Arkiv for 30. august, 2012

Hit them where it hurts!

torsdag, 30. august, 2012

Dagens lønnssystem i finansbransjen utsetter foretakene for stor risiko samtidig som det nærmest oppfordrer ansatte til uønsket og uheldig adferd.

I kjølvannet av finanskrisen har stadig mer oppmerksomhet blitt rettet mot avlønningssystemene i finansforetak. Overskrifter om bonuser på titalls millioner dollar har blitt eksportert og ekstrapolert til Norge med stor indignasjon hos myndigheter.

Realitetene er helt annerledes i norske finansforetak, men det betyr ikke at avlønningssystemet her er godt eller riktig. Kulturen av grådighet og egeninteresse fremfor foretakets gjelder her også.

Som det første land i verden innførte norske myndigheter bonustak for ledende ansatte og personer som satt i posisjoner som kunne påvirke risikoen i finansforetak. Regjeringens mål var å vise handlekraft og derved oppnå politisk gevinst. Det spilte mindre rolle at lovbruddene som lå til grunn for finanskrisen var blitt begått av noen få og store internasjonale banker utenfor landets grenser. Ei heller at myndighetene i disse landene ikke brydde seg døyten om å innføre lignende tiltak.

Hvorfor andre enn samfunnskritiske institusjoner, som måtte reddes med skattebetalernes midler, skulle tas ble aldri gjort rede for. Det var heller ingen som stod på barrikadene og forlangte en forklaring i en tid hvor avisoverskriftene var fulle av finansielle redningsoperasjoner og konkurser.

De som ikke var storbanker hadde tross alt enten overlevd på egenhånd eller blitt tvunget til å legge ned. Nøyaktig på samme måte som alle andre næringer.

I det stille var det imidlertid ledere i Norge som økte sin fastlønn med 500% for å kompensere for inntektsbortfallet. Myndighetene hadde på forhånd advart mot en slik praksis, men foretok seg ingenting til tross for presseoppslag.

Retorikk mot myndighetenes tiltak var av mange ansett som politisk ukorrekt og man valgte derfor en løsning som omgikk pålegget og som samtidig sørget for å opprettholde kortsiktigheten og grådighetskulturen i bransjen.

I de mindre foretakene var man økonomisk ikke i stand til å øke lønningene og siden omsetningen falt, sa ansatte opp eller gikk til foretak som var i stand til å tilby høyere fastlønn.

Alt myndighetene har oppnådd med sitt tiltak er å redusere konkurransen i finansbransjen ved å vri denne til fordel for de store institusjonene. Noen av disse er nettopp de samme som samfunnet måtte redde økonomisk for bare kort tid siden.

Interessant nok var det politikerne som la grunnlaget for finanskrisen i 1999 gjennom å avskaffe en del av «The Glass-Steagall Act». Dette gjorde det mulig for forretningsbanker å ta langt større risiko gjennom at de fikk anledning til også drive investeringsbankvirksomhet (megling og egenhandel).

Etterhvert skulle dette bli hovedinntektskilden for mange av disse. Bankene tok inntektene som tegn på egen dyktighet og skjelte ikke til at disse kunne være en konsekvens av godartet utvikling i verdensøkonomien.

Myndighetene fikk skatteinntekter, aksjonærene fikk kursoppgang og utbytter, og ledelsen og ansatte i bankene fikk høye bonuser. Dette ga samtlige berørte et incitament til å ta enda høyere risiko. Jo mer risiko, desto mer inntekter. I det minste inntil finanskrisen var en realitet.

Politikere og myndigheter har «teppebombet» en hel bransje for overtramp begått av en liten, mange vil si eksklusiv, del av finansbransjen.

Hele bransjen har blitt stemplet som «risikoelskere» og blitt fordømt. Myndighetene synes det er helt greit at en plastisk kirurg som spekulerer med lånte penger taper nær alt han eier. Var vedkommende derimot heldig og lyktes ble dette beskattet som finansinntekter.

Dersom et finansforetak som kun risikerer eiernes penger taper tilsvarende, stemples det for å være «ute av kontroll». Tjener foretaket derimot penger ønsker man i tillegg til at det betaler samme skatt som kirurgen, også bonustak og særskatt. Her er det en åpenbar asymmetri.

Hvorfor de med likt utgangspunkt skal behandles annerledes er det ingen fornuftig forklaring på. Det er imidlertid gode grunner til at det stilles særskilte krav til finansforetak som har anledning til å trekke på skattebetalerne når det går galt.

Et annet problem som bransjen har hatt som følge av ensidig fokus på resultater og resultatbaserte avlønninger, er tvilsomme salg mot kunder. Meglere og rådgivere har ofte blitt motivert av egen bonus fremfor kundens beste. I mange tilfeller har dette resultert i søksmål fra kunder og avskjedigelse av megler/rådgiver.

Slik det til nå har vært, har sistnevnte kunne gå rett til en ny jobb hos en konkurrent med lønn og bonus i behold. Lønnspakken er så blitt benyttet som bevis for egen suksess og et grunnlag til å forhandle enda høyere lønn hos neste arbeidsgiver. Den tidligere arbeidsgiveren blir sittende igjen med både problemet og erstatningsrisikoen. Det finnes svært mange slike eksempler også i det norske markedet.

Nå har det imidlertid kommet en løsning på dette. En løsning som ikke er kommet fra kreativitet hos-, eller pålegg fra myndighetene, men fra finansforetakene selv. Løsningen heter «claw back» klausuler. Denne er en del av en ansettelseskontrakt og sier at dersom foretaket etter utbetalingen av bonus oppdager at den ansatte har begått regel- eller lovbrudd, så  har foretaket rett til å hente bonusen tilbake.

JPMorgan, Barclays, Lloyds Bank og Royal Bank of Scotland er allerede i gang med å hente tilbake bonuser fra tidligere medarbeidere. LLoyds Bank henter i disse dager tlbake bonuser utbetalt i årene 2009 og 2010. I helgen varslet Deutsche Bank at også de innfører claw backs, mens UBS og HSBC vurderer begge å iverksette konkrete claw back-tiltak overfor noen tidligere medarbeidere.

Denne selvreguleringen er en vinn-vinn situasjon for finansforetak, så vel som for myndigheter. Den angriper direkte kjernen i en destruktiv kultur som har vært kjennetegnet av grådighet og kortsiktighet. Ansatte og ledelse i finansforetak vil tenke seg om to ganger med å begå ulovligheter og regelbrudd når de har selv kan bli «straffet» økonomisk for dette.

Tak på bonuser hører imidlertid ikke hjemme hos andre enn de som utsetter samfunnet for risiko eller tar risiko forsikret av skattebetalerne. Og i så fall bør det innføres på tvers av yrkesgrupper.

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS