Arkiv for januar, 2013

Phantom and the Oprah

tirsdag, 29. januar, 2013

Den senere tiden har det nærmest blitt trendy å innrømme doping i idretten. Doping har gått fra noe man garantert ble tvunget ut i kulden for å ha drevet med, til å gi tidligere toppidrettsutøvere en ny karriere som talk-show gjester. Etterhvert som aksepten slår røtter, blir det sikkert også muligheter for fast ansettelse som tv-kanalenes fageksperter på området.

Den økonomiske dopingen har imidlertid sluppet å gå gjennom den noe stigmatiserende første-fasen. Tvert imot har økonomisk doping blitt ønsket velkommen fra dag én. Det skulle derfor bare mangle om doperen over alle økonomiske dopere, «Helikopter-Ben» Bernanke, ikke også skulle få anledning til å «come clean» som syklisten Lance Armstrong hos Oprah Winfrey. Det er ikke utenkelig at en slik seanse ville ligne den som utspiller seg i videoen under.

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Slagmark CNBC-style

mandag, 28. januar, 2013

To aksjeforvaltere braket sammen på den amerikanske finanskanalen CNBC i forrige uke. Kampen gjaldt tilsynelatende uenighet om et selskapet Herbalifes fremtid og bruken av media for å påvirke aksjekursen.

Forsøk på påvirkning av aksjekurser ved hjelp av media er forøvrig noe som skjer på daglig basis i de fleste land uten at dette vekker noe oppstyr. Det skulle imidlertid vise seg at bakgrunnen for uenigheten ved dette tilfellet stakk langt dypere. Det kommer raskt for en dag under debatten at bakgrunnen for angrepet til den kjente investor og forvalteren Carl Icahn, i realiteten gjaldt et annet selskap. Icahn og ikke mindre kjente hedgefondforvalter Bill Ackman inngikk for over 10 år siden en kjøpsavtale om kredittforsikringsselskapet MBIA. Icahn nektet senere å gjøre opp deler av avtalen med det resultat at Ackman saksøkte ham og vant i retten.

Herbalife, selskapet som bringer konflikten på skjermen til CNBC, har den senere tid vært gjenstand for mye oppmerksomhet. Siden desember har den ene debattanten, Bill Ackman, som nå leder hedgefondet Pershing Square, offentlig påstått at selskapet bevisst skjuler de økonomiske realitetene (for å si det forsiktig) for sine aksjonærer spesielt og aksjemarkedet generelt. Ackman har aldri lagt skjul på at han er short Herbalife aksjer. Kursen på Herbalife falt over 40% da Ackman lot pressen få tilgang til dokumentasjonen bak sin påstand.

Ackman ble imidlertid kort etter imøtegått av en annen meget anerkjent hedgeforvalter, Daniel Loeb leder av fondet Third Point. Loebs synspunkter og kjøp av aksjen har sendt Herbalife nesten tilbake til utgangspunktet.

HLF

Den endelige dommen over selskapet har enda ikke falt, men mye tyder på at Carl Icahn har motiver utover penger når han ufiltrert angriper Ackman på direkten.

Videoen forteller også noe om hvor brutal og usjarmerende konkurransen i aksjemarkedet kan være. Gitt antall seere av denne videoen er det neppe lenge til vi får en fast tv-serie med tittelen: «Kan du fornærme?»

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Ukomplisert spareprodukt: -72% på to dager

fredag, 25. januar, 2013

Norske myndigheter har i økende grad ønsket å detaljregulere markedet for spareprodukter. Det finnes opplagt et behov for regulering og investorbeskyttelse. Allikevel må man få lov å stille spørsmål om hva som er kriterier for hva som skal være egnede spareprodukter og ikke.

Idag er dette inndelt i ukompliserte og kompliserte spareprodukter. Førstnevnte egner seg for enker og faderløse, mens man helst skal ha mottatt Nobelprisen i Økonomi for å være kvalifisert for sistnevnte.

