Arkiv for mars, 2016

Markedet slo 86% av aktive forvaltere

torsdag, 31. mars, 2016

«The important thing in science is not so much to obtain new facts as to discover new ways of thinking about them.» -Sir William Bragg

Ifølge en studie gjort av Standard & Poors, gjengitt i Financial Times, mislykkes hele 86% av europeiske fondsforvaltere å slå aksjemarkedet over en periode av 10 år.

Forvalterne det her er snakk om er aksjeforvaltere som har aktivt mandat. Disse tar seg bedre betalt for nettopp å slå markedet gjennom aktiv handling.

Gjennom egen dyktighet mener de aktive forvalterne at de kan finne vinneraksjene innenfor en indeks, unngå taperne eller begge deler. Alternativt kan de forsøke å «time» markedet gjennom å redusere porteføljen når markedet faller.

Dessverre klarer de færreste å gjøre dette i praksis.

Nederlandske forvaltere er håpløse. Der klarte nemlig ingen av de aktive forvalterne å slå aksjemarkedet. I Sveits mislyktes 95%.

Statistikken er ikke mer oppløftende i andre regioner. I USA var det 98.9% av forvaltere som ikke slo indeksen. I fremvoksende markeder var prosenten 97%, mens den var 97.8% for aksjefond med globalt mandat. S&P baserte sine konklusjoner på data innhentet fra 25.000 aksjefond.

Ifølge konsulentselskapet Deloitte tar de aktiv forvaltede europeiske aksjefondene i gjennomsnitt 1.5% i årlig forvaltningshonorar (klart lavere enn hva man tar i Norge). Passive fond tok i gjennomsnitt 0.6% i årlig forvaltningshonorar.

Forvaltere tjener med andre ord 9 millioner kroner mer per milliard kroner de forvalter «aktivt» fremfor passivt.

Denne elendige statistikken til tross, 70% av nytegninger går allikevel til aktivt forvaltede fond(?).

Det er ikke mange årene siden det var slik at «uavhengige» finansrådgivere i Norge ikke ville anbefale kundene sine fond som ikke hadde både høye tegningsgebyr og forvaltningshonorar. Årsaken til dette var egeninteresse hos rådgiverne. De fikk nemlig hele tegningsgebyret og halve forvaltningshonoraret.

Kriteriet for fondsutvelgelsen var høye kostnader, ikke god avkastning. Jo mer kunden betalte i honorarer, desto mer tjente rådgiveren.

Finanstilsynet, som har som oppgave å sørge for rettferdig behandling av investorene, satt med hendene i fanget i over 20 år før det europeiske MiFID-regelverket tvang dem til å gripe inn.

Selv idag med et strengt regelverk, er rådgivingen sjelden helt nøytral. Ulike former for goder som kurs, reiser og gaver påvirker fortsatt forvalterutvelgelsen og sørger for at konkurransen om investormidlene ikke utelukkende er kvalitativ.

Det er verdt å merke seg at S&P-studien kun tar for seg avkastning. Den vurderer således ikke om de 14 prosentene som slo indeksen påførte investorene høyere risiko enn indeksen. I svært mange tilfeller er nemlig dette forklaringen.

Dette kan man se i aksjekonkurranser så vel som i forvaltningsresultater. Vinnere i oppgangsperioder utmerker seg som taperne når markedet faller.

Dessverre får ikke media like mange leserklikk hvis de skriver om dette, sammenlignet med når de påstår at den aktive forvaltningen Oljefondet ikke har produsert merverdier.

Det spiller ingen rolle at sistnevnte sannsynligvis er en av verdens mest etiske og edruelige forvaltere. Ei heller at det er en enorm utfordring i seg selv å forvalte midler så store at det alene påfører merkostnader.

Balansert omtale av risikoelskende forvaltere ville sannsynligvis gjøre at disse ble avslørt og trakk seg fra media, men dette er det siste media vil. En nedgang i annonseinntekter fra private forvaltningsforetak likeledes.

Det er oppsiktsvekkende få investorer og rådgivere som er opptatt av hvordan «reisen» frem til den endelige avkastningen blir. Innstillingen når det gjelder penger synes å være «at det vil helst gå bra».

