Gjeld, støtte & markedsutvikling

I 1960 ga hver $1 i gjeldsvekst en vekst i BNP på $1. På 1980 og 1990-tallet var effekten på BNP-veksten blitt mer enn halvert. Idag er vi heldige om hver $1 i gjeldsøkning resulterer i en vekst i BNP på 10 cent.

Finansmarkedene er som i livet forøvrig; den avgjørende årsaken til at noe skjer blir først synlig for de fleste i ettertid. En annen egenskap som ettertiden har er å gjøre slik at årsaken fremstår som helt opplagt.

Innen begynnelsen av 2009 hadde selv de uten interesse for finans hørt om «Sub-Prime». Begrepet som beskriver amerikanske boliglånsobligasjoner med lav grad av sikkerhet. Mannen i gaten trengte i så måte ikke å føle seg lite opplyst. Mindre enn 12 måneder tidligere var begrepet fullstendig ukjent selv for de fleste som kaller seg finanseksperter.

Lenge etter at skaden var skjedd virket også gjeldskrisen i Europa som opplagt. Sannheten var imidlertid at misforholdet mellom størrelsen på gjeld og verdiskapning hadde blitt ignorert i en årrekke.

Selv ikke statsledere i verdens viktigste økonomier så skogen for bare trær. Angela Merkel hadde lagt sitt hat på hedgefond og utbasunerte de mulige negative effektene disse kunne ha på verdensøkonomien dersom man ikke vedtok strengere regulering. I 2007 kalte hun derfor inn G8 landene til et møte hvor strengere regulering ble vedtatt.

Dessverre for Merkel og Europa viste det seg at hun hadde hatt feil fokus. Mindre enn ett år senere imploderte det europeiske bankvesenet på grunn av høy gjeldsgrad og nettopp mangelfull regulering. I kjølvannet av dette skulle det i tillegg bli avdekket at reguleringen og overvåkningen hadde vært så neglisjert at en rekke av de største bankene i tillegg hadde svindlet og manipulert alt fra rentenivået til børskurser.

Merkels øyne skulle vise seg å ha vært så langt fra ballen at hun var ute av stand til å få med seg at Tysklands største bank ikke bare manipulerte rentenivået til euroen, men sågar også renten til fjernere økonomier som den japanske.

Chartet under er en god illustrasjon av årsak i ettertid. Vi kan enkelt se hvordan økningen av kjøp av verdipapirer på kreditt og den amerikanske sentralbankens støttekjøp sammenfaller med børsutviklingen.

Det vi på forhånd ikke visste var at økonomien skulle utvikle seg seg dårlig at man ville være nødt til å trappe opp disse kjøpene i slutten av 2012.

Nå står vi ved begynnelsen av 2014 og ikke bare skal støttekjøpene reduseres, men en rekke land har et akselererende behov for låne mer penger. Begge deler vil få en effekt på likviditeten i markedene.

Ikke bare kan man forvente lavere likviditet, men reduserte obligasjonskjøp vil også bidra til høyere obligasjonsrenter. Dette er normalt sett ikke positivt når det sammenfaller med et betydelig refinansieringsbehov i en periode med svak vekst.

Dette er selvfølgelig kjent for både statsledere og sentralbanksjefer, men man innser også at støttekjøp ikke kan gjøres i det uendelige. De har allerede vart lenger enn noen kunne ha forestilt seg. Selv de mest sindige sentralbanksjefer innrømmer at dette har vært et eksperiment og at konsekvensene er upløyet mark. Man kan også merke seg at ingen av dem heller er sikre på at de vil lykkes.

Det vi imidlertid allerede kan slå fast er at effektene på realøkonomien har vært langt svakere enn forventet.

Det er forøvrig ikke kun sentralbanker og spekulanter som har hatt gjeldsøkning i denne perioden. Også bedrifter har vært aktive med å låne penger. Det har eksempelvis aldri tidligere vært utstedt så store beløp i obligasjoner med lav sikkerhet som det var i 2013.

Bedriftene og meglerhusene har vært svært flinke til å utnytte et vindu i tid. Dette vinduet åpnet seg som følge av kombinasjonen av lave renter, investorer desperate etter avkastning, samt at det i tillegg hadde gått noen år siden forrige katastrofe.

Det har vært lett å oppta obligasjonsgjeld i en periode hvor sentralbankene har sørget for at markedet var oversvømmet med likviditet.

Bedriftenes gjeldsøkning kan imidlertid være positiv. Under siste finanskrise fikk både bedrifter og banker problemer fordi de ikke hadde skaffet seg stabil og langsiktig finansiering. En rekke sentralbanker ga banker tilgang til lån for at de skulle holde næringslivet i gang. Men på grunn av at krisen i bankene var større enn de hadde tilkjennegjort, beholdt bankene pengene selv. Kun en liten del ble lånt videre til næringslivet.

Klok av skade har derfor mange bedrifter idag skaffet seg finansiering utenfor og uavhengig av bankene.

I 2014 vil USAs sentralbank, som har bidratt mest, redusere likviditetstilførselen til markedene. Samtidig med dette vil USA og en rekke andre nasjoner samtidig selv ha behov for å låne penger for å finansiere sine underskudd.

Verdens ledende økonomier har ifølge Bloomberg alene behov for å refinansiere $7.43 billioner i gjeld i 2014. På grunn av oppgangen i lange renter, vil dette være langt dyrere enn ifjor.

Budsjettunderskuddene er riktignok redusert, men i gjennomsnitt fortsatt dobbelt så høye som de var i tiåret forut for finanskrisen.

Oppgangen vi nylig har vært vitne til i obligasjonsrentene er forøvrig den kraftigste vi har sett siden 2006.

De ovennevnte er faktorer man gjør lurt i å tenke over i relasjon til forventningene man har til utviklingen i 2014.

Én ting vi allerede registrerer er at de som selv har «penger på bordet» er villige til å betale suksessivt mer for å forsikre sine aksjeinvesteringer jo lenger vi kommer ut i året.

«Eksperter» som imidlertid kun risikerer andres penger fortsetter imidlertid med den største skråsikkerhet å hevde at endringene i terrenget ikke innebærer noen verdens ting.
debtacceleration



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Kommentarfeltet er stengt.