Mens alles øyne er på Europa..

Tårnende europeiske nasjonale gjeldsproblemer og banker som er nær insolvente har hittil resultert i politisk krise, opprettelse av krisefond og intervensjon fra seks lands sentralbanker.

I tillegg til dette har den tyske forbundskanseleren lagt seg på en linje av verbale intervensjoner. Disse består i å slippe informasjon og rykter ut i markedet hver gang aksjemarkedene viser den minste tegn til svekkelse. Hysterien på politisk nivå må således være nær et topp-punkt.

På bare én uke har nedganger i aksjemarkedet to ganger blitt reddet av nyheter om krisetiltak fra IMF. Lekkasjene har resultert i kraftig kursoppgang, men begge ganger blitt avsannet etter noen timer. Det påfallende er at aksjekursene ikke har falt nevneverdig som følge av dementiene.

Et kursfall på de europeiske børsene i går på halvannen prosent ble først stanset av nyheten om at banker ville kunne benytte «covered bonds» som sikkerhet for ytterligere låneopptak i sentralbankene. Dette stanset fallet, men når kursene ikke steg nevneverdig kom andregangsryktet om en IMF-pakke. Dette skjedde etter at de europeiske børsene var stengt, men var i stand til å sende de amerikanske børsene tilbake til toppnivåene vi hadde sett tidligere på dagen. IMF’s toppsjef, Christine Lagarde, var sympatisk med å vente med dementi til børsene i USA skulle stenge for dagen.

Intensiteten på rykter- og nyhetsslipp vitner om betydelig desperasjon på politisk nivå innen EU. Dette gir igjen suksessiv grobunn for tolkninger om at det er noe riktig ille som står i fare for å skje og som ikke er gjort kjent for almenheten.

Det er følgelig naturlig at alles oppmerksomhet er rettet mot Europa og EU i disse dager. Faren er at man gjennom det går glipp av andre potensielle farer som lurer.

Samtidig med problemene i Europa skjer det nemlig oppsiktsvekkende ting i motoren i verdensøkonomien, Kina. Kinesiske myndigheter har nemlig den siste uken måtte intervenere i kreditt-, valuta- og aksjemarkedet.

Peoples Bank Of China (POBC – den kinesiske sentralbanken) var som kjent i forrige uke tvunget til å kutte reservekravet til bankene for første gang på 3 år for å stimulere økonomien. Overgangen fra frykt for overoppheting av økonomien til frykt for en hard økonomisk landing har gått rekordraskt. Det samme har oppgangen i antallet konkurser.

I valutamarkedet intervenerte POBC i morges, for sjette dag på rad, for å styrke yuan. Ser man kun på de daglige sluttkursene ser alt normalt ut. Studerer man imidlertid intradag-svingninger vil man se at valutaen daglig har svekket seg 0.5% og må støttekjøpes tilbake til sitt «riktige» leie. Selv ikke under finanskrisen kom den kinesiske valutaen under tilsvarende press.

Kinesiske aksjer har hatt en meget svak utvikling siden finanskrisen. Kursfallet fra topp til bunnen i 2007 til bunnen i 2008 var på hele 73%. Investorer som ikke lider av amnesia eller posttraumatisk stress, vil huske at kinesiske aksjer og aksjefond var det mest anbefalte av alle investeringer i 2007. Man måtte faktisk tilbake til umiddelbart før IT-kollapsen i 2000 for å finne tilsvarende enighet blant rådgivere.

I likhet med EU, har kinesiske aksjer tatt igjen mindre enn 1/4 av kursfallet siden toppen. Aksjekursene i verdens presumptivt sterkeste og svakeste økonomier har vist like anemisk utvikling. Bare det burde få oss til å følge ekstra med. Som om ikke det var nok, falt Shanghai-børsen i morges til det laveste nivået ikke bare for 2011, men siden 2009.

Dette ble imidlertid for mye for kinesiske myndigheter som raskt kom på banen og kjørte kursene opp. Dermed unngikk man at en ny bunnkurs for året ble registrert som sluttkurs.

Nasjonal intervensjon i kreditt-, valuta- og aksjemarkedet er ikke vanlig kost i noe land. Når dette i tillegg skjer i det som for tiden betraktes som den eneste velfungerende motoren  i verdensøkonomien, er det all grunn til å følge med.

De økonomiske utfordringene i Europa kom gradvis og fikk mye oppmerksomhet før de ble til et globalt problem. Dette var følgelig ingen «Sort Svane». Gitt det vi idag ser i Kina, vil heller ikke utviklingen i dette landet kunne kvalifisere til en ornitologisk betegnelse. Dette til tross kan det lønne seg å ha øynene oppe.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

8 kommentarer to “Mens alles øyne er på Europa..”

  1. Peter Warren sier:

    Hei Vidar,

    Årsaken er at BNP (målt som nasjonalinntekt) og inntekt hos husholdningene ikke er det samme. En måte å sammenligne dem på er å trekke husholdningenes inntekt ut av BNP. For Norges del ville det bety et fratrekk av 54%. Dermed er reell nasjonalgjeld i forhold til BNP ca. dobbelt så høy.

    En annen faktor er at husholdningenes sikkerhet er omsettelig (gjerne bolig), mens det samme ikke kan sies for nasjonalgjelden.

    /Peter

  2. Vidar Opheim sier:

    Hei Peter! Oppdaget nå denne bloggen og kommer nå til å besøke den jevnlig. Kan du forklare meg hvorfor vi sier at en familie kan låne 3 ganger samlet inntekt, men når et land passerer 1 gang BNP i lån så er ikke det bærekraftig? Et lands økonomi må da vel være mer flexibel/ ha flere ben å stå på enn en families økonomi?

  3. Peter Warren sier:

    Takk for hyggelige ord Erik.

    En riktig god jul og et godt nyttår til deg også.

    /Peter

  4. Peter Warren sier:

    Hei Kristoffer,

    Jeg er redd du henger deg opp i detaljer her. Hovedproblemet er at vi har i lang tid finansiert vår velstand og utvikling gjennom å oppta stadig større gjeld. Forutsetningen for å kunne betjene denne var at veksten holdt tilsvarende eller høyere tempo og/eller inflasjonen gjorde tilsvarende. Dessverre er det slik at økt gjeld i forhold til egenkapital betyr økt risiko og der i gjennom større følsomhet i forhold til volatilitet.

    Dråpen som fikk begeret til å flyte over var de belåning langt oppå annen belåning, lagt oppå ytterligere belåning som CDO’ene som bankene solgte til investorer (herunder de såkalte Terra-kommunene) representerte. Flere norske eiendomssyndikater hadde tilsvarende lag av belåning.

    Da denne boblen sprakk rev den vekk det økonomiske fundamentet til så mange at kraftig velstandsreduksjon og økende arbeidsledighet fulgte. Grunnlaget for vekst og inflasjon ble med det kraftig redusert. Redusert forbruk og kostnadskutt er dermed det fremste man kan bekjempe gjelden med. I løpet av de neste månedene forfaller rundt €300 milliarder i europeisk statsgjeld. Med mindre man setter i gang en hemningsløs pengetrykking vil disse pengene trekke ytterligere likviditet ut av finansmarkedene. Kampen om pengene vil således bli intensivert og det er trolig at investorene som sitter med midler vil skru opp sine avkastningskrav.

    Oslo Børs brukte 6 måneder på å falle 65%. Det har nå gått 3 år og det er dessverre fortsatt langt igjen til toppen. Man får trøste seg med at det er verre mange andre steder. Banker og livselskaper selger typisk når katastrofen allerede har inntruffet. Dette skjer fordi også disse i svært mange tilfeller velger å bruke «håp» som sin hovedstrategi heller enn å ta grunnleggende økonomiske endringer innover seg. Det samme gjør dessverre myndighetene.

    /Peter

  5. erik røys sier:

    Du er en generøs kar med din blogg,Peter.Andre steder på nett må man betale i bøtter og spann for langt dårligere og mindre kritisk(les ukritisk) informasjon.Du skal ihvertfall ønskes godt nyttår og god jul og gratulerer med avkastningen på dine forskjellige prosjekter.

  6. KB sier:

    Det eneste fokuset i mediene er europeisk statsgjeld, Angela ditt, og Angela datt. Jeg tror 95 % av de man spør sier at det er eurogjeld som er grunnen til at børsen har falt så mye… Hvorfor bekymrer dette oss fremdeles? Det er vel 2 år siden Dubai gikk på en smell, og i samme runde dukket PIGS opp som neste mann. Hvis Nortug brekker begge bena tidlig i første runde er det vel ingen som vedder penger på at han skal vinne løpet? Da tar man tapet og vedder på noen andre, og slutter vel å bekymre seg for Nortug? Falt børsen pga PIGS?

    Tidlig i august nedgraderte S&P statsgjelden til USA, som ble etterfulgt av et skred på børsen. Etter det har det egentlig gått sidelengs. Kan man da si at markedet er bekymret for gjelden i europa, (når fallet skyldtes USA), og markedet i etterkant av nedgraderingen sakte men sikkert har steget (på tross av den enorme volatiliteten). Eller kan man vinkle dette til at mediene er svært opptatt av den europeiske statsgjelden, hvorav markedet egentlig ikke bryr seg. Som du skriver i innlegget er jo dette ikke akkurat overraskende. Dette må være den mest varslede krisen i manns minne.

    Det spørsmålet jeg stiller er da om markedet egentlig bryr seg?
    PIGS renter har økt, det er jeg enig i. Frykten øker renten. Men børsen har jo steget.

    Hvem var det som stod for salget av aksjene da det stupte tidlig august? Jeg antar, basert på volumene, at det i hovedsak var store banker og livselskaper som måtte stokke om i AAA porteføljen sin, og dermed også satt med for stor aksjeandel som også måtte stokkes om?

    Du innleder med at fokuset er på Europa, og ikke der det burde ha vært, spørsmålet er vel om vi i det hele tatt vet hvorfor det i utgangspunktet falt?

  7. Peter Warren sier:

    Det er dette Nassim Taleb kaller: «Fooled by Randomness».

    Et annet poeng er at vår kognitive evne (eller mangel på slik) gjør at vi forventer at det som har skjedd vil gjenta seg. Gjerne i det uendelige. Mens japanere, europeere og amerikanere absolutt eller inflasjonsjustert ikke har fått positiv avkastning fra aksjer de siste 10-20 årene, er vi i Norge overbevist om at vi straks vil notere oss for nye all time highs. Denne «straks-følelsen» har vi nå hatt i 3 år uten at det er blitt stilt spørsmål ved om de underliggende økonomiske forholdene støtter et slikt syn.

  8. Stian sier:

    Det kinesiske aksjemarkedet er interessant på lengre sikt også. Se på tiårsavkastningen fra ultimo 2001 til i dag og sammenlign det med tiårsavkastningen til DAX, S&P 500 og OSEBX…

    Det at BNP vokser med 10 % i året i snitt i forhold til Tysklands 1 % i året i snitt har gitt nesten identisk tiårig avkastning på de respektive lands børser. Vinneren er Oslo Børs med godt over en dobling.

    Som så mange empirisk baserte akademikere har sagt: Økonomisk vekst er ikke lik avkastning!