Ser man det på en annen måte, tror jeg at de fleste ville foretrekke å reise med ColorLine fremfor den samme turen i en 20 fots RIB. Begge kan få deg til Kiel, men opplevelsene vil være vidt forskjellige.

S&P påpeker at det finnes dyktige forvaltere der ute, men de er i fåtall og langt færre enn markedsføringen vil ha oss til å tro.

Erfaringer og krav høstet fra forvaltningen av oljepengene burde komme alle til gode. Det er merverdier i å overføre disse til den private forvaltningsbransjen.

Det er ingen grunn til at den private forvaltningen av folks sparepenger skal holdes til en lavere kvalitativ og kvantitativ standard enn den vi setter for den offentlige forvaltningen av våre pensjonsmidler.

Imidlertid er det slik at verken den norske fondsbransjen eller Finanstilsynet ønsker dette. Resultatet ville sannsynligvis stilt begge i forlegenhet.

RIB

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Valutalån er ikke risikofritt!

fredag, 18. mars, 2016

Valutamarkedet er verdens overlegent største finansmarked med en daglig omsetning på over $5 billioner. Det er også regnet som det vanskeligste markedet å tjene penger i.

I valutamarkedet konkurrerer du mot storbankene som kjenner til ordre som vil påvirke kursene, verdens største hedgefond, tusenvis av algoritmestyrte datamaskiner, samt et hav av andre heltids tradere.

24 timer i døgnet, fem dager i uken søker disse etter muligheter for å tjene penger i verdens mest konkurranseutsatte finansmarked.

Det er derfor noe av et mysterium at folk fra helt andre yrkesgrupper enn finans er overbevist om man kan høste lettjente penger i valuta.

Denne uken kunne vi lese om to familier som valgte å spekulere i valuta da de kjøpte en fritidsbolig i utlandet. I stedet for billig finansiering, endte låntagere med en gjeldsøkning på over 80%.

Dette er selvfølgelig dramatisk og tragisk, men dessverre ikke unikt.

Gjennom årene har jeg ikke tall på hvor mange henvendelser jeg har fått fra både private og bedrifter som har tatt opp valutalån som har gått feil.

Hensikten med denne bloggen er ikke å ta side i den nevnte saken. Målsettingen er å objektivt se på hvilken risiko kontra mulig gevinst man påtar seg ved valutalån.

Utgangspunktet for å oppta et lån i en fremmed valuta er at man håper på lavere renter, kursgevinst eller begge deler.

Greit nok.

I tilfellet nevnt i avisen hadde låntagerne sannsynligvis inntekter i NOK (siden de bodde i Norge). En fritidseiendom var kjøpt i Frankrike, noe som gjorde at de hadde en eiendel som var notert i euro. Med eksponering i norske kroner og euro ville det ha vært naturlig å vurdere finansiering i en av disse to valutaene.

Men kjøperne valgte en tredje valuta, sveitserfranc, til finansieringen. Her hadde man ved inngåelsen ingen eksponering. Det var følgelig ren spekulasjon.

Rentefordelen ved å låne i sveitserfranc fremfor euro varierte mellom 2.6% og 0.1% i perioden. I gjennomsnitt var besparelsen rundt 0.6%.

Jo mindre rentefordelen er desto mer ren kursspekulasjon er det å låne i utenlandsk valuta.

De årlige svingningene (volatiliteten) i kursforholdet EUR/CHF lå relativt stabilt rundt 5.5%. Dette tilsier at man kunne risikere å tape nesten åtte ganger rentebesparelsen i et «normalår».

I to av årene er rentebesparelse så lav som 0.15%. Det utgjør 1/36 av volatiliteten. Misforholdet mellom risiko og gevinst er så stort at det er vanskelig å fatte at noen er villige til å ta denne.

Euroen faller jevnlig mot sveitserfrancen hele perioden og det hele må ha vært som å lese en Alistair McLean thriller. Fortellingene til McLean ble mer skremmende for hver side man leste.

Også norske kronen, hvor man hadde inntektene sine, faller mot sveitserfranc. De historiske svingningene mellom disse to valutaene er rundt 11% per år. Det årlige volatiliteten har dermed vært over seks ganger rentebesparelsen etter marginer.

Situasjonen for de med lån i sveitserfranc og annen utenlandsk valuta forverrer seg ytterligere da oljeprisen begynner å rase. Mot slutten av 2014 har oljeprisen falt 50%. De fleste jeg har snakket med har allikevel blitt sittende i håp om at økonomiske lover akkurat denne gangen skulle oppheves.

Noen måneder senere inntreffer en katastrofe som ville ha vært en utfordring selv for den tidligere nevnte forfatter å komme opp med. Den Sveitsiske Nasjonalbanken gir opp sine bestrebelser på å holde sveitserfrancen svak.

Det er ikke i etterpåklokskapens lys at spørsmålet om det var fornuftig å ta så mye risiko for å oppnå en knøttliten rentebesparelse stilles. Denne bloggen har tatt opp risikoen ved valutalån i en årrekke. Årsaken har vært at den potensielle risikoen ikke har stått i forhold til den mulige gevinsten.

Tar man risiko i en valuta uten kommersiell forankring, aksepterer at mulig gevinst er liten i forhold til risikoen man løper og ignorerer alle faresignalene, kan man vanskelig kalles annet enn svært risikovillig.

Hadde de i stedet for eiendom i Provence valgt eiendom i landet lenger nordøst, ville verdiene deres vært intakt. Det samme ville de vært hvis de hadde lånt i euro.

Risk

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hvis renten <0, stopp!

torsdag, 10. mars, 2016

Stadig flere land utsteder nå statsobligasjoner som har negativ rente. Dette betyr at hvis du investerer i disse obligasjonene, så betaler du en årlig rente til utsteder og ikke omvendt.

Sagt på en annen måte, betaler du andre for at de får låne pengene dine.

Dersom du er ved dine fulle fem og velger å gjøre dette, er det selvsagt ingenting i veien for det. Du må gjerne betale meg for at jeg låner pengene dine også. Jeg vil selvsagt stille sikkerhet for beløpet.

Er du derimot en pensjonskasse som blir betalt for å gi pensjonistene en årlig avkastning som de skal leve av, er problemet langt større.

Negativ avkastning betyr at kassen krymper for hver dag som går. Dette vil de fleste oppfatte som galt rent intuitivt, men pensjonsforvaltere er ikke som andre investorer. De er betalt for å følge et mandat, ikke for å tenke.

Hvis mandatet sier at de skal følge en indeks, så følges denne indeksen. At ingen så for seg negative renter da mandatene ble fastsatt understreker nok en gang hvor vanskelig (les: umulig) det er å ha noen formening om hva fremtiden bringer.

Fokus har isteden vært på hvordan man kunne få enkel og billig forvaltning med minst mulig ansvar for resultatet. Har man akseptert at man skal være allokert i henhold til en indeks, er forvalterjobben utrolig enkel og ikke minst lønnsom. Alt disse forvalterne trenger å gjøre er å gi en bank eller et meglerhus i oppdrag å kjøpe obligasjonene som indeksen inneholder.

Én enkel setning om at hvis renten er <0 så skal man ikke kjøpe disse obligasjonene, ville ha vært nok. Én enkel setning.

I mangel av en slik setning fortsetter man å kjøpe obligasjoner selv om det betyr at man betaler for å låne bort penger. Finanstilsynene har beordret dem til å lukke øynene for alternativer.

På samme måte som da oljeprisen falt fra $120 til under $90 fatet, ser man ikke negative renter idag som urovekkende. En oljepris under $90 var nærmest som en trykkfeil å regne. Den ville raskt bli rettet opp og alt ville være bra. Ingen grunn til å reagere.

Idag sitter pensjonskasser fortsatt med obligasjoner som ble kjøpt da renten var på et høyere nivå og har samme innstilling.

Problemet er bare at for hver dag som går nærmer disse obligasjonene seg forfall. Ved forfall må nye obligasjoner kjøpes for pengene. Disse obligasjonene har idag renter som er nær null eller verre.

Avkastningen på pensjonistenes penger minner om Titanics undergang. Den synker mens festen fortsetter på alle dekk. Alternative investeringer og investeringsstrategier har nærmest blitt utelukket for å spare finanstilsyn og forvaltere fra jobben med å måtte lære seg noe nytt.

I likhet med oljeprisfallet går dette sikkert over bare de lukker øynene lenge nok.

Hvis dagens pensjonsforvaltere, sentralbank- og tilsynssjefer er heldige har andre overtatt ansvaret når regningen kommer på bordet.

Titanic

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS