Arkiv for oktober, 2017

Slike banker vil vi visst ha

fredag, 27. oktober, 2017

Barclays Plc, Storbritannias nest største bank, la i går frem et mindre godt resultat. Markedet reagerte momentant med en kursnedgang som reduserte bankens markedsverdi med over £2.6 milliarder.

Studerer man resultatet vil man se at det er særlig bankens tradingvirksomhet som er blitt rammet.

Inntektene fra handel med valuta, renter og råvarer falt med hele 34%.

Tatt i betraktning av at banken er bøtelagt for å ha svindlet kunder i de to første, samt saksøkt av et stort fond for å ha blitt svindlet av banken i råvarehandel – er det nær uforståelig at myndighetene lar denne banken overhode få fortsette innenfor disse områdene.

En hvilken som helst annen type aktør ville ha blitt bortvist fra markedet for evig tid og med største sannsynlighet endt i fengsel.

Det er også et poeng at det først og fremst er amerikanske myndigheter som virkelig «tar» denne banken for sine mange lovbrudd.

Noen av disse lovbruddene, som manipuleringen av strømpriser, har kun foregått i USA. Her måtte Barclays gi fra seg gevinsten og betale en bot på $105 millioner.

Svindelen i valutahandelen har imidlertid vært internasjonal ettersom den har foregått ved hjelp av handelssystemet som banken tilbød sine kunder verden over. Norge inkludert.

Datasystemet var programmert slik at dersom en kunde fikk umiddelbar gevinst på en valutahandel, stjal banken gevinsten.

Takket være datakoden var dette enkelt å dokumentere. Det amerikanske justisdepartementet, som av en eller annen grunn var de som reagerte, slapp dermed en kostbar rettssak med bortforklaringer og hukommelsestap.

Amerikanske myndigheter kunne etter en kort vurdering ilegge banken en bot på $150 millioner. Det som stod i grov kontrast var at europeiske myndigheter ikke fant det påkrevet å følge opp på vegne av alle de europeiske pensjonskasser, bedrifter og fond som hadde blitt svindlet på samme måte.

Om det er misnøye med europeiske myndigheters opptreden som er årsaken vites ikke, men amerikanske myndigheter har nettopp gått til det uvanlige skritt å saksøke Barclays over rentesvindelen (Libor) i en britisk domstol.

Amerikanske myndigheter er tydeligvis ikke fornøyd med størrelsen på boten på $100 millioner som allerede er betalt til en gruppe av 40 amerikanske stater, eller på de £290 millioner i bøter som britiske tilsynsmyndigheter har ilagt banken for Libor-svindelen.

Akkumulerte bøter de senere årene er imidlertid langt mindre enn straffen som markedet ga banken gjennom dagens kursfall.

Det hører også med til historien at både amerikanske og britiske myndigheter etterforsker Barclays for andre forhold. Hva dette dreier seg om skal visstnok opplyses om i desember.

Det er slike finansinstitusjoner vi som samfunn verner om.

Kapitalismen er og blir sin egen verste fiende.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Nobelprisen i tull?

tirsdag, 24. oktober, 2017

Den 13. episoden av «Tid er Penger» handler om Black Monday og tar naturlig for seg deler av dagens bloggtema. Podcastserien som nå totalt er avspilt 200.000 ganger er tilgjengelig her.

“We seem to be living in the riskiest moment of our lives, and yet the stock market seems to be napping.” -Richard Thaler, Nobel laureate

Det er vanskelig å ikke gjøre noen refleksjoner over årets tildeling av Nobelprisen i Økonomisk Vitenskap. Prisen gikk til Richard Thaler for hans arbeid i «behavioural finance» (psykologi som forklaring på adferd i finansmarkedene).

Tildelingen ble hyllet av eksperter i finans, økonomi og psykologi, samt samfunnet forøvrig.

Det som står i kontrast til denne tildelingen, er at vi som samfunn samtidig velger å ignorere nettopp det som Thaler oppdaget og er talsmann for.

Vi hyller med andre ord oppdagelsene til Thaler, men ønsker ikke å anvende dem.

Et godt eksempel på dette er alle som idag er betalt for å stå frem i media og fortelle oss at det ikke er noen risiko forbundet med å kjøpe aksjer på dagens nivåer.

Dette skjer ikke bare på tvers av Thalers meninger. Man velger også å avvise et hav av anerkjente eksperter som nå maner til forsiktighet. Blant disse er sjefen for verdens mest kjente investeringsbank, Goldman Sachs, og sjefen for IMF.

Andre med samme innstilling er en rekke meget erfarne og velrenommerte finansaktører. Felles for disse er at de har lykkes med å navigere sine egne og andres penger uskadet gjennom tidligere finanskriser.

Advarslene til tross er det idag «eksperter» som innrømmer at de mangler erfaring vi blir bedt om å lytte til.

Dette er som å be oss ta kjøretimer fra noen som aldri har kjørt bil.

Den meget erfarne forvalteren, David Harding, oppsummerer dagens eksperter for å være «long on self-belief and short on experience».

David Harding har forvaltet Winton Capital i 20 år. Til forskjell fra 99% av andre forvaltere har Winton tjent penger for sine investorer i samtlige kriseår (1997-Asia, 1998-LTCM, 2000-dot.com, 2001-World Trade Centre, 2007 & 2008-finanskrisen og 2011-gjeldskrisen i Europa).

Winton Capital har tjent penger for sine investorer i 17 av sine 20 leveår og har i underkant av $30 milliarder til forvaltning. Av de tre årene hvor fondet har tapt penger, var 2009 det verste året. Fondet hadde da et verdifall på 4.63%.

Det er verdt å merke seg at Winton var opp 21% i 2008, samtidig med at verden og de fleste andre fond imploderte.

Den meget anerkjente professoren ved MIT, Andrew Lo, publiserte tidligere i år boken «Adaptive Markets». Her gjennomgår han blant annet hvordan vi som samfunn nærmest er dømt til å gjenta våre feil.

Lo beskriver her den evige sykelen markedene befinner seg i:

«Some people survived the last financial crisis and might be more risk-averse, and some people who’ve joined since might be more risk-tolerant. The cautious guys survive for a while and then get pushed out by the more aggressive risk takers, who then get thrown out when the thing blows up in their faces.”

Man vil finne igjen denne «malen» i forut for alle store nedganger. Problemet er at menneskets natur forhindrer oss fra å forbedre oss.

Investorer foretrekker å plassere penger i en investering som har en 10% sannsynlighet for en avkastning på 40%, enn i en hvor man har en 90% sannsynlighet for å tjene 10%. (Lotto og lignende spill ville ikke ha eksistert dersom dette ikke var tilfelle.)

Finansselgere forstår dette intuitivt og vet derfor å bruke store tall når de presenterer nye produkter. Det spiller ingen rolle om det er helt usannsynlig at investorene vil oppnå denne avkastningen. Selgeren har fått sin lønn og kommisjon lenge før dette blir oppdaget.

Av samme årsak er det sjelden at selskapsanalyser blir presentert uten oppsiktsvekkende høye avkastninger. Dersom man gjorde dette ville man ikke få gratishjelp av pressen som trenger overskrifter som «doblingskandidat» og «skal tredoble seg», for at artiklene skal leses.

Lave lesertall går dette ut over annonseinntektene.

Politikere reagerer på samme måte. Går aksjemarkedet over stokk og stein, tar man dette som et bevis på riktig politikk. Ingen regjering ønsker å bli beskyldt for å stanse festen.

Det hjalp ikke hvor mange advarsler myndighetene og finanstilsynene fikk forut for finanskrisen, Bernie Madoff-svindelen eller den europeiske gjeldskrisen. De valgte alle å lukke øynene.

Når katastrofen er et faktum overreagerer man med politisk motivert regulering og svært sjelden med å putte flinke folk inn der hvor feilene ble begått.

Etter finanskrisen har byrden av ny regulering medført at konkurransen i finansmarkedene er redusert. I tillegg har man fjernet risikotoleranse hos bankene, som tidligere var de største aktørene.

Sistnevnte er ment å beskytte samfunnet mot at man igjen skal være nødt til å redde banker som spekulerer over evne.

I åpenbart en god idé, men som myndighetene i sin iver har implementert på en måte som har gitt uante konsekvenser ved en ny finansiell nedgang.

Man kunne enkelt ha oppnådd målsettingen ved å ansvarliggjøre ledelsen i slike institusjoner. Både økonomisk og gjennom straffeforfølgelse.

I stedet har man valgt å verne ledere i banker som har svindlet kunder og samfunn, deltatt i storstilt kursmanipulering av renter, råvarer og valuta, samt bevisst spekulert med samfunnets midler.

Det er med andre ord ikke bare belønningssystemet som er feil, men hele systemet.

Mannen som ga Libor-svindelen et ansikt, den tidligere rentemegleren i UBS og Citigroup – Tom Hayes – sier det slik:

«The first thing you think is where’s the edge, where can I make a bit more money, how can I push, push the boundaries. But the point is, you are greedy, you want every little bit of money that you can possibly get because, like I say, that is how you are judged, that is your performance metric.»

Om farene ved dagens forvaltningsmodell sier den meget anerkjente hedgefondforvalteren Kyle Bass:

“The shift from active to passive means that risk is in the hands of people who don’t know how to take risk. Therefore we’re likely to have a 1987 style air pocket. This is like portfolio insurance on steroids, the way algorithmic trading is now running the market place.”

Tidligere omtalte professor ved MIT, Andrew Lo, er enig i sistnevnte og sier i sin bok:

“Our technology has outgrown our ability to manage it, and the financial world is increasing in complexity and fragility.”

Den superraske teknologien gir oss inntrykk av at alt er bra, men dette er en illusjon. Hvis markedet er urolig gjør teknologien det mulig for kjøperne å trekke seg ut lenge før vi rekker å selge til dem. Flertallet av kursene vi ser lar seg heller ikke handle på.

Setter man dette sammen med en mildt sagt ustabil geopolitisk situasjon, er det kanskje på tide å spørre seg om dette virkelig er tiden hvor vi skal lytte til de som kan minst.

La meg derfor avslutte denne oppsummeringen av sitater med noen visdomsord fra Henry Skinner i filmen «A Good Year», 2006:

«Man learns nothing from winning. The act of losing, however, can elicit great wisdom.»

Det gjelder bare å ikke kaste visdommen i søpla i et øyeblikk av eufori.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

En nær utdødd rase

torsdag, 5. oktober, 2017

Frem til tusenårsskiftet var det svært attraktivt å være interbank- eller interdealer megler, heretter bare kalt «broker».

Før det var mulig både å se ordreboken og handle på markedsplasser elektronisk, var det brokere som spesialiserte seg på å koble handler mellom banker og meglerhus.

Brokernes jobb var å finne ut hvor likviditeten befant seg og deretter kringkaste denne kontinuerlig over åpne telefonlinjer som var koblet til høyttalere hos kundene.

Ønsket vi å slå til på kjøper- eller selgerkurs var det bare å trykke ned sendeknappen på telefonpanelet og rope «mine» eller «yours».

Hvilken motpart som stod bak kursene og volumet var anonymt inntil en handel var gjort. Først da opplyste brokeren om hvem som var din motpart. Sluttsedler gikk deretter direkte mellom partene, mens broker sendte oss en regning på akkumulert kurtasje ved månedsslutt.

Brokere trengte ikke høyskoleutdannelse ettersom de aldri hadde en mening om annet enn tilbud og etterspørsel der og da. Kunnskapen om- og interessen for fotballresultater lå som regel langt høyere enn estimatene for bnp-vekst.

Det var andre kvaliteter som gjaldt i broker-verdenen. Man måtte ha evne til å skille viktig informasjon fra støyen rundt seg og formidle denne videre lynraskt. Feil kurs eller volum ville umiddelbart sette sinnene i kok hos de det gikk ut over.

Markedsaktørene kunne være nådeløse mot brokere når sistnevnte ikke var på ballen.

På grunn av intensiteten og beløpene som stod på spill, måtte brokere være svært hardhudede. Verbale tirader fra tradere som tapte penger var dagligdags kost.

UBS London hadde en kvinnelig opsjonstrader som var legendarisk for sitt temperament. Når hun var på krigsstien flyktet brokere i panikk fra den åpne linjen som bar hennes navn.

Det fantes ingen ende – eller for den saks skyld oppfinnsomhet – for hennes utskjellinger. Selv hennes kolleger visste å ligge lavt i hennes nærvær.

Ikke sjelden hadde brokere bakgrunn som torvhandlere. Der hadde de gjort det til et levebrød å oppfatte tilbud og etterspørsel under alle forhold. Alt var ferskvare, så forståelsen av kombinasjonen pris og tid var essensiell.

Det gjaldt å ikke sitte igjen med inventar når dagen var omme.

Med noen få unntak hadde broker-firmaene hovedkontorer i London. Blant disse var cockney-dialekten (en dialekt med røtter i Londons østre bydeler) normen. Varianter av cockney kunne derfor høres over høytalere (broker-bokser) hos banker i alle verdensdeler.

Eaton-polert stemmer over høytalerene var så sjelden at det kunne få markedet til å stoppe opp i flere sekunder.

Frem til teknologien tok over, var brokerne den foretrukne markedsplassen for alle handler over et visst volum.

Da elektronisk handel begynte å dukke opp i slutten av åttitallet, var det få som i utgangspunktet brydde seg. I likhet med innen forvaltning idag, var det heller ikke den gangen mange som så mulighetene eller truslene som dette innebar.

Elektronisk handel akselererte i omfang gjennom nittitallet og volumet som «voice-brokerne» håndterte stupte tilsvarende.

Dette førte til en rekke fusjoner blant broker-firmaene før nedleggelsene tok til for alvor. Tullet & Tokyo, Karl Kliem, Prebon, Harlow & Butler, Tradition, Astley & Pearce, Bierbaum, RP Martin, Marshall, GNI, Yamane, Exco, ICAP enten forsvant eller fusjonerte.

Noen fant nye markeder som kraft, frakt og ulike derivater. Den teknologiske utviklingen har imidlertid fortsatt med å puste dem i nakken.

Noen få av de cockney-talende brokerne fikk jobb som tradere, mens de fleste ble overflødige og begynte i stillinger utenfor finans.

For de aller fleste var tiden med høy status, bord på de beste restauranter, billetter til alle sportsbegivenheter og konserter, samt høy lønn plutselig over.

Teknologien rasjonalisert bort alle som ikke innoverte. De som har blitt igjen har måtte fornye seg både på produkt- og kundesiden.

Komplekse derivatstrategier har frem til nå ikke latt seg prise effektivt på skjerm. Her har brokerne ikke bare funnet et marked, men de har samtidig også utvidet sitt kundegrunnlag gjennom å la profesjonelle aktører som hedgefond få tilgang.

Prisen man får på kombinasjoner av opsjoner er fortsatt langt bedre hos voice-brokere enn på skjerm. Årsaken til dette er at de er i stand til å slå sammen alle opsjonene som kjøpes og utstedes til én enkelt bid/offer pris.

Fordi det er en kombinasjon vil market makere typisk være villige til å stille midtkurs på flere av opsjonene.

Denne prisen kan i tillegg gjøres smalere dersom man avtaler at den gjøres med delta-hedge. Dette betyr at den som ønsker kombinasjonen gir motparten en hedge der og da slik at førstnevnte ikke har noen markedsrisiko på handelstidspunktet. Det er deretter kundens oppgave å få nøytralisert hedgen.

Så langt har teknologene ikke brukt tid på å gjøre prosessen med å stille pris på komplekse opsjonskombinasjoner automatisk. Imidlertid, gitt den teknologiske utviklingen, snakker vi sannsynligvis kun om tid.

Lydfilen over kan gi lytterne et inntrykk av dialogen mellom megler og broker. Det var ikke alltid et knirkefritt samarbeid. Cockney’en denne gangen er på meglersiden



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS