Fra bunnen i 2009 og frem til nå har råvareprisene ledet samtlige betydningsfulle bevegelser i aksjemarkedet. Dette til tross er det få aksjeinteresserte som ser viktigheten av å benytte råvarepriser som beslutningsgrunnlag.
Unntaket er oljeprisen, men denne nevnes først og fremst når den stiger og da som grunnlag for hvorfor man skal kjøpe norske aksjer generelt og oljeaksjer spesielt. Prisfallet i olje på 15% siden mars har vært lite omtalt idet dette kan tenkes å redusere etterspørselen etter olje og offshoreaksjer. Om dette ikke kvalifiserer som objektivt, er det i det minste menneskelig. Andre kaller det salgsteknikk.
Fokus på selskaper er bra og her finnes det mange dyktige norske analytikere. Det som kan synes noe mangelfullt de siste årene er koblingen mellom dette og en forståelse av makroøkonomien. I en verden dominert av enorme gjeldsutfordringer og fallende økonomisk aktivitet, kan det være noe snevert å vurdere selskapene uavhengig av dette.
Jeg vil påstå at Norges evne til tilpasning, spesielt innenfor finans, har beveget seg omvendt proposjonalt med oljerikdommen. Dette gjelder innstillingen til alt fra myndigheter til private aktører. Det har vært mange fagre politiske ord og visjoner uten innhold og gjennomføringskraft om Norge som finanssentrum. Faktum er at de som har lykkes med noe nytt har vært aktører som har hatt luksusen av å ikke bli fanget opp av byråkratiet. Kraftmarkedet, råvaremarkedet og fraktmarkedet er eksempler på dette. Nordpool og Imarex var begge kjempesuksesser.
Det kunne vært mange fler hadde det bare vært en vilje til å tenke nytt og gjøre det lille ekstra.
Er enig med deg Peter,at det fins få insentiver til å starte noe nytt.Hvorfor pantsette hus og hjem og jobbe døgnet rundt i årevis,når myndighetene premierer latskap gjennom trygdesystemet.Jeg kjenner mange toppfolk intelektuelt som enten er kunstnere eller trygdete eller begge deler.Banker,såkornfond og innovasjon Norge er også temmelig risikoaverse.Jeg lurer på om hvem som gidder ta seg av oss på gamlehjemmet-spesielt hvis oljealderen tar raskere slutt enn antatt??!
Hei Lasse,
Takk for hyggelige ord og en interessant tilbakemelding.
Indeksen brukt på råvarer er S&P GSCI Total Return Index. Jeg er uenig med deg og mener commodities leder ved viktige endringer gjennom at sistnevnte gjerne divergerer med aksjer. Ikke ulikt det vi opplevde at kreditt gjorde forut for og i forbindelse med finanskrisen. Ved sistnevnte var imidlertid lag’en mellom de to vesentlig større.
Jeg er enig i det du sier om Kina og også at de i hvertfall i første omgang får en soft landing. Dette forankrer jeg i den korte beslutningsprosessen som finnes i det kinesiske lederskap og deres pragmatiske holdning. Tiltak vil med andre ord raskt komme på banen dersom økonomien akselererer nedover.
Når det gjelder råvareimporten lar jeg både utviklingen i prisene tale for seg, samt det faktum at Kina forsøker å forhandle seg ut av inngåtte lange kontrakter for kjøp av blant annet jernmalm.
Når det gjelder Norge som finanssentrum er jeg enig med deg, men ikke på grunn av landets størrelse eller geografisk plassering. Jeg husker hvordan alle lo da Irland sa de skulle bli det samme og hvor dumme vi så ut da Dublin vokste opp som nettopp dette. Irene bestemte seg og gjorde det som skulle til. Dessverre har de ikke gjort tilsvarende i senere tid med landets økonomi.
Om Norge har næringslivskrefter som kunne fått dette til, så har landet samtidig statlige byråkrater som vil sørge for at så ikke skjer. Takket være oljerikdommen er det ingen i Finandepartementet som føler at de må være med på å skape noe, være seg arbeidsplasser eller innovasjon. Finansminister Johnsen er både en erfaren, kunnskapsrik og pragmatisk politiker, men lagene under ham vil sørge for at det i beste fall forblir status quo. Byråkratiet har ingen intensiver i forhold til å tilrettelegge for nyskapning. Man kan argumentere for at dette er et ledelsesproblem. Felles for NordPool og Imarex var at de ikke var underlagt Finansdepartementet. Dermed kunne ikke nevnte byråkrater forsinke utviklingen slik at konkurrenter fra andre land kom dem i forkjøpet.
Jeg er helt enig i det du skriver om Norge og fremtiden, men ser det slå tilbake på nettopp på hvordan man opptrer idag. Det finnes få insentiver (på byråkratnivået eller generelt) til å utvikle noe nytt og når «regningen» for dette én gang kommer, har de ansvarlige forlengst forlatt sine stillinger.
/Peter
Hei Peter,
Takk for en god blog. Forst noen sporsmaal, saa min kommentarer.
Du sier at commodities ledet bevegelsen i aksjemarkedet. Jeg er ingen ekspert i aa lese charts, men naar jeg ser paa sammeligningen mellom MXWO og commodities (hvilken indeks har du brukt ?) saa ser det ut til at de gaar i tandem. Er det commodities som leder aksjer eller omvendt ? ?
Som du sikkert vet saa er det Kina som holder mye av svaret til spoersmaalet rundt hva de fleste raavarepriser kommer til aa bli. Siden 2003 da den siste supercycle i commodites startet, har Kina staat for 95 prosent av den voksende raavarehandel. (dry bulk commodities). Dette ekskluderer selvsagt olje og gull.
Data som kom ut fra Kina i forrige uke viste rundt 20 prosent oekning i landet’s import og eksport for Mai (y-o-y). Selv om Kina’s GDP kun oeker med 8 prosent i aar, og det kan beskrives som en soft landing, saa virker det som om etterspoersellen etter raavarer fremdeles er staerk.
Til slutt noen tanker omkring Norge. Det eksisterer ”pockets of innovation” innen flere omraader, inklusive finans. IMAREX er et godt eksempel. Men Norge vil aldrig bli noe globalt finans senter. Det er altfor lite til det. Det som vel er aller viktigst for Norge er hvordan de kan forvalte de aktiva de naa har, samt forberede landet paa en kommende oekonomi uten olje og gass inntekter.
Lasse Rochstad-Lim
Tudor Investment Holdings Pte Ltd, Singapore