Nyttårsutfordringen

«Skill is successfully walking a tightrope over Niagara Falls. Intelligence is not trying». -Marilyn Vos Savant

Slutten av året nærmer seg med stormskritt og med det startskuddet for prognoser for aksjeåret 2015.

Erfaringsmessig vil prognosene være for en videre oppgang på 20%. Dette synes å være meglerhusenes årlige default-verdi uavhengig av økonomisk utvikling, inntjening, rentenivå, oljepris, norske kronen eller andre variabler.

Det kommer ikke som noen overraskelse når jeg hevder at de siste 5 årene, takket være kvantitative lettelser, har vært fantastiske for aksjer. I løpet av disse årene har den annualiserte avkastningen vært på 11%. Denne stiger til 18% hvis vi måler over 6 år, men faller til kun 2.5% hvis vi måler den over 7 år. Dette er alene verdt å tenke over.

Måler vi den annualiserte avkastningen siden tusenårsskiftet har denne vært på 7.9%. Det er verdt å merke seg at aksjemarkedet i løpet av disse 14 årene halverte seg ved to anledninger. I realiteten skjedde dette i løpet av de første 8 årene.

Det er mulig at påstanden om at aksjer gir høyere avkastning enn noen annen spareform en dag vil vise seg å være sann. Men det skal i det minste sies at man utvilsomt må være forberedt på å tåle betydelig nedgang og motgang for å komme til en slik konklusjon. Bare spør japanerne. Det japanske aksjemarkedet er etter 24 år fortsatt er under halve verdien av hva den var i 1990.

Det er overhengende sannsynlig at 2015 vil være et mer volatilt år enn de tre årene vi nettopp har lagt bak oss. Årsaken til dette er ulikheten mellom både land or regioner hva angår økonomisk utvikling samt at de finansielle støttetiltakene ikke lenger er synkroniserte.

Sistnevnte tiltak har vært globalt koordinert fra slutten av november 2011 og frem til sist måned hvor amerikanerne avsluttet sitt program. Nå går vi en ny tid i møte.

Samtidig som USA avsluttet sine tiltak var Japan tvunget til å øke sitt program radikalt. Senere har både svakere utvikling i Europa og Kina signalisert nødvendigheten av å øke tiltakene også her.

Dekoblingen mellom land og regioner vi idag ser er et bevis på økonomiske vekstforskjeller. Det samme er den skjulte «devalueringen» av valutaer som finner sted i et forsøk på å forbedre enkelte lands konkurranseevne. Det globale fallet i viktige råvarer som jernmalm, kobber, olje og kraft forteller om sviktende etterspørsel som følge av lavere økonomisk aktivitet.

Forskjellen i utvikling både innenfor og mellom markeder vil øke som følge av dette. Dette betyr at strategier som tjener på høyere volatilitet vil (etter en rekke år med lav avkastning som følge av sentralbankmanipulasjon) igjen komme til sin rett.

Sparere som ønsker mindre svingninger enn det som historien har vist å være normen fra rene aksjeinvesteringer, vil få et dilemma. Frem til nå har disse investorene kunne putte deler av sin formue i obligasjoner og gjennom dette oppnå gode diversifiseringseffekter.

Idag er imidlertid situasjonen en annen ettersom obligasjoner ikke har det samme potensiale for avkastning som ved tidligere kriser. Årsaken til dette er at rentenivået er rekordlavt, noe som begrenser muligheten for kursstigning i obligasjoner. Faktisk er det for første gang på svært lang tid at det finnes mulighet for at man kan oppleve samtidig kursfall i begge disse aktivaklassene.

Uten mulighet til å senke rentenivået særlig lenger reduseres effekten av å diversifisere med obligasjoner. Dette som følge av at det man kan tjene på obligasjoner nå vil være vesentlig mindre enn tidligere i forhold til et tapspotensial i aksjer.

Alternativet er at man enten reduserer andelen aksjer eller finner noe annet enn obligasjoner å diversifisere med. Dette er krevende.

Oljefondet har valgt å kjøpe eiendom for en del av sine penger. Det er imidlertid ikke gitt at dette virker verdibeskyttende på kort sikt. Etterspørselen etter eiendom og gjennom det prisen man er villig til å betale for disse, faller gjerne ved usikkerhet og nedgang i finansielle aktiva. I tillegg er likviditeten langt lavere enn i aksjer og obligasjoner.

Utfordringen ligger først og fremst i å finne noe som er forutsigbart og robust. Hedgefond hevder at de er det, men dette er en altfor generaliserende påstand til at den kan oppfattes som en absolutt sannhet.

En rekke hedgefondstrategier enten korrelerer med økonomisk utvikling – og dermed aksjemarkedet når det virkelig gjelder – eller har en tendens til å øke sin korrelasjon til aksjemarkedet jo lenger en oppgangstrend i sistnevnte varer. Årsaken til sistnevnte er materiale for en egen blogg, det samme er hvilke muligheter som idag finnes for reell diversifisering.

Det er greit for investorer som Oljefondet og Jim Rogers å ha en strategi om bare å kjøpe mer når kursene faller. Disse har ikke bare dype lommer og ingen gjeld, men også svært lang tidshorisont. Tilhører man man ikke denne gruppen bør tankene nå kanskje gå til hvordan man skal håndtere større svingninger og en mer usikker fremtid.
bnp



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

1 kommentar to “Nyttårsutfordringen”

  1. Cato sier:

    Sanksjonene lager en større sjanse for WW3. Fordi det går over i en krig om oljepris. Nå er oljeprisen omtrent 70 petrodollar, hvem vet hvor langt ned den skal droppe?

    Det var Ronald Reagen som avtalte LAV oljepris med OPEC. Resultatet var at Sovjet gikk konk i 1986. Det er det samme man prøver på nå. Reprise.

    Men er det Russland+OPEC som vil kjøre USA og vesten konk, eller er det USA+OPEC som vil ta knekken på Russland? Vil petrodollar til slutt bryte sammen?

    Dette er et farlig spill:
    http://wp.me/p3uvTQ-1l
    Tredje verdenskrig er ingen umulighet.