Skin in the Game

Med uttrykket «Skin in the game» menes at man har noe å tape på sine beslutninger eller handlinger. En rekke av de som har forsøkt å finne årsaken til finanskrisen har kommet frem til at roten til det meste lå i at de som stod bak selv ikke hadde noen nedside. I mange tilfeller tvert imot.

Under finanskrisen viste det seg at ratingbyråene hadde gitt verdiløse boliglån toppkarakterer og sopt inn enorme inntekter fra sine vurderinger. De investerte selv ikke i disse produktene og hadde dermed ingen nedside av de dårlige rådene. Det hadde heller ikke banker og meglerhus som i utgangspunktet oppfant disse produktene og solgte dem til sine kunder. Noen beviselig fordi de hadde motsatte interesser.

Det er et paradoks at vi nå her hjemme leser at en av de store bankene markedsfører og selger et tilsvarende produkt. Ifølge banken «på basis av at kundene etterspør dette produktet».

Idag krever myndighetene at alle finansforetak må kjenne sin kunde og sørge for at sistnevnte har inngående forståelse om hva de investerer i. At småsparere etterspør et komplekst derivatprodukt hvor forventet avkastning er negativ, bør få varselklokkene til å ringe. Om ikke hos tilbyder, så hos myndighetene. Uansett hvor entusiastiske kundene er over dette, ville jeg allikevel gjort syretesten med å spørre om banken selv investerer i produktet de tilbyr.

Politikere som forsøker å hente flere velgere gjennom å vedta en finansiell transaksjonsskatt, har selv ingen «skin in the game» og bryr seg følgelig lite om hvilke følger lignende har hatt historisk. Kostnadene blir umiddelbart overført til kundene og disse flytter raskt sine transaksjoner til land som ikke hadde tilsvarende skatt. Svenskene ble tvunget til å reversere en slik avgjørelse fordi børshandelen med arbeidsplasser umiddelbart flyttet til London.

Hvordan en transaksjonsskatt skulle ha forhindret finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen, har til dags dato ingen av disse politikerne gitt noen forklaring på. Det er imidlertid langt beder å se ut som man utviser handligskraft, uansett hvem det måtte ramme, enn å innrømme at man var i dyp søvn ved roret da «skipet» gikk på grunn.

Med ansiktsløse byråkrater er situasjonen den samme. Avgjørelser som blir tatt på feilaktig grunnlag tar det mange år å reversere, om noen gang. Tap som følge av slike avgjørelser blir ikke erstattet. Uten tvil hadde man vært mer forsiktig og ryddet raskere opp dersom de ansvarlige selv hadde noe å tape.

Nok et eksempel på fordelene med å ha «skin in the game», ble nettopp publisert av Chicago Mercantile Exchange. Basis for artikkelen er en studie gjort av University of Michigan.

Studien konkluderte med at værmeldingene er mer nøyaktige i de 24 amerikanske storbyene hvor det finnes værderivater enn i andre byer.

Værderivater gjør det eksempelvis mulig for bønder å sikre seg mot økonomiske tap som følge av temperatursvingninger som kan skade avlingene. I USA har man regnet ut at det finnes verdier for $3 billioner som er værutsatt.

Motpartene til de som har behov for å sikre sine verdier mot værutslag er tradere som mener de er flinkere til å lese været enn de «offentlige» meteorologene.

Er «spekulantene» bedre til å lese været vil de tjene penger, er de ikke vil de tape. Uansett bidrar de til at bøndene får sikret sine verdier.

Det at prognosenes nøyaktighet har direkte økonomiske konsekvenser, har ifølge studien forbedret nøyaktigheten i værmedlingene der hvor værderivater tilbys: «The resulting visibility and market scrutiny works as a disciplining device for the weather service by motivating them to minimize measurement errors,» heter det i rapporten.

Sagt på en annen måte er dette en vinn-vinn situasjon for bønder, næringsliv, finansielle aktører og alle som bryr seg om hvordan været vil bli. Alt takket være at de involverte på en eller annen måte har «skin in the game».

Kanskje verdt for politikere, byråkrater og Meteorologisk Institutt å ta innover seg?

Weather

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

2 kommentarer to “Skin in the Game”

  1. Peter Warren sier:

    Hei Ole,

    Takk for en innsiktsfull kommentar.

    Jeg er enig med deg i at having skin in the game ikke løser alle problemer. Det er uten tvil nok utfordringer som må løses uavhengig av dette. Jeg tror derimot at det er mindre sjanse for at man slipper roret dersom man risikerer egne penger enn uten.

    Jeg opplevde selv på nært hold en porteføljeforvalter som nektet å putte en eneste krone i egen forvaltning. Imidlertid fikk han sin familie og venner til å investere. Da finanskrisen traff og fondet imploderte slapp han roret og skiftet yrke. Jeg er ganske sikker på at dette ikke ville skjedd dersom hans egen formue hadde vært avhengig av utfallet.

    Jeg er også temmelig sikker på at en selger ikke ville ha anbefalt et produkt som hadde negativ avkastningsforventning dersom selgeren selv måtte investere i samme.

    Når det gjelder økonomiske incentiver krever det hårfin justering for å få et optimalt resultat for alle parter. For mye blir destruktivt, for lite blir uinteressant.

    Det er ikke sjelden «uavhengige økonomiske rådgivere» har nektet å anbefale våre produkter for sine kunder fordi de prospektet ikke gir dem anledning til å ta store nok honorarer til seg selv. Her må jeg gi myndighetene honnør for å forsøke å få bukt med galskapen.

    /Peter

  2. Ole sier:

    Hei Peter
    Takk for nok et interessant innlegg. Jeg er enig i at det er mye insentivsystemer som er uheldig satt opp i samfunnet, men jeg forundrer meg stadig over at ikke rykte og et ønske om å gjøre det riktige i større grad spiller en rolle for folk enn kun monetær gevinst. Det er kanskje sånn det blir i et samfunn hvor penger og makt i stor grad er vurderingsgrunnlaget for hvorvidt man er vellykket..?

    Som du skriver argumenterer flere for manglende skin in the game som bidrag til finanskrisen med Nassim Taleb som kanskje største forkjemper. Det er en viss fornuft i dette, samtidig synes jeg det mangler noe i resonnementet. Det finnes masse eksempler på folk som har skin in the game som har gjort elendige valg. Feks var det nok få enkeltpersoner som tapte mer penger på Enron-konkursen enn Kenneth Lay og Jeffrey Skilling, eller John Meriwether på Long Term Capital Management. Jeg mener at resonnementet for skin in he game har noen svakheter: 1. Folk kan ha forskjellig risikoappetitt, og det er dermed ikke gitt at agenten vil ta like mye/lite risiko som prinsipalen selv om agenten har samme andelen av formuen sin investert som det prinsipalen har. 2. En agent som helhetlig har samme risikoappetitt som prinsipalen kan ha en annen andel av formuen sin investert enn det prinsipalen har, og dermed ha ønske om en annen risikoprofil på investeringen.

    Jeg føler derfor litt at argumentet for skin in the game blir en forenkling som ikke nødvendigvis løser problemet. På en annen side så skal det vel vanskelig gjøres at insentivstrukturen blir dårligere av skin in the game, med mindre man tror at det løser alt og man glemmer andre insentiver og motivasjonsfaktorer, og det er jo ganske typisk at man gjør.. Det er jo gjort en del forskning på insentiver, blant annet av Dan Ariely, som viser at monetære insentiver ødelegger indre motivasjon.

    Studien ved University of Michigan er veldig interessant. Resultatet må vel være et mareritt for den gjennomsnittlige SV’er..

    Mvh
    Ole