Norske myndigheter har i økende grad ønsket å detaljregulere markedet for spareprodukter. Det finnes opplagt et behov for regulering og investorbeskyttelse. Allikevel må man få lov å stille spørsmål om hva som er kriterier for hva som skal være egnede spareprodukter og ikke.
Idag er dette inndelt i ukompliserte og kompliserte spareprodukter. Førstnevnte egner seg for enker og faderløse, mens man helst skal ha mottatt Nobelprisen i Økonomi for å være kvalifisert for sistnevnte.
I utgangspunktet kan betegnelsen virke logisk. Ukompliserte spareprodukter skal i utgangspunktet være slike som alle kan forstå risikoen av. Man skal føle seg så trygg at man blindt kan putte pensjonssparingen sin i ukompliserte spareprodukter og nærmest bekymringsløst møte opp og hente en raus pensjon noen tiår senere.
I grove trekk er det kun aksjer og obligasjoner Finansdepartementet mener er ukomplisert nok til å gi en slik trygghet. Råvarer er milevis fra å gi en slik trygghet.
Myndighetene mener at det er alt for komplisert for norske sparere å kunne ta stilling til noe som har daglig omsetning og som styres av kun to faktorer: Tilbud og etterspørsel. Interessant i seg selv.
Det blir imidlertid noe uklart når samme myndigheter mener at det er helt greit for enker og faderløse å putte sparepengene sine i et selskap som leter etter råvarer(?). Et slikt selskap anses som et ukomplisert spareprodukt til tross for at man på forhånd ikke vet hva det vil koste å finne råvaren, om de finner den overhode eller hva prisen på råvaren vil være hvis de finner den.
Et selskap som leter etter råvarer har, på grunn av usikkerheten med hensyn til utfallet, også et udefinert kapitalbehov. Kontantstrømmen i et slikt selskap er negativ inntil betydelig funn er påvist, produksjon etablert og produktet solgt på markedet.
Skulle et slikt selskap lykkes med utfordringene det har med å finansiere, påvise, produsere og transportere – ender det opp med å være avhengig av nettopp de samme faktorene som råvaren alene, nemlig prisen. Denne bestemmes av tilbud og etterspørsel. To faktorer som myndighetene allerede i utgangspunktet mente var for kompliserte.
Når usikkerhetsmomentene derimot tredobles eller mer gjennom at man tvinges til å investere gjennom et gruveselskap, er investeringen plutselig uten reservasjoner blitt egnet som spareform for enker og faderløse.
Nedenstående chart viser prisutviklingen på jernmalm, samt på et gruveselskap som strever med å utvinne denne råvaren. Sistnevnte som er ansett som er «ukomplisert» og derfor egnet investering for enker og faderløse har per skrivende stund falt 72% på mindre enn to dager.
Det kan i denne forbindelse og før helgen være på sin plass med noen ord til ettertanke. Disse forfattet av Isaac Newton etter at han hadde tapt mye penger på aksjer i 1720, seks år før sin død: «I can calculate the motion of heavenly bodies, but not the madness of people.»
Feel free til å erstatte «people» med Finansdepartementet.
Hei Morten,
Det er nettopp en utvikling som du nettopp har opplevd myndighetene burde være fokusert på å unngå. Dette er verken bra for norsk næringsliv, Oslo Børs og spesielt deg. De som lager regelverket som bestemmer hva ikke profesjonelle investorer har anledning til å investere i har ingenting personlig å tape og vil av denne grunn og prestisje verken innrømme feil eller endre reglene for sparing.
Jeg håper du tar saken opp med et medlem av Stortingets finanskomité, Finanstilsynet eller Oslo Børs. Det er sure penger å tape.
/Peter
Hei Peter, du har rett, denne gangen også. Som småsparer var jeg forholdsvis tungt investert i NAUR og selv om det ikke var giret hindret det ikke meg å tape mesteparten av sparepengene, godt over 300k. Jeg trodde jeg hadde en viss kontroll over risikoen, men tok ikke høyde for at ledelsen kan lyve aksjonærene rett opp i trynet om videre kapitalbehov. Ekstra ille er det når denne informasjonen lekker til noen (det gør det kanskje alltid) slik at noen blir rikere på de andres bekostning. For en kan jo lure på hvor tilfeldig det er at «NM i å skryte av NAUR» investor Fleischer plutselig hadde solgt alt han hadde av aksjer rett før alt raste ned i dypet.
Peter du har helt rett
Men glemmer at det er love å belåne dette ukompliserte spareproduktet utover EK. Da blir det enda mer festlig og ukomplisert:).
Petter Berge i Northern Capital har i dagens DN eller FA (husker ikke i farten) en brilliant artikkel som berører noe av det samme som din artikkel. Det er «noen» som har bestemt hva som er ukomplisert og hva som sannsynligvis «lønner seg» over tid å investere i basert på hvordan ting ser ut «baklengs». Feks havner både såkalte alternative produkter som PE og hedgefond utenfor denne «sannheten». Dette til tross for at de fremste eksponenter på bruken av disse produktene som feks Yale stiftelsen har vesentlig høyere årlig avkastning og lavere st avvik enn mange (de fleste?) sammenlignbare forvaltningsmandat som stort sett benytter ukompliserte produkter (les aksjer og obligasjoner).
Men gode blogger blir det jo av denne type tenkning og styring av de finansielle markedene. Det er jo noe det og.
Håvard
Hei Lasse,
For å være ærlig virker det for meg som sistnevnte er sekundært hos både Finansdepartementet. Det synes som første prioritet er å beskytte en finansnæring som inntil nylig har kunne tjene store penger uten noe krav til progresjon eller fornyelse.
Legg merke til at de som har hatt suksess med nyskapning i Norge (kraftmarkedet og fraktmarkedet) nettopp har vært i stand til å gjøre dette fordi de falt utenfor Finansdepartementets regulering.
Jeg er som deg tilhenger av at ikke profesjonelle investorer skal vernes mot risikable produkter og lureri. Dette gjør man ikke ved å nekte dem å kjøpe fyrstikker samtidig som man lar dem løpe rundt med Nitroglycerin i lommen. Ei heller er det ved å la de største aktørene fortsette å selge dem produkter med skjulte kostnader.
Hadde byråkratene måtte ta ansvar for sine valg og pålegg ville dette aldri ha fått holde på. Bare se på Edelman-undersøkelsen (skal publisere en blogg i løpet av uken om denne). Den viser at mindre enn 50% av de spurte stoler på myndighetene og at en av årsakene er (som også Nassim Taleb påpeker i sin siste bok «Antifragil») at politikere og regulerende myndigheter ikke selv har noe «skin in the game».
Det er etter min mening på tide de får det.
/Peter
Hei Peter,
De burde egentlig si at alt annet en bank innskudd opp til stoerelser som er garantert av staten, er komplisert…. Men det er jo egentlig ikke veldig komplisert heller. Selv gamle enker paa Frogner forstaar det her. Det er kun et spoersmaal om forholdet mellom risiko og fortjeneste.
Problemet ligger hvel egentlig hos de som selger de forskjellige ”spare produktene”. Naar en bank ansatt snakker med en 85 aar gammel mann/kvinne, burde de ganske hurtig finne ut hvor mye den personen forstaar. Aa selge et hoy risiko produkt til en person som ikke vet forskjellen paa en aksje og en obligasjon, er hvel det finans departementet (forhaapentligvis) er ute etter aa stoppe.