Arkiv for september, 2016

Modelldrevne fond forklart

tirsdag, 27. september, 2016

Konkurransen om å forvalte kundemidler har blitt merkbart hardere de siste to årene. Lave renter, dyre aksjer og redusert volatilitet har medført svak avkastning for aksjer og et etterhvert vesentlig redusert potensiale for obligasjoner.

Når investorer oppdager at de årlige forvaltningshonorarene overstiger avkastningen de får, annet enn i korte perioder, er det naturlig at vil forsøke å få redusert sine faste kostnader.

For de fleste forvaltere kommer dette imidlertid på et meget dårlig tidspunkt. Kostnadene med å drive forvaltning har nemlig aldri vært høyere enn de er idag.

Noen lyspunkter finnes det riktignok. Mens en rekke fondskategorier har vært utsatt for kundeflukt, har det gått mange hus forbi at én forholdsvis lite kjent kategori har hatt motsatt utvikling. Dette er kvantitative fond – fond drevet utelukkende av matematiske modeller.

Den økende interessen for denne type fond er forankret i tre ting: Fondene innenfor kategorien har i det stille levert svært god avkastning over flere tiår.

For det andre har man merket seg at de fortsetter å levere positiv avkastning til tross for at resten av bransjen sliter.

For det tredje er stadig flere investorer blitt bekymret over prisingen i aksje- og obligasjonsmarkedene og søker derfor etter alternativer.

Denne etterspørselen har fått en del forvaltere til å kaste seg rundt og hevde at de også egentlig driver med kvantitativ forvaltning. Investorer bør følgelig være på vakt for «etterligninger».

For å beskrive noe av hva kvantitative fond driver med, har forvaltningsforetaket Man AHL laget en videoserie over temaet.

Fondet AHL har forøvrig vært inkubator for to av verdens mest kjente hedgefond. Fondet ble i sin tid startet av tre tyveåringer, Michael Adams, David Harding og Martin Leuck. Alle tidligere studenter ved universitetene Oxford eller Cambridge.

Resultatene til AHL fanget oppmerksomheten til forvaltningsforetaket Man Group. Man Group har sine røtter i råvaremarkedet (ED & F Man). Man Group spesialiserer seg på alternativ forvaltning (hedgefond), har rundt 1000 ansatte verden over og nærmere $80 milliarder under forvaltning.

I perioden 1989 til 1994 kjøpte Man Group opp AHL. Samarbeidet skulle imidlertid vise seg å ikke være så vellykket og to år senere hadde de tre gründerne forlatt fondet.

I 1997 startet Michael Adams hedgefondet Aspect Capital og David Harding startet Winton Capital. Begge er idag verdenskjente hedgefond. Sistnevnte er omtalt flere ganger av denne bloggen. Martin Leuck valgte en annen retning. Han startet et band.

AHL skiller seg fra de beste kvantitative fondene ved at de primært er trendfølgende og har betydelig lenger tidshorisont på sine investeringer enn de fleste kvantitative fond. Dette plasserer AHL først og fremst i kategorien «CTA», fremfor «quant».

I rettferdighetens navn skal det imidlertid sies at AHL også benytter modeller som ikke er trendfølgende. Disse har imidlertid en lavere porteføljevekt.

Det er følgelig viktig for investorer å forstå at de kvantitative fondene som ofte nevnes i den internasjonal finanspressen, henter sin avkastning fra andre og mer komplekse strategier enn trendfølging.

Uansett kan det være av interesse for investorer og markedsinteresserte som ikke kjenner til denne type fond å få et innblikk i deres tankesett og modeller.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Kinderegget fra helvete

mandag, 12. september, 2016

Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.

Fredagens kombinerte kursfall i aksjer og obligasjoner har, etter internasjonale medieoppslagene å dømme, skremt investorer verden over.

Med et kursfall på 2.45% på amerikanske S&P-500 er dette, med unntak av dagen etter Brexit-avgjørelsen, det største daglige kursfallet på 6 måneder. Det er også den største daglige kursbevegelsen (fra topp til bunn) basert på samme kriterier.

Går man tilbake til tiden før sentralbankene sydde puter under armene på spekulanter, var ikke slike bevegelser ekstraordinære i det hele tatt.

Når forventninger langt oversteg realiteter, var det helt naturlig at aksjekursene (forventningen) ble nedjustert til de gjenspeilet realitetene. Dette var ansett som sunt både for økonomien og spekulanter å forstå at høy risiko kunne medføre tap.

Dette virket fornuftig også for å unngå at bobler ble for store. Ingen ønsket en replay av tredveårene.

Mangel på politisk og regulatorisk handlekraft i forkant av finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen gjorde imidlertid at disse krisene rammet samfunnet langt hardere enn de burde.

For å dekke over skadene, utvanne ansvaret og forskyve smerten har sentralbanker blitt instruert til å støtte opp finansmarkedene gjennom kjøp av verdipapirer. Dette kalles kvantitative lettelser.

Hensikten med sistnevnte var å senke renten slik at sparere tok pengene sine ut av banken og puttet dem i mer risikofylte investeringer som eiendom, obligasjoner og aksjer.

Dette skulle stabilisere vaklende markeder og forhåpentlig medføre at bedriftene investerte denne kapitalen fornuftig slik at det igjen ble skapt vekst.

Andre investeringsalternativer besluttet myndighetene i praksis å forby for alle andre enn de med nok midler til at de ikke lar seg diktere.

Konsekvensen av denne konsentrerte kjøpekraften er at vi idag fortviler over rekordhøye eiendomspriser, biter negler på grunn av høye aksjeverdier og sitter med obligasjoner som til og med kan ha negativ rente.

Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.

Med dagens lave renter og tilhørende mangel på risikokapasitet, er det idag svært mange pensjonskasser som ikke vet hvordan de skal klare å levere pensjonen de har garantert overfor sine kunder.

Et kraftig aksjefall vil være katastrofalt for disse.

Det samme vil skje dersom det kommer en betydelig renteoppgang, ettersom dette vil medføre et kraftig verdifall i kursen på alle fastrenteobligasjonene de sitter med.

Et kraftig fall i både aksje- og obligasjonskurser vil være spesielt negativt ettersom dette også vil kunne lede til lavere risikovillighet. Dette vil være hemmende for forbruket, noe som kan få boligkjøpere til å sette seg på gjerdet.

Hvis det er riktig som det skrives, at spekulanter utgjør en stor del av kjøperne i boligmarkedet, vil det ikke i en slik situasjon ta lang tid før vi ser dette markedet vakle også.

Et samtidig fall i verdien på aksjer, obligasjoner og eiendom vil idag fremstå som et Kinderegg laget i helvete. Et Kinderegg verken finanspolitikere eller de regulatoriske myndighetene vil ønske å ta ansvar for.

Kursfallet skal følgelig ikke bli særlig dypt før de som har tatt høy risiko kommer til å forlange at myndighetene bruker ytterligere av samfunnets midler for å hjelpe dem.

Forankret i at det alltid er liten politisk vilje til å innrømme feil, er det derfor mest sannsynlig at enker og faderløse skattebetalere nok en gang tildeles oppdraget med å redde spekulantene og de formuende.

new-york-minute
Financial Times videoen over «The New York Minute» kan sees her.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Folkeopplysningen II

fredag, 9. september, 2016

«The highest form for human excellence comes from questioning yourself and others.» -Sokrates

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK stiller spørsmål ved alminnelig oppfatning og plukker fra hverandre etablerte sannheter.

Programleder Andreas Wahl gjør en god jobb med å utfordre både temaer og intervjue personer. Kvaliteten har også økt fra program til program.

Ikke minst var det morsomt å høre at «forskningen» justisministeren støttet seg på når det gjaldt farene ved bruken av cannabis sammenlignet med bruken av alkohol ikke var forskning i det hele tatt.

To av forskningsrapportene viste seg å være artikkel fra en avis og en tilsvarende fra et blad. Den tredje var riktignok en forskningsrapport, men omhandlet et annet tema noe annet. Justisministerens siste «forskningsrapport» var en upublisert eksamensoppgave skrevet av en svensk student i medisin.

Det første programmet til Wahl tok for seg bøker og foredrag som omhandler motivasjon og selvhjelp. Her ble det påstått at alt egentlig var bortkastet.

Man kunne imidlertid ha sagt det samme om lærebøker i skolen, forelesninger på universitetet eller enkle beskjeder vi mottar. Lærdom må repeteres for at vi skal huske den.

En annen metode er å knytte lærdom til en sterk emosjonell opplevelse.

Man hører eksempelvis ikke noen svare «husker ikke» hvis du spør dem om de noengang har gått på glødende kull.

Man får heller ingen forbedring eller nytteverdi dersom man ikke øver etter å ha lest en bok om løping, sjakk eller andre temaer som utfordrer oss fysisk eller mentalt.

Det er sikkert riktig at det finnes en del dårlige bøker om selvhjelp i bokhandelen, men selv den beste boken blir lite verdt dersom leseren ikke praktiserer den nye kunnskapen.

Slike bøker handler tross alt om å bli bevisst, målrettet og deretter gjøre en innsats. Hvis man ikke gidder å gjøre det siste, er det neppe bøkenes skyld at man ikke får resultater.

Faktisk er det en «naturlov» (homeostasis) som sier at ting vil regulere seg tilbake til sin opprinnelige tilstand dersom de ikke fortsetter å bli påvirket.

Når det gjelder den tidligere omtalte episoden om økonomisk fremsynthet, er dette intet nytt at det er mest sannsynlig at disse er verdiløse.

Grunnen til at vi, til tross for denne kunnskapen, stadig plages av prognoser i media er at disse trenger noe sensasjonelt å skrive om.

Mediene måler hva folk liker å lese og bruker dette til å lage flere oppslag om de samme temaene. Dette betyr at de fleste lesere liker å lese om ting som er tull og tøys, som f.eks spådommer om aksjer som snart vil doble seg i verdi.

De som fremsetter slike prognoser er de første til å innrømme at de ikke er i stand til å forutsi fremtiden.

Prognosene er med andre ord ren underholdning fordekt som finans. Dette selger aviser og sørger for kurtasjeinntekter.

En opplagt vinn-vinn situasjon både for media og finansbransjen.

motivation



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Folkeopplysning 101

fredag, 2. september, 2016

“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.

Virtue income



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS