Arkiv for desember, 2013

En spade for en spade

lørdag, 28. desember, 2013

Få ting får så stor oppmerksomhet i Norge som å påpeke det opplagte. Det er dessverre også slik at det å påpeke anses som noe negativt.

Det at banker, på grunn av sin samfunnsviktige rolle, har fordeler andre næringer ikke har – bør ikke komme som noen nyhet. Myndighetene, både i Norge og mange andre land, mener at vi er best tjent med at vi har noen få meget store banker som av samfunnsmessige årsaker bør reddes for en hver pris.

Disse bankene har ikke bare fordeler i forhold til andre næringer, men også i forhold til mindre banker.

Mange mener at dette i det lange løp er skadelig for samfunnet. Årsaken er at de store bankene ikke straffes for sine feil og dermed høyst sannsynlig vil gjenta dem. Menneskeheten er kommet dit vi er idag nettopp fordi vi har tilpasset oss på basis av erfaringer gjort av prøving og feiling. Når vi har gjort noe galt, har vi måtte korrigere det for å kunne komme videre. Hvis feil ikke hadde konsekvenser ville vi bare ha fortsatt å gjøre dem og ikke kommet oss videre.

Evolusjon har også skjedd gjennom at vi har utnyttet de muligheter som vi har oppdaget. Det er også det de store bankene gjør.

Faktisk er det hver eneste bedriftsleder og bedrifts plikt å utnytte de mulighetene som byr seg. Denne viktige presiseringen ble editert ut av et NRK-intervju jeg gjorde forleden. NRK er som alle andre medier primært opptatt av å få oppmerksomhet, sekundært at den fulle sannhet kommer frem.

Det er uansett interessant å oppleve hvordan vi som samfunn blir indignert over at noen utnytter mulighetene som vi (gjennom våre folkevalgte) har gitt dem. Disse mulighetene og konsekvensene de ville få, har blitt påpekt lenge uten at noen har brydd seg.

Det at vi plutselig nå bryr oss henger antagelig sammen med bevisstgjøring.

Samfunnet, inkludert politikere, tilsynsmyndigheter og departement, har gitt bankene muligheter som de lovlig har utnyttet. Det for sent å komme sutrende i ettertid.

Bankene har gjort alt riktig i forhold til sine forutsetninger og muligheter.
dnb (2)

Prøving og feiling

onsdag, 18. desember, 2013

Det er lov til å prøve og feile hos oss. Det som ikke er lov, er å la være å prøve.

I går ble vi dessverre tvunget til å fortelle de ansatte i vårt meglerhus, Warren Securities, at selskapet enten raskt må finne nye eiere eller så vil virksomheten bli lagt ned. Vår hovedvirksomhet, Warren Capital, har solide resultater og fortsetter som før.

Dette betyr at vi som gruppe ikke lenger vil megle aksjer for våre kunder, påta oss corporate finance-oppdrag eller utføre de andre oppgavene som naturlig ligger under et meglerhus.

Selvom undertegnede ikke har noe med den daglige driften i Warren Securities å gjøre, bærer virksomheten mitt navn og det er med tungt hjerte vi må gi slipp på 22 dyktige ansatte i meglerhuset. Disse har jobbet hardt for oss, men ettersom det vedvarende ble tapt penger på driften, har vi valgt å avslutte virksomheten for vårt vedkommende.

Vi vil aktivt bidra for å hjelpe ansatte i Warren Securities med å finne nye jobber. Skulle noen søke dyktige medarbeidere kan jeg videreformidle direkte dersom man sender meg mail på peter@warren.no

Årsaken til at vi legger ned meglerhuset er som sagt vedvarende dårlige resultater. I 2012 tapte Warren Securities 13 millioner kroner, i 2011 var tapet på 64 millioner, 2010 17 millioner og i 2009 tapte selskapet 12 millioner kroner. Alt etter skatt. Når selskapet går med underskudd også i 2013, ser vi ingen annen utvei enn enten å finne mer egnede eiere eller legge ned denne delen av virksomheten.

Warren Capital, forvaltningsselskapet som ble startet i 2002 og forvalter 5 fond samt en rekke aktive forvaltningsmandater, går fortsatt meget bra. Avkastningen er god, samtidig som vi tar lav risiko og har jevn innflyt av nye kunder. Fondene våre har i år vunnet flere nordiske priser.

Til syvende og sist vil jeg si at det har vært overraskende tungt å drive meglerhus i Norge etter finanskrisen. Det har blitt en arena for kun de største meglerhusene.

Men vi prøvde. Vi prøvde virkelig. Men vi feilet.

Og vi kommer til å prøve igjen. Nye prosjekter, nye satsinger. Næringslivet ville nemlig stoppe opp dersom ingen turte å satse.

Urealistiske forventninger

tirsdag, 17. desember, 2013

«Etter knappe én times handel ligger hovedindeksen på 534,07 poeng, opp med knappe 0,1 prosent».

Denne NTB-meldingen fra forrige uke, her gjengitt i en lokalavis, forteller oss egentlig mye om hvilken forventning som er skapt til avkastningen fra aksjer.

En oppgang på 0.1% etter én times handel regnes for å være svak. Man kan gjerne også oppfatte dette som «skuffende».

Vi kunne ha vist hvilken annualisert avkastning man hadde fått dersom verdien av hva man investerte i steg 0.1% hver time børsen var oppe. Vi har imidlertid valgt å modere oss med å vise hvilken annualiserte avkastning investorer ville ha oppnådd dersom kursene på Oslo Børs steg med 0.1% hver dag børsen var åpen.

Svaret er 28.9%.

Denne avkastningen er milevis over gjennomsnittsavkastningen på Oslo Børs både på kort og lang sikt. Dette forhindrer imidlertid ikke journalitisk skuffelse over utviklingen og dermed et behov for å forsøke å forklare denne.

I virkeligheten burde vedkommende ha strevd med å finne forklaringen på hvorfor den var så høy. Årsaken til at tanken ikke slår journalisten er at vedkommende har blitt indoktrinert av feilinformasjonen omtalt ved tidligere anledning og dermed faktisk tror at en oppgang på 0.1% på én time er svakt.

Gjentagelsen av et enkelt budskap har forankret seg så sterkt hos journalisten at vedkommende, som tross alt er betalt for å kvalitetssikre det som skrives, ikke gjør det.

Leseren, som antagelig har hørt den samme påstanden som journalisten, får denne nå ytterligere forsterket gjennom meldingen til NTB. «Hvis et anerkjent nyhetsbyrå som NTB skriver dette, må det jo være sant!»

Den virkelige årsaken til bevegelsen er at aksjer er volatile (svinger mye). Oppgangen på morgenen er følgelig kun et tilfeldig «normalutslag» som ikke inneholder noen informasjonsverdi. Tilfeldige utslag krever ingen forklaring og man bidrar kun til å forlede leserne når man dikter opp en historie rundt dem.

Det heter seg i journalistkretser at man aldri skal la fakta ødelegge en god historie. Overskriften til NTB kvalifiserer neppe til annet enn mangel på forståelse av emnet.

Rocket

This time really might be different

torsdag, 12. desember, 2013

Tidligere kriser har, sammen med kunnskapen om hvordan Statens Pensjonsfond Utland investerer, lært mange investorer om porteføljetenking. Takket være lærdom fra kriseårene 1998, 2000, 2001, 2002, 2003, 2008 og 2011 har mange erfart at det ikke var særlig lurt å kun sitte med aksjer.

Attraksjonen til aksjer ligger i at man teoretisk kan tjene uendelig, mens «alt» man kan tape er kostprisen. Obligasjoner har derimot ikke samme avkastningsprofilen. Obligasjoner er normalt sett sikrere enn aksjer, men dette «betaler» man for gjennom å ha en oppside som er begrenset.

Den høyere graden av sikkerhet som ligger i statsobligasjoner utstedt av solide land har resultert i at disse er populære diversifiseringaobjekter. Det er også en kjennsgjerning at denne type obligasjoner hittil har steget i verdi i år hvor aksjer har gjort det dårlig.

Nettopp at dette har skjedd ved en rekke etterfølgende tilfeller har ført til at de fleste nå har godtatt dette som en etablert sannhet. Dette har ytterligere blitt forsterket gjennom at det er blitt kjent at Statens Pensjonsfond Utland plasserer 60% av fondets midler i aksjer og 40% i obligasjoner (en fordeling som forøvrig ikke er korrekt siden en økende andel av SPU plasseres i eiendom).

Vi har med andre ord blitt gjort oppmerksom på noe som har fungert, fått budskapet repetert, for deretter bli forsterket av kredibiliteten til Oljefondet. Det er Ikke mange som vil ha reservasjoner mot dette etter å ha fått presentert det hele på denne måten.

Dette gjelder også strateger, rådgivere og angivelige finanseksperter som den senere tiden samlet synes nå å anbefale en porteføljesammensetning bestående av 60% aksjer og 40% obligasjoner. Det man glemmer å tenke over er at Oljefondet i tillegg har mulighet til å sikre seg gjennom instrumenter som ikke er tilgjengelige for hvermannsen.

Uten å tenke på det lave rentenivåets betydning for obligasjonsverdiene eller egenskapene til obligasjoner, plasseres det nå villig vekk i den nevnte 60/40 kombinasjonen. Man har opparbeidet en klokketro på at historien vil gjenta seg dersom det skulle komme et markedsfall i aksjer.

Saken er at historien dessverre ikke vil gjenta seg på dette området. Lave renter/høye obligasjonskurser betyr at potensialet i obligasjoner er meget begrenset. Faktisk er det ikke usannsynlig at man kan tape på både aksjer og obligasjoner samtidig. Korrelasjonen mellom aksjer og obligasjoner har nemlig vært positiv siden begynnelsen av andre halvår i år.

Mange profesjonelle investorer har sett denne faren og tatt hensyn til den gjennom å investere i obligasjoner med kort durasjon. Disse er mindre følsomme for rentesvingninger, men gir samtidig lav avkastning. Hvis det kun er trygghet for pengene man er ute etter er ikke dette et problem.

Problemet dukker opp dersom man hadde tenkt at renteavkastningen skulle kompensere for en god del av et eventuelt aksjetap. Takket være lave renter er denne evnen blitt vesentlig redusert.

Er man ute etter risikokompensasjon er det meningsløst å ha en statisk fordeling mellom aksjer og obligasjoner uavhengig av renten man mottar.

Oslo Børs har hatt fem år med negativ avkastning siden 1998. 1998: -27%, 2001: -15%, 2002: -31%, 2008: -54% og 2011: -13%. Avkastningen på norske statsobligasjoner med 5 års løpetid har i de samme årene vært på hhv: 4.7%, 5.8%, 9.1%, 10.5% og 9.5%.

Med fordelingen 60/40 aksjer/obligasjoner får vi følgende porteføljeavkastning disse årene: -14.3%, -6.7%, -15%, -28.2% og -4%. Opplagt bedre enn om man kun hadde investert i aksjer.

Skulle man derimot forsøke å unngå tap, ville fordelingen måtte være en helt annen. I gjennomsnitt ville man i runde tall måtte ha hatt en fordeling på 27% aksjer mot 73% obligasjoner. Dette er langt fra fordelingen på 60% aksjer og 40% obligasjoner man idag synes å ha akseptert som en «standard».

Utfordringen nå ligger i at obligasjoner gir en markert lavere rente enn det de har gjort historisk. Dette betyr at obligasjoner gir klart mindre beskyttelse ved et aksjefall. Renten på norske 5 års statsobligasjoner er nå eksempelvis under halvparten av hva den var i 2002.

Mange investorer har ønsket å kompensere for dette med å investere i obligasjoner med lavere kredittkvalitet. Dette er dessverre heller ikke en optimal løsning ettersom jo lavere kredittkvaliteten er, desto nærmere aksjer blir obligasjonen i opptreden – spesielt dersom det skulle komme et kraftig markedsfall.

Det er et paradoks at mange finansforetak først etter 20 år med stigende obligasjonskurser endelig har fått øynene opp for diversifisering med slike. Det kan samtidig betegnes som tragisk at det er først etter at potenialet er tatt ut at man anbefaler dette for kunder.

Dette blir som å forsøke å hoppe på et tog etter at strekningen er lagt ned og skinnene har grodd igjen.

Samtidig som 60/40 allokeringen mellom aksjer og obligasjoner synes å ha blitt akseptert som den «hellige gral» i Norge, noterer vi en «All-Time Record» i innløsninger i amerikanske obligasjonsfond. Bare i år er det innløst andeler for $70.7 milliarder.

Dagens situasjon etterlater investorer og sparere med store utfordringer. De kan velge å lære seg å beherske mer sofistikerte renteinstrumenter, investere i alternative aktivaklasser eller lære seg andre sikringsinstrumenter. Alternativt kan man anvende den mest benyttede teknikken; nemlig å lukke øynene og håpe at det går bra.

Høres dette komplisert ut? Se det på en annen måte – dersom det var lett ville ingen noengang lide store tap. Tapstallene fra samtlige nedganger har imidlertid vist at de færreste klarer å begrense tap. Opplever vi et samtidig fall i aksje- og obligasjonskurser vil overraskelsen bli stor og tapene større enn de vi hittil har sett.

Det er sannsynligvis dette den Europeiske Sentralbanken (ECB) er bekymret over når den i går kungjorde at den vil pålegge bankene å sette av midler til buffer mot tap i sine obligasjonsporteføljer.
nk10

«Aksjer gir bedre avkastning enn…?»

mandag, 9. desember, 2013

Når vi nå står ved slutten av hva som sannsynlig vil være et meget godt aksjeår kan det være opportunt å se litt på den en av de mest gjentatte påstandene om aksjer; nemlig at «Aksjer gir bedre avkastning enn noen annen spareform».

Hadde dette vært et år med kursfall ville en slik undersøkelse hatt et opplagt svar og derfor kun vært irriterende. Det er nettopp når alt tilsynelatende er bra at man har roen til å reflektere. Og reflektere bør man fordi påstanden dessverre ikke er sann.

Den er kun konstruert slik at vi lett skal tro at den er sann.

Menneskehjernen er nemlig laget slik at vi foretrekker enkle budskap. Gjennom enkle budskap unngår man at mottakeren tvinges til å tenke over problemstillingen, gjøre undersøkelser for deretter trekker sin egen konklusjon.

Hadde påstanden isteden vært: «Aksjer gir bedre avkastning enn noen annen spareform i visse perioder» eller «-men du må kunne tåle store tap», ville vi straks vært mer tilbakeholdne med å godta påstanden.

Den nevnte påstanden og budskapet er nettopp konstruert med tanke på at vi ikke skal gjøre dette. Deretter forsterkes budskapet gjennom repetisjon.

Repetisjon er måten vi lærer noe på. Et enkelt budskap som gjentas ofte er den perfekte metoden for å lure hjernen vår til å akseptere budskapet. Repitisjon bryter ned vår mostand og fører ofte til ukvalifisert aksept. Psykologer vet dette og markedsførere benytter teknikken for alt det er verdt.

Spørsmål om forutsetninger som måletidspunkt, om avkastningen er risikojustert og om dette virkelig er sant glemmes. Det er rett og slett mer behagelig, les: enklere, for oss å velge å tro på påstanden enn å finne ut om den er sann.

Enkelte passer på å legge til «over tid» i påstanden. Dette er så vagt at sannheten blir obskur. Mener man i universets levetid, antatt menneskelig levealder, dette årtusen, siden bunnen av finanskrisen eller de siste tre dagene? Japanere som investerte i aksjer for 29 år siden har eksempelvis fortsatt ikke fått positiv avkastning!

Dessverre er påstanden som den fremsettes ikke sann. Dette vet de som fremfører den og har derfor sørget for at budskapet promoteres av interesseorganisasjoner som ikke behøver å stå til rette for sine påstander. Det paradoksale er at medlemmene av de samme interesseorganisasjonene er konsesjonsbelagt og må derfor ved lov må opptre etterrettelige, er interesseorganisasjonene fritatt for dette. En hårfin men effektiv distinksjon.

Dette betyr imidlertid ikke at det er noe galt med aksjer som spareform. Aksjer er hva de er. Det er imidlertid viktig å forstå som aksjeinvestor at man kan halvere pengene sine eller mer i et dårlig år selv om man har en portefølje lik børsindeksen. Unngår man slike tap kan oppsiden være nærmest ubegrenset.

Apropos måletidspunkter kan vi ta utgangspunkt i de snart 14 årene vi har opplevd av dette årtusenet. Her vil vi oppdage at MSCI-World Stock Index har gitt en totalavkastning på 53%, noe som tilsvarer 3.1% annualisert avkastning. Oslo Børs har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 7.8%. Begge deler et helt hav i forskjell fra avkastningen på 20% pluss som man hvert år blir fortalt at man kan forvente seg fra aksjer.

Den jevne europeer har vært mindre heldig. I løpet av disse nær 14 årene har europeiske aksjer i gjennomsnitt falt hele 12% i verdi. Japanerne har klart vært heldigere enn de var i det siste tiåret av det foregående tusenåret. Her tapte de 51%. Til tross for en formidabel oppgang på 51% hittil i år, har japanske aksjer gitt rundt null i avkastning siden tusenårsskiftet.

Kinesiske aksjer som alle skulle investere i på slutten av 2007 – selvsagt først etter en eventyrlig oppgang – har hatt en annualisert avkastning på 5.3% dette årtusenet. Kina hadde i 2007 et salgsbudskap som både var enkelt og logisk.

Kinesiske aksjer hadde steget 480% de siste to årene og kombinert med det omforente budskapet om at Kina var «motoren i verdensøkonomien», var det få investorer som viste reservasjoner mot en tilsvarende videre utvikling. Det har følgelig aldri vært tegnet så mye i kinesiske aksjefond som den gangen.

Hadde man orket å tenke over begge faktorene ville man ha sett at kinesiske aksjer var priset tilsvarende høyt som IT-aksjer var i år 2000. De som investerte i slutten av 2007 har idag mindre enn halvparten av pengene sine i behold.

Av dette ser vi at måletidspunkt og geografi er viktige parametre for at man skal kunne påberope seg noen form for sannhet i påstanden. Generaliseringen som gjøres betyr at påstanden er usann. Hverken måletidspunkt eller geografi har vist seg å være robuste parametre over tid.

Utviklingen i japanske aksjer på åtti- og nittitallet er et godt eksempel på dette.
nky80
nky90
Ser vi på passive investeringer – og selv med årets dramatiske fall – er det fortsatt gull som leder an med 11% annualisert avkastning i dette årtusenet.

Dette betyr at hadde du puttet pengene dine i gull ved begynnelsen av dette årtusenet, hadde avkastningen din idag vært på 328%. Oslo Børs har i samme periode gitt en avkastning på 186%.

Gull er ikke det eneste som har slått aksjer i denne perioden. Mange obligasjoner har klart det samme. Obligasjoner vil imidlertid bli viet oppmerksomhet i en annen blogg.

Går vi tilbake til den nevnte påstanden, kan man med rette spørre seg om det er dårlige regneferdigheter, uvitenhet eller ren uærlighet som er grunnlaget for denne. Gapet mellom avkastningen til gull og europeiske aksjer er så åpenbar at den kan vanskelig overses og følgelig burde vekke varsomhet når det gjelder generaliserende påstander og propaganda.

Hensikten med å skrive om dette er ikke å anbefale gull eller advare mot aksjer. Hensikten er å påpeke hva som har vært sant og hvordan hjernen vår lurer oss til å godta noe som ikke er det.

For samfunnets verdiskapning er det viktig at noen tar risikoen på å plassere sine sparemidler i aksjer. Det er imidlertid essensielt at man ikke er indifferent til hvor høyt disse prises. Er man det blir følgende destruktive for samfunnet.

Warren Buffett, som gjerne trekkes frem som en som har gjort det svært bra på aksjer, har blitt rik ved at han ventet til aksjene var ekstremt billige før han kjøpte. Han er også kjent for å selge dem når de er dyre. Begge deler på tvers av rådene til bransjeorganisasjonene for aksjesparing. I tillegg plasserer Buffett midlene sine i en rekke andre aktivaklasser, herunder hedgefond.

En annen metode som benyttes for å lure oss er at vi blir bedt om å se bakover når vi skal spare for fremtiden. Vi har nemlig mentalt sett lettere for å akseptere at det som vi vet har skjedd vil skje igjen, fremfor å ta bryet med å forsøke å tenke nytt. Dette finner vi logisk å gjøre når vi investerer samtidig som vi aldri ville ha latt oss lure til å ha øynene klistret i speilet på bilen vi kjører fremover.

Når vi kjører er det som er bak oss historie og det som er foran oss fremtiden. Vi ser derfor på veibanen, terrenget, været og annen trafikk etter signaler som kan hjelpe oss til å komme trygt frem.

Vi ville aldri sluppet rattet og satt oss i baksetet uansett hvor mange ganger påstanden om at «Ingen som har satt på cruise-kontrollen, sluppet rattet og satt seg i baksetet har blitt skadet på strekningen Oslo – Trondheim» hadde blitt gjentatt.

Moralen er derfor: «Investér på samme måte som du kjører bil – se fremover og avpass farten etter forholdene». Det er fortsatt ingen garantier for at du ikke bli skadet, men i det minste er det sunn fornuft og ikke en falsk påstand som da vil styre din økonomiske fremtid. Dette er spesielt viktig nå som du snart selv blir ansvarlig for utviklingen i din egen pensjon.
sx5t

Æres den som æres bør

onsdag, 4. desember, 2013

Det kommer neppe som en overraskelse for lesere av denne bloggen at forfatteren ikke er spesielt imponert over den norske analytikerstanden.

Årsakene til dette er at viktige momenter som ikke tjener formålet til analytikerne utelates (uærlighet) og at analyser ofte skrives kun med hensikt å markedsføre en på forhånd inntatt konklusjon (propaganda).

Kort sagt har de fleste analyser kun ett formål, nemlig å skape inntekter for finansinstitusjonen som har skrevet dem. Begrepet analyse er misvisende, det burde stått reklame. De fleste finansinstitusjoner, men ikke alle, synes naturlig nok at det er bra om kundene også tjener penger – men dette er allikevel sekundært.

Såkalte «analyser» synder systematisk mot pålegget om at kunder skal motta balansert rådgiving, uten at Finanstilsynet synes å bry seg når dette skjer i dette formatet.

Det er derfor gledelig å kunne fremheve DNBs oljeanalytiker Torbjørn Kjus for godt og grundig arbeid. Kjus hadde bakgrunn fra British Petroleum og Norsk Hydro før han ble ansatt som oljeanalytiker i DNB. Analysene hans holder den høyeste faglige standard og han kan måle seg med de aller beste oljeanalytikerne på verdensbasis.

Kjus tilhører ikke flokken av analytikere som forteller oss at trenden vil fortsette til uante nivåer hver gang disse har blitt overrasket av en kraftig bevegelse innenfor oljeprisen. Dette til tross for at sistnevnte metode er en sikker vinner når det gjelder å fange medias oppmerksomhet.

Kjus bruker tid på å samle inn data og gjør deretter grundig analyse av alle kjente faktorer. Deretter presenteres konklusjonen nøkternt og fri for de populistiske tendensene (biaser) vi er vant til å lese fra de fleste andre hold. Tall og bakgrunnsmateriale som Kjus legger frem er til å stole på.

En del av vår egen analytiske prosess er å sjekke fremlagte data via uavhengige kilder. Vi har aldri funnet feil i Kjus sitt grunnlagsmateriale. Dette er sjeldent og imponerende. Vi har av samme årsak ved flere anledninger benyttet ham som uavhengig kilde for å sjekke våre egne vurderinger eller data vi har innhentet fra annet hold. Dette ble senest gjort i forbindelse med denne investeringen.

Sist vi snakket med Kjus påpekte han at han forventet at Nordsjøolje ville fortsette å stige i forhold til den amerikanske oljen (WTI). Vi hadde selv sittet long Brent/short WTI som en hedge på oljeposisjonen det er lenket til i avsnittet over. Vi valgte denne sikringen i tilfelle Syria-konflikten utviklet seg verre enn vi forutså. Hvis så skjedde var det vår oppfatning at dette ville påvirke Brent-olje i større grad enn WTI.

Da vi snakket med Kjus hadde vi imidlertid tatt gevinst på begge posisjonene, men notert oss at Brent hadde fortsatt å stige videre i forhold til WTI. Differansen mellom disse to hadde tredoblet seg på kort tid og var nå kommet opp i $10 per fat. Kjus var imidlertid krystallklar på at dette ville fortsette og la frem sitt resonnement.

Til vår forkleinelse håpet vi, på basis av den raske stigningen vi nettopp hadde sett, at det ville komme et tilbakeslag før videre oppgang. Den kom et par slike, men ikke nok til at vi tok sjansen. Dermed gikk vi glipp av en nærmest eventyrlig videre oppgang på 90% i løpet av en måned. Nok en innertier fra Kjus.
wtibrent

Norges økonomiske «uavhengighet»

mandag, 2. desember, 2013

Den norske oljerikdommen har gjort at svært mange nordmenn føler at landet er uavhengig av økonomisk utvikling internasjonalt.

I det norske aksjemarkedet hører vi dette hele tiden. Mens verdensledere og sentralbanksjefer rundt på kloden er bekymret over den lave veksten og mangel på positive effekter fra de økonomiske stimulitiltakene, er forventningen at det norske markedet kun kan gå oppover.

Vi så det samme i 2000 og i 2008. Tro kan «løfte» fjell, men kun i en begrenset tid. I år 2000 klarte det norske aksjemarkedet å stige 3.2% samtidig som verdensindeksen for aksjer falt 14%. Det skulle derimot vise seg å kun være midlertidig.

Fra topp til bunn falt Oslo Børs 56.6% etter dot.com-boblen, mens MSCI-World Stock Index falt 51.9%. Det kan knapt kalles å være uavhengig av internasjonal utvikling.

I forbindelse med Finanskrisen toppet MSCI-World ut den 31. oktober 2007, mens Oslo Børs først gjorde det samme hele syv måneder senere. Også denne gangen skulle det vise seg at norske investorer led et større tap. MSCI-World falt 59.4% fra topp til bunn, mens den mer «solide» Oslo Børs falt 65.5%.

Det hører også med til historien at MSCI-World Stock Index hadde tatt igjen fallet allerede i april i år, fem måneder før den angivelig mer «solide» Oslo Børs.

Oslo Børs har i likhet med andre børser så langt klart å ignorere den svake økonomiske utviklingen påpekt i denne bloggen. Det samme kan imidlertid ikke sies om verdien av norske kroner.

Chartet under viser utviklingen i DJUBS råvareindeks sammen med den handelsvektede utviklingen i norske kroner. Utviklingen vises fra tidspunktet hvor stimulansetiltakene sluttet å virke på etterspørselen av råvarer.

Mulig dette kan være en wake-up call for de som fortsatt tror Norge er uavhengig av internasjonal økonomi.
djubstwi