Arkiv for november, 2011

Bjørnene forklarer MF Global-skandalen

onsdag, 30. november, 2011

Det amerikanske meglerhuset MF Global måtte forrige måned slå seg konkurs. Det var da blitt avdekket at meglerhuset hadde benyttet kundenes midler som sikkerhet for mislykket spekulasjon i europeiske statsobligasjoner.

Dette er den andre store skampletten på det amerikanske kredittilsynet på kort tid.

Forrige skandale, som ble avdekket i desember 2008, hadde pågått i over 10 år. Uheldige investorer tapte på denne over $64 milliarder. Den da 71 år gamle eieren av meglerhuset, Bernie Madoff, ble i 2009 dømt til fengsel i 150 år.

Madoff hadde tatt imot sparepengene til alt fra venner, bekjente og trosfeller til utenlandske og amerikanske pensjonskasser, investeringsfond, legater og fagforreninger. Også nordmenn ble lurt til å plassere penger hos ham.

Bernie Madoff mottok pengene for å drive aktiv forvaltning, men unnlot å plassere én eneste dollar i markedet.

I stedet ble midlene brukt av Madoff og hans angivelige intetanende familie, til forbruk og til å betale en fiktiv årlig avkastning til «investorene».

Madoff brukte innskudd fra nye investorer til å betale ut investorer som ønsket å få pengene sine tilbake. Fremgangsmåten er kjent som en «Ponzi scheme».

En rekke tips til det amerikanske finanstilsynet (SEC) resulterte i at flere granskninger ble satt i gang. Den første i 1999. Etterforskerne begikk imidlertid en grunnleggende kardinalfeil ved at de aldri sjekket om opplysningene de fikk av Madoff stemte.

Bernie Madoff kunne dermed fortsette uforstyrret og ytterligere titalls milliarder dollar ble svindlet fra intetanende.

Den nye skandalen som er avdekket handler nok en gang om et amerikansk meglerhus, MF Global. Et av verdens største innenfor megling av futures. Problemet som ble avdekket hos MF Global var at meglerhuset hadde bedrevet omfattende egenhandel med kundenes penger som sikkerhet.

Veddemålet sjefen i selskapet, John Corzine (tidligere sjef i investeringsbanken Goldman Sachs), hadde inngått var å kjøpe europeisk statsgjeld for svimlende $11.5 milliarder.

Beløpet er temmelig nøyaktig dobbelt så stort som meglerhuset først oppga. Det har siden kommet for en dag at Corzine hadde overkjørt styret, risk-manager og andre tradere i selskapet som uttrykte bekymring over størrelsen på posisjonen.

Mulig hadde John Corzine glemt at man må være bank for å kunne dumpe feilslåtte handler – forutsatt at de er store nok – over på skattebetalerne.

Corzine trodde i likhet med både amerikanske og europeiske myndigheter, banker og pensjonskasser at statsobligasjoner var risikofrie. Dette til tross for at det da var ulogisk med store renteforskjeller mellom de ulike landenes gjeld innenfor samme pengeunion.

Alle som inntok denne holdningen var av den oppfatning at markedet tok feil.

Konkursen i MF Global har avslørt at $1.2 milliarder av kundenes midler mangler.

Finanstilsynet i USA har de siste årene i økende grad forlangt at stadig flere typer av finansforetak, både amerikanske og internasjonale, underlegges deres tilsyn.

Det er således litt av et paradoks at de største skandalene nettopp er blitt begått av meglerforetak som har vært underlagt dette tilsynet i flere tiår.

For de som måtte lure på hvilke konsekvenser det elendige tilsynsarbeidet og milliardtapet til investorene fikk for SEC, er svaret «ingen». Noen få medarbeidere skal riktignok ha fått «tilsnakk».

Enjoy the bears.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Bill Miller

fredag, 25. november, 2011

Forrige uke kom den overraskende nyheten om at den legendariske aksjefondsforvalteren, Bill Miller, hadde bestemt seg for å gi seg.

Under Miller’s kyndige forvaltning slo fondet, Legg Mason Value Trust, S&P-500 indeksen 15 år på rad. På denne basis ble Miller genierklært og investorene strømmet til for å plassere penger i fondet hans.

Meravkastningen sluttet imidlertid brått i midten av 2007 da situasjonen i verdensøkonomien endret seg. Miller var imidlertid av den oppfatning at endringen umulig kunne vare og justerte derfor ikke sin strategi.

Fire år senere og etter å ha tapt 33% i forhold til S&P-500 indeksen, innså endelig Miller at grunnlaget for hans tidligere meravkastning var borte. Hans stjernestatus var alvorlig bleknet og han valgte å trekke seg som forvalter.

Miller blir med dette offer for påstandene til kjente akademikere som Ken French, Eugene Fama, Nassim Taleb og andre. Disse herrene påstår at ingen aksjefondsforvalter er i stand til å slå sin benchmark over en periode av 25 år.

Unntaket er forvaltere som jukser og skifter benchmark når de har gjort det dårlig. I sistnevnte gruppe finnes det dessverre mange, også her til lands.

Ifølge Taleb er Millers track record et klassisk tilfelle av at både forvalteren og de som investerte i fondet hans var blitt «Fooled by Randomness«. Miller’s strategi virket fordi «tidevannet» tilfeldigvis steg for nettopp denne strategien da Miller begynte med den. Denne tidevannsbølgen varte i 15 år og dermed ble han og alle andre lurt til å tro at den ville virke til evig tid.

Dessverre er det ingenting i vår verden som er statisk eller permanent. Alt er enten i forandring eller vil forandre seg. Dette var grunnlaget for at Darwin hevdet at evnen til tilpassning var den viktigste av alle egenskaper.

Målt over 20 år var nemlig Miller’s avkastning nøyaktig den samme som indeksen han målte seg mot. Han hadde med andre ord ikke produsert noen merverdi i det hele tatt.

De aller fleste investeringer anbefales idag på basis av en sterk historisk utvikling. Argumentene for at man fortsatt skal investere i dem er ofte tynne og baserer seg i realiteten på at intet skal forandre seg. Noen gang.

De tar sjelden eller aldri hensyn til at vår verden er i konstant endring og at det sannsynligvis vil kreve at vi også må opptre dynamisk og ikke statisk.

Idag sitter det eksempelvis aksjemeglere over hele verden og ser inntektene deres forsvinne, mens de tviholder på tanken om at det som en gang var kommer tilbake. De nekter å ta til seg at datamaskinene har utkonkurrert deres gamle inntjeningsmodell. I steden for å lete etter nye muligheter i den endrede hverdagen, sitter de og venter på at alt skal bli som det var.

For sent vil disse oppdage at datamaskinene er kommet for å bli. De som har evnen til å tilpasse seg, vil imidlertid finne nye muligheter hvor de kan tilføre kundene verdi og gjennom det tjene penger.

I finans- og formuesforvaltning gjelder det samme. Lavere vekst, høy gjeld og stigende arbeidsledighet har presset rentene nedover på obligasjoner. Lav avkastning fra obligasjoner reduserer risikokapasiteten på porteføljer bestående kun av obligasjoner og aksjer. Den klassiske varianten som tross alt virket så godt før.

Fallende aksjeavkastning gjør problemet enda større. Mange innser ikke før det er for sent at avkastningen de oppnådde i årene før finanskrisen idag er lite sannsynlig.

Verdensøkonomien har forandret seg, men de fleste tror allikevel ikke at denne endringen gjelder deres investeringer. Det gikk jo så bra på 90-tallet for alle andre enn japanere. Også de var forøvrig overbevist om at endringen kun var midlertidig og alt ville være som det var på «no time at all».

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Merton om krisen i EU

torsdag, 24. november, 2011

MIT professor Robert Merton diskuterer den økonomiske krisen i EU med Bloomberg journalist Carrol Massar.

Ett av poengene til Merton er at manglende politisk handlekraft er en viktig årsak til eskaleringenen av krisen.

Et annet poeng Merton gjør er å påpeke at hedgefondene idag har en viktig og positiv rolle gjennom at de bidrar til å avlaste banker for risiko.

Dette bidrar både til å spre den totale risikoen så vel som å overføre denne til aktører som, til forskjell fra bankene, må vise reelle markedsverdier og blir avkrevet sikkerheter i forhold til dette.

Totalrisikoen i markedet blir ikke redusert, men mindre av denne står i fare for å bli overført på skattebetalerne. Banker er nemlig alene om luksusen av å kunne forlange seg reddet med statlige midler.

Merton lærte forøvrig selv risikohåndtering på den harde måten da han var en av gründerne bak verdens største hedgefond, LTCM, i 1998.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Annerledeslandet

onsdag, 23. november, 2011

På utenlandsreise får man ofte et annerledes perspektiv av Norge. Ikke fordi landet forandrer seg med avstand, men fordi man befinner seg i en annen kultur og gjerne følger nyhetsleverandører som BBC, CNN, Aljazeera etc.

På Ipad har jeg i tillegg en applikasjon som viser nyhetsoverskrifter fra en rekke internasjonale og noen norske aviser.

Felles for alle utenlandske medier var sterke bekymringer over gjeldskrisen i Europa, lav vekst, høy gjeld, stigende arbeidsledighet. Fokus var på hvordan man kunne snu denne alvorlige trenden før den resulterte i en bred og dyp global resesjon.

I annerledeslandet Norge var imidlertid politikerenes fokus et helt annet sted. Der hadde man tydeligvis verken hørt, følt eller sett noe til en økonomisk krise. Tvert imot syntes myndighetene at det gikk det så bra i en enkelt næring – finans – til at man så det betimelig med å ønske å innføre en straffeskatt for denne næringen alene.

Antagelig er det rent politisk motivert, siden en tilsvarende «straff» ikke er foreslått for næringene kraft og olje. Disse har nemlig også vært lønnsledene.

Entusiasmen for å ilegge en særskatt for meglere er høy. Så høy at man ikke en gang har tatt hensyn til at man allerede har innført en skatt som medfører at tallene for 2010, som de har baserte seg på, er irrelevante.

Det er tydelig at man heller ikke hadde fått med seg at også finansnæringen i år sliter økonomisk. I 2011 har nemlig flere arbeidsplasser gått tapt innen finans enn under hele finanskrisen.

Regjeringen synes heller ikke å være oppmerksom på at stadige endringer i rammevilkår og nye krav fra myndighetene, har økt kostnadene til foretakene betydelig. Dette har igjen medført at en rekke finansforetak er blitt lagt ned.

Det er idag utenlandske meglerhus som dominerer omsetningen på Oslo Børs. De fleste av disse har bedre vilkår enn de norske og er derfor mer konkurransedyktige. De er i tillegg mye større enn de norske og opererer på børser over hele verden.

Handelssystemene som utlendingene tilbyr er meget kostbare og avanserte. Kostnadene til forskning, utvikling og vedlikehold av disse systemene blir imidlertid spredd over alle markedsplassene de opererer globalt.

Ingen av de norske meglerhusene er store nok eller lønnsomme nok til å ta del i dette kappløpet. Derfor benytter også store norske institusjoner i større grad utenlandske meglerhus når de handler på Oslo Børs.

Regjeringen synes heller ikke å ha reflektert over at når meglerbransjen i Norge ikke er konkurransedyktig og investorene i stedet handler med utenlandske meglere, så havner kurtasjen dette genererer i utlandet. Det gjør også skatteinntektene. Ikke et uvesentlig poeng ville jeg ha trodd.

Idag viser statistikken fra Finanstilsynet at kun de færreste norske meglerhus er i stand til å tjene penger på omsetning av aksjer. Konkurransen er for hard, kurtasjen for liten og kostnadene for høye.

Inntektene til meglerhusene idag skapes først og fremst av Corporate-avdelingene. Disse avdelingene bistår blant annet norske bedrifter med å skaffe finansiering.

Er det denne virksomheten regjeringen ønsker å ramme i en tid hvor bankene offentlig har sagt at de har lagt lokk på utlån og ikke vil ha nye kunder?

Utenlandske meglerhus som jobber hardt med å komme seg inn på dette markedet i Norge vil i så fall bli svært fornøyde. Det samme vil sikkert skattemyndighetene i de landene de tilhører, for det er her honorarene vil bli beskattet.

Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann har tidligere hovert over trusselen om at finansnæringen i Norge kan finne på å flytte ut. Det samme gjorde man forøvrig i Storbritannia da økte skatter på bonuser ble foreslått der.

Pipen fikk imidlertid en annen lyd da forvaltere av over $100 milliarder umiddelbart flyttet fra landet og en rekke andre forberedte utflytting. Den nevnte skatteskjerpelsen ble umiddelbart suspendert. Bevaring av arbeidplasser og skatteinntekter var viktigere.

Personlig tror jeg ikke faren er høy for at mange norske meglerhus vil flytte fra Norge. Faren er større for at de blir ytterligere utkonkurrert av utlendinger med bedre vilkår eller at flere som driver i bransjen rett og slett legger ned.

Forhåpentlig vil dette skape mindre konkurranse om små og mellomstore kunder (de som utlendingene ikke er interessert i å betjene) og dermed gi anledning til å heve prisene igjen.

Det er antagelig dette regjeringen anser som solidaritet.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

The Silver Bears are back

fredag, 18. november, 2011

By popular demand er bjørnene tilbake. På nytt handler det både om sølv og usikre måter å investere i dette og andre edelmetaller.

Sølv steg som kjent over 60% fra årsskiftet før prisen nå har kollapset tilbake til utgangspunktet.

En av de mest populære måtene å investere i råvarer, herunder sølv, er gjennom børsnoterte fond – bedre kjent som ETF – eller CFD (Contracts For Difference).

Det de færreste har fått med seg er at svært mange av disse ETF’ene eller CFD’ene faktisk ikke selv sitter med den underliggende råvaren – i dette tilfellet sølv.

Studerer man prospektene til mange ETF og CFD’er finner man at de kun lover en avkastning som «ligner på» avkastningen til den underliggende råvaren. Det står ingenting om at de er nødt til å inneha råvaren de forsøker å replikere.

Det er muligens ikke det største problemet om avkastningen ikke perfekt følger avkastningen til den underliggende råvaren. Et større problem dukker opp om den som forvalter ETF eller CFD’en taper så mye penger på å «vedde» mot investorene at de ikke kan gjøre opp for seg.

Forvalterne av det som kalles syntetiske produkter forsøker først og fremst å matche kjøpere og selgere, dernest kan de sikre den overskytende risikoen gjennom å kjøpe eller selge futures-kontrakter på den underliggende råvaren.

Alternativt kan de kjøpe eller selge lagerbeholdning av den fysiske råvaren.

Forvalterne kan også spekulere i at kjøperne eller selgerne tar feil og la være å sikre i det hele tatt. Problemet er at de ikke må stille sikkerhet overfor investorene for denne risikoen.

Dette vil være analogt med at et aksjefond selger fondsandeler uten å eie de underliggende aksjene i håp om at aksjemarkedet vil falle. Hvis så skjer kan de dekke inn «short-salget» med gevinst. Faren er hvis det motsatte skjer.

Tar forvalterne store posisjoner og tar feil kan investorene som investerer i disse instrumentene ende opp med å tape både avkastning og egenkapital.

Desember er hovedforfall for en rekke råvarekontrakter og det er følgelig stort fokus på om forvalterne av syntetiske ETF og CFD’er kan gjøre opp sine forpliktelser.

Rykter om at enkelte av disse forvalterne kan være «under vann» har medført at tilsynsmyndighetene i USA har engasjert seg.

Etterforskning mot JPMorgan og HSBC har pågått siden 2008. De er mistenkt for å ha manipulert sølvmarkedet for å dempe oppgangen. De er i tillegg tatt ut sivilt søksmål mot dem av en gruppe investorer som hevder det samme.

Etter gjentatte påstander tidligere i år om at JPMorgan satt massivt short i et kraftig stigende sølvmarked, satte det amerikanske kredittilsynet for råvarer (CFTC) i gang en granskning. Denne endte den gang med at JPMorgan kjøpte et betydelig antall sølv futures-kontrakter. Banken opplyste selv markedet om kjøpet.

For bare noen få dager siden ble det kjent at JPMorgan i løpet av én natt hadde tredoblet sitt innehav av fysisk sølv til 1.660.545 unser. Dette representerer en markedsverdi på nær $2.9 milliarder.

Mulig er dette gjort for å sikre at de er i stand til å kunne møte sine leveringsforpliktelser ved det forestående forfallet i desember.

Tror man imidlertid på konspirasjonsteoriene og er i tvil om deres leveringsdyktighet, kan man kjøpe en CDS (konkursforsikring) på JPM for 170 basispunkter. Selvfølgelig forutsatt at investeringsbanken som selger deg denne da vil være solvent..

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Kognitiv Dissidens

onsdag, 16. november, 2011

Jeg har i flere blogger skrevet om kognitive utfordringer i analyser og investeringsbeslutninger.

Vår evne til å se situasjonen objektivt er dessverre utsatt for betydelige mental utfordring. Eksempler på dette er når vi enten allerede er investert eller er under press til å produsere analyser med forutbestemt resultat.

Kognitiv lukking er det vi som markedsaktører er oftest utsatt for. Kognitiv lukking, eller ubevisst fornektelse av virkeligheten, skjer når vi velger bort all informasjon som kan motbevise den oppfatningen vi allerede har. Sagt på en annen måte velger vi gjennom kognitiv lukking kun å forholde oss til informasjon som støtter det vi ønsker skal skje.

Markedskommentator og journalist Barry Ritholtz har imidlertid funnet et nytt begrep: «Kognitiv Dissident». Begrepet er en betegnelse på mennesker som opprettholder et standpunkt til tross for at de har mottatt og forstått informasjon som tilsier at standpunktet man opprinnelig inntok var galt.

Har man først inntatt et standpunkt ansees det ofte som et nederlag å endre dette. Hvis det i tillegg betyr at man tvinges til ytterligere innsats gjennom å måtte lære seg noe nytt, er det en stor fare for at man i steden velger å bli en kognitiv dissident.

Spesielt gjelder dette i land eller bransjer hvor det er liten sannsynlighet at man noen gang vil bli stilt til ansvar for slikt.

To eksempler på kognitiv dissidens er aksjeanalyse og forvaltning av penger. Ikke bare har markedet forandret seg vesentlig, men nye aktivaklasser og instrumenter som kan forbedre avkastning i forhold til risiko er blitt oppfunnet. Kognitiv dissidente overser dette og gjør sitt beste for å skjule dette faktum overfor andre.

Er det eksempelvis logisk å samme kurs/fortjeneste-forhold idag for å verdsette om aksjer er billige som man gjorde for 10 år siden eller mer?

Dette gjøres idag uangrepet til tross for at vi vet at aksjer er mer risikofylte idag (se chart) enn de eksempelvis var for 10, 20, 30, 40, 50 eller 60 år siden. Burde ikke dette vært tatt hensyn til og markedet dermed forlangt en enda høyere forventet fortjeneste i forhold til kurs?

