«Hva er det som går og går og aldri kommer til døren?»
Det kan synes som om mange mener «aksjemarkedet» er et naturlig svar.
Finanseksperter spår nemlig konsekvent at nedganger i aksjemarkedet minst er ett til to år frem i tid. Ikke bare det, men av en eller annen grunn kommer vi aldri nærmere dette tidspunktet.
Det hele minner om en av de første gåtene barn lærer og som er nevnt innledningsvis. For de som ikke husker det korrekte svaret på gåten, eller står fast på annen måte, er svaret «klokken» eller «tiden».
Ingenting hadde vært bedre enn om aksjemarkedet oppførte seg på samme måte. Faktisk blir man ofte fortalt at det gjør det.
Man får inntrykk at det er nærmest umulig å tape penger på aksjeinvesteringer bare man sitter lenge nok. Man glemmer at dette kun er en hypotese.
En hypotese som kan være riktig, men som også kan være feil. Vi har rett og slett ikke nok data for å si det med sikkerhet.
Økonomen John Maynard Keynes sa: «The market can stay irrational longer than you can stay solvent». Med det mente han at markedet kan både være irrasjonelt høyt eller lavt priset i lang tid av gangen.
Aksjer i internett og teknologiselskaper var irrasjonelt høyt priset på slutten av nittitallet. Oppgangen fortsatte imidlertid over tusenårsskiftet og ekspertene proklamerte selvfølgelig at en nedgang var minst ett til to år frem i tid.
Det spilte ingen rolle at det var umulig å regne hjem verdsettelsene av disse selskapene. Alt man så på var børskurser som steg og så forsøkte man å rasjonalisere dette fremfor å stille kritiske spørsmål.
14 år senere har investorer som satt på veldiversifiserte teknologiporteføljer fortsatt ikke fått pengene sine tilbake. I virkeligheten satt de færreste på veldiversifiserte teknologiporteføljer, men puttet i steden alle pengene sine i noen få «børsraketter» som gikk konkurs noen måneder senere.
Etter at aksjeboblen sprakk i Japan i 1990 har de som deltok i denne måtte se langt etter pengene sine. 24 år senere er det japanske aksjemarkedet over 60% lavere enn det var den gangen. De fleste japanere har siden ikke turt å spare i annet enn japanske statsobligasjoner. Disse gir idag en rente som er under 0.7% per år.
Kontrasten til den årlige avkastningen på 15% som aksjemarkedet hadde gitt dem i de 20 årene som ledet opp til toppen i 1990 er stor. Japanerne trodde som alle gjør etter en lang oppgang at kursene ville vokse videre inn i himmelen. De fikk i steden servert helvete.
Kina, som var det mest logiske man kunne investere i 2007, er syv år senere nesten 70% lavere enn toppen. Dette til tross for at landet fortsatt har en vekst andre store økonomier bare kan drømme om.
Også i 2007 kunne vi lese at ekspertene mente at en nedgang i kinesiske aksjer var ett til to år frem i tid.
Det er følgelig betryggende å lese at til tross for en usikker kinesisk økonomi, lav global vekst, redusert støtte fra sentralbanker og fare for krigsutbrudd i Ukraina er ingenting endret. Ekspertene som tidsmessig har bommet på samtlige tidligere nedganger kan nemlig forsikre oss at en eventuell ny nedgang fortsatt er minst ett til to år frem i tid.
«Det er følgelig betryggende å lese at til tross for en usikker kinesisk økonomi, lav global vekst, redusert støtte fra sentralbanker og fare for krigsutbrudd i Ukraina er ingenting endret.»Disse faktorene bygger opp mot en korreksjon i markedet.Det er jeg enig i.Hvor dyp eller langvarig den blir er etter mitt syn et åpent spørsmål.Det er dumt å si av «eksperter» at korreksjonen alltid ligger ett til to år fram(Hvem sier egentlig det?).Det er ikke noe bedre å si at nå har SP-500 gått to sykler på 262 dager.Det sier intet om sannsynligheten for en hovedkorreksjon nå.At hovedkorreksjonstidspunktet er et åpent spørsmål betyr at det er umulig å finne.Dybden og tidspunktet for neste korreksjon er det min påstand at ingen greier å finne ut.
Jeg mener Peter har rett i at vi står i sliuuten av et bull-marked. Siden Peter brukte Keynes som sitatkilde vil jeg bare sitere og kommenter i fra «Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger.» En fantastisk bok, som er den beste forklaringen til penger, renter og sysselsetting som jeg har lest. Om jeg har tolket det og husket det riktig, så sier han der at «på grunn av pengenes grenseverdi så vil aksjemarkedet gå i sykluser på 3-5 år.» Han går ikke dypere inn i syklusforklaringen på aksjemarkedet enn å skrive at det ville ha krevd en bok i seg selv. Det er svært komplisert og sammensatt. Han forklarer mye ved hjelp av matematikk, men som han skriver. «Algebraiske formler krever i stor grad at de enkelte elemen er eksplesit uavhengige av hverandre. Det er de ikke i det virkelige liv, så derfor er mye av moderne økonomisk teori bare oppspinn» Kaynes selv mistet store verdier i 29 og i 37. Han var jo lite likt for sin skarpe tunge, men jeg beundrer «Snout,» som var kallenavnet hans på Eton, stipend selvsagt, for han var jo ingen dumskalle. Moralen er: Peter kan ha rett, noe som jeg mener, men han kan også ta feil, fordi det er så mange uforutsatte faktorer som gjensidig påvirker hverandre.