Samfunnsmessig risikooverføring

Denne uken meldes det om at det er hentet inn 2.2 milliarder i friske penger til norske selskaper. I tillegg til det opplagte, er det også gledelig å registrere at det norske kapitalmarkedet igjen fungerer.

Det er også et annet viktig poeng her. Nemlig at lånene som er gitt er spredd over en rekke investorer som er villige til å påta seg denne risikoen. Alternativet ville være at noen få eller én enkelt bank satt med hele risikoen.

I realiteten ville dette ikke lenger skjedd fordi bankene selv uttaler at de nå er svært restriktive med å låne ut penger. Hadde bankene vært eneste muligheten ville dessverre ikke disse bedriftene fått lån overhodet.

Sistnevnte kan man være ambivalent til. På den ene siden ville dette hindre utviklingen i norsk næringsliv. På den andre siden ville det ikke være noen fare for at aksjonærene og deretter skattebetalerne ender opp med regningen dersom lånet ikke kunne tilbakebetales. Skjønt en samfunnsmessig regning ville det sannsynligvis ha vært gjennom færre arbeidsplasser og mindre skatteinntekter.

Ifølge Dagens Næringsliv er det Spesialfond (hedgefond) som har lånt ut største delen av disse pengene. Det samme tendensen opplever vi også internasjonalt. Mye av risikoen til bankene er overført til Spesialfond.

Dette er langt bedre for samfunnet ifølge forfatter og Senior Fellow at Council of Foreign Relations, Sebastian Mallaby. Her i et intervju om finanskrisen. Mallaby nevner også de nordnorske kommunene som tapte på amerikansk boliggjeld i begynnelsen av intervjuet. Hans vurdering av hedgefondenes rolle kommer 6 minutter og 50 sekunder inn i intervjuet.

Fondene som nå tjener samfunnet er forøvrig de samme fondene som norske myndigheter har gjort sitt beste for å forby og som Verdipapirfondenes Forening ikke ønsker at skal få konkurrere med norske aksjefond eller obligasjonsfond.

Chartet viser indeksen over Spesialfond/Hedgefond i forhold til Oslo Børs Fondsindeks.

Fordelen med Spesialfond sett fra norske skattebetaleres side, er at disse fondene ikke har noen form for statsgarantier. Dermed er det ingen fare for at regningen blir liggende i de tusen hjem. Jo flere som er villige til å dele på risikoen, desto bedre står man rustet til å håndtere et negativt utfall av investeringen.

Dette betyr ikke at risikoen er forsvunnet. Det man har oppnådd er å flytte risiko fra noen som ikke ønsker den over på noen som er villige og sterke nok til å påta seg denne. Spesialfond må nemlig stille med egenkapital og sikkerheter for sine forpliktelser. De har ikke adgang til å løpe til sentralbanker og be om penger når det går galt.

Norske banker har vist seg å være dyktige på kredittvurderinger. «Dyktig» må imidlertid ikke forveksles med ufeilbarlig. Både markedsutvikling og interne vurderinger kan til tider være en utfordring hos alle.

Jeg vil imidlertid hevde at bankene i gjennomsnitt er dyktigere enn markedet forøvrig til å foreta kredittvurderinger. Historien har alt for mange eksempler på at kapitalinnhenting fra finansmarkedet har vært gjort på grunnlag man i ettertiden har all grunn til å stille spørsmål ved.

I et aktuelt tilfelle hentet et norsk meglerhus inn nær en halv milliard norske kroner til en bedrift hvor alt tilsynelatende var i skjønneste orden og utsiktene strålende. 4 måneder senere var bedriften konkurs. Slikt skaper ikke akkurat tillit.

Det er meg en gåte at Finanstilsynet ikke gjør emisjonshusene ansvarlige for den finansiell informasjon som legges frem i prospektene. Det er tross alt informasjon som er ment som et beslutningsgrunnlag for vurdering av risikoen ved lånene. Når man samtidig vet at emisjonshusene gjerne tar 7% av det innhentede beløp for å gjøre jobben, er det enda viktigere at det som står er fakta og ikke ren propaganda de slipper å ta ansvar for. I ovennevnte eksempel er det overlatt til investorene som har tapt sine penger å ta kostnadene ved  å gå til søksmål.

Denne uken skal vi imidlertid som sagt glede oss over at kapitalmarkedene fungerer, samfunnets risiko er redusert og samtidig håpe på at myndigheter og aktører har tatt lærdom av historien.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

6 kommentarer to “Samfunnsmessig risikooverføring”

  1. Peter Warren sier:

    Hei Ole,

    Takk for innspill.

    Jeg vil ikke «velte dette ansvaret» over på meglerhusene. jeg synes at meglerhusene skal ta sin del av ansvaret for dette. Meglerhusene hevder selv de ansetter de beste analytikerne og jeg er også kjent med at analytikeres kritiske vurderinger er blitt holdt tilbake for å ikke ødelegge salgsprosessen.

    Jeg mener selskapene opplagt skal holdes økonomisk ansvarlig dersom de har gått ut med falsk informasjon eller fremstilt svakt funderte forventninger som fakta.

    I forhold til markedets størrelse, var det få markeder i verden som opplevde så mange prosentuelle konkurser og mislighold som det norske kredittobligasjonsmarkedet i 2008/2009. Jeg mener dette forteller oss noe.

    Tallet på 7% har meglerhus selv oppgitt. Selv har jeg ikke noe imot om det er denne størrelsen eller en annen, så lenge det finnes konkurranse som regulerer dette. Det som kan sies om honoraret er at forskjellen mellom denne størrelsen og kurtasjen investorer betaler innbyr til forskjellsbehandling i favør av selskapenes interesser (hvor meglerhusene tjener mest).

    Panoro refinansieringen i 2010 er et meget godt eksempel på dette. Det interessante her var at ingen av meglerhusene tok til motmæle da vi gikk ut offentlig om dette.

    Finanstilsynet hevder selv at de er opptatt av- og overvåker incentivstrukturer som favoriserer enkelte produkter og rådgivere. I så fall er det ingen grunn til at de bør utelate dette.

    /Peter

  2. Ole sier:

    «Det er meg en gåte at Finanstilsynet ikke gjør emisjonshusene ansvarlige for den finansiell informasjon som legges frem i prospektene. Det er tross alt informasjon som er ment som et beslutningsgrunnlag for vurdering av risikoen ved lånene. Når man samtidig vet at emisjonshusene gjerne tar 7% av det innhentede beløp for å gjøre jobben, er det enda viktigere at det som står er fakta og ikke ren propaganda de slipper å ta ansvar for. »

    Peter,

    Blir vanskelig å velte dette ansvaret juridisk over på meglerhusene. Det er tross alt selskapet selv som er nærmere til å ha kunnskap om finansiell situasjon og er nærmere til å bære ansvaret for dette. Meglerhusene kan gjennom Corporate avdelingen kontrollere tall og utsikter basert på egen oppfatning men kan aldri ta det fulle ansvaret for opplysninger fra selskapet selv.

    Når det gjelder emisjonshonoraret du referer til ovenfor er det fullstendig feil. Jeg kan ikke huske sist gang meglerhusene tok 7% emisjonsfee. Standarden i Norge og skandinavia ligger på mellom 2-4% (tidvis under 2%). Dette feeet er forøvrig langt under hva som er praksis på IPO’s og pp hvis man beveger seg mot US/Canada. Her er det ikke uvanlig med 6-9% fee.

  3. Peter Warren sier:

    Hei Henrik,

    Historikken er som følger: I 2002 fortalte myndighetene oss at de ville har lover og forskrifter på plass for hedgefond innen årets utgang. Det samme gjentok de over de neste 5 årene uten at noe skjedde. En rekke norske institusjoner og privatpersoner investerte imidlertid i hedgefond og utenlandske forvaltere var ukentlig i Oslo og markedsførte sine hedgefond til tross for at dette ikke var tillatt. Flere av dem annonserte hedgefond-presentasjoner i Oslo i norske aviser uten at det ble grepet inn. Vi tok opp denne forskjellsbehandlingen med myndighetene, men fikk til svar at «alle» måtte følge loven og at det for norske aktører ville bli reagert dersom man trosset forbudet. Det ble ikke løftet en finger mot at utlendingene utkonkurrerte norske foretak med ulovlige midler.

    Da Terra-skandalen ble avdekket i 2008 ble det imidlertid fart i sakene. NRK gjorde en bom i beste sendetid og hevdet at det var hedgefond som var skylden i skandalen og Finansdepartementet reagerte umiddelbart med forbud. Da det to dager senere ble klart at NRK hadde tatt feil gikk det prestisje i saken hos myndighetene og de lot være å endre sitt vedtak.

    To år senere (åtte år etter at regulering var blitt lovet) vedtar Finansdepartementet det strengeste regelverket som finnes for slike fond. (De liker ikke å få påpekt sine feil der i gården).

    Norske fond er idag underlagt et regelverk, må ha konsesjon og er underlagt tilsyn. Allikevel er reglene for disse langt strengere enn tilsvarende utenlandske fond som ikke er regulert. Sistnevnte fortsettes og selges ulovlig i Norge.

    Norske Spesialfond har dermed fått restriksjoner og høyere regulatoriske kostnader enn sine konkurrenter. Myndighetene har i tillegg gjort det mer restriktivt å investere i førstnevnte enn noe annet sted. Det er dette man får igjen for å være lovlydig i Norge.

    Alt er imidlertid ikke negativt med dette. Norske aksjefond har med dette sluppet unna konkurranse, npe som gjør at de flertallet av dem kan forsette å ta høye årlige honorarer for å levere dårligere avkastning enn aksjemarkedet.

    /Peter

  4. Woop sier:

    Peter, kan du si noe om hvorfor myndighetene her til lands hemmer utviklingen av hedgefond?

  5. FI sier:

    Jeg har inntrykk av at hedgefond blir betraktet som skumle og risikofylte av myndighetene. Det er et paradoks, når de faktisk er velegnet til å redusere risikoen i en portefølje pga deres friere investeringsmandat og dermed diversifiseringsmuligheter.

    I all hovedsak ligger norske aksjefond og vaker rundt samme avkastning som Oslo Børs. I tillegg er alle nærmest perfekt korrelert med hverandre og indeksen (>0,95 på alle største norskinvesterte aksjefond). Det aksjefond stort sett tilbyr er en avkastning lik Oslo Børs, med andre ord en tjeneste man helt enkelt klarer å oppnå selv, dvs tjenesten har særdeles begrenset verdi. Jeg kunne fått bestemoren min til å drive et vanlig aksjefond uten at det ville vekket noe oppsikt avkastningsmessig. Dette tar man betalt for.

    Det er helt greit.

    Men å tilby noe det er behov for, det er skummelt.

  6. erik røys sier:

    Det er en gåte at finanstilsynet ikke gjør emisjonshusene ansvarlig for finansiell informasjon i prospekter.Tilsynet vil nok svare at det er kapasitetshensyn.Ok,i siste instans sier det noe om hvor mye investorer blir utsatt for likegyldighet fra politikere.Politikere bryr seg om de svake,mens de sterke som bygger landet får klare seg selv og bli svindlet uten konsekvenser.Det gjør meg som investor nokså likegyldig til alt som er av emisjonsprospekter.En finner ikke ut om det er bløff eller sannhet likevel.