Arkiv for august, 2011

Gullet lokker

tirsdag, 23. august, 2011

Kraftig nedgang i finansmarkedene i kombinert med mangel på politisk handlekraft medførte sist uke store endringer i taktiske allokering hos institusjoner.

I korte trekk gikk endringen i allokering ut på flukt fra alt som syntes usikkert (aksjer, råvarer og kredittobligasjoner). Disse pengene fant veien til statsobligasjoner og edelmetaller.

Vi må ifølge Merrill Lynch Bank of America tilbake til midten av 2008 for å oppleve tilsvarende flukt fra aksjer.

Flukten inn i statsobligasjoner med den lave renten dette nå gir gjøres ikke for å få «return on capital», men for å sikre «return of capital», hevdes det. Renten på amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid falt så lavt som 1.97% da frykten herjet som verst.

Frykten har nådd proposjoner som er langt over det vi opplevde i 2008/2009. Dette til tross for at de fleste bankene har mindre risiko og bedre kapitaldekning nå enn da. Funding-kostnaden er også langt lavere. I tillegg har bedriftene idag mer solide balanser og forbrukerne har mindre gjeld.

Hovedproblemet nå er størrelsen og kvaliteten på nasjonalgjeld og manglende politisk vilje til å håndtere denne.

Gull er plutselig blitt allemanns spareform og investorer har aldri tidligere hamstret gull som de gjør nå. Dette har to konsekvenser:

For det første forsvinner mye av denne kapitalen ut av aksjemarkedet. Mistilliten betyr at bedriftene får lavere tilgang til kapital. Med dette så starter en meget uheldig spiral. Fallende kurser og lavere kapitaltilgang betyr at bedrifter må legge forskning & utvikling på is. Ordrer stanses, nyansettelser stopper opp og man vurderer i stedet å bygge ned varelagre og si opp ansatte.

Investering i gull er «død» kapital. Det blir ikke skapt arbeidsplasser og man får ikke noen rente på pengene. Det man håper på er en videre kursoppgang eller i det minste en trygg havn for sparepengene. Banker føles ikke lenger sikre.

Interessen for å kjøpe gull har vært så høy at den største ETF’en (børsnotert fond) bestående utelukkende av gull (GLD) nå er blitt større enn den største ETF’en for aksjer. Sistnevnte heter SPY og består av aksjene i den amerikanske S&P-500 indeksen. Denne har vært suverent toneangivende i årevis.

Den største enkeltinvestoren i gull ETF’en, Paulson & Co, sitter alene med en posisjon som tilsvarer 98 tonn gull. Dette er et hedgefond og ikke nødvendigvis vil opptre langsiktig.

Ved siden av at gull er «død» kapital, finnes en annen utfordring som vil komme til overflaten. Gull kan ikke på noen måte absorbere denne mengden av tilflukts- og spekulativ kapital uten at det påvirker kursen dramatisk. Det hjelper heller ikke at etter 11 år med kontinuerlig oppgang så er det nå rekordhøy belåning av investeringer i gull. Som den Atlanta-baserte investeringsguruen Bob Prechter forleden uttrykte det: «De som hatet gull da det var priset på $300, elsker det på $1.700».

En annen amerikansk guru, Dennis Gartman, sa i går at gull har begynt den parabolske delen av oppgangsfasen. Ikke ulikt det som skjedde på slutten av 70-tallet, begynnelsen av 80-tallet. Hvor toppen er under slike forhold er «anybody’s guess». Det som er sikkert er at noen vil bli sittende igjen langt oppe på stranden når tidevannet snur.

Hvis man til tider opplever aksjemarkedet som illikvid, kommer man til å bli vettskremt av å se hva som kan skje i et aktiva hvor det er langt trangere i døren. Utviklingen i sølvprisen tidligere i år er et godt eksempel på dette.

For å sette det daglige handelsvolumet i gull i en sammenheng, så har gjennomsnittsvolumet i antall tonn handlet per dag de siste 30 dager vært på 7 tonn. Sett dette i forhold til at en enkelt potensiell kortsiktig trader sitter på 98 tonn og man får et visst perspektiv på hvilke utfordringer man her kan oppleve. Paulsons posisjon alene tilsvarer 13 dagers omsetningsvolum.

