Arkiv for mars, 2012

The Muppets vs Goldman Sachs

fredag, 30. mars, 2012

Muppet: A person who is ignorant and generally has no idea about anything.

Jim Hensons Muppets protesterer mot at investeringsbanken Goldman Sachs omtaler sine kunder som «Muppets».

Omtaleformen ble kjent da den tidligere Goldman Sachs direktøren Greg Smith sa opp i investeringsbanken og publiserte et brev om sine begrunnelser. Markedsverdien til Goldman Sachs falt 11 milliarder kroner (3.35%) dagen brevet ble publisert.

Etter avsløringen er det blitt kjent at Goldman Sachs har satt igang en internjakt i ansattes emailer etter ordet «Muppet». I denne videoen er rollene snudd. Jeger er blitt bytte.

Muppets vs. Goldman Sachs from Neal McDonough


Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Risikoappetitten høyeste på ett år

onsdag, 28. mars, 2012

Den sveitsiske investeringsbanken Credit Suisse beregner og sender ut nedenstående barometer av risikoappetitten i markedet. Grunnlag for beregningen er observert meravkastning til aksjer og obligasjoner i 64 land, målt over de siste 6 månedene. Grensene for eufori og panikk er henholdsvis +5 og -3.

Av utviklingen kan vi se at vi befant oss i området betegnet som «Panikk» fra august ifjor til midten av januar i år. En gavepakke på totalt €1.018,5 milliarder fra ECB til europeiske banker måtte til før investorenes puls falt til normalnivå.

Indeksen nådde «full panikk» ved to tilfeller ifjor, 19. august og 4. oktober. Ved det første tilfellet hadde Oslo Børs falt 16% på tre uker, ved det andre hadde fondsindeksen på børsen falt 33% siden april.

For noen år siden laget Credit Suisse et produkt som rebalanserte en portefølje bestående av aksjer og statsobligasjoner. Når indeksen krysset inn i «Panikk»-området, øker man i aksjer og reduserer seg i obligasjoner. Det motsatte skal man gjøre når indeksen er over «Eufori»-grensen. Stort sett anbefales man her til lands å følge allokeringsforslaget til «Panikk» uavhengig av hvilken situasjon man befinner seg i.

Indeksnivået var sist fredag på 2.41 og man er dermed heldigvis fortsatt et stykke fra Eufori-grensen. Stigningstakten er imidlertid høy og derfor verdt å følge med på.

Forøvrig kan det nevnes at panikknivåene ifjor var de mest ekstreme målingene registrert siden indeksen ble opprettet i 1981.

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Motetips & Diskurs

lørdag, 24. mars, 2012

Diskurs betyr tale, samtale, drøftelse. Diskurs har også blitt brukt i utvidet forstand om ikke-språklig materiale.

Finansmenn kan saktens og heldigvis brukes til flere ting. I denne videosnutten gir eksempelvis den selvskapte milliardæren Øystein Stray Spetalen råd om klær. Rådene kan både brukes til å identifisere kjeltringer, så vel som for de som ønsker å forandre garderoben slik at man ikke ser ut som en. Intervjuet med Spetalen er hentet fra filmen «Når boblene brister» og begynner 1:05 inn i videoen.

Heretter vil man kunne anta at folk i finansbransjen som fortsatt går i pene dresser og har fine visittkort, faktisk ønsker å fremstå som finanskjeltringer. Greit for alle parter.

Frustrasjonen over etikken og moralen i finansbransjen har vært kraftig økende de senere årene. Dette er neppe fordi bransjen er blitt særlig mye verre, men fordi markedsfallet under finanskrisen avslørte en rekke spareprodukter og konstruksjoner som aldri skulle ha sett dagens lys. Finanskrisen synliggjorde dermed noe som hadde vært der i lang tid.

I beste fall var enkelte av de nevnte produktene satt sammen på en måte som skjulte høye kostnader. I verste fall var de det foregående, samt kamuflert «finansielt sprengstoff» som var i stand til å ruinere alminnelige menneskers økonomi.

Finanstilsynet har siden innføringen av MiFID-regelverket gått hardhendt til verks der hvor de har funnet overtramp. Mange kan mene for hardhendt, men man er i Norge tross alt kjent for at pendelen svinger for langt i begge retninger.

For de som sitter med tap på tvilsomme produkter fra før MiFID trådte i kraft, er det lite hjelp å få. Det kan være en lang og økonomisk krevende reise i rettsapparatet å forsøke og få tapte penger tilbake.

Uten at nedenstående video må oppfattes som et forslag, viser den Joe Pesci’s diskurs da han oppfattet seg lurt av en spareproduktet til en bank. Det vil være på sin plass å advare mot sterk språkbruk.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Et helt Kinderegg, men hvor er gjensidigheten?

fredag, 23. mars, 2012

Jeg har tidligere skrevet en del om bankenes unike posisjon i samfunnet. Banker anses, antagelig med rette, for å være samfunnsnødvendige. Følgende av dette er at skattebetalerne med ujevne mellomrom må stille opp i spleiselag for å redde bankene fra konkurs. Dessverre for skattebetalerne skjer dette med stadig hyppigere frekvens uten at man stiller større krav til bankene av den grunn.

Skattebetalerne synes også fulle av sympati for at bankene må øke sine utlåns- og andre marginer så fort det er den minste uro. Det er således kun få måneder siden økte innlånskostnader for bankene var grunn til at disse marginene ble økt ytterligere.

Norges Banks rentenedsettelse denne måneden gjorde det dessverre vanskelig for flere banker å øke sine marginer ytterligere. Rentenedsettelsen synliggjorde tross alt for befolkningen at bankene fikk låne penger billigere.

Flere av bankene som enten er norske eller har betydelig tilstedeværelse i Norge, har også benyttet anledningen til å delta i de to gavepakkene på over tusen milliarder euro som den Europeiske Sentralbanken (ECB) har delt ut. Disse er tre års lån til kun 1% rente, finansiert nettopp av skattebetalerne.

Lånerenter økes raskt men senkes sent. Det er slik det blir inntekter, høye lønninger og økte bonuser av.

Nå er situasjonen at bankene ikke bare har fått billige lån fra ECB og rentenedsettelse fra Norges Bank, men det har også funnet sted et markert fall i lånerenten mellom bankene. Rene Kinderegget med andre ord (uten at noen har funnet grunn til å påpeke dette).

De nevnte tiltakene fra sentralbankene har gjort at det finnes mye likviditet i markedet og dermed har det dukket opp et økende behov for å låne ut disse pengene. Siden mange banker er i samme situasjon presses marginen på lån mellom banker lavere.

Påslaget som bankene må betale for å låne i euro har mer enn halvert seg siden årsskiftet og marginen for å låne US dollar (den viktigste av funding valutaene) er ned med over 40%.

Dette har ikke forhindret at bankene synes å tale med «én stemme» i media. De er forbausende samstemte om hvor kostbare innlånene deres er og hvor rimelig det derfor er at de får heve utlånsrenten ytterligere.

Eksempelvis hadde DNB i 2007 en netto renteinntekt på kr. 17.9 milliarder, mens den i 2011 var på kr. 25.3 milliarder. Selv justert for utlånsøkningen i perioden, har det vært en markert oppgang i bankens rentenetto.

Før man aner ordet av det tar vel en politiker tak i dette og spør bankene hvorfor de ikke følger rentemarkedet. Gitt tiden det tok før man oppdaget finanskrisen, er det vel lite som tilsier at vi kan forvente at dette skjer i nærmeste fremtid.

Som Marianne Krogness ville ha sagt: «Gjensidighet? Det er Shell det».

 

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Høy grad av sårbarhet

torsdag, 22. mars, 2012

Vane tro, den kraftige aksjeoppgangen siden bunnen i november har resultert i at investorer har blitt suksessivt mer positive på fremtiden. Analogien er at man føler seg tryggere jo høyere man klatrer opp en stige. Intuitivt noe de fleste uten celebrale defekter vil være uenige i.

Analyser og meningsmålinger bekrefter imidlertid at risikoappetitten har steget dramatisk og at det nå er 71% som forventer en videre oppgang på 5% i år. Målt i desember var antallet som ventet en 5% videre oppgang kun 25%. Aksjemarkedene har siden steget i overkant av 10%.

Misforstå meg rett, en positiv innstilling til fremtiden kan både flytte fjell og finansmarkeder. Problemer vil imidlertid oppstå hvis realitetene ikke oppfyller forventningene. Så langt har vi sett økonomisk bedring i USA, forverring i Europa, bekyringsfulle data fra Kina og økt geopolitisk spenning i Midt-Østen. Våre energikostnader har steget betraktelig som følge av sistnevnte.

Det som imidlertid er noe underlig er at investorer i lys av ovennevnte har sagt opp det mest av sine forsikringer mot økonomisk uvær. Det er spesielt underlig gitt at slike forsikringer nå er de billigste på flere år.

Andel aksjer solgt short som en prosent av tilgjengelige aksjer på New York  Stock Exchange er nå den laveste siden 2007. Lav andel short-selgere betyr at få vil ha behov for å kjøpe aksjer/sikre gevinster ved et eventuelt kursfall.

Prisen på kurssikring av aksjer (implisitt opsjonsvolatilitet) er også på laveste nivå siden 2007. Liten interesse for å kjøpe kurssikring betyr at mange vil ha behov for å selge på fallende kurser og få vil ha behov for å kjøpe aksjer for å sikre gevinster på salgsopsjoner.

Kontantandelen i aksjefond (buffer i tilfelle store innløsninger) i prosent av forvaltningskapitalen er den laveste siden 2007. Sagt på en annen måte er aksjefondene fullinvestert med liten mulighet til å håndtere innløsninger annet enn gjennom salg av aksjer. De vil heller ikke ha penger til å kjøpe aksjer ved kursfall dersom de ikke får nytegninger.

Kort sagt må vi tilbake til 2007 for å finne en periode hvor investorene har følt seg like trygge som idag.

Nedenstående chart viser utviklingen som fulgte sist gang vi følte oss slik. Prisen vi betalte for dette er at vi idag, 5 år senere, fortsatt sliter med å få tilbake den finansielle velstanden vi hadde i 2007. De analoge signalene vi idag mottar kan således være noe man bruker noen minutter på å reflektere over. Da kan vi i det minste si til oss selv at vi lærte noe av det som skjedde fra 2007 og utover.

 

 

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Think different

tirsdag, 20. mars, 2012

En trio fra Goethe Universitet i Frankfurt og Edhec Business School i London, har ifølge Financial Times nylig vunnet en pris for sitt fremlagte arbeid om aktiv- versus indeksforvaltning.

Prisen tildeles for kontrær tenkning – noe det kan tilføyes at man sjelden belønnes for i dette landet – i det minste innenfor finansteori. Nedenstående video er forøvrig benyttet av Apple for å beskrive deres bakgrunn for suksess.

Konklusjonen i det 46 siders arbeidet er at en likevektet portefølje bestående av et tilfeldig utvalg av aksjer fra en kapitalvektet indeks (S&P-500), gir en høyere avkastning enn den kapitalvektede indeksen som utvalget er hentet fra. Denne strategien gir også en høyere avkastning målt mot en prisvektet indeks (en indeks som aldri rebalanseres). Porteføljen av disse aksjene rebalanseres månedlig, slik at vekten til «vinnerne» reduseres og «taperne» økes. 

58% av merverdien kom fra overvektingen av små og mellomstore selskaper i forhold til en kapitalvektet indeks, hvor store selskaper har en større vekt enn de nevnte. Mot en prisvektet indeks finner studien ut at 96% av meravkastningen vil komme fra den månedlige rebalanseringen.

Man bør imidlertid her ta høyde for at menneskelig adferd i det reelle liv kan forringe resultatet. Eksempel på dette vil være lav risikotoleranse hos investor så vel som hos forvalter.

Dette studiet sammenfaller med et tilsvarende studie gjort av en av våre forvaltere. Sistnevnte har 90.000 aksjer i sitt univers og rebalanserer porteføljen ukentlig i steden for månedlig. Til motsetning til studentenes arbeid, som er rent teoretisk, er denne porteføljen reell ($2 milliarder). Konklusjonen er imidlertid den samme.

For flere år siden viste la vi selv frem en studie hvor vi demonstrerte effekten av en enkel rebalanseringsmodell mellom aksjer og renter. Denne rebalanserte kun én gang per år og da på årets siste dag. Strategien resulterte i en høyere avkastning med lavere risiko enn en passiv «kjøp-og-hold» strategi.

Fordelen til sistnevnte strategi har senere blitt kraftig forsterket og synliggjort av finanskrisen.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Riksrett for finansminister Geithner?

mandag, 19. mars, 2012

I 2008 måtte det amerikanske forsikringsselskapet American International Group (AIG) reddes av skattebetalerne. Redningspakken bestod i et lån gitt av Federal Reserve (Den Amerikanske Sentralbanken) på $85 milliarder.

AIG hadde utstedt CDS-kontrakter (kredittforsikring) til en rekke banker og meglerhus. De fleste av disse CDS-kontraktene ble solgt videre av bankene til institusjonelle investorer med stor gevinst. Flere av investeringsbankene mente imidlertid at de fikk kjøpt disse kontraktene av AIG så billig at de beholdt en god del av dem selv.

CDS-kontraktene beskyttet kjøperne mot konkurs i alt fra boliglånspakker til nasjonalgjeld – Hellas blant dem.

Bankenes fordringer i AIG var på grunn av finanskrisen blitt svært usikre. Uten tilførsel av midler fra skattebetalernes ville AIG gått konkurs. Det var derfor svært overraskende da det ble kjent at AIG umiddelbart betalte Goldman Sachs, som var den mest utsatte kreditoren, 100% av hva AIG skyldte dem.

I realiteten mottok Goldman Sachs $13 milliarder for en fordring som var verdiløs.

Ifølge Bloomberg News er det nå kommet for en dag opplysninger om at AIG kan ha ha blitt instruert av Federal Reserve om å fortie dette. Ikke bare overfor det offentlige, men også overfor den amerikanske regjeringen.

Hvis sistnevnte viser seg å være riktig, kan daværende sjef for Federal Reserve – nåværende finansminister – Timothy Geithner stilles for rikskrett.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Oljet mulighet?

mandag, 12. mars, 2012

For et par uker siden gjorde en olje-trader meg oppmerksom på en spesiell situasjon i oljemarkedet. Samtaler med andre tradere og forvaltere er en del av det vi anser som deal-flow (investeringsmuligheter).

Vårt investeringsunivers er i utgangspunktet meget stort siden det omfatter aksjer, renter, valuta, obligasjoner og råvarer og vi er således avhengig av deal-flow som grunnlag for analyse.

Vår største deal-flow kommer fra å følge med i nyhetsbildet og deretter fordype oss i det vi fatter interesse for. Fordypningen skjer på flere nivåer: Innhenting av informasjon, verifisering av data, statistisk analyse, fundamental analyse, politisk analyse og ulike former for tekniske analyser (i realiteten en kombinasjon av statistiske- og markedsmessige forhold).

Resultatet av all analysen er et estimat som forteller oss om noe synes å være over- eller underpriset. Hvis pris avviker tilstrekkelig fra det vi oppfatter for å være verdi, kan det være en mulighet.

Det som er viktig å forstå er at uansett hvor grundig man har vært med innhenting og analyse, så er det fortsatt rom for feil. I tillegg kan nye faktorer komme til i ettertid som forandrer grunnlaget og der igjennom konklusjonen. Det er med andre ord risiko forbundet med enhver investering.

Den nevnte muligheten i oljemarkedet synes å bestå i at olje for levering i slutten av 2014 handler til en rekordrabatt i forhold til olje for levering i slutten av 2013. Differansen mellom disse to oljekontraktene har økt dramatisk den senere tiden og er nå på over $8 per fat.

Det ovenstående chartet viser prisen på olje fra idag og frem til september 2016. Det er med andre ord fullt mulig, gjennom terminmarkedet, å sikre seg olje idag til en pris på $95 fatet for levering i september 2016.

Den grønne kurven viser hvordan terminprisene så ut for 3 måneder siden, mens den brune viser hvordan dette ser ut idag. Stolpediagrammet under kurvene viser differansen mellom disse to.

I den korte enden av markedet ser vi at oppgangen har vært størst. Olje med kortere tid til forfall er mer utsatt for geopolitiske nyheter enn olje for levering lenger frem i tid. Den største geopolitiske påvirkningen i øyeblikket er situasjonen i Iran.

Mistanken om at Iran anriker uran til våpenformål er svært urovekkende både i regionen lokalt og globalt. Sjefen for den norske Etterretningstjenesten, Generalløytnant Kjell Grandhagen, påpekte realitetene i dette i forrige uke under sin årlige trusselvurdering.

Grandhagen hevdet at man hadde flere kilder som bekreftet denne bekymringen og at Iran samtidig utvikler teknologi som er i stand til å levere kjernefysisk ladninger over betydelig geografisk distanse.

I sum var Grandhagens konklusjon at med mindre situasjonen endrer seg, vil et anslag mot Irans kapasitet på dette område kun være et spørsmål om tid. E-sjefen var overraskende spesifikk med å uttale at dette kun dreide seg om få måneder. En vurdering verdt å merke seg tatt i betraktning at det synes å være en sikkerhetspolitisk oppfatning om at i det minste Israel vil avvente en slik aksjon til etter det amerikanske presidentvalget i november. Ifølge en meningsmåling foretatt av den israelske avisen Haaretz støtter idag 41% av isralere et anslag mot Iran.

Den geopolitiske spenningen har i tillegg hatt betydning for det fysiske tilbudet av olje, noe som ikke bare må tas med i betraktning, men også forklarer det meste av prisoppgangen den senere tiden.

Irans boikott av oljeleveranse til Europa har tilbudsmessig blitt forsterket av konflikter i Sudan, Syria og Jemen. Leveransene fra disse landene er forstyrret og de leverer derfor mindre olje til verdensmarkedet. Oppgangen i år er dermed i all hovedsak drevet av mindre tilbud, fremfor økt etterspørsel.

Dette er spesielt urovekkende for økonomien i Europa siden oljeprisen målt i euro nå er på rekordnivåer. Bare siden andre halvdel av 2009 har prisen doblet seg. Det eneste positive med Europa i forhold til oljepris er at Kina og USA bruker en større andel av sin bnp på olje enn Europa. Mye takket være oppgang i både oljepris og kinesisk valuta, er Kinas underskudd på handelsbalansen nå den største på 23 år.

Torbjørn Kjus, DNBs erfarne og kunnskapsrike oljeanalytiker, forklarer at bevegelser lenger ute på tidskurven preges av markert mindre likviditet (oljeselskapene handler nesten utelukkende i kontrakter med kort tid til forfall). Jo lenger man kommer ut på tidskurven desto mer preget er utviklingen av finansielle aktører. Dette er en forklaring på nettopp den statistiske anomaliteten vi idag ser.

Denne relative begrensede likviditeten i disse kontraktene betyr dessuten at de store aktørene, finansielle så vel som oljeindustriens, ikke har anledning til å utnytte muligheten. Mindre aktører står imidlertid fritt.

Dette kan også bidra til å forklare det store prisavviket. Rene tekniske analyser vil ha flagget denne differansen som attraktiv allerede på $2 og statistiske analyser så meget positive ut da denne doblet seg til $4. Gitt nivået på over $8 idag kan vi derfor anta at det er en god del finansielle aktører som allerede har blitt utsatt for mye smerte. Gitt utviklingen i år synes det som mange av disse enten har gitt opp eller blitt tvunget ut av sine posisjoner.

Denne aktiviteten, forsterket av det geopolitiske bakteppe, har gitt dem en god unnskyldning til å ta tapet og komme seg ut. Det er ofte det som skal til fremfor risikokontroll. Det var eksempelvis ikke vanskelig til å la seg overbevise om å selge aksjer på bunnen i august ifjor, gitt at media ved hver anledning bombarderte lesere, seere og lyttere med dommedagsprofetier. Vurdert i sanntid er det ikke mange som kastet kortene som ikke møtte forståelse fra likesinnede, for ikke å snakke om på styrenivå.

Det vi kan se av historien er imidlertid at utviklingen mellom oljekontrakter så langt ute på terminkurven, har vært påvirket av både oljeprisutviklingen generelt og finansmarkedene. Således kan vi også vurdere nevnte posisjon på terminkurven også som en potensielt billig hedge mot ytterligere negative økonomiske nyheter.

Vurderer man imidlertid å utnytte en slik mulighet, må man som alltid både ha den finansielle og mental styrke stor nok til å overleve muligheten for at det kan bli verre før det blir bedre.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Slurvete journalistikk

lørdag, 10. mars, 2012

Det er usedvanlig dårlig og slurvete journalistikk når dn.no og E24 bruker overskrifter som «Spekulanter tjener milliarder» om den greske konkursen.

Begge artiklene viser til nyheten om at ISDA-panelet (International Swaps and Derivatives Association) erklærte at det faktisk hadde funnet sted en konkurs i Hellas. Dette satt langt inne gitt at ISDA i all vesentlig grad består av de naturlige utstederne av konkursforsikring (CDS) og ble forsøkt unngått så lenge det var mulig.

Heldigvis sitter også PIMCO (verdens største obligasjonsforvalter) i dette panelet og man kan derfor bare se for seg hvilke konsekvenser PIMCO truet bankene med om de ikke erkjente det opplagte.

Men la oss ta «spekulantpåstanden» steg for steg:

Hellas taper hverken mer eller mindre på om CDS’ene ble gjort gjeldende eller ikke. CDS-kontrakter er å betegne som forsikring og er en avtale mellom to parter.

Den ene parten er redd for at i dette tilfellet Hellas kan gå konkurs og ønsker å forsikre seg mot dette. I likhet med alle forsikringer koster denne penger. Hvor mye avhenger av hvor mye man ønsker å forsikre og risikoen som til enhver tid ansees å ligge i det man forsikrer.

Den andre parten – utstederen av en slik forsikring – mener at de får godt betalt for å påta seg denne risikoen. Typisk er utstederen en bank eller et forsikringsselskap. Disse er ikke amatører men bruker det de har av aktuarferdigheter og markedskunnskap til å finne en «fair value» på en slik forsikring. Deretter legger de en fortjenestemargin på toppen før den tilbys markedet. Det samme gjør et hvert forsikringsselskap.

Utstedelse av CDS er frivillig, ikke noe banker eller forsikringsselskaper er forpliktet til å gjøre. Det gjøres ene og alene for å tjene penger.

I og med at ingen av partene vet utfallet før forsikringen er utløpt, er de begge å definere som spekulanter. Det vil med andre ord si at det den ene «spekulanten» tjente (minus premien allerede betalt) ved at Hellas gikk konkurs, tapte en annen «spekulant» (minus det sistnevnte hadde mottatt i premie). Et faktum som har gått journalistene Line Kaspersen (dn.no) og Kristin Norli (E24) fullstendig hus forbi.

En betydelig andel av kjøperne av slik kredittforsikring har vært pensjonskasser. Pensjonskasser er naturlige kjøpere av statsobligasjoner, ettersom disse har vært ansett å være sikre plasseringer. Idag vet vi at så ikke er.

Mange pensjonskasser valgte derfor å kjøpe konkursforsikring på sitt innehav av greske obligasjoner da ryktene gikk om at landets økonomi ikke var så god som regjeringen hevdet.

For ordens skyld ble de økonomiske realitetene i Hellas ikke avdekket av journalister, IMF eller regulatoriske myndigheter. Disse ble ene og alene avdekket av nerdete, analytiske og gravende markedsaktører. Sistnevnte valgte å forholde seg til realitetene i steden for de politiske løgnene som ble fremsatt og forsøkt forsterket av fremtredende statsledere innen EU. Journalistene ble endog med på dette korstoget mot de «løgnaktige finansielle spekulantene».

Om det er flauhet over å ha sovet i timen eller fortsatt mangel på finansiell forståelse som ligger til grunn vites ikke. Det som imidlertid er klart er at dersom konkursforsikringen på Hellas ikke hadde blitt gjort gjeldende, så hadde pensjonskasser som eide både disse og obligasjonene tapt på begge deler.

«Enorme tap i pensjonskasser» ville derfor snart vært den neste overskriften disse journalistene kunne glede seg over å skrive.

Det er imidlertid riktig som disse skriver at ikke alle som kjøpte kredittforsikring eide obligasjoner. Det er heller ikke et krav. Også på Oslo Børs kan man kjøpe forsikring på aktiva man ikke eier. Det kalles salgsopsjoner. Hvem som helst kan kjøpe en salgsopsjon på en rekke norske selskaper som Statoil, DNB, Telenor etc. Man kan også kjøpe en salgsopsjon på OBX-indeksen bestående av 25 selskaper uten å eie én eneste en av disse aksjene.

Burde ikke dette fortjene overskrifter hver gang aksjekursene faller, eller har de ikke disse jounalistene fått med seg at Oslo Børs har hatt et slikt opsjonsmarked – siden 1990?

Salgsopsjoner og kredittforsikring kjøpes enten for at man ønsker å forsikre sine investeringer mot et kursfall/konkurs, eller fordi man mener at et finansielt aktiva er kraftig overpriset. Slike handler bidrar til å avdekke problemstillinger ved at transaksjonene er synlige og ved at man ser at noen faktisk er villige til å sette egne penger bak sine kontroversielle meninger. Dette er forøvrig noe politikere og journalister aldri gjør.

Vi takke de som turte å gå foran i denne saken for at de økonomiske problemene i Hellas ble avdekket så tidlig som de gjorde. Hadde det vært opp til nevnte journalister og politikere hadde vi enda levd i villfarelse.

 

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

ECB = Rødeggen²

fredag, 9. mars, 2012

Kjernen i Rødeggen-saken som fortsatt befinner seg i det norske rettssystemet er, slik jeg oppfatter det, om saksøker er blitt lovet at han kan spekulere med andres penger uten risiko.

Er det med andre ord logisk at man kan forvente å kunne oppta et lån, med sikkerhet alene i det man kjøper og bare måtte betale rentene på dette lånet hvis det man har kjøpt gir en gevinst som er større enn rentekostnadene? Det vil være fantastisk i så fall og jeg ville selv ha gjort det med et så stort beløp som mulig, gjerne i milliarder. Ingen grenser.

Hvis man kan dette, har man skapt en finansiell evighetsmaskin. Vi burde alle gjøre dette og så mange ganger vi kan.

Mange er hoderystende over at Rødeggen virkelig kan ha trodd dette. Rødeggen er imidlertid ikke alene og nå også i svært godt selskap, for det samme tror den Europeiske Sentralbanken (ECB).

ECB har nemlig lånt ut til sammen €1.018,5 milliarder til banker. Dette tilsvarer over to norske oljefond i beløp. Pengene brukes av bankene, som nevnt her, til å kjøpe statsobligasjoner i skakkjørte land til en betydelig rabatt og tilhørende høy rente.

Obligasjonene stilles deretter som sikkerhet for samme lån tilbake til ECB. Bankene mottar rentedifferansen mellom lånekostnad og avkastningen på obligasjonene som gevinst.

Hvis derimot landene som har utstedt obligasjonen ECB har kjøpt ikke kan gjøre opp for seg, kan ECB tiltre pantet og forlange at de skal gå foran alle andre kreditorer og motta fullt oppgjør. Her tar ECB seg til rette ettersom låneavtalene ikke nevner en slik mulighet med et eneste ord. Man kan spørre seg hvordan dette er mulig inntil man kommer på at norske stat gjør det samme med sine fordringer i forhold til alle andre.

Har ECB som Rødeggen her funnet en finansiell evighetsmaskin? Behandlingen av Hellas sine kreditorer kan jo tyde på det. I så fall er det jo bare å kjøre på. Pengene kan lånes ut på nytt igjen på nøyaktig samme måte. Faktisk burde man låne ut mye mer siden man på denne måten både løser verdens gjeldsutfordringer og i tillegg kan antenne rene dynamitten under global vekst.

Hvis det er slik at ECB på denne måten ikke får noen risiko for tap, burde det ikke finnes grenser for hvor mye man kan låne ut. Det er i det minste det de fleste idag synes å tro. Men dette er et sirkulært argument som ikke holder vann.

Andre obligasjonskjøpere vil innse at for hver obligasjon som bankene kjøper og stiller som sikkerhet, blir øvrige obligasjonseieres sikkerhet utvannet. Jo mer av et lån som er stilt som sikkerhet, desto større tap vil andre obligasjonskjøpere kunne bli påført.

Etterhvert som flere tar denne sannheten innover seg vil etterspørselen etter slike obligasjoner bli redusert. Til slutt kan man se for seg at kun ECB sitter og eier disse papirene. Hva ville da ha skjedd i tilfellet Hellas? Hellas hadde ingen mulighet til å tilbakebetale sin gjeld og kunne derfor ikke ha gjort opp hele sin gjeld dersom kun ECB satt med den. Hadde de kunne gjøre dette ville ikke dagens kreditorer blitt tvunget til å avskrive €105 milliarder!

Konsekvensen av dette vil bli store for mange land når det gjelder muligheten for å ta opp nye lån. I tillegg vil de få økte lånekostnader. Det er bare tidsspørsmål før markedet forstår at det ikke finnes finansielle evighetsmaskiner.

(For ordens skyld tar ikke denne bloggen stilling til om Rødeggen eventuelt ble forledet til å tro at han investerte i en finansiell evighetsmaskin eller ikke. Det får Høyesterett ta stilling til)



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS