Arkiv for 16. november, 2011

Kognitiv Dissidens

onsdag, 16. november, 2011

Jeg har i flere blogger skrevet om kognitive utfordringer i analyser og investeringsbeslutninger.

Vår evne til å se situasjonen objektivt er dessverre utsatt for betydelige mental utfordring. Eksempler på dette er når vi enten allerede er investert eller er under press til å produsere analyser med forutbestemt resultat.

Kognitiv lukking er det vi som markedsaktører er oftest utsatt for. Kognitiv lukking, eller ubevisst fornektelse av virkeligheten, skjer når vi velger bort all informasjon som kan motbevise den oppfatningen vi allerede har. Sagt på en annen måte velger vi gjennom kognitiv lukking kun å forholde oss til informasjon som støtter det vi ønsker skal skje.

Markedskommentator og journalist Barry Ritholtz har imidlertid funnet et nytt begrep: «Kognitiv Dissident». Begrepet er en betegnelse på mennesker som opprettholder et standpunkt til tross for at de har mottatt og forstått informasjon som tilsier at standpunktet man opprinnelig inntok var galt.

Har man først inntatt et standpunkt ansees det ofte som et nederlag å endre dette. Hvis det i tillegg betyr at man tvinges til ytterligere innsats gjennom å måtte lære seg noe nytt, er det en stor fare for at man i steden velger å bli en kognitiv dissident.

Spesielt gjelder dette i land eller bransjer hvor det er liten sannsynlighet at man noen gang vil bli stilt til ansvar for slikt.

To eksempler på kognitiv dissidens er aksjeanalyse og forvaltning av penger. Ikke bare har markedet forandret seg vesentlig, men nye aktivaklasser og instrumenter som kan forbedre avkastning i forhold til risiko er blitt oppfunnet. Kognitiv dissidente overser dette og gjør sitt beste for å skjule dette faktum overfor andre.

Er det eksempelvis logisk å samme kurs/fortjeneste-forhold idag for å verdsette om aksjer er billige som man gjorde for 10 år siden eller mer?

Dette gjøres idag uangrepet til tross for at vi vet at aksjer er mer risikofylte idag (se chart) enn de eksempelvis var for 10, 20, 30, 40, 50 eller 60 år siden. Burde ikke dette vært tatt hensyn til og markedet dermed forlangt en enda høyere forventet fortjeneste i forhold til kurs?

Chartet viser trenden – lineær regresjon – på rullerende 5 års volaitilitet (risiko) siden 1950.

Sagt på en annen måte bør aksjekursene være lavere i forhold til forventet fortjeneste for å kompensere investorene for den økte risikoen.

Finans 101 forteller oss at risiko og avkastning hører sammen. Vi plasserer penger i banken til en lav rente fordi vi er trygge på å få pengene tilbake. Jeg forutsetter her at «vi» bor i Norge og bankene er norske.

Begynte vi imidlertid å tvile på hvor trygt dette var, ville vi enten ta pengene ut eller forlange en høyere rente for å bli kompensert for denne usikkerheten. Det samme gjør banken når den låner oss penger.

Hvorvidt det er dette eller at markedet er lei dårlige råd som er oppfatningen, vites ikke. Det er imidlertid et faktum, ifølge media denne uken, at det profesjonelle markedet ikke lenger tror på analytikerne som nok en gang hevder at aksjer er billige. Institusjonelle investorer og innsidere benyttet i stedet aksjeoppgangen i oktober til å selge seg ned.

Det er oppsiktsvekkende at kombinasjonen fallende global vekst og for høy gjeld ikke synes å dempe analytikernes positive syn på selskapenes inntjening. Ei heller når denne oppnår dimensjoner hvor solvensen til både banker og hele nasjoner trues.

Økte lånekostnader og begrenset kapitaltilgang setter heller ikke den minste demper på entusiasmen.

I slutten av oktober ble det kjent at europeiske banker trenger €108 milliarder (NOK 840 milliarder) i ny kapital og i går ble det kjent at shipping-industrien trenger NOK 1000 milliarder i friske penger.

Antagelig mener nevnte analytikere at dette er småpenger siden de ikke forventer at dette vil komme til å påvirke den tilgjengelige kapitalen i finansmarkedene.

En stor grad av usikkerhet med hensyn til økonomisk utvikling betyr dessverre at usikkerheten også er høyere til bedriftenes fremtidige inntekter.

Ser man på utviklingen de siste årene, kapitalbehovet og de globale økonomiske utfordringene vi står overfor, er det min oppfatning at investorene fortjener å bli kompensert for denne risikoen.

Men det er ikke kun på salgssiden av markedet hvor det ikke har skjedd noe:

De fleste pensjonskasser har idag nær den samme allokeringen til obligasjoner og aksjer som de hadde på 80-tallet. Dette er ikke ene og alene deres feil for myndighetene er like trege med å ta endringer innover seg.

Statisk opptreden i en dynamisk verden har gjort at flere pensjonskasser idag har så liten risikobærende evne at de er nær tvunget til utelukkende å sitte med statsobligasjoner.

I utlandet har mangel på tilpasning allerede fått store konsekvenser. Der må mange pensjonskasser restruktureres gjennom at de som skal ha pensjon må stå lenger i jobb, godta mindre pensjon eller begge deler. Først da våkner man.

Forringelsen av pensjonsmidler har allerede skjedd. Det oppsiktsvekkende er at middelalderske straffemetoder ikke har vært benyttet på de kognitiv dissidente og godt betalte forvalterne som har sittet statiske og vært ansvarlige for tap av pensjonistenes midler.

 

Norge er langt fremme når det gjelder nytenkning i teknologi, industri og shipping. Finansmarkedet preges imidlertid fortsatt av monopol- og «beskyttelses»-tenkning når det gjelder alt annet enn forvaltningen av landets oljeformue. Finans må således være en av de få stedene i det norske næringslivet hvor man aksepterer kognitiv dissidente og gir dem tilflukt.

Merkelig i et land som ellers er så innovativt.

 

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS