Undertegnede er i forbindelse med sentralbankssjefens tale sitert om hvilken avkastning det er realistisk å forvente fremover. Forutsetninger for en slik forventning må tas med for at dette skal ha en mening.
Oljefondet er i samme båt som pensjonskasser og mange andre institusjoner verden over. Innskyterne er blitt lovet en avkastning, men denne er blitt basert på godvær og optimisme i verdensøkonomien.
Dessverre førte denne optimismen til at alle ble for grådige. Politikerne tok begjærlig imot de økte skatteinntektene, lønnspakkene innenfor finans økte astronomisk i takt med resultatene og det generelle forbruket skjøt fart. Risikoapetitten steg voldsomt og de få røstene som mante til forsiktighet ble latterliggjort.
Gjelden steg år etter år med rundt tre ganger veksten uten at noen så særlig fare i dette.
Idag er situasjonen en annen. Veksten er så lav at vi ikke er i stand til å betjene denne gjelden. Selv ikke med et rentenivå nær null. For å forhindre en fullstendig kollaps trykkes det mer penger, noe som gjør at gjelden stiger samtidig som verdiene bak hver pengeseddel og hver statsobligasjon blir mindre.
Inntjeningen (veksten) vår må øke for at vi skal kunne tilbakebetale det vi skylder. Alternativt må inflasjonen øke slik at gjelden blir «spist opp». Det mest smertefulle alternativet er å stramme inn livremmen og kutte kostnader slik det nå gjøres i Hellas.
En kombinasjon av det ovenstående er også mulig, men så langt har vi kun lykkes med sistnevnte alternativ.
Mengden av gjeld som må betjenes legger press på bunnlinjen og det er derfor vanskelig å få til et godt resultat (vekst). Det hjelper lite om bedriftene har kuttet sine kostnader, redusert sine varelager og økt sin effektivitet dersom ikke etterspørselen er tilstede. Dette er årsaken til at makro har overskygget mikro de siste årene.
Bedriftene har idag omstilt seg og er godt rustet til å tjene penger. Det er etterspørselen som må opp og det er vanskelig å få til på en overbevisende måte når fokus er på gjeldsreduksjon.
Det er forankret i denne situasjonen vi fortsatt forventer lav vekst og derved lavere kapitalavkastning.
Alle som har avkastningsforpliktelser sliter med ett stort dilemma. Renten fra de få «risikofrie» plasseringene som er tilgjengelig (en håndfull statsobligasjoner) er så lav at avkastningsforpliktelsene ikke kan møtes. Samtidig gir disse renteinntektene en så liten buffer at kun en liten andel kan risikeres i aksjemarkedet eller i andre risikable aktiva. Vi er fanget i hva Joseph Heller beskrev som en «Catch-22».
Vi har hverken inntekter eller risikobærende evne til å gi oss mulighetene til å møte våre finansielle forpliktelser.
Det eneste som er fornuftig er å betrakte avkastning relativ til noe annet. Det absolutte avkastningstallet gir liten mening. Mottar vi 4% årlig avkastning når gjennomsnittet av samfunnet har en formuesutvikling på 10% vil vi føle oss som tapere. Årsaken er at vår kjøpekraft har svekket seg i forhold til gjennomsnittet.
Mottar vi derimot en avkastning på 4% et år hvor aksjemarkedet er ned 50% har den relative kjøpekraften vår steget astronomisk.
4% er stand alone et meningsløst tall. Dette må settes i samnmenheng for at tallet skal ha en mening.
Et annet poeng som bør nevnes er risikojustert avkastning. Knapt noen i Norge bryr seg om dette av en eller annen grunn.
Totalavkastningen på Oslo Børs, målt siden 30. juni 2005, har vært på 40.2%. Dette utgjør en annualisert avkastning på 5.26%. Det annualiserte standardavviket (stdv) i samme periode har vært på 26.59%. Desto høyere stdv, jo høyere realisert risiko. Forholdet mellom disse to viser at man har fått dårlig betalt i forhold til risikoen man har løpt.
Samme tall fra vårt flaggskipfond, Fourth Moment, viser en totalavkastning på 50.38% og et standardavvik på 8.03%. Man har med andre ord fått høyere avkastning til en tredjedel av risikoen som man ville ha løpt på Oslo Børs.
La oss imidlertid heller se på denne risikojusterte avkastningen i en enkel porteføljesammensetning hvor vi sammenligner hva vi mottar i avkastning gitt en bestemt risiko.
En statisk portefølje i samme periode bestående av av 20% Oslo Børs-aksjer (OSEBX) og 80% norske statspapirer med 3 måneder løpetid (ST1X) har et årlig standardavvik på 5.7%. Totalavkastningen over disse årene ville med denne porteføljen ha blitt på 26.42%.
Legger vi denne risikoen (5.7%) til grunn kan vi alternativt erstatte aksjer med en andel på 69% Fourth Moment i porteføljen. Andelen norske statspapirer blir da på 31%.
Sistnevnte alternativ ville ha gitt en totalavkastning på 41.89%. Vi har med andre ord oppnådd en avkastning som er 1.6 ganger så høy med samme risiko.
Man ville ha trodd at i et land hvor vi er svært opptatt av hva vi får for pengene våre, ville vi være minst like opptatt av hvor mye vi får for risikoen vi tar.
Det er ellers interessant å lese idag at ett av momentene som benyttes for å forklare at det norske Oljefondet har hatt en avkastning som er svakere enn tilsvarende utenlandske fond, er at Oljefondet ikke har hatt investeringer i denne type fond. Det har heller ikke norske småsparere ettersom Finansdepartementet kun lar store profesjonelle investorer få adgang til disse. Dette gjelder også denne type fond som er gitt norsk konsesjon og er underlagt norske lover, regler og norsk tilsyn.
Allikevel bruker man det som forklaring når tilstrekkelig avkastning ikke oppnås. Go figure..
Vi er jo for såkalt nullvekst,så det bekymrer ikke så mye at det blir mindre til skole,sykehus etc.Dessuten er jo poenget å kanalisere penger fra det private til det offentlige og derfra til fattige land og til offentlige behov i Norge.Spørsmålet er jo om penger er en legitim motivasjon for hardt arbeid.Det er vel bare i finans penger er en motivasjon.I de fleste andre yrker er det gleden ved det en driver med som er motivasjonen og det å ha en alminnelig god levestandard.Vanlige folk(normale folk) bryr seg fillern om å ha 50 millioner i banken.De er opptatt av jobb,forhold,v enner,hobbier etc.Samfunnet bør ikke oppmuntre til rikdom som en motivasjonsfaktor for arbeid.Maxlønn vil jo gjelde for alle grupper,idrettsfolk etc.Poenget er at vi ønsker å gjøre til lønnsarbeide ting som i dag blir sett på som frivillig,omsorgsarbeide,idrett(amatør) osv.
Det viser seg i undersøkelser fra Danmark at de fleste ønsker å jobbe selv om de blir tilbudt en minimumslønn som trygd.Så jeg er ikke så bekymret for dugnadsånden som du.Enig med deg i at staten ikke bør ta skatt av frelsesarmeen ol.Vi ønsker at mange av de som jobber deltid i slike organisasjoner i dag frivillig,skal få lønn for den samfunnsnyttige jobben de gjør.
Problemet med å la enkeltpersoner bli for rike,er at filantropi er en frivillig ting.Den rike kan bruke pengene sine egosentrisk og det ønsker ikke vi.Vi ønsker ut fra globale lovendringer at privat rikdom skal begrenses og at rikdommen skal brukes til å minske forskjellen mellom rik og fattig globalt.Det nordiske system har vist at det er m ulig å drive velstandsutvikling uten at forskjellene blir for store.Nå er velstand ikke lenger etter vårt syn ikke bare kjøpekraft,men også bedre tid,miljø og samvittighet ovenfor verdens fattige.
Jeg spør meg vel egentlig om hvilken rett man skal ha til å bestemme over andres tenkemåte og villighet til arbeidsinnsats. Skal dere sette begrensninger på hvor mye man kan tjene på Lotto og andre spill, eller er det helt ok at man tjener mye penger på tilfeldig flaks, men ikke på hardt arbeid?
Hvis dere ønsker å begrense personlige inntekter, vil skatteinntektene også bli lavere. Hvordan har dere tenkt at veier skal bygges, sykehus betjenes, eldreomsorg sørges for, lov & orden opprettholdes etc etc? Jeg tror det er lite sannsynlig at dugnadsånd holder i lengden.
Hvor mye synes dere er rimelig at en fotballspiller, skiløper eller syklist tjener?
I USA og i England gir staten like mye som du gjør dersom du gir penger til filantropiske formål. I Norge blir vi beskattet av det vi gir bort til formål som egentlig burde være statens ansvar. I Frelsesarmeens tilfelle må sistnevnte i tillegg betale skatt av gaven de mottar.
Kan det bli mer absurd?
/Peter
Ja,her må det nok nytenking til.En mulighet er å sette en maxformue i et land når det gjelder det en har til rådighet til private formål.Resten plikter da investoren å investere slik at han kan få innflytelse gjennom eierskap/styreverv etc.Belønningen for en investor i et slikt system blir altså makt og innflytelse,ikke personlig formue.Vil han ikke investere slik,går pengene hans over maxformuen rett til staten 100%.Forslaget om maxlønn går også inn i dette forslaget.Skjønner godt at dette ikke er særlig praktisk gjennomførlig,men spørsmålet mitt til deg er om det er teoretisk mulig?Antagelig må man globalisere systemet om det skal være mulig?Hvor stor maxformue og maxlønn skal være er det stor uenighet om i alternativbevegelsen.Maxlønn fra 2-15 millioner har vært foreslått,og maxformue fra 10-15 millioner til 100 millioner har vært antydet.Syns du dette er helt sprøtt,Peter?Man kan jo lure på hva mennesker skal med mer enn 5 millioner i lønn og en formue privat til hus og flyvemaskiner på 50 millioner kroner.Det er mulig det må en bevissthetsforandring til der det viktige for mennesker ikke er å ta med seg mest mulig penger i graven,men der det viktige er den samfunnsmessige nytte man kan skape med pengene sine.
Altså Fredriksen kan fortsatt eie imperiet sitt i et slikt system,men det vil bli satt grenser for hva han kan ta ut som sin private formue og forbruk.
Kapital fra investorer blir i prinsippet ikke gjort tilgjengelig med mindre de føler at de mottar en rettferdig avkastning på denne, gitt risikoen og inflasjonen. Jo mer risikofylt, desto mer ønsker man å få igjen for risikoen (ellers vil man heller velge noe annet).
Obligasjonsinvestorer har en begrenset oppside (begrenset til å få tilbake sine penger, samt rentinntektene man er blitt lovet). Nedsiden er at man taper alt. Aksjeinvestorer forventer å få en høyere avkastning ettersom de tar en høyere risiko enn obligasjonsinvestorer.
Hvis man forsøker å begrense avkastningen til en aksjeinvestor, velger denne heller obligasjoner som er det tryggere alternativet. Dermed reduseres bedriftenes tilgang til risikokapital, noe om igjen går ut over forskning og utvikling.
Man kan ikke forvente at investorer som har opptjent en formue skal få sin avkastning i form av samfunnsmessige resultater. Det gir ingen mening at disse skal bære den fulle risiko og tap når det går galt, mens samfunnet skal dele gevinsten hvis det går bra.
Hvordan tenker dere at dere skal få noen til å investere når resultatet blir så asymetrisk?
/Peter
I miljøpartiet ønsker vi lav vekst,men ikke fordi man er tvunget til det på grunn av at forbruket har vært for høyt og landene har skaffet seg for mye gjeld.Vi ønsker lav vekst delvis av miljøhensyn og delvis av fordelingshensyn mellom rike og fattige land.Ser du Peter dette som en mulighet innenfor din økonomiske tenking.Vi er ikke så opptatt av at investorene skal få maksimal avkastning,dog skal de få så mye avkastning at de ikke bruker kaptitalen til forbruk.Deler av avkastningen håper vi skal være gleden ved at pengene skaper samfunnsnyttige resultater.Har du noen kommentarer til dette,Peter.