Gambling på skattebetalernes regning

Hva får vi når myndighetene setter i gang en massiv pengetrykking og benytter disse midlene til å kjøpe verdipapirer, samtidig som de senker rentene og gjennom regulering forhindrer de fleste fra å investere i andre ting enn aksjer?

Det opplagte svaret er en oppgang i aksjemarkedene.

En oppgang i aksjemarkedet var imidlertid kun et biprodukt og ikke den virkelige målsetningen. Målet var økonomisk vekst.

Rentesenkingen sammen med regulatoriske tiltak skulle sørge for at de med oppsparte midler ikke hadde noe annet alternativ enn å putte pengene sine inn i aksjemarkedet.

Bedriftene skulle deretter benytte denne overveldende tilførselen av billige penger til å investere og gjennom det få økonomien i gang. Økt inntjening betyr større overskudd og dermed høyere skatteinntekter for samfunnet.

Sentralbankene skulle i tillegg våke over aksjemarkedene og reagere umiddelbart med tiltak dersom kursene vaklet. På denne måten skapte man en illusjon om trygghet. Penger kunne ikke lenger tapes.

Det hele var ment som et kortsiktig tiltak for å tildels få den globale økonomien på fote etter finanskrisen og tildels dekke over feilslått politikk som førte til krisen.

Sistnevnte virket etter intensjonen, for ingen av de ansvarlige har måtte stå til ansvar for krisen. På global basis er vi nå inne i det ellevte året med pengetrykking. Riktignok har USA og EU (endelig) sluttet, men sistnevnte tør ikke be om å få en eneste euro tilbake.

Tvert imot lover ECB å reinvestere pengene når obligasjonene de kjøpte forfaller.

Fasiten så langt viser at den globale veksten ikke bare har vært langt svakere enn man håpet på, men at veksttakten allerede er fallende.

Finansformuer har imidlertid fått full effekt av tiltakene. Mengden av penger og fravær av andre alternativer for investorene, presset aksjekursene og formuesverdiene høyere selvom vekst og overskudd ikke holdt tritt.

Verdsettelsene ble etterhvert så høye at anbefalinger ikke lenger ble gitt på basis av inntjening, men ble forankret i at andre nok ville komme inn å kjøpe på høyere nivåer.

Verdsettelsesmodeller ble forkastet til fordel for momentum. Fysikken beskriver sistnevnte som når en masse har en viss fart så vil den fortsette i samme retning.

Dessverre er det slik at vi befinner oss innenfor atmosfæren, noe som gjør at naturlig friksjon vil stanse et legeme om det ikke tilføres ny energi.

Når myndighetenes økende støttekjøp ikke var nok og i mangel av tilsvarende inntjeningsvekst, ble man helt avhengig av «the bigger fool» for å løfte kursene videre.

Jo større gapet ble mellom verdsettelse og inntjening, desto fler «bigger fools» måtte man finne for å holde festen i gang.

Kvantitative lettelser (QE) og lavrentepolitikk (ZIRP) er dessverre ikke uproblematisk.

I Davos påpekte hedgefondforvalter Ray Dalio (og siste episode av podcasten Tid er Penger) at sosiale forskjeller har økt dramatisk takket være sentralbankenes pengeinnsprøytning. Ifølge Dalio var det de superrike som hadde fått de største fordelene av skattebetalernes penger.

I første omgang virket imidlertid QE og ZIRP etter forutsetningene. Bedrifter som vaklet fikk ben å stå på og de turte igjen både ansette og investere. Riktignok var man klok av skade og ansatte færre enn man tidligere hadde gjort.

Strømmen av penger ga seg imidlertid ikke, noe som gjorde at den generelle optimismen steg.

Banker var riktignok ikke like villige til å låne ut penger, men dette gjorde ikke noe ettersom de samme bankene var mer enn villige til å arrangere obligasjonslån som andre kunne kjøpe.

Honorarene man tok for å tilrettelegge lånene oversteg ofte renteinntektene de ville ha tjent i hele lånets løpetid. Ikke bare det, men dette var helt risikofritt ettersom det var obligasjonskjøperne som nå ble sittende med all risikoen.

For banker som kom skadeskutte ut av finanskrisen var denne endringen som om julekvelden, nyttårsaften, skuddår og Hanukkah inntraff samtidig.

Alle tiltak til tross, strømmen av billige penger har ikke virket helt etter forutsetningen. Penger som er lett tilgjengelig og i tillegg billige bidrar også til å senke investeringsstandarder.

Paradoksalt var det nettopp sistnevnte som ledet til finanskrisen.

Prosjekter med lav sannsynlighet for å lykkes, eller som har marginal inntjening, blir igangsatt kun fordi pengene sitter løst og er billige. Risikoen oppfattes som lav takket være troen på at sentralbankene vil forhindre nedgang.

Det er dessverre rasjonelt å tenke slik etter ti år med indoktrinering. Det er ikke bare bedriftene og investorene som tenker på denne måten, men også mellommannsapparatet.

Alle er plutselig av den oppfatning at egen innsats og inntjening tjener det godes sak.

Et annet poeng er at investorer nå oppfatter at sentralbanker er blitt garantister mot tap. Konsekvensen av dette er at mange ikke lenger mener de har behov for sikringsmuligheter som diversifisering, hedgefond, salgsopsjoner eller sågar noen form for risikokontroll.

Oppfatningen er at sentralbankene (skattebetalerne) i realiteten har gitt spekulantene garanti mot tap – en gratis salgsopsjon.

Sagt på en annen måte, forventes det at skattebetalerne vil stille opp med penger for at bedrifter og spekulanter som tar risiko over evne, ikke taper penger.

Dette kan virke utrolig, men dette er nettopp hva sentralbankene har lært oss de siste ti årene. Vi har blitt så vant til å ignorere risiko at det føltes dramatisk og uforståelig da Oslo Børs endte fjoråret med et kursfall, på mindre enn 2%.

Er oppfatningen den at man reelt sett ikke løper noen risiko og kun har oppside, ja da er det logisk å maksimere denne risikoen for alt det er verdt!

Et klart eksempel på dette ser vi når et norsk aksjefond kan tape en fjerdedel av investorenes penger et år hvor børsen er ned mindre enn 2%.

Finanskrisen skulle ha lært oss å bli mindre sårbare og at høy risiko fører med seg muligheten for store tap. I stedet har den lært oss å putte alle eggene i én kurv og å være skjødesløse med denne.

Det er på høy tid at samfunnet våkner opp til de urimelige, urettferdige og uheldige bivirkningene av disse kostbare tiltakene.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

2 kommentarer to “Gambling på skattebetalernes regning”

  1. Tjalve Morken sier:

    Alltid interessant å forsøke å følge Warren sine refleksjoner.
    Dette innlegget var «spot on» – og det blir spennende å se hva som skjer ved det neste store krasjet i aksjemarkedet.
    Vil «folk flest» akseptere at sentralbankene forsøker å redde aksjemarkedet ved å begynne å trykke mer penger igjen, eller vil vi da få «gule vester» mot sentralbankene?

  2. Øyvind sier:

    Godt innlegg! Stat og valuta burde separeres akkurat som man fant ut at stat og kirke var en dårlig ide.