Totalt er det idag 2.211 tonn gull som «eies» av børsnoterte investeringsprodukter. I tillegg finnes alle ikke-børsnoterte produkter.

Av vedlagte graf kan vi se store tradere i futures-markedet har redusert sine posisjoner, mens ETF volumet fortsetter å øke. I det førstnevnte markedet er det kun profesjonelle tradere. I det sistnevnte er det en blanding, men overvekt av ikke-profesjonelle.

De ikke-profesjonelle har så langt gått av med seieren, men målstreken vil ikke være passert før man har sikret sine verdier.

Jeg foretrekker selv gull fremfor FIAT-valutaer (valuta og statspapirer som ikke har aktiva bak seg som sikkerhet, men kun er basert på løfter), men alt har sin pris.

Det er meget mulig at dette er et tidlig varsel, men det er bedre å bli gjort oppmerksom på fare før den blir en realitet enn etter at skaden har skjedd.

Jeg slutter nemlig aldri å undres over hvor mange som kommer på banen etter at skade har skjedd og med den største selvfølgelighet advarer om det allerede inntrufne.

 

Kan aksjer denne gang være billige?

fredag, 19. august, 2011

Når aksjekursene er høye er det ingen som ville blunke over denne overskriften, annet enn å lure på hvorfor den var etterfulgt av et spørsmålstegn. I dagens situasjon hvor børsene har falt med 20% verden over og hvor frykt og hvite knoker preger investorene, vet jeg at den kan og vil virke direkte provoserende.

Det er allikevel i slike situasjoner man må forsøke å holde hodet kaldt og se etter muligheter fremfor å la panikken råde. De som er med flokken utfor stupet bør innse at dette sannsynligvis er en konsekvens av at man valgte å følge flokken fra start.

Hverken samfunnet eller individet er tjent med panikk. Til tross for ubehaget, viser historien at det er vanskelig for oss å lære av den. Dette er også årsaken til at den pågående krisen kommer knapt 2 år etter at den forrige ble avsluttet. Slike kriser vil komme tettere og tettere helt inntil vi, eller våre etterkommere, tar til oss lærdommen.

Nedenstående er ment å bidra til å sette nivåene vi befinner oss på i perspektiv.

Amerikanske aksjer har, som grafen under viser, kun hatt høyere prosentvis utbytte i forhold til kurs ved én tidligere anledning. Dette er målt over de siste 12 år.

Anledningen var under finanskrisen i 2008 hvor man kunne motta et årlig utbytte på 3.15% for å eie aksjene i S&P-500. Gjennomsnittlig rente på 10 års amerikanske statsobligasjoner i 2008 var på 3.62%.

Man fikk med andre ord 0.47% lavere årlig avkastning for å sitte med et aktiva som i teorien kunne mangedoble seg, enn for et aktiva hvor man maksimalt ville motta en årlig avkastning på 3.62%.

Det påfølgende året var S&P-500 opp 23.45%. Investorer som hadde foretrukket aksjer fikk dermed en totalavkastning på 26.47%.

De som hadde plassert pengene i statsobligasjoner mottok den forventede avkastningen på 3.62%.

På grunn av aksjeoppgangen i 2009 sank utbyttet på S&P-500 til 1.87% i 2010, mot en statsrente på 3.17%. Forholdet mellom risiko og (angivelig) risikofritt var dermed blitt 1.3 prosentpoeng dårligere enn det var året før.

Investorene brydde seg imidlertid lite om dette, for når aksjer har steget mye føles de alltid mye tryggere.

Dessverre skulle dette resonnementet nok en gang vise seg å være feil. Desto høyere man klatrer, jo lenger er det ned til bakken.

Situasjonen etter det kraftige kursfallet i august har ikke bare endret, men reversert dette forholdet. Det prosentvise utbyttet man vil motta ved å kjøpe aksjene i S&P-500 indeksen er nå på 2.26%. 10 års statsobligasjoner har samtidig en rente på 2.06%.

Situasjonen i øyeblikket medfører at man idag faktisk mottar 0.20% i året for denne «opsjonen». Det er i tillegg 0.67% årlig bedre enn da panikken herjet som verst i 2008.

Mange kommer til å påpeke at aksjer er vesentlig mer risikofylte enn statsobligasjoner. Aksjer har nemlig ingen hovedstolsgaranti. Sistnevnte er riktig, men hovedstolsgarantien i statsobligasjoner synes ikke å være mye verdt for de som idag sitter på gresk, irsk, portugisisk eller italiensk statsgjeld.

Ratingbyrået Standard & Poors er dessuten av den mening (for hva dette er verdt) at heller ikke amerikanske statsobligasjoner lenger skal betraktes som risikofrie.

Dersom Standard & Poors har rett (og jeg er for én gangs skyld enig med dem), får man for dårlig betalt for å eie amerikanske statsobligasjoner.

Her i ligger det selvfølgelig en del forutsetninger, blant annet at selskapene utbetaler de utbytter som det forventes. Men man kan likedan, på basis av blant annet finansminister Geithners uttalelser, argumentere for at det også hefter usikkerhet med hensyn til amerikanske myndigheters evne til renteutbetalinger på statsgjelden. (Jeg tilhører for ordens skyld ikke denne leiren – i det minste ikke på kort sikt).

Om aksjer er billige absolutt gitt den økonomiske situasjonen er usikkert. Hvis vi bruker analogien fra lenger oppe i bloggen, er vi i det minste nærmere bakken enn vi var da året begynte. Fallhøyden er således redusert.

Usikkerheten herjer, men hadde situasjonen vært normal ville både aksjekursene, obligasjonskursene og spesielt forholdet mellom disse to ha vært helt annerledes. Det er fullt mulig for ille til å bli verre. Det vi imidlertid vet er at forholdet mellom direkteavkastningen i aksjer og avkastningen på obligasjoner sjelden har vært på disse nivåer.

S&P-500 indeksen steg og falt med mer enn 4%, fire dager på rad i forrige uke. Det synes således å være klart at ett av kravene for å være en aksjeinvestor er å ha nerver av stål.

Objektiv antagonisme

torsdag, 18. august, 2011

Er det logisk og troverdig at fondsindustrien er i stand til å fastslå at noe er billig uten å kunne si noe om når det er dyrt?

Billig og dyrt er såkalte antagonister. De kan beskrives som motparter. Hvis vi vet noe om den ene kan vi benytte dette til å si noe om den andre.

Hvis vi visste at vi satt med absolutte motpoler, ville vi ved å ha disse kunne gradere alt som var i mellom. Var det eksempelvis en grense for hvor fort et legeme kunne bevege seg, så ville vi ha en referanse for maksimal hurtighet. Det motsatte ville være et objekt som stod stille. Vi kunne da gradere alt som var i mellom.

Jeg tar opp dette fordi antagonisme av en eller annen grunn ikke gjelder i finans. Tar jeg feil i dette, ville konsekvensen være at vi blir forledet. En uhyrlig tanke.

La meg illustrere med et eksempel: I hele 2011 har vi blitt fortalt at aksjer er billige og anbefalingen har derfor vært kjøp.

Det vi imidlertid aldri opplever er at de samme ekspertene og rådgiverne anbefaler salg når aksjer er dyre. Er det troverdig at de kan være eksperter på å vite når aksjer er billige og ikke ane noe om når de er dyre? I så fall må dette bero på en betydelig svikt i utdannelsen til finansanalytikere.

Tvert imot hører vi når aksjer er høyt priset at: «Det er umulig å spå markedet. Sitt derfor i ro!». Hvis dette er riktig, hvordan var det mulig for dem å plutselig å være skråsikker på tidspunktet for kjøp?

Alternativet er selvsagt at de som gir rådene i realiteten ikke er objektive, men kun uttaler seg til fordel for egen lommebok. Det vil sikkert komme en rekke indignerte reaksjoner på noe så utenkelig.

Billig og dyrt er antagonister i likhet med hurtig/sakte, kaldt/varmt, mye/lite etc. Den menneskelige hjerne håndterer normalt antagonister på en utmerket måte, bare ikke når det gjelder aksjeverdier. Mulig ligger det en generell genetisk mental defekt til grunn. Noe bør man forklare det med. Ikke minst overfor tilsynsmyndigheter som sies å være opptatt av at spesielt ikke-profesjonelle investorer mottar objektive råd.

Jeg kan selv ikke huske at tilsynsmyndighetene har vært på banen når det gjelder aksjefondsanbefalinger. Derimot vet jeg de har vært meget opptatt av dette når det gjelder andre spareprodukter.

Årsaken til den ulike behandlingen hadde både vært interessant og veiledende. Spesielt for de aktørene som har fått kraftige reaksjoner som følge av at objektivitetskravet ikke skal ha vært fulgt.

Avisene lørdag for halvannen uken siden fortalte om fondsrådgivere i en bank som, etter markedsfallet på 20%, ikke lenger argumenterte imot at pensjonister solgte seg ut av aksjefond. Forklaringen var en kombinasjon av usikkerheten og at denne investorgruppen hadde kortere tidshorisont enn andre. Det avisene ikke spurte om var hvorfor noen med kort tidshorisont overhode var anbefalt å sitte med aksjer.

Det ble rundt samme tidspunkt i avisene også referert til at når aksjemarkedet nå hadde falt 20% var man offisielt inn i en nedgangstrend. Stor var derfor overraskelsen når det samtidig fortsatte å hagle med kjøpsanbefalinger.

Betyr dette at grensen for en nedgangstrend ble endret fredag, eller kan det være at man endelig hadde tilegnet seg kunnskap om hva som var dyrt og relativt til dette visste at aksjer nå var billige?

Løsningen på denne gordiske knuten får vi antagelig neste gang kursene er høye. Personlig er jeg villig til å sette penger på at vi da igjen får høre at ingen er i stand til å forutsi markedet og at man derfor skal sitte i ro, eller aller helst kjøpe mer.

 

 

Bør short salg forbys?

mandag, 15. august, 2011

En av de positive effektene ved å skrive en blogg som denne er meninger, tilbakemeldinger, kommentarer og forslag som følger av disse.

Den vedlagte vidoen om short salg mottok jeg fredag, med spørsmål om hva jeg mente om denne praksisen. Svaret er at jeg er helt enig i alt som hevdes i denne videoen.

Den er forøvrig produsert av Kahn Akademiet, en non-profit organisasjon som har som hensikt å fremme kunnskap. Hadde vi hatt tilsvarende i det norske finansmarkedet ville vi i tillegg til å få utvidet kunnskap også hatt færre investorer med store tap.

Short salg kan, i tillegg til de påpekte fordelene i videoen, også tidvis dessverre virke negativt. Jeg er i bunn og grunn tilhenger av frie markeder, men må erkjenne at markeder også har det i seg å kunne selvdestruere når panikken er som størst.

Short salg kombinert med ryktespredning i sterkt stressede markedssituasjoner får individer og institusjoner til å fravike etablerte og signaliserte nødprosedyrer, med den konsekvens at skadeomfanget blir større.

Under finanskrisen var vi helt på kanten av stupet når det gjaldt banksystemet. Tilliten både mellom- og til banker var borte og kursene falt til nivåer hvor myndigheter og nasjonale fond måtte tre støttende til for å unngå ytterligere konkurser. Frykten var så stor at bankene ikke var i stand til å finansiere seg og et «run» (innskyterne som forlanger sine penger tilbake øyeblikkelig) truet.

Tilsvarende frykt opplevde vi i forrige uke. Da med franske Société Générale. Det haglet med negative rykter på Bloomberg chat-systemet og kursutviklingen på Société Générale ble ledende for alle verdens børser. Dette fra sekund til sekund. Det ble meldt at flere asiatiske banker trakk tilbake kredittlinjer gitt til SocGen.

Dealing rom over hele kloden hadde realtidsgrafen med kursutviklingen til Société Genérale på storskjermer og lot denne være toneangivende for beslutninger man tok i alle andre markeder og aktiva. Den franske president Sarkozys bevegelser ble fulgt fra minutt til minutt (mens markedet normalt sett er mer opptatt av å følge hans kone).

Markedene var så sårbare at ryktespredning kunne bidra til at enorme verdier ble visket ut som følge av at mange rett og slett ikke orket å høre flere negative nyheter. Det var mange tilfeller av at etablerte nødprosedyrer ble iverksatt til tross for at de forutbestemte nivåer aldri ble nådd.

En rekke vurderte det slik at dersom det var noe sannhet i ryktene så var det like godt å være føre var. Dette er akkurat hva markedene ikke trenger i en slik situasjon. Det blir nærmest selvoppfyllende profetier.

I tillegg til verdiforringelsen, medfører slikt hysteri at bedrifter stanser ordre, ansettelser og sågar iverksetter planer om å redusere arbeidsstokken. Vi kan enkelt enes om at dette ikke er heldig.

Det er i situasjoner av generell kaos og ekstrem panikk jeg mener at midlertid forbud mot short salg bør vurderes. I alle andre sammenhenger mener jeg, som Kahn Akademiet, at det er med på å balansere markedet og dempe konsekvensene av ensidig og bias informasjon.

One hell of a ride!

lørdag, 13. august, 2011

Ratingbyrået Standard & Poors’ nedgradering av den amerikanske statsgjelden resulterte denne uken i en solid «White Knuckle Ride» på verdens aksjebørser. Nedgraderingen var riktignok annonsert allerede i april, men når en slik melding følger en uke hvor verdens børser har falt 8-12% og nerver allerede er i helspenn, fikk den en voldsom effekt.

Tilliten ble ikke forsterket av at det var en informasjonslekkasje fra ratingbyrået. Denne var stor nok til at den nådde frem til Norge i løpet av den forutgående børsdagen. Faktisk var den så allment kjent at jeg tvilte på at den ville få særlig effekt når den endelig kom. Man kan trygt hevde at denne konklusjonen var feil.

For et allerede nervøst marked ble dette, samt teppebombing av nyhetsmeldinger mandag morgen om «kursmassakre i Asia» (Japan ned 2%?), alt som skulle til for å utløse full panikk.

Dette var ikke bare tilfelle hos alle som satt på belånte posisjoner, men også hos banker og meglerhus som hadde lånt dem pengene. Snøballeffekten tok tak og kursene stupte.

Aksjene på Oslo Børs som vi stadig blir fortalt er trygge fordi selskapene her alltid er underpriset og befinner seg i et av verdens rikeste land, var blant de verste.

Nedgraderingen av USA sendte selv ikke amerikanske aksjer på det meste ned mer enn 8%. Oslo Børs falt 11%. I stedet for å forsøke å forklare hvorfor dette skjedde eller hvordan man kunne ta så feil, gravde de fleste analytikere, rådgivere og strateger som stadig forteller oss om Oslo Børs’ fortreffelighet, seg ned. De resterende snakket plutselig om videre nedgang som om de aldri hadde ment noe annet. En tro kopi av reaksjonene og oppførselen umiddelbart etter 11. september 2001.

Hvor mange år skal det gå før de såkalte «ekspertene» forstår at Oslo Børs ikke er annet enn en tilhenger koblet til de toneangivende internasjonale børsene? Når disse mister veigrepet, så er utslaget på «tilhenger’n» enda større. Akkurat som med en tilhenger festet til en bil. Mikroanalyser av norske aksjer og norsk økonomi er i slike situasjoner verdiløse!

Verdi kan man imidlertid håpe at noen finner nettopp i kursutviklingen denne uken. Lærdommen fra 2008 var tydeligvis allerede glemt.

Den viktigste lærdommen må være at risikable aktiva (risky assets), kalles nettopp dette fordi verdien av disse inneholder mye usikkerhet. Risikable aktiva må derfor kjøpes når de er billige og selges når de er dyre hvis man skal håpe på å unngå store tap. Det tok denne gangen kun 7 børsdager for investorene på Oslo Børs å tape 25% av sine verdier. Den gode nyheten er at dette tross alt er bedre enn i 1987 hvor det samme skjedde på én enkelt dag.

Kjøp og hold strategien virker ikke for investorer som ikke tåler nedganger på 60-70%.

Ny informasjon, kunnskap og alternative måter å investere på blir fortiet eller forsøkt forbys, slik at de som tjener på å beholde alt slikt som det var ikke skal behøve å anstrenge seg.

Progresjon er tydeligvis noe vi her til lands kun er opptatt av når det gjelder andre områder. Dette er spesielt synd for de mange som denne gangen tapte alt eller var nødt til å realisere tap nær bunnen.

Dessverre hører vi om så alt for mange som ikke fikk anledning til å puste ut fredag da Oslo Børs stengte 0.3% høyere enn der den avsluttet uken før alt dette skjedde. De som klorte seg fast fikk i det minste oppleve one hell of a ride.

 

The Hardest Trade Ever

torsdag, 11. august, 2011

Tittelen til denne bloggen er, som sikkert flere kjenner igjen, en omskriving av boktittelen til Greogory Zuckerman «The Greatest Trade Ever». Zuckermanns bok omhandandler hvordan hedgefondforvalter John Paulson klarte en avkastning på sitt fond på over 500% i 2008.

Likheten mellom det han gjorde og det jeg skriver om under, er at grunnlaget for begge er- eller i Poulsons tilfelle var, helt på tvers av den generelle markedsoppfatningen. Her må man påregne at sammenligningen slutter dessverre.

Jeg har ved en rekke tidligere anledninger påpekt muligheter hvor det har vært lønnsomt å gjøre det motsatte av den generelle markedsoppfatning. En forutsetning for at slikt skal lykkes er at det må være et overveldende flertall som tror det motsatte av en selv. «Sannheten» som alle tror på må oppfattes som så udiskutabel at «alle» har kastet seg på toget.

Eksempler på dette i år var at aksjer skulle stige 20% eller mer, at sølvprisen skulle stige til $100 per unse og at sveitserfranc skulle svekke seg. Tegning i aksjefond, rekordlav kontantandel i samme, rekordantall spekulanter i sølv og rekord i antall anbefalinger om å finansiere seg i sveitserfranc var konsekvensen.

Vi vet idag at ingen av disse alminnelig oppfattede spådommene har blitt oppfylt. For å si det forsiktig.

Markedskommentarene og statistikken viser at en videre oppgang i gullprisen er sannheten som alle nå tror på.

Denne bloggen har i lang tid forsvart gull som investeringsobjekt, så det motsatte vil være en klar endring. Over de siste 10 årene har gullprisen steget over 500% og i år alene har den steget 26%. Gullprisen har nå steget 11 år på rad.

Det finnes i tillegg en rekke fundamentale argumenter for å eie gull, ikke minst i disse tider hvor verdien av alle papiraktiva (penger & statsobligasjoner) trekkes i tvil.

Det eneste man kan si er «galt» med gull er den generelle enigheten om dens fortreffelighet og det faktum at «alle» nå synes å ha kastet seg på toget. Det har aldri tidligere vært flere spekulanter og investorer investert i gull. Prognosene løftes nå i takt med oppgangen.

Samtidig som det er rekordtegninger i gullfond, leser vi at det er masseflukt fra aksjefond. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt. Dette til tross for at aksjeverdiene har falt til brøkdeler av hva de var i forhold til gull for 11 år siden.

 

Ved siden av at gull er kortsiktig overkjøpt både isolert og i forhold til andre aktiva, finnes det et annet argument for en korreksjon. Behovet for stabilitet i markedene.

Det kraftige kursfallet på verdens aksjebørser har medført masseflukt inn i statsobligasjoner og gull. Myndigheter gleder seg selvsagt over at staten kan finansiere seg stadig billigere. I går kunne USA låne 10-års penger til 2.14% årlig rente. Dette til tross for at landets kredittverdighet er trukket i tvil.

Ulempen med dette er imidlertid at når alle gjemmer seg i statsobligasjoner og gull, så finnes det lite kapital til forskning & utvikling av bedrifter. Forbruket går også ned og veksten rammes ytterligere. Markedet befinner seg i en meget negativ og uønsket spiral. Uten risikovillig kapital stopper verden.

Da tilsvarende skjedde under finanskrisen, satte myndighetene ned renten og tvang med dette investorene til å ta risiko om de skulle ha håp om positiv avkastning. Gitt dagens lave rentenivå er denne muligheten oppbrukt.

Negativ rente på innskudd i sveitsiske- og enkelte amerikanske banker har ikke tvunget investorer ut av «hulene» sine. Myndighetene må lede ved eksempel om noe skal skje.

Eksempelet denne gangen vil være, dersom de mener at aktivaverdiene er lave, å benytte muligheten til å ta gevinst på noen av sine gullreserver på rekordnivåer. Disse midlene kan så benyttes til å kjøpe aksjer og andre aktiva på relative bunnivåer.

Effekten av dette vil bidra til å stabilisere markedene og gjenvinne tillit. Ord fra politikere er i nåværende situasjon ikke nok.

Et eventuelt kurspress i gull vil også tvinge noen investorer ut av det gyldne metallet og over i investeringer som tjener næringslivet bedre.

Gitt usikkerheten som herjer og den generelle konsensus er nok short gull/long aksjer imidlertid the hardest trade ever.

 

 

 

 

Follow that kangaroo!

onsdag, 10. august, 2011

Menneskets reaksjonsmønster slutter aldri å overraske eller være grunnlag for studier. Under stress påvirkes både psyken og fysikken. Hjerte slår raskere, synsfeltet innskrenkes, kroppen har et større behov for oksygen, muskelaturen spennes, vi klarer ikke å ta til oss informasjon og så videre.

Når stresset blir høyt nok overtar den reptile delen av hjernen og vi er kun i stand til å opptre binært. Vi flykter eller angriper. Noen blir lamslått av skrekk som et alternativ.

Kjenner vi til disse mekanismene så er det mulig å motkjempe dem dersom den ytre påvirkningen ikke kommer akutt. Det pågående børsfallet har ikke kommet akutt, men akselerert i omfang. Trening i å håndtere stress vil derfor være en fordel.

Pust rolig, slapp av i skuldrene og armene, jevnt væske- og næringsinntak vil hjelpe. Det samme vil forberedelser man må ha gjort før dette inntraff. Kunsten å improvisere er å være forberedt, som jeg forleden skrev.

Det som er interessant er, som jeg illustrerer under, at mennesker reagerer stort sett likt i stressende situasjoner. Dette er uavhengig av hvor de befinner seg, kultur, temperatur etc.

I går hadde vi et slikt eksempel. Det begynte i Sydney, Australia hvor børsen åpner to timer etter midnatt norsk tid og stenger 50 minutter før Oslo Børs åpner.

Gårsdagen begynte med umiddelbar flukt i litt over 1 time før «flokken» stanset opp, samlet seg, for deretter å gå til «angrep».

«Flokken» i Oslo og ellers i Europa hadde denne imformasjonen da børsene åpnet, men var på grunn av stress ikke i stand til å prosessere denne mentalt. Den reptile delen av hjernen var engasjert og skrek i steden «flykt!».

Flokken gjorde dette. I litt over 1 time. Utmattet stoppet den opp, så seg tilbake (mulig trengte utviklingen i Australia gjennom reptilhjernen og inn i pattedyrsdelen av hjernen) og deretter fulgte flokken det australske eksempelet med å gå til angrep.

Man kunne ha unngått mye ubehag og sikkert også tap dersom man hadde hatt evne til å få med seg utviklingen i Australia før man satte avgårde i en masseflukt.

Noe av skylden kan legges på NRK som på morgennyhetene rapporterte «6% ned på børsen i Sydney!» selv etter at den hadde hentet inn fallet og var opp på dagen. Ikke desto mindre er man selv ansvarlig for å sjekke fakta.

Uansett; vi fulgte kenguruens ville ferd med stor nøyaktighet. Om vi vil gjøre det samme idag avhenger av om det er reptilhjernen eller pattedyrshjernen som får styre.

Børsen i Sydney steg umiddelbart 3% etter åpning og gikk deretter i hovedsak sidelengs resten av børsdagen, for å ende opp 2.64%.

 

 

Stemningsbilde fra finansmarkedene

tirsdag, 9. august, 2011

Idag våknet norske investorer opp til gladmeldinger om «Børskrakk i Asia», «Voldsomme opptøyer i Storbritannia» og at statseide «DnBNOR øker lånerenten overfor sine kunder». Vi får glede oss over finværet.

Denne graf er utarbeides av Credit Suisse og illustrerer stemningen i markedet med stor nøyaktighet.

«Nothing to fear but fear itself»

mandag, 8. august, 2011

Dette utsagnet til Franklin D. Roosevelt ved innsettelsen som president i 1933, hadde jeg som mantra da jeg som høyderedd og livredd satt i fly 4 kilometer over bakken og gruet meg til å hoppe ut i fallskjerm.

Selvsagt visste jeg at dette var tull. Det var en god del å frykte. Hvis ikke fallskjermen løste seg ut, ville min kontakt med bakken skje i minst 200 km/t. Man måtte være gal for å ikke frykte noe slikt.

Det var imidlertid veldig små sjanser for at fallskjermen eller, hvis denne sviktet, reserveskjermen ikke ville løse seg ut.

Så lenge jeg var i stand til å utløse skjermen og i tillegg lå stabilt i luften da dette skjedde, var det ytterst små sjanser til at det ville gå galt. Det var derfor viktig at jeg fikk kontroll på min egen frykt slik at hjernen var i stand til å kontrollere kroppen. Slik er det også idag, men nå gjelder det for mange sparere i finansmarkedene.

Morgennyhetene er idag fulle av ord om «krakk», «kraftige børsfall» og «verden går under». Dette til tross for at kursfallene i de fleste land så langt ikke har vært ekstraordinære. Det er bare media som ønsker at de var det, slik at forsider ikke må endres og lyttere og seere ikke vender seg vekk.

I likhet med fallskjermhopping er det opplagt ting som kan gå galt. Men det har vi vært oppmerksom på i lang tid. Det er fire måneder siden Standard & Poors varslet om en nedgradering av amerikansk statsgjeld. Gjeldskrisen i Europa kan heller ingen påberope seg at er en nyhet, ei heller krigshandlingene i Midtøsten.

Poenget er at det er viktig nå å få kontroll over psyken slik at man kan reagere riktig og ikke i panikk. Denne hjelpen får man ikke fra media. Tvert imot. Det blir ikke fete overskrifter hvis alle roer seg ned.

I fallskjermhopping har man fra nevnte 4 kilometers høyde ca. 70 sekunder med fritt fall før fallskjermen skal løses ut. Fra høyden hvor fallskjermen skal være ute og ned til bakken er det ca. 10 sekunder, dersom denne svikter totalt. Heldigvis er det ingen som skriker «Krakk!» og at «Dette vil gå galt!» dersom dette skjer. Det ville neppe hjulpet.

Man er i steden overlatt til seg selv, får nok oksygen til hjernen, betydelig mengder adrenalin i kroppen og besitter kunnskapen om nødvendig nødprosedyre. Derfor går det også som regel bra.

I løpet av 3000 hopp skjedde det kun én gang at skjermen ikke åpnet seg. I steden for frykten jeg hadde forventet, rakk jeg faktisk å nyte frittfallet mellom tidspunktet hvor jeg frigjorde fallskjermen som ikke virket til jeg hang under reserveskjermen.

Mantra’et «You have nothing to fear but fear itself» virket 3000 ganger. Det har også en setning som advokat Carl Hambro lærte meg: «Kunsten å improvisere er å være forberedt».

Media kan med fordel tone ned slik at de som føler seg særskilt utfordret i den pågående situasjonen får anledning til å kontrollere sin frykt og reagere riktig.

 

Cyborgistan

onsdag, 3. august, 2011

To gode venner av forskjellige nasjonaliteter har uavhengig av hverandre gjort meg oppmerksom på denne TED-videoen. TED er en non-profit organisasjon som har som hensikt å fremme nytenking.

Kevin Slavin som holder foredraget under, er mest kjent for å lage dataspill. Selskapet han var med på å stifte i 2005 heter «Area/Code» og lager blant annet dataspill som anvender algoritmer til å produsere aksjeanbefalinger.

Foredraget hans beskriver algoritmenes innvirkning på finansmarkedene, samt hvilke utfordringer og muligheter disse presenterer både for investorer og hverandre.

For finansinteresserte er det vel anvendte 15 minutter å høre hans betraktninger.