Chartet viser trenden – lineær regresjon – på rullerende 5 års volaitilitet (risiko) siden 1950.

Sagt på en annen måte bør aksjekursene være lavere i forhold til forventet fortjeneste for å kompensere investorene for den økte risikoen.

Finans 101 forteller oss at risiko og avkastning hører sammen. Vi plasserer penger i banken til en lav rente fordi vi er trygge på å få pengene tilbake. Jeg forutsetter her at «vi» bor i Norge og bankene er norske.

Begynte vi imidlertid å tvile på hvor trygt dette var, ville vi enten ta pengene ut eller forlange en høyere rente for å bli kompensert for denne usikkerheten. Det samme gjør banken når den låner oss penger.

Hvorvidt det er dette eller at markedet er lei dårlige råd som er oppfatningen, vites ikke. Det er imidlertid et faktum, ifølge media denne uken, at det profesjonelle markedet ikke lenger tror på analytikerne som nok en gang hevder at aksjer er billige. Institusjonelle investorer og innsidere benyttet i stedet aksjeoppgangen i oktober til å selge seg ned.

Det er oppsiktsvekkende at kombinasjonen fallende global vekst og for høy gjeld ikke synes å dempe analytikernes positive syn på selskapenes inntjening. Ei heller når denne oppnår dimensjoner hvor solvensen til både banker og hele nasjoner trues.

Økte lånekostnader og begrenset kapitaltilgang setter heller ikke den minste demper på entusiasmen.

I slutten av oktober ble det kjent at europeiske banker trenger €108 milliarder (NOK 840 milliarder) i ny kapital og i går ble det kjent at shipping-industrien trenger NOK 1000 milliarder i friske penger.

Antagelig mener nevnte analytikere at dette er småpenger siden de ikke forventer at dette vil komme til å påvirke den tilgjengelige kapitalen i finansmarkedene.

En stor grad av usikkerhet med hensyn til økonomisk utvikling betyr dessverre at usikkerheten også er høyere til bedriftenes fremtidige inntekter.

Ser man på utviklingen de siste årene, kapitalbehovet og de globale økonomiske utfordringene vi står overfor, er det min oppfatning at investorene fortjener å bli kompensert for denne risikoen.

Men det er ikke kun på salgssiden av markedet hvor det ikke har skjedd noe:

De fleste pensjonskasser har idag nær den samme allokeringen til obligasjoner og aksjer som de hadde på 80-tallet. Dette er ikke ene og alene deres feil for myndighetene er like trege med å ta endringer innover seg.

Statisk opptreden i en dynamisk verden har gjort at flere pensjonskasser idag har så liten risikobærende evne at de er nær tvunget til utelukkende å sitte med statsobligasjoner.

I utlandet har mangel på tilpasning allerede fått store konsekvenser. Der må mange pensjonskasser restruktureres gjennom at de som skal ha pensjon må stå lenger i jobb, godta mindre pensjon eller begge deler. Først da våkner man.

Forringelsen av pensjonsmidler har allerede skjedd. Det oppsiktsvekkende er at middelalderske straffemetoder ikke har vært benyttet på de kognitiv dissidente og godt betalte forvalterne som har sittet statiske og vært ansvarlige for tap av pensjonistenes midler.

 

Norge er langt fremme når det gjelder nytenkning i teknologi, industri og shipping. Finansmarkedet preges imidlertid fortsatt av monopol- og «beskyttelses»-tenkning når det gjelder alt annet enn forvaltningen av landets oljeformue. Finans må således være en av de få stedene i det norske næringslivet hvor man aksepterer kognitiv dissidente og gir dem tilflukt.

Merkelig i et land som ellers er så innovativt.

 

 

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Tre av tre. Hva nå?

tirsdag, 1. november, 2011

Bank Of Japan’s (BOJ) intervensjon for å svekke japanske yen i går morges betyr at myndigheter nå har intervenert i samtlige tre definerte nødhavner. Disse nødhavnene ble forøvrig definert og omtalt i blogger publisert 8. september og 29. september i år.

Intervensjonen i gullmarkedet er riktignok ikke offisielt bekreftet, men meglere i dette markedet hevder hardnakket at det var en sentralbank som stod for det initielle salget i Asia 23. og 26. september.

Første trinn i intervensjonen i sveitserfranc skjedde 10. august, dagen etter at det amerikanske aksjemarkedet hadde falt til det laveste nivået for året. Det nivået skulle vise seg å holde i nesten to måneder.

Dette nivået kom imidlertid allerede den 22. september igjen under press og i løpet av de to neste dagene falt gull over 12%.

Den 4. oktober faller imidlertid S&P-500 gjennom årsbunnen. Teknisk analytikere skriker om nytt salgssignal, mange som har bitt seg fast i aksjer og blitt med ned selger ut og trendfølgere øker sine bearish posisjoner.

Tall i ettertid viser at nedgangen denne dagen også sammenfaller med en betydelig økning i den åpne balansen av short-posisjoner.

Det underlige er at til tross for dette stenger markedet opp på dagen. Denne oppgang viser seg å sende aksjemarkedet opp 20% over de neste 3 ukene. Snakk i markedet om at Plunge Protection Team (PPT) var aktive for første gang siden finanskrisen verserer i markedet. I tilfelle utgjør dette en tredje intervensjon.

PPT ble angivelig opprettet etter krakket i 1987 og først omtalt i en artikkel i Washington Post. Hensikten bak PPT er for amerikanske myndigheter å ha et instrument som kan opprette ro og orden i tilfeller av kaos i finansmarkedene.

Ytterligere positive nyheter kommer den 26. oktober, da det blir klart at EU, IMF & ECB har lykkes i å komme til felles enighet om Hellas og de europeiske bankene. Det har da tatt dem over 1 år.

Til tross for at dette er forventet og short-selgerene er ifølge tall fra børsene radert ut av sine posisjoner, stiger markedene kraftig på gladmeldingen den påfølgende dagen. S&P-500 bryter opp igjennom sitt 200 dagers glidende gjennomsnitt og tekniske analytikere som skrek selg 4. oktober og 20% lavere, skriker nå «kjøp!».

Penger forsetter imidlertid å søke tilflukt i japanske yen. Tall fra Chicago Mercantile Exchange viser at den åpne balansen av spekulative long yen-posisjoner doblet seg på tross av alle gode nyheter. To børsdager senere intervenerer BOJ.

Mulig har de håpet at trenden ville snu siden markedet var blitt markert mer risikovillig, men skyer truer. Grekerne er fortsatt ikke medgjørlige til tross for den økonomiske redningen og i går gikk det kjente meglerhuset MF Global konkurs. Det har i uker versert rykter rundt meglerhusets solvens.

MF Global er ledet av tidligere Goldman Sachs toppsjef Jon Corzine. Han skal ha hatt en visjon om å lage en Goldman Sachs-kopi av meglerhuset. MF Global har drevet omfattende og mislykket egenhandel. Blant annet viser det seg at meglerhuset sitter på statsobligasjoner i PIIGS-landene. Denne posisjonen er på hele $6.3 milliarder.

Intervensjonsvåpenet har nå vært brukt tre eller muligens fire ganger for å tvinge sparepengene ut av nødhavnene og inn i økonomien. Dette har kostet short-selgere mye penger og bidratt til å redusere frykten generelt.

Det er imidlertid tegn på at frykten er stor og at markedet igjen er villige til å utfordre sentralbankenes viljestyrke. Japanske yen kom under umiddelbart angrep etter intervensjonen. Kort etter begynte markedet å kjøpe sveitserfranc og gull har steget $200 fra bunnen i oktober. Vi får derfor alle krysse fingrene for at de angjeldende sentralbankene ikke er tomme for ammunisjon.

 

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS