Arkiv for september, 2013

Økonomistudiet på 31 minutter

onsdag, 25. september, 2013

Den amerikanske hedgefond forvalteren, Ray Dalio, forklarer i denne videoen bakgrunnen for økonomiske oppganger og nedganger. Dalio er kjent for å ha startet forvaltningsselskapet Bridgewater Associates.

Bridgewater Associates ble stiftet i 1975 og Dalio og hans to partnere er idag verdens største hedgefondforvaltere med over $150 milliarder til forvaltning.

Bridgewater forvalter midler for rundt ti nasjonale pensjonsfond i tillegg til kommunale og private pensjonskasser, institusjoner, privatbanker og velstående privatpersoner. Minsteinnskuddet er $35 millioner.

Flaggskipfondet, Bridgewater Pure Alpha, ble startet i 1989. Siden oppstart har fondet gitt investorene en annualisert avkastning på 18%. Fondet har kun hatt negativ avkastning i 3 av sine 23 år. Aksjer har til sammenligning hatt en annualisert avkastning i samme periode på 4%. 7 av disse årene har avkastningen vært negativ.

Bridgewater er kjent for sine grundige analyser og Dalio brukes som rådgiver og samtalepartner for en rekke verdensledere, sentralbanksjefer og finanspolitikere.

Videoen er ingen markedsføring av Bridgewaters fond, men en pedagogisk gjennomgang av hvordan økonomiske opp- og nedgangskonjunkturer blir til.

Den er særdeles aktuell idag fordi vi befinner oss meget nær tidspunktet hvor sentralbankenes støtte gjennom pengetrykkingen skal reduseres. Alle fra økonomistudenter via markedsaktører til politikere har noe å lære av å se denne.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Spar oss for EU Erna!

torsdag, 12. september, 2013

«A man’s homeland is where he prospers» -Aristophanes

Den Europeiske Unionen har lenge strevd med å innføre en finansiell transaksjonsskatt.

Når politisk og regulatorisk udugelighet skal skjules bryr man seg imidlertid ikke om bagateller som at grunnlaget for skatten er feil, flere medlemsland er uenige i skatten, den kan være ulovlig og at denne vil ramme uskyldige.

Begrunnelsen for vedtaket skal være at de som skaper finansielle kriser selv skal betale for disse. En helt legitim begrunnelse, men realiteten er at de som hadde skylden går fri og de som led betaler.

La oss først se på grunnlaget. Det er opplest og vedtatt at finanskrisen ble skapt av banker. Det begynte med at de laget produkter av boliglån og betalte deretter ratingbyråer til klassifisere gråstein som gull. Disse pakkene ble så solgt som om de var gull til eksempelvis pensjonskasser, kommuner, fond og velstående privatpersoner. Kjøperne fikk i tillegg lån av de samme bankene slik at de fikk finansiert kjøpene, jamfør de nordnorske kommunene og «Terra-saken».

Kritikere ble ignorert av både regulatoriske myndigheter og media.

Først da noen av de sterkeste kritikerne åpenlyst inntok posisjoner som gikk imot galskapen begynte de ovennevnte å lytte. Det skulle vise seg at flere av de angjeldende bankene hadde gjort det samme i skjul.

Dessverre skulle det vise seg at inntjeningen fra de nevnte produktene ikke var nok til å kompensere for tapene bankene led på annen risikotagning. Bankene hadde kort fortalt ikke nok kapital til å betjene sine forpliktelser og «samfunnsmessige rolle». Resultatet av dette var at skattebetalerne måtte overta deler av bankenes råtne investeringene og i tillegg låne bankene penger for at de skulle overleve.

De samme kritikere varslet forøvrig om den økonomiske tilstanden i Hellas og at regjeringen løy om størrelsen på landets gjeld. Igjen satt myndigheter og media på gjerdet. Den greske regjering fikk høylydt støtte av politikere i de mest økonomisk solide EU landene og varslerne ble gjort til syndebukker.

Da alt kom for en dag fant myndighetene og politikerne som hadde sovet ved roret at de måtte vise handlekraft. Hvis man samtidig kunne skjule egen inkompetanse var dette en vinn-vinn situasjon for de nevnte.

Man ga derfor blaffen i at alle granskningsrapporter pekte entydig mot bankene som de skyldige. I steden bestemte man seg for å straffe de som ble hardest rammet av finanskrisen, nemlig investorene og de aktørene som ikke ble hjulpet med skattebetalernes midler. Dette mente man best kunne oppnås gjennom en generell finansiell transaksjonsskatt.

Protester fra Danmark, England og Sverige – sistnevnte på basis av svært negativ erfaring med lignende i perioden 1984-1991 – er blitt ignorert. Handelen med svenske aksjer og derivater flyttet nemlig den gangen raskt til London som følge av et lignende tiltak.

Italienerne, som virkelig trenger penger, hadde imidlertid sånn hastverk at de ikke ville vente på et EU-vedtak og innførte like godt en transaksjonsskatt allerede i mars i år. Følgende lot heller ikke vente på seg. Mange finansforetak har allerede flyttet sine virksomheter til Malta, medarbeidere som ikke ville flytte ble oppsagt og antallet transaksjoner foretatt av italienske finansforetak er blitt halvert.

For å strø enda mer salt i såret har italienske myndigheter skjerpet skatten ytterligere ved inngangen til denne måneden.

Nå venter USA og England med lengsel på at EU skal innføre en finansiell transaksjonsskatt. Dette vil bety at en enda større del av handelen i finansmarkedene med tilhørende arbeidsplasser og skatteinntekter flyttes til deres allerede dominerende finansmetropoler.

Det ironiske med det hele er at menneskets reaksjon på denne type tiltak ble beskrevet av en greker – Aristophanes – allerede 400 år før Kristus. Ønsker Norge virkelig å gifte seg inn i en union som trenger lenger tid på å forstå slikt?

Så Erna; det er mulig at det er deilig å være norsk i Danmark, men la oss besinne oss før vi flytter sammen med både danskene og spesielt de som bor lenger sydover i Unionen.

mxwosx5e

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Rentevalget

tirsdag, 10. september, 2013

Nedenstående illustrasjon viser hvordan obligasjonsrentene utviklet jo nærmere vi kom valget. I nedre halvdel av grafen kan vi tydelig se norske renter stige kraftig i forhold til tyske.

Markedsoppfatningen (uttrykt gjennom et sterkere press oppover på norske renter), er at et regjeringsskifte vil bety høyere renter. Dette som følge av at det forventes at den nye regjeringen vil øke den statlige pengebruken.

For å sette dette i perspektiv må man 14 år tilbake for å finne et tidspunkt hvor norske statsobligasjonsrenter har vært så høye i forhold til tyske.

nkggdbr

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS