Arkiv for september, 2011

The Great Chinese Hope

fredag, 30. september, 2011

Ser man nøkternt på finanskrisen var det vissheten om fortsatt kinesisk vekst og fremfor alt kinesernes kløkt som trakk vesten ut av finanskrisen.

Veksten i Kina ga for det første trygghet om en grunnleggende etterspørsel etter vestlige varer og tjenester. Det andre var at kineserne viste dette med handlekraft akkurat når det trengtes som mest. Dette skjedde ved at de kom inn i markedet og kjøpte råvarer og kontraherte frakt da kursene var på bunnen og frykten størst. Timingen var imponerende. Intet mer å si om det.

I tiden som fulgte finanskrisen har håpet og troen på kinesisk vekst omtrent vært det eneste som har fungert. De vestlige stimulitiltakene har kun bidratt til midlertidig stabilisering. Nasjonale gjeldskriser ble tilslutt anerkjent, men ikke reparert.

Verdensøkonomien har kun én forankring og det er Kina. Sagt på en annen måte, henger alle klatrerne i ett enkelt tau. Kina er det som forhindrer oss fra å falle.

Kineserne har ropt ned til de som henger i dette «tauet» at alt er bra på toppen. Tauet er sterkt og festet er godt. Dette har vært betryggende å høre for alle som henger i tauet.

Problemet i en periode nå er at tauet synes å gi litt etter. Rop opp til toppen svares med at alt er bra, men knaking i tauet og små dropp gir allikevel klatrerne en følelse av at noe er galt.

Kineserne har i en årrekke drevet med kraftig infrastrukturutbygging. Bygging av veier, høyhastighetstoglinjer, tunnelbanesystem, flyplasser og byer har blitt igangsatt med høy frekvens. Følgende av den utviklingen har vært at Kina har vært en av verdens største importører av kobber, verdens mest anvendte industrielle metall.

Allerede i april i år kom det i denne forbindelse en noe motsigende melding. Denne gikk ut på at kineserne hadde redusert kobberimporten med 33%. En sammenligning med utviklingen i kobberprisen var imidlertid beroligende ettersom denne ikke viste annet enn en utflating.

Markedet konkluderte raskt med at det måtte være andre som overtok etterspørselen, noe som var betryggende. Etterspørsel er viktigst, ikke nødvendigvis hvor den kom fra. Ingenting ville være bedre enn om man fikk nok et «tau» å fordele vekten av økonomisk utvikling på.

Dessverre tok man feil på samme måte som tegneseriefiguren Donald gjør når han går utfor et stup. Han faller først når han ser ned. Dette gjorde markedet denne måneden og et prisfall på over 20% fulgte umiddelbart.

En slik utvikling er meget ubehagelig for alle som henger i tauet. Rop om forsikringer blir imidlertid alle besvart på samme måte som tidligere.

For klatrere i en slik situasjon vil det allikevel være naturlig å gjøre det de kan for å sjekke tilstanden til tauet eller om det er noe annet som kan bekrefte at alt er i orden.

Nedenstående chart inngir ikke tillit til at alt er i skjønneste orden på toppen. Chartet viser at prisen på forsikring av kinesisk nasjonalgjeld har tredoblet seg det siste året. Sagt på en annen måte viser den at markedet tror det har forekommet en betydelig forverring i Kinas kredittverdighet. Ikke akkurat det man ønsker å høre når dette er det eneste tauet man henger i.

Det blir heller ikke bedre når vi ser på valutakursutviklingen den seneste tiden. Er det én ting politikere,  økonomer og markedsaktører synes å være samstemte om, så er det at den kinesiske valutaen er undervurdert. USA er mer irritert enn noen idet dette betyr at kinesiske varer utkonkurrerer amerikanske på hjemmemarkedet.

Konsekvensen av denne felles oppfatningen er at «alle» er long (har kjøpt) valutaen (CNY). At dette er en «crowded trade» (noe alle sitter med) hos spekulantene, fremgår av posisjoneringsstatistikken. Slik ensidig posisjonering gjør ofte et aktiva sårbar for kursendringer, ettersom mange da vil befinne seg på feil side av handelen. Sist dette skjedde med CNY var i 2008. Den gangen meget smertefullt for spekulantene.

Kursen på CNY 12 måneder forward NDF (Non Deliverable Forward – man får nemlig ikke motta kinesisk valuta og terminkontrakter avregnes derfor etter en offisiell kurs ved forfall) hadde fra årets begynnelse og frem til august i år steget 3% og med det oppført seg meget pent.

På de siste halvannen månedene har den ikke gjort det. Tvert imot har valutaen ikke bare svekket seg, men termintillegget som var en indikasjon om forventet stigning, har nå blitt til et fradrag. Følgende av dette er at CNY 12 måneders NDF raskt har svekket seg 2.5%.

Chartet under viser CNY 12 mnd NDF og spotkursen i øverste venstre panel og differansen under. Dette er målt mot USD og man må være oppmerksom på at en fallende kurve i i øverste panel viser styrkelse av CNY.

Fallende kobberpriser, redusert kredittverdighet og nedgang i verdien av CNY føles av Kina-tilhengere likt med det hovedpersonen i filmen «Cliffhanger» må ha følt da sikringsboltene ga etter, en etter en.

Kun i den verste perioden av finanskrisen opplevde man lignende i utviklingen på CNY NDF og det var i likhet med det som skjedde i det kinesiske aksjemarkedet ikke hyggelig. Kinesiske aksjer er forøvrig fremdeles ned 60% siden toppen før finanskrisen. Kun 15% av kursfallet er tatt igjen.

Tre ulike indikatorer er i øyeblikket samstemte og ber oss følge med. Et økonomisk tilbakeslag i Kina er det siste vi ønsker i nåværende sårbare økonomiske situasjon. I vår forvaltning har vi brukt $215.000 i opsjonspremie for å sikre oss mot et alvorlig tilbakeslag i Kina. En opsjon vi innerst inne ønsker skal forfalle verdiløs. Dersom vi skulle tjene penger på denne betyr det nemlig at tauet har røket og verdensøkonomien er i fritt fall.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Two down and one to go

torsdag, 29. september, 2011

Chartet nedenfor ble første gang publisert den 8. september i år og da med kommentaren «One down and two to go».

Illustrasjonen viser det jeg oppfatter for å være de tre «nødhavnene» som investorer har benyttet for å redde midlene sine unna fallende aksjekurser og eiendomsverdier. Disse er sveitserfranc, japanske yen og gull.

Intervensjonen til den Sveitsiske Sentralbank (SNB) medførte en betydelig svekkelse i verdien av sveitserfranc. Gull fikk en midlertidig svekkelse som en effekt av SNBs agering, men tok seg raskt opp igjen. Dersom en større effekt enn ren svekkelse av sveitserfranc var intensjonen, lykkes man ikke med dette.

Rundt en måned senere begynte imidlertid gullprisen å falle. Dette skjer til tross for positive prognoser og fortsatt kjøpsanbefalinger fra alle de store meglerhusene og banker. Disse hevdet også at de så kjøpsinteresse fra en rekke lands sentralbanker.

Svekkelsen i gullprisen gikk til tross for dette nærmest over i et fritt fall på mandag i denne uken. Målt fra toppen mistet gullet 20% av sin verdi.

Verre gikk det for sølvprisen. Denne falt 36% på bare tre dager.

Dessverre var et stort kursfall i gull- og sølvprisen utenkelig for mange og det har vært en rekke beskrivelser i media om spekulanter med belåning som tapte alt de eide.

Det skal imidlertid her sies at børsene hvor gull handles i Kina, USA og England hadde forsøkt å være proaktive med å øke kravet til sikkerhetsstillelse en rekke ganger. Dette reddet nok mange.

De som ikke hadde tatt hensyn til dette var avhengige av å ha 24 timers stop loss-ordre i markedet, da den raskeste delen av kursfallet begynte i asiatisk tidsone natt til mandag. Det ryktes at lærekurven om slikt dessverre var meget bratt for mange.

Om man kan hevde årsakssammenheng eller ikke, er det uansett et faktum at aksjekursene og finansmarkedene har stabilisert seg noe etter fallet i gullprisen. Dette på tross av fortsatt meget dårlige nyheter.

Japanske yen står nå igjen som den eneste av de tre nødhavnene det fortsatt flokkes til. Dersom japanerne virkelig mener alvor med sin retorikk, har de nå sjansen til å gjøre noe med saken.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Banker: Frihet uten ansvar

tirsdag, 27. september, 2011

Følgeskadene av gjeldskrisen i Europa har på nytt satt fokus på bankenes praksis med hensyn til verdsettelse av egen balanse. Poenget med hvor liten egenkapital banker har i forhold til risikoen de påtar seg, ble allerede før finanskrisen påpekt av en rekke fremtredende økonomer og markedsaktører.

Myndighetene valgte, som vi vet, å overhøre disse advarselene. Begrunnelsen var sannsynligvis økonomisk motivert. Jo mer bankene tjente, desto større inntekter fikk statskassene. I tillegg ble det skatt av både lønningene og bonusene til bankansatte. Så lenge alle tjener penger på at det tas høy risiko, finnes det få incitamenter for å bremse «festen».

Høy risiko betyr dessverre at muligheten for tap øker. Dette valgte man imidlertid å overse så lenge alle pilene pekte opp. En krise måtte derfor til for å sette dette på agendaen.

Da finanskrisen var et faktum rykket en rekke finanspolitikere ut og sa at bankene var «rene hedgfond». Riktignok fantes det noen likheter, men det var ulikhetene som skapte problemene.

Den ene likheten bestod i at bankene handlet i et bredt spekter av aktivaklasser som aksjer, valuta, kreditt, renter og råvarer. Den andre likheten var og er at de belåner sin balanse.

Det er imidlertid en rekke meget viktige forskjeller mellom banker og hedgefond. Den åpenbare er at hedgefond ikke opptrer som bank og tar imot vanlige innskuddsmidler fra privatpersoner og bedrifter.

Banker har anledning til å bruke innskuddene til å ta risiko. Går det bra blir det kursgevinst og utbytte til aksjonærene, lønnsøkning og bonuser til ledelse og ansatte, samt økte skatteinntekter til myndighetene. Går det imidlertid riktig galt er det skattebetalerne som tar regningen. Banker er nemlig samfunnsviktige å ha. Fordel bankene.

Mens de fleste hedgefond er pålagt å ha en uavhengig administrator som daglig både mottar og kontrollerer alle handler som gjøres, er det ingen slik ekstern overvåkingsinstans når det gjelder banker. Banker kan gjøre dette selv.

En uavhengige administrator har også en annen oppgave og det er å påse at alle fondets posisjoner verdsettes til gjeldende markedsverdi. Banker får lov til å gjøre dette selv.

Under finanskrisen viste det seg, også i Norge, at finansinstitusjoner hadde skrevet opp verdier på aktiva som i realiteten var i fritt fall. Dette medførte at de fremstod som mer solide enn de i realiteten var.

Daglig verdsettelse kalles mark-to-market (M2M) og er nettopp hva det regulerte forsikringsselskapet AIG ikke hadde gjort i 2008. Det hadde heller ikke bankene gjort. Hadde de så gjort ville det nemlig vist seg at de opererte langt under kapitaldekningskravene. Da dette ble oppdaget var finanskrisen et faktum og skattebetalernes penger måtte benyttes for å redde bankene.

For ledelsen i nevnte banker hadde avsløringene ingen konsekvenser, snarere tvert imot. Skattebetalernes midler sørget for at de kunne ta ut nær rekordbonuser det påfølgende året. Klar fordel bankene.

Lærdommen av finanskrisen 2008/2009 satt heller ikke lenge i. Vi sliter allerede idag, knappe to år senere, med en ny finanskrise som følge av at franske, tyske og sikkert andre banker ikke har hensyntatt verdifallet i statsobligasjoner som de eier i PIIGS-landene. Dette problemet har blitt dramatisk større gjennom at myndighetene ikke krever at banker setter av kapital til å håndtere tap på slike obligasjoner. Andre må stille sikkerhet dersom de skal ta tilsvarende posisjoner. Nok en fordel bankene.

Ulikt banker må nemlig hedgefond og andre investorer stille sikkerhet for enhver investering de gjør. Dette sikkerhetskravet stiger i dersom man taper penger. Følgende av dette er at hedgefond «tvinges» til å forholde seg til- og justere sin risiko i takt med utviklingen. Hvis ikke blir de lagt ned. Hvorfor banker slipper tilsvarende er en gåte, men en fordel de klart har utnyttet.

Den nylig oppdagede trading-skandalen i UBS på $2.3 milliarder kunne vanskelig ha funnet sted dersom man hadde måtte stille slik sikkerhet. En dramatisk oppgang i sikkerhetskrav er nemlig en klar indikasjon på at noe ikke er en sikringsforretning, slik traderen hevdet.

Det er en kjennsgjerning at blant de 12 største trading-skandalene som har funnet sted globalt, så har 7 funnet sted i banker, 4 i industriforetak og 1 hedgefond. Sistnevnte kostet ikke skattebetalerne en eneste krone, euro eller dollar.

Så lenge aksjekursene og eiendomsprisene steg, hadde bankene en enorm fordel ved at de nærmest kunne ta så mye risiko som de ville. Finanskrisen avslørte at banker hadde en belåning på 20-60 ganger egenkapitalen. De fleste hedgefond har mindre belåning enn 2 ganger egenkapitalen.

Myndighetene så ikke skogen for bare trær under finanskrisen og situasjonen i blant annet franske og tyske banker viser at de heller ikke gjør det idag.

En annen ting som er utrolig er at myndigheter tillater at banker får verdsette samme investering helt forskjellig fra markedet. Kapitaldekningskrav blir også meningsløs når man tillater «fusking» med verdier.

Regjeringens venn og rådgiver, George Soros – ironisk nok verdens mest kjente hedgefondforvalter, gjentok nylig at banker i større grad opptrer som uregulerte investeringsfond og i mindre grad som inn- og utlånsinstitusjoner. Dette skjer til tross for nyinnført regulering som Dodd-Frank og Basel III.

Kunne det derfor være en idé at myndighetene stilte samme krav til sikkerhet, verdsettelse og innsyn overfor bankene som de gjør til hedgefond og andre? I det minste innenfor de områdene hvor de opptrer likt.

På engelsk har man ordtaket: «The proof of the pudding is in the eating». Med det mener man: «Hør ikke på hva de sier, men se på hva de gjør». Chartet under viser hvordan utviklingen har vært i hedgefond i forhold til europeiske banker. Kan det tenkes at myndighetenes fokus og prioritering er feil og at banker misbruker friheten som myndighetene gir dem?

Over 80% forskjell i avkastningen mellom hedgefond og bankaksjer siden 2007, er et sterkt argument i favør av økt risikokontroll. Det kan i denne forbindelse oppfattes som noe av et paradoks at enhver småsparer får lov til å investere i bankaksjer, mens kun profesjonelle investorer får anledning til å investere i hedgefond.

For ordens skyld er dette overhode ikke ment som at myndighetene skal lette på kravene til hedgefond eller andre. Disse kravene er i de fleste land fornuftige. Poenget er å sørge for at aktører som tar samme risiko er underlagt like regler og krav.

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Becoming a trader – the fast track

onsdag, 21. september, 2011



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Black Scholes eller Black Holes

onsdag, 14. september, 2011

Parallelt med åpningen av Chicago Board of Options Exchange (CBOE) i 1973, publiserte matematikerne Fisher Black og Myron Scholes en formel for å beregne verdien på opsjoner. Formelen fikk ikke uventet navnet Black-Scholes.

En av de mer oppsiktsvekkende poengene med denne formelen var at så godt som ingen av forutsetningene den tok var til stede i finansmarkedene.

Modellen forutsatte nemlig at blant annet at markeder var friksjonsløse (ingen kostnader ved kjøp og salg) og kontinuerlige (man kunne kjøpe og selge til alle døgnets tider). Videre at svingningene i det underliggende objektet og rentenivået ville være uforandret i opsjoners levetid, samt at avkastningen til det underliggende aktiva fulgte en lognormal fordeling.

Erfarne markedsaktører visste at disse forutsetningene var uriktige, men i de blindes rike er den enøyde konge. Følgelig ble ikke bare modellen tatt i bruk, men den ble også ansett for «sannhet» i forhold til hva opsjoner var verdt.

Nerdene var så sikre på at de hadde funnet den «hellige gral» at de ikke nøyde seg med å skrive formeler på tavler, men fant ut at de i tillegg selv skulle bli markedsaktører.

Noen, som Ed Thorp, lykkes med dette. Thorp hadde allerede tjent en formue på å telle kort og kalkulere sannsynligheter i kortspillet Black Jack. De rene nerdene skulle etter hvert vise seg å være mindre vellykket.

Leland O’Brien Rubinstein (LOR) var en selskap startet av nerder. LOR tilbød pensjonskasser og andre institusjoner noe de kalte «Porteføljeforsikring».

Gjennom B-S-modellen mente LOR at de til enhver tid regne ut hvor mange futures-kontrakter (S&P-500) som var nødvendige for å nøytralisere risikoen i aksjeporteføljene til sine klienter. Sistnevnte betalte LOR et årlig honorar for at de skulle overvåke porteføljene og sørge for at risikoen ble fjernet dersom aksjemarkedene begynte å falle.

LOR hadde dessverre oversett det lille faktum at modellen forutsatte at markedene til enhver tid og på enhver kurs hadde uendelig likviditet. Fredag 16. oktober 1987 falt Dow Jones Industrial Average (DJIA) markert. LOR iverksatte sine salgsprogrammer og dette forsterket både dybden og hastigheten på kursfallet. Jo mer det falt, desto flere futures-kontrakter solgte LOR i et febrilt forsøk på å stanse verdifallet i porteføljene de skulle beskytte. Da børsen stengte var DJIA ned 108 poeng (4.6%), en stor bevegelse den gangen.

Virkelighetens likviditet (eller mangel på denne) gjorde imidlertid at LOR kun hadde fått solgt 1/3 av det antall futures-kontrakter som var påkrevet. Dette gjorde at da børsen åpnet på mandag 19. oktober, kollapset ikke bare kursene av LOR’s resterende volum, men LOR ble tvunget til å selge stadig flere kontrakter etter hvert som kursene falt.

Salgspresset i S&P-500 futuren ble etterhvert så stort at denne falt 25% mens den underliggende S&P-500 aksjeindeksen «kun» falt 20%. DJIA endte dagen ned 508 poeng (22.6%). Uttrykket «Black Monday» var et faktum og skulle bli en historisk betegnelse.

Etter krakket i 1987 skulle det gå 10 år før samme problemet med B-S, nerder og manglende markedslikviditet dukket opp. Da i form av fondet Long Term Capital Management (LTCM). Ironisk nok inntraff problemene samtidig med at Nobelprisen i Økonomisk Vitenskap ble tildelt to av hovedrolleinnhaverne. Bakgrunnen for tildelingen var nettopp deres banebrytende arbeid med prising av derivater.

LTCM hadde nettopp de to Nobelpris-vinnere Myron Scholes og Robert Merton bak spakene, samt den legendariske Salomon Brothers-traderen John Meriwether. Scholes og Merton var begge tydeligvis fortsatt av den oppfatning at markedslikviditeten var endeløs og det samme var tilgangen til- og prisen på finansiering.

Basert på nerdenes algoritmer og Meriwethers markedskunnskap, var LTCM i stand til å finne minimale prisavvik mellom relaterte verdipapirer. Disse utnyttet fondet gjennom en belåningsgrad markedet aldri hadde sett maken til. Finansiering fikk de av investeringsbankene som var mer enn villige til å låne dem penger mot at de fikk kurtasje og delvis innsikt i hva LTCM foretok drev med.

Så lenge markedene oppførte seg pent var LTCM for en alkymist å regne. Fondet ga de første årene en fantastisk avkastning til sine investorer. Faktisk så god at nerdene ble grådige og kastet ut mange av sine investorer til fordel for sine egne investeringer. Nerdene ønsket en større andel av verdiskapningen til seg selv. Dessverre for LTCM og nerdene inntraff et finansielt jordskjelv kort etter. Denne ble kjent som Asia-krisen og ble kort etter fulgt av at Russland misligholdt all sin utenlandsgjeld.

LTCM tapte raskt milliarder av dollar og investeringsbankene som var långivere ble beordret av den amerikanske sentralbanken til å rydde opp i eget rot. Dette skjedde riktignok etter at de samme investeringsbankene hadde insistert på at skattebetalerne skulle ta regningen. Heldigvis var myndighetene mer på ballen den gangen enn i 2008.

Da LTCM gikk overende merket samtlige aktører i finansmarkedene dette på kroppen. Blant annet ble norske banker rammet gjennom at LTCM hadde hatt store posisjoner i den norske kronen. Tyske mark styrket seg den høsten hele 12% mot norske kroner.

Denne videoen handler både om B-S formelen og hva som skjedde med LTCM.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

So you think you can trade?

fredag, 9. september, 2011



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Børsfeil, intervensjon & tolkning

torsdag, 8. september, 2011

Den Sveitsiske Sentralbankens (SNB) intervensjon tirsdag i denne uken svekket sveitserfranc med så brutal kraft at aktører som hadde kjøpt valutaen satt svimeslått (og fattige) tilbake. Mot euro svekket sveitserfranc seg med 9.3% fra dagens toppkurs, mens effekten mot norske kroner var på 10.5%.

Sistnevnte skyldes at en rekke aktører, etter kort betenkningstid, kom til den konklusjon at norske kroner ville bli blant de nye tilfluktsvalutaene. Dette ville under andre forhold vært svært gledelig for nordmenn med lån i sveitserfranc, men dessverre ikke. De fleste av disse ble «båret ut» av sine posisjoner i sommer da CHF/NOK steg med 24% fra begynnelsen av juli til midten av august.

En årlig rentebesparelse på 3% ved å låne i sveitserfranc fremfor i norske kroner, blekner når gjelden din øker med nær 25% på halvannen måned. Kursen er nå tilbake på juli-nivået, men det er fortsatt 6% høyere enn den var i april.

Ved siden av tirsdagens store kursbevegelse, var reaksjonen til Chicago Mercantile Exchange (CME) på intervensjonen den mest interessant. På denne børsen kan man handle de fleste av de store valutaparene gjennom futures-kontrakter.

CME økte nemlig sikkerhetskravet for handel med sveitserfranc med 50% etter intervensjonen.

Dette er nær meningsløst, noe som raskt også ble reflektert i prisingen av opsjoner på sveitserfranc (se under).

«Gulvet» som SNB har satt under EUR/CHF på kurs 1.20 demper nemlig svingningene og usikkerheten i valutaen betydelig. I det minste på kort sikt.

Samtidig som CME mener risikoen nå er dobbelt av hva den var før intervensjonen, forteller opsjonsprisingen i markedet at den bare er nær 1/3 av den opprinnelige. Dette er et meget stort avvik og jeg er i dette tilfellet enig med markedet og ikke børsen.

Det er også logisk at når SNB «fjerner» muligheten for at valutaparet faller under 1.20, så er utfallsrommet mindre.

Noe som derimot synes som en logisk konsekvens er at opsjonsprisingen på japanske yen har steget. Japanerne har i likhet med sveitserne advart markedet i lang tid om at de ikke ønsker valutaen sin sterkere. Etter tirsdagen er det nok mange som tenker at: «Kan sveitserne, så kan japanerne».

Den sveitsiske inngipen i markedet kan også tenkes på i en større sammenheng. Myndighetene i USA, Japan og Europa er nemlig fanget i samme dilemma. Historisk lave innskuddsrenter har ikke vært i stand til å få frem den nødvendige risikoviljen eller investeringslysten hos investorene. Følgende er at både veksten og vekstutsiktene lider.

Selv ikke negative innskuddsrenter i sveitsiske og enkelte amerikanske banker har maktet å stanse flommen av innskudd.

Det er dermed stor fare for at investorer som ikke kjøpte sveitserfranc før intervensjonen kan se det som en gavepakke at de nå kan kjøpe valutaen 9% billigere enn i begynnelsen av uken. Et slikt kjøpepress vil i så fall resultere i at SNB må bruke ytterligere av sine valutareserver for å forhindre en styrkelse av CHF. Det vil også bety at det eneste SNB har lykkes med er å forbedre sveitsiske eksportbedrifters konkurranseevne på bekostningen av andre land.

Hvis vi derimot tror at SNB-intervensjonen er et ledd i en større global plan, nemlig å tvinge investorene ut av tilfluktsaktiva som CHF, JPY og gull, så vil ytterligere intervensjoner være på trappene.

Chartet over viser utviklingen i handelsvektet sveitserfranc og japanske yen, samt gullprisen.

Fallet i gullprisen på nesten 7% siden SNB-intervensjonen, samt oppgangen i opsjonsprisene på gull og yen tyder på at vi ikke er alene om å tenke disse tankene. I så fall er det «one down and two to go».



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Utfordring for norske kroner

onsdag, 7. september, 2011

I likhet med en rekke andre storbanker anbefaler en av verdens største valutabanker, Hong Kong Shanghai Banking Corporation (HSBC), sine kunder å søke tilflukt i norske kroner. Anbefalingen er en følge av at sveitserne i går intervenerte og «eksporterte» sitt valutaproblem til andre land.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Billedlig fortalt

onsdag, 7. september, 2011

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hvem kjøper gull?

mandag, 5. september, 2011

For mindre enn to uker siden skrev jeg om at gull var sårbar for en korreksjon. Gullprisen hadde da satt en rekke nye rekordkurser og var plutselig både blitt allemannseie og for tiden også det mest anbefalte aktiva innenfor finans.

Korreksjonen som fulgte sendte gull ned over $200 per unse. Målt i dollar var dette den største korreksjonen på 30 år. I prosent var den imidlertid klart mindre enn f.eks nedgangen vi opplevde etter påsken i 2006.

Det som er virkelig interessant er ikke hvor stor korreksjonen var, men hvem som solgte og kjøpte.

Korreksjonen startet da Shanghai-børsen etterfulgt av Chicago Mercantile Exchange valgte å øke sikkerhetskravet på gull fra 4% av underliggende verdi til 5%. Et sikkerhetskrav på 5% betyr at spekulanter kan låne 19 ganger sin egenkapital når de handler med gull.

Dette er galskap etter min vurdering, men nå er en gang jeg en som bruker bilbelte når jeg kjører bil og hopper fallskjerm med reserveskjerm i tillegg til hovedskjermen. Kort sagt hva de fleste meglere vil kalle en overforsiktig type.

Historier vi har hørt om norske investorer som mistet alt de hadde på to dager da gullprisen falt 11% fra toppen, tyder imidlertid på at flere burde ha vært forsiktige. Det hjelper nemlig ikke at gullprisen har steget igjen når man er blitt tvangssolgt ut av markedet i korreksjonen.

Chartet under er en oppdatert versjon av chartet jeg benyttet i 23. august bloggen. Forskjellen ligger i at jeg har zoom’et inn den siste perioden. Det øverste panelet viser utviklingen i gullprisen.

Det chartet med tydelighet viser, er at de store spekulantene (George Soros blant dem) – midterste panel – har fortsatt å redusere sitt innehav av gull. Dette har pågått over flere måneder.

Kursfallet kom imidlertid overraskenede på investorene som benytter Exchange Traded Funds (ETF) – nederste panel. Disse, samt andre som benytter børsnoterte produkter (andre enn futures), ETN, CFD o.l, fikk bråhast med å selge eller ble regelrett stoppet ut (stop loss eller tvangssalg) av markedet i fallet.

I perioden mellom 18. august og 1. september ble beholdningen av gull eiet av børnoterte produkter redusert med hele 72 tonn. På bare to dager i denne perioden (23/8 og 24/8), solgte ETF’er 51.7 tonn gull. Den største gull ETF’en falt samtidig 7%.

Andeler for $1.5 milliarder ble innløst i SPDR Gold Trust (den største gull ETF’en). GLD, som er tickerkoden, er nå detronet fra sin korte tid som verdens største ETF.

Når vi så vet hvem som var selgerne, nemlig spekulanter, hvem har da kjøpt? Gullprisen har nemlig steget jevnt og trutt siden bunnen på $1.704 ble nådd 25. august.

Svaret på dette synes i første rekke å ha vært sentralbanker. Mange av disse har vært negative til å ha gullreserver tidligere, men i en tid hvor verdien av papirvalutaer og statsobligasjoner trekkes i tvil, er dette synet blitt endret.

Nye tall fra IMF viser at sentralbanken i Columbia har kjøpt gull for første gang siden 1998. Russland er at annet land som fortsetter å øke sine reserver. I juli kjøpte de 4.4 tonn og har dermed 841 tonn totalt.

Verdens største importør av gull, India, har ifølge en rekke rapporter vært sterkt fremme på kjøpersiden. Nyhetsbyråer hevder de er ute etter å kjøpe ytterligere 1.000 tonn av det edle metallet. Noe av dette er riktignok drevet av etterspørsel i forbindelse med festivalsesongen som er i ferd med å begynne i landet. Dette er en periode hvor etterspørselen etter gull historisk har vært meget høy.

Tre sentralbanker har i denne perioden solgt gull, men dette har vært småposter. Disse er Kazakhstan, Tajikistan og Mexico. Så langt er vi ikke kjent med at at noen av landene med gjeldsproblemer har solgt gull.

Forøvrig har etterspørselen fra smykkeindustrien i Kina holdt seg sterk og det hevdes at denne benytter korreksjoner til å sikre leveransekapasitet. Samme tendens har man sett i amerikanske gullmynter.

Korreksjonen i august tok mange av de mest belånte spekulantene ut av markedet og reduserte med det sårbarheten for en betydelig korreksjon på nåværende tidspunkt. Opphentingen etter fallet har riktignok tatt fire ganger så lang tid som fallet, men kan allikevel ikke betegnes som annet enn sterk.

Underliggende etterspørsel har rotert fra kortsiktige underkapitaliserte spekulanter til kjøpere med dypere lommer og lenger tidshorisont. Når dette skjer i en periode av stor usikkerhet både med hensyn til økonomien og det finansielle system, er det gode muligheter for at nye rekordkurser er like om hjørnet.

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS