være fortsatt vekst i regionen, men at effektene vil bli mer globale og dermed begunstige selskaper og områder utenfor EM i større grad. /Peter

  2. HGS sier:

    Apropos det Martin sier: et «emerging market» vil nødvendigvis ikke være emerging i lengden. På hvilket tidspunkt er et «emerging market» økonomisk likeverdig en industrialisert nasjon?

    På generell basis vil vel de fremvoksende økonomiene alltid være det beste stedet for en vekst-investor — kanskje den avtagende trenden i differansen mellom MSCI EM og MSCI World er et uttrykk for at et fåtall av EM-landene nærmer seg / har passert veksttoppen?

  3. Martin sier:

    EM er i et sekulært bullmarked, USA sekulært bearmarked. Det er ca. 10 år igjen av disse trendene.

    Kina og India er ikke spesielt billige lenger, men USA og Europa er også priset stivt, selv om disse landene har enorm gjeld og har store demografiske utfordringer.

    En rekke land som Vietnam, Pakistan, Argentina og Sør-Afrika fremstår fremdeles som relativt rimelige.