I utgangspunktet kan betegnelsen virke logisk. Ukompliserte spareprodukter skal i utgangspunktet være slike som alle kan forstå risikoen av. Man skal føle seg så trygg at man blindt kan putte pensjonssparingen sin i ukompliserte spareprodukter og nærmest bekymringsløst møte opp og hente en raus pensjon noen tiår senere.

I grove trekk er det kun aksjer og obligasjoner Finansdepartementet mener er ukomplisert nok til å gi en slik trygghet. Råvarer er milevis fra å gi en slik trygghet.

Myndighetene mener at det er alt for komplisert for norske sparere å kunne ta stilling til noe som har daglig omsetning og som styres av kun to faktorer: Tilbud og etterspørsel. Interessant i seg selv.

Det blir imidlertid noe uklart når samme myndigheter mener at det er helt greit for enker og faderløse å putte sparepengene sine i et selskap som leter etter råvarer(?). Et slikt selskap anses som et ukomplisert spareprodukt til tross for at man på forhånd ikke vet hva det vil koste å finne råvaren, om de finner den overhode eller hva prisen på råvaren vil være hvis de finner den.

Et selskap som leter etter råvarer har, på grunn av usikkerheten med hensyn til utfallet, også et udefinert kapitalbehov. Kontantstrømmen i et slikt selskap er negativ inntil betydelig funn er påvist, produksjon etablert og produktet solgt på markedet.

Skulle et slikt selskap lykkes med utfordringene det har med å finansiere, påvise, produsere og transportere – ender det opp med å være avhengig av nettopp de samme faktorene som råvaren alene, nemlig prisen. Denne bestemmes av tilbud og etterspørsel. To faktorer som myndighetene allerede i utgangspunktet mente var for kompliserte.

Når usikkerhetsmomentene derimot tredobles eller mer gjennom at man tvinges til å investere gjennom et gruveselskap, er investeringen plutselig uten reservasjoner blitt egnet som spareform for enker og faderløse.

Nedenstående chart viser prisutviklingen på jernmalm, samt på et gruveselskap som strever med å utvinne denne råvaren. Sistnevnte som er ansett som er «ukomplisert» og derfor egnet investering for enker og faderløse har per skrivende stund falt 72% på mindre enn to dager.

Det kan i denne forbindelse og før helgen være på sin plass med noen ord til ettertanke. Disse forfattet av Isaac Newton etter at han hadde tapt mye penger på aksjer i 1720, seks år før sin død: «I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people.»

Feel free til å erstatte «people» med Finansdepartementet.

northlandresources

 

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Kommer vi til å være forberedt neste gang?

tirsdag, 22. januar, 2013

«Det har lite for seg å skifte bremsevæske etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt».

Om noen få måneder har oppgangen som fulgte finanskrisen vart like lenge som oppgangen vi opplevde etter den forrige nedturen. Sistnevnte kom etter at internettboblen sprakk. Troen på den «nye økonomien» hadde fått investorene til sky selskaper med solid inntjening. I steden ble pengene investert i selskaper uten inntjening, lite kontanter, men med grenseløse utsikter og fantasi-multipler på fremtidig inntjening. Historien kjenner vi.

Uavhengig av økonomiske trender, finansielle bobler og sporadiske investeringsmoter finnes det en håndfull finansielle institusjoner som ikke har latt seg rive med verken når risikoviljen eller panikken har tatt overhånd. Yale Endowment Fund er en av disse.

I snart 30 år har Yale preget internasjonale finansmedier med sine gode forvaltningsresultater. Forvaltningskapitalen er nå kommet opp i $19.3 milliarder og består av legatpenger. Yale Endowment Fund er ikke bare verdenskjent for å ha suverene forvaltningsresultater i forhold til de andre Ivy League universitetene. Det er mer oppsiktsvekkende at Yale og de andre universitetene har klart en bedre avkastning over tid enn 90% av pensjonskasser og andre institusjonelle investorer.

I Norge har Yale’s investeringsmetodikk blitt omtalt ved en rekke anledninger. Ser man tilbake i tid vil man imildertid se at disse tidspunktene sammenfaller med perioder etter kraftige fall i aksjekursene. Det er nemlig på slike tidspunkter hvor finansbransjen tvinges til «nytenkning» for å fremstå som troverdig.

Konsekvensen av denne adferden er at de flestes porteføljer diversifiseres og gjøres robuste etter at skaden har skjedd, mens rådet var å ta mest mulig risiko like før ulykkestidspunktet. Førstnevnte blir som å skifte bremsevæske på en bil etter et totalhavari som skyldtes bremsesvikt.

Studerer vi finanshistorie har den i det minste lært oss to ting: Det ene er at prognoser om fremtiden er bortkastet. Jo lenger unna i tid, desto dårligere er de.

Det er i denne forbindelse interessant å observere at prognosen som viste seg å være nærmest børsindeksen 12 måneder senere, som regel er gjort av av personer som arbeider med alt annet enn finans. Årsaken til dette kan være kognitiv bias hos de som arbeider innen bransjen eller rett og slett udugelighet. For mange de som bruker verbet «skal» om hvor markedet skal være i fremtiden er det opplagt sistnevnte.

Det er også et poeng at samme person uansett yrke, så vidt meg bekjent, aldri har truffet blink to ganger.

Det andre viktige tingen historien har lært oss er at de fleste lammes av vantro og frykt når børsen raser. De evner således ikke å redusere sine tap, men tvert imot selger de unna det som går bra i frykt for at også disse vil gå dårligere. Gode penger kastes gjerne etter dårlige gjennom å kjøpe mer i taperne. «Alle» sier jo at det er blitt så billig! Med «alle» så refereres det gjerne til de som tok feil i utgangspunktet. Egen adferd bidrar rett og slett til at man øker tapet fremfor å redusere det.

Yale og de andre universitetene gjør imidlertid to viktige ting annerledes enn de fleste andre investorer. For det første sprer de sine investeringer over ulike aktivaklasser og på forskjellige strategier. Av bransjen kalt «diversifisering».

For det andre rebalanserer de disse allokeringer slik at porteføljevektene etter en viss tid eller mengde blir omtrent de samme som den opprinnelig allokering. Eksempelvis kjøper man mer aksjer dersom disse har hatt et dårlig år og likeledes vil man eksempelvis selge noe av obligasjonsporteføljen dersom denne har hatt et spesielt godt år.

Summen av dette blir at man selger når noe er blitt dyrere og kjøper når noe er blitt billigere. Dette gjenspeiler den eldste investeringsregelen som finnes: «Buy low/sell high». Dette alene kan forklare hvorfor disse universitetene gjør det bedre enn de fleste institusjoner.

I 2009 skrev jeg om allokeringen til Yale. Denne bestod den gangen av 29.3% råvarer og fast eiendom (realaktiva), 25.3% aksjer, 25.1% hedgefond, 20.2% Private Equity, 4% obligasjoner og de hadde en negativ kontantbalanse på 3.9%.

Det interessante er at til tross for de suverene resultatene Yale og de andre universitetene har oppnådd over tid, ønsker verken Det Kongelig Norske Finansdepartement eller Finansnæringens Hovedorganisasjon at nordmenn skal få spare til pensjon med hjelp av over halvparten av innholdet i Yale-porteføljen. Det kan synes viktigere å skjerme den eksisterende norsk finansbransjen fra konkurranse og nytenkning.

Yale som har fått god effekt gjennom å øke andelen i aksjer i slutten av 2008 og 2011, reduserer nå sin andel aksjer i tråd med rebalanseringen. Samtidig sikrer de også betydelige gevinster.

Nå planlegger universitetet å øke sin allokering igjen til hedgefond. Denne vil økes fra 14.5% til 18%. Mens Yale kan ha nærmere 60% i hedgefond og Private Equity til sammen, får norske pensjonskasser kun ha 10%.

Etter den pågående rebalanseringen hvor også allokeringen til Private Equity og eiendom økes, vil Yale ha 53% av sin portefølje i hedgefond og Private Equity, samt 22% i eiendom. Resterende 25% er plassert i aksjer og obligasjoner.

For å sette resultatene av Yale’s investeringsstrategi i perspektiv, har Yale Endowment Fund levert 13.7% annualisert avkastning de siste 20 år. Den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 har i samme periode levert en annualisert avkastning på 8.2%.

Resultatet etter 20 år er at Yale har levert en totalavkastning på 1.204%, mens aksjemarkedet har gitt 385%.

I Norge hevder pensjonskassene at de ikke lenger er i stand til å klare den årlige rentegarantien på 3.5%.

Man begynner å se poenget med å kunne bestemme pensjonssparingen sin selv.

spx

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Stormende jubel

mandag, 14. januar, 2013

«The most important rule when investing is to make sure that the risk of ruin is nil.» -Ray Dalio (forvalter av verdens største hedgefond)

Aksjemarkedet satte flere rekorder i forrige uke. Den mest omtalte er at det ble globalt nettotegnet aksjefondsandeler for totalt $22.2 milliarder.

Gleden til side, det mer interessante er at sist vi så en tilsvarende iver etter å tegne seg i aksjefond var i september 2007. Før det var det i mars 2000.

Rekordtegningen avløser flere år med månedlige nettoinnløsninger. Halvparten av tegningsvolumet har gått til amerikanske aksjefond. Det er verdt å notere seg at det har tatt en markedsoppgang på 121% over 4 år for å få optimismen tilbake. Bare de to siste månedene har S&P-500 indeksen steget 10%.

spx (8)

Sist man hadde lignende etterspørsel etter aksjefond, i 2007, hadde kursoppgangen vart 5 år og markedet steget 91%. Ved det andre tilfellet, i 2000, hadde oppgangen vart i 2 1/2 år og kursstigningen vært på 54%.

margin

En annen rekord som nylig ble forbigått er belåning av aksjer, eller giring som det også kalles. Til tross for at det er færre investorer som sitter med aksjer, har allikevel den totale belåningen steget til høyeste registrerte nivå siden mars 2008. Færre investorer men mer belåning, kan bare bety at gjelden idag er større hos den enkelte aktør enn den var i 2008. Ikke en betryggende tanke. Det ideelle er at risikoen spres over så mange som mulig.

Så til den siste og i lys av det ovenstående, mest positive rekorden. Prisen på kursbeskyttelse (opsjoner), målt ved hjelp av VIX-indeksen, falt fredag til det laveste nivået siden tidlig i 2007. Nå gjenstår det bare å se om de som var for gjerrige til å forsikre seg i 2000 og 2008 har lært en lekse eller om historien skal få gjenta seg.

vix

 

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Tar det aldri slutt?

onsdag, 9. januar, 2013

«We thought we were just letting a friend crash at the house for a few days; we ended up with a familiy of hillbillies who moved in forever, sleeping nine to a bed and building a meth lab on the front lawn.» – Journalist Matt Taibbi forklarer langtidseffektene av bankenes redningspakker.

Siden finanskrisen for fem år siden har det gått knapt en uke mellom avsløringer av ulovlige forhold som banker står bak. Noen av verdens største banker nar blitt funnet skyldig i- og blitt bøtelagt for de groveste forhold. Dette er forhold rettet mot egne kunder og mot samfunnet generelt.

Blant forholdene som er avdekket er ulovlig tvangssalg av boligene til kunder med lån, manipulering og svindel med referanserenten (Libor). I tillegg har man nylig avdekket manipulering av strømprisen i USA. Her må Barclays Bank og Deutsche Bank tilbakebetale $123 millioner i urettmessige gevinster i tillegg til å betale bøter på tilsammen $438 millioner. JPMorgan er fra før blitt utestengt fra dette markedet i et halvt år.

Bøtene, som denne bloggen har omtalt ved flere tidligere anledninger, står ikke i forhold til fortjenesten bankene har tilegnet seg. Et naturlig dilemma her er at hvis man la disse på et fornuftig nivå, så ville bankene måtte be om ytterligere penger fra skattebetalerne for å kunne betale disse.

Fem år etter finanskrisen tok det for myndighetene å øke kapitaldekningen til europeiske banker (Basel III) og vedta begrensninger på amerikanske bankers egenhandel, den så kalte Volcker-regelen.

Basel III ble imidlertid knapt vedtatt før implementeringen av den ble utsatt. Nå skal det gå 11 år fra finanskrisen før tiltakene som skal sørge for at de har likviditet nok til å tåle en 30 dagers krise kommer til anvendelse. Det kan ikke være mange næringer som kan tromme sammen tyngre lobbyister enn bankene.

Det andre tiltaket, Volcker-regelen, er ment å forhindre at banker får spekulere vilt og hemningsløst for skattebetalernes regning. Politikerne tok til slutt til fornuften og fant det urimelig at bankene fikk gevinsten når det gikk bra og skattebetalerne måtte ta regningen når de tapte. De største bankene ble beskrevet som hedgefond garantert av staten.

Banker ble i tillegg nektet å ha direkte eierandeler i hedgefond for å forhindre at man omgikk regelen på denne måten. Investeringsbanken Morgan Stanley’s berømte og meget inntektsbringende interne hedgefond, PDT, måtte således legges utenfor banken.

I går ble det avslørt at den mest omtalte investeringsbanken av dem alle, Goldman Sachs, har gitt blaffen i disse påleggene. Goldman Sachs, som ofte har blitt brukt som rådgiver for den norske stat, tjente stort på sin egenhandel under finanskrisen. Paradoksalt skjedde dette samtidig som fond banken forvaltet for sine kunder led store tap.

Goldman fortsetter ikke bare å drive egenhandel gjennom et internt hedgefond, men har i tillegg nettopp kjøpt seg en eierandel i det britiske hedgefondet Cantab.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

30 års visdom på 343 sider

tirsdag, 8. januar, 2013

«We have met the enemy and the enemy is us.» -Joel Greenblatt /Walt Kelly

Forfatteren Jack Schwager har brukt 30 år av sitt liv på å følge med på finansmarkedene generelt og og de beste aktørene spesielt. «Wizard»-bokserien til Schwager, som er intervjuer med mange av de sistnevnte, er brukt både som inspirasjon og lærebok av investorer over hele verden.

I sin nyeste bok: «Market Sense and Nonsense» påpeker Schwager de største feilene investorer gjør. Den største «synden» investorer gjør er å fatte beslutninger om fremtiden ved å se i speilet. Intuitivt galt når det gjelder bilkjøring, men for de fleste dessverre «logisk» når det gjelder investeringer.

Joel Greenblatt, kjent hedgefondforvalter og stifter av Gotham Asset Management, har skrevet forordet i boken. Ifølge Greenblatt burde «Market Sense and Nonsense» vært en naturlig del av pensum til de som studerer finans. Det er her verdt å nevne at Greenblatt også er professor ved Columbia University Graduate School of Business.

Poenget om at investorer tenderer til å se bakover når de skal vurdere fremtiden og  mange andre som nevnes i boken, har tidligere blitt påpekt i denne bloggen. Schwager har imidlertid samlet sin erfaring og kunnskap i en 343 siders «håndbok». En håndbok som de aller fleste i besittelse av ydmykhet og en higen etter kunnskap burde ha nytte av.

Det viktigste poenget Schwager gjør, er å påpeke feilen av å basere seg på avkastning alene. Avkastning må alltid vurderes i forhold til risiko. Eksempelet Schwager bruker er at investorer typisk velger en forvalter som har gitt 30% avkastning men med et 50% verdifall underveis, fremfor en forvalter som leverer 10% avkastning men med bare 2% verdifall underveis. Hvis investorer er ute etter 30% avkastning ville man ha oppnådd langt høyere kvalitativ avkastning gjennom å velge sistnevnte forvalter og  benytte to ganger belåning.

I tillegg til å sette søkelys på hvor liten verdi det kan ligge i historiske resultater, tar boken for seg verdipapirfond, hedgefond, ETF’er, teorien om «efficiente markeder», risikomålinger, belåning, medias rolle og ikke minst, den menneskelige faktor.

Jack Schwagers enkle konklusjon er at investorer er selv sin verste fiende når det gjelder gode resultater. Finanskrisen og kriser før det har viste dette med all tydelighet. Studier av investoradferd viser at de fleste investorer ikke klarer å selge investeringer de har tapt penger på og at de isteden gjør det motsatte og kvitter seg med investeringer de sitter på og som går bra. Det var kun små forskjeller på om de var småsparere eller mer velstående investorer.

Hos de institusjonelle investorene var adferden noe annerledes. Her solgte man på den annen side ingenting. De ble således sittende både med vinnere og tapere. Ble imidlertid tapene for store grep styret eller myndigheter inn og forlangte at tapene ble stanset. Dessverre sammenfalt dette ofte med tiden da man nærmet seg bunnen.

De som var uheldige og ikke fant denne boken under juletreet kan glede seg over at noen av de beste poengene finnes i videoen under.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

The Untouchables

fredag, 4. januar, 2013

«I only invest in businesses so great that even idiots could manage them. Because sooner or later one will.» -Warren Buffett

Både markedsaktører og akademikere advarer nå mot store banker og hevder at disse utgjør en betydelig samfunnsfare. Det mest interessante med dette er at det er på tvers av hva myndigheter i Norge og mange andre land anstrenger seg for å oppnå.

Både under og etter finanskrisen er de største bankene blitt gitt fordeler som de åpenbart ikke har fortjent. Dette er fordeler som myndighetene kun kan forsvare fordi de frykter konsekvensene dersom så store finansielle enheter går over ende.

Fordelene de nevnte bankene har fått er store og er en kostnad både samfunnet og bankenes mindre konkurrenter må ta regningen for. De største bankene ble reddet til tross for sin delaktighet i finanskrisen. Denne delaktigheten bestod i samfunnsmessige konsekvenser som fulgte av finansielle produkter de satte i sammen og solgte til sine kunder, tap fra egen spekulasjon samt deres manglende på fokus på finansiering av egen virksomhet. Andre virksomheter ville ha fått gå overende for bare ett av disse forholdene.

Bøtene bankene har fått for lovlbrudd, innsidehandel, manipulering av rentemarkedet og andre forhold er så lave at de lave at de nærmest oppfordrer til gjentagelse.

Myndighetenes tilgivelse og mangel på reell smerte for de som ikke har skjøttet sin virksomhet, betyr at de ikke lærer noe av det som har skjedd. Brudd på sunne forretningsprinsipper og regler har fått minimale konsekvenser for de ansvarlige. Tvert imot har støttetiltakene resultert i enda større lønnspakker.

De økonomiske og regulative fordelene som myndighetene gir til de store bankene er også konkurransevridende i forhold til alle andre næringer generelt og overfor mindre banker spesielt.

Det er på ingen måte samfunnsnyttig at det etableres banker så store at myndighetene ikke tør la dem gå overende eller sanksjoneres mot. Det eneste dette garanterer er at vi får flere og større kriser i fremtiden.

Vi trenger kort sagt det motsatte av det myndigheter arbeider for. Mindre finansinstitusjoner kan lettere reguleres. Dersom de spekulerer over evne vil disse ikke være store nok til at de kan å trekke samfunnet ned med seg. Begår de lovbrudd kan de straffes hardt uten at man behøver å tenke på samfunnsmessige konsekvenser. Bedras kundene kan man ta fra dem konsesjonen. Idag finnes det ingen likhet for loven.

Frykten for reelle tap ville skjerpe ledelsen og styret i bankene. Det vil også skjerpe aktsomheten til aksjonærene og kundene. Systemet ville med andre ord overvåket bankene kontinuerlig, ikke først når katastrofen allerede har skjedd.

Ingen andre i næringslivet får velte sitt ansvar og sine tap over på samfunnet. Livet på denne kloden har overlevd i rundt 4.5 milliarder år på prinsippet om at det er de sterkeste som overlever. Gjør vi da klokt i å tillate banker å bli så store at frykten for skaden de kan påføre samfunnet tvinger oss til å fravike våre eksistensielle prinsipper?

Nok en grunn til at samfunnet ikke bør tillate særbehandling er at mange banker idag har endret sin virksomhet betydelig. Utlånsvirksomheten er omdannet til tilretteleggingsvirksomhet. Mange banker har funnet ut at de tjener langt mer på å skru igjen utlånskranen og i steden tilby seg å skaffe kundene lån gjennom obligasjonsmarkedet.

For denne jobben tar bankene tilretteleggingsprovisjoner som er mange ganger høyere enn de gamle etableringsgebyrene. Låntager må også betale en markert høyere rente enn hva tidligere var tilfellet. Risikoen for tap plasseres ofte på egne kunder gjennom bankenes Private Banking-avdelinger eller meglerhus. Her kan man ta ytterligere honorarer. Muligheten for interessekonflikt er åpenbar.

Samfunnsoppgaven som myndighetene ønsker å beskytte er vesentlig utvannet og i mange tilfeller ikke lenger til stede hos de store bankene.

Tidligere statsadvokat og guvernør i New York, Eliot Spitzer, oppsummerer bankenes oppførsel i 2012. Det er ingen hemmelighet at Spitzer, som i sin tid som statsadvokat i New York bøtela banker med totalt $1.3 milliarder for interressekonflikter, også er av den oppfatning at banker idag har fått bli for store og mektige.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Bears are bulls

tirsdag, 1. januar, 2013

Til tross for årrekke med spådommer om kursfall, endte gullprisen høyere også i 2012. Dette er det tolvte året på rad med oppgang.

Det norske rådgivingsselskapet som de siste fem årene har ytret seg sterkest med hensyn til anbefalinger om å shorte gull, har dermed opplevd sine råd tape 5% i 2008, 26% i 2009, 29% i 2010, 11% i 2011 og 6% i 2012.

Samme finansforetak nylig holdt forøvrig en pressekonferanse i desember for å fortelle om deres fortreffelige rådgiving og avkastning. Jeg antar gullprognosene er utelatt med mindre de ikke har oppdaget Sareptas krukke i andre markeder.

Når det gjelder edelmetaller synes imidlertid sølv å være nordmenns favoritt. Mulig er dette forankret i at sølv kan man lettere «regne hjem» som følge av at dette metallet, i likhet med blant annet platinum, har et langt større industrielt bruksområde enn gull.

Sølv har imidlertid ikke hatt samme gevinstrekken som gull. Sølv var ned 9% i 2011 (forøvrig året nordmenn gjorde rekordkjøp av metallet) og ned 24% i finanskriseåret 2008. Oppgang i 10 av de totalt 12 siste årene er imidlertid ikke verst det heller.

Sølv og gull har begge steget over 500% de siste 12 årene, mens Oslo Børs til sammenligning «kun» har steget 127%.

Den annualiserte avkastningen over nevnte periode har vært henholdsvis 16.97% for sølv, 16.33% for gull og 7.05% for Oslo Børs (OSEBX). Fondsindeksen (OSEFX), som aksjefondene strever etter å holde følge med, har i samme periode steget 115%. Dette utgjør 6.59% annualisert avkastning.

Måler man avkastningen i forhold til svingninger, er det gull som har gitt den suverent beste risikojusterte avkastningen i denne perioden.

Forankret i at finansekspertenes prognoser bommer oftere enn de treffer (Englebarg, Sasseville & Williams og andre) og i mangel av pilkast-spill eller en mynt, velger jeg også denne gangen å la bjørnene slippe til med sine spådommer.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS