Arkiv for februar, 2020

Har sentralbankene skiftet taktikk?

torsdag, 27. februar, 2020

Samvariasjonen mellom aksjer og gull påpekt i forrige bloggpost, ble etterhvert så synlig at svært mange ønsket å skaffe seg denne sikringen.

Det er tross alt ikke ofte at en hedge har samme avkastning (eller bedre) samtidig som skal sikres (aksjer) har sterk utvikling, for deretter å sikre porteføljer mot tap når det som skal sikres faller i verdi.

Ikke unaturlig gjorde dette gull ytterligere populært da aksjemarkedet begynte å falle.

Gull er idag langt enklere å investere i enn ved de fleste tidligere fall i aksjemarkedet. I tillegg er det et attraktivt alternativ når mange land nå har negative renter på sine statsobligasjoner.

Tidligere var det slik at kun de som hadde adgang til det amerikanske futures-markedet kunne handle gull.

(Det fantes riktignok en ETF med gull som ble handlet i Toronto så tidlig som 1986 – men både børsen og dette produktet ble oppfattet som for eksotisk for de fleste ikke-kanadiske investorer.)

I 2004 endret dette seg med introduksjonen av det børsnoterte fondet (ETF) SPDR Gold Trust, med tickerkoden GLD.

Fondet er likt et aksjefond med unntak av at GLD kun sitter med gull i balansen. I all vesentlig fysisk gull, men fondet benytter også futures-kontrakter for gjøre endringer i størrelsen på fondet enklere og billigere.

Hensikten med GLD er at avkastningen til en hver tid skal gjenspeile avkastningen til gullprisen. Takket være at ETF’er er regulert og i tillegg kan handles som en aksje på en regulert markedsplass, er det svært mange investeringsmandater som tillater investering i produktet.

Det er samtidig verdt å få med at i tillegg til futures og ETF, kan gull handles utenfor regulerte markedsplasser i form av ulike derivater konstruert av en rekke meglerforetak og banker.

Investeringer i gull er med andre ord mulig for nær sagt hvem som helst og her i kan problemet til myndighetene ligge.

Globale myndigheter har de siste 10 årene i økende grad forsøkt å fjerne alternative investeringsmuligheter for å tvinge investorer til kun å kjøpe aksjer og obligasjoner.

Deretter har man søkt å gjøre obligasjoner så lite attraktive som mulig ved å presse renten på disse så lavt som mulig. Dette har vært gjort gjennom kvantitative lettelser som vil si at sentralbankene trykker penger og benyttet disse til å kjøpe obligasjoner.

Når obligasjoner stiger som følge av denne kraftige nye etterspørselen, faller samtidig avkastningen på disse obligasjonene. Dette gjør dem mindre attraktive for sparere, pensjonsfond og andre som trenger avkastning og disse tvinges derfor til å ta økt risiko i form av å kjøpe aksjer.

Målsettingen har vært å tilføre bedriftene penger, som igjen skulle skape arbeidsplasser og vekst.

Dessverre har myndigheter ikke lykkes med å nå målene man ønsket. Mange selskaper så sitt snitt til å bruke de lave rentene til å kjøpe tilbake egne aksjer og gjennom det pynte på resultatene.

Andre benyttet lett tilgjengelige og billige penger til mer risikofylte prosjekter enn de ellers ville ha gjort. Resultatet av dette har ofte vært tap.

For de aktuelle myndigheten (USA, EU, Storbritannia, Sveits, Sverige, Australia, Kina, Japan – for å nevne noen), ville en innrømmelse av at taktikken de har benyttet i hovedsak kun har resultert i høyere aksjemarkeder være politisk selvmord.

Det er ikke greit å si at fellesskapets midler i vesentlig grad har økt avstanden mellom fattige og rike (velstandsgapet). Dette er ikke greit uansett hvordan man velger å se på det.

Utfordringen man da står overfor når aksjekursene faller, er om man skal fortsette galskapen med å trykke nye penger og presse ned rentene for å få folk til å kjøpe aksjer, eller om man skal «fjerne» gull som plutselig fremstår som et alternativ sted å ha penger.

Gull tilfører ikke økonomien arbeidsplasser idet det er en passiv investering. Hensikten for de fleste med å eie gull er å bevare verdier.

Siden fond som GLD er godkjent av myndighetene, er det ikke gjort i en håndvending å forhindre investorer fra å kjøpe slike.

Spørsmålet er derfor om enkelte sentralbanker har tatt saken i egne hender ved å forsøke å manipulere gullprisen med hensikt på å gjøre gull mindre attraktiv som alternativ.

Kursutviklingen denne uken kan gi grunn til mistanke om dette.

Etter å ha utmerket fungert som sikring mot uro i finansmarkedene i lengre tid, har gullprisen denne uken på tross av aksjefall blitt gjentatt solgt brutalt ned.

Gullprisen var så høyt som $1.691,70 på mandag før utviklingen helt skiftet karakter.

Salg av gull som vi senere har vært vitne til, har ved en rekke tilfeller foregått på en måte som vil være kontraproduktivt for bonafide selgere. Dette basert på logikken at «normale» selgere ønsker å få mest mulig betalt for det de selger.

I de nevnte tilfeller har det blitt solgt svært aggressivt, nettopp som om hensikten har vært å presse kursen lavere.

Lignende utvikling har ikke vært sett på over seks år. Den gangen var det High Frequency Tradere (HFT) som manipulerte markedet på samme måte gjentatte ganger.

Etter en rekke klager tok imidlertid børsen endelig affære (men først etter at volumene falt fordi investorer trakk seg fra å handle) og gjenskapte tillit til markedsplassen.

Denne ukens utvikling har vært til forveksling lik det som den gangen skjedde. Ekskluderer man HFT og massive stop loss salg (det er ulogisk at salgs stop loss’er er utløst når kursen stiger), faller mistanken fort på sentralbanker.

Mange av de aktuelle sentralbankene sitter tross alt med beholdninger av gull som kan benyttes til dette.

I tillegg vil man antagelig kunne påberope seg at dette ikke er mer markedsmanipulasjon enn den man har holdt på de siste 10 årene i obligasjonsmarkedet.

De brutale nedsalgene i gullmarkedet begynte mandag kveld og har deretter blitt foretatt i alle tidssoner, noe som kan indikere koordinerte sentralbanker. I gjennomsnitt har disse kursbevegelsene vært 4.5 ganger så store som normalbevegelsen i disse tidsrommene.

Frykt & grådighet II

torsdag, 20. februar, 2020

Infront-chartet under gir et sjeldent godt bilde på kognitiv dissonans. Grådigheten for å ikke få med seg siste prosentene av en 10 år lang sentralbankdrevet aksjeoppgang gjør at de færreste ønsker å selge.

Frykten for en korreksjon i et gjeldsdrevet aksjemarkedet, med svak inntjening og rekordhøye verdsettelser, har samtidig økt etterspørselen etter gull.

Etterspørselen har videre akselerert som følge av stadig større negative økonomiske effekter som følge av corona-viruset.

Det samme ser vi gjennom fallende råvarepriser, fraktrater og flukt fra asiatiske valutaer over i amerikanske dollar.

Det er med andre ord betydelig uro under den stille overflaten som best illustreres ved et indifferent stigende aksjemarkedet.

Vinnerne har i realiteten vært de som har diversifisert gjennom å ha gull i tillegg til aksjer. Sikringen har gitt tilnærmelsesvis samme avkastning som amerikanske aksjer.

En sjelden god vinn-vinn situasjon.

For norske investorer har imidlertid denne sikringen virket langt bedre.

Oslo Børs indeksen er i skrivende stund opp 1% i år, mens gull i i norske kroner har steget 12.7% i samme periode.

Måler man det over det siste året er Oslo Børs opp 8.8%, mens gull i norske kroner har steget 30.8%.

En svært hyggelig utvikling for de få som fortsatt tror det finnes noe som heter risiko.

Gode nyheter for investorer

fredag, 14. februar, 2020

«There are more than 10.000 fund managers globally and we think just a few hundred deserve capital.» -David Druley, Cambridge Associates (AUM $471 milliarder)

Over et par tiår har undertegnede forsøkt å få investorer til å forstå betydningen av risikojustert avkastning, fremfor kun å se på avkastning alene.

Poenget har vært å få frem at investorer ofte ikke har fått betalt for risikoen de har blitt påført.

Med unntak av en håndfull institusjonelle investorer og familieeide investeringsselskaper, har ikke budskapet nådd frem. Dette til tross for at kostnadsfrie databaser, som f.eks Morningstar, gjør slike tall tilgjengelige.

Investorer syntes like forundret over at forvalteren deres, som har slått indeksen på vei opp, taper vesentlig mer enn børsindeksen på vei ned.

Dette til tross for at det var statistisk åpenbart at de genierklærte forvalterne i all vesentlig grad hadde hentet meravkastningen sin gjennom økt risikovillighet fremfor dyktighet.

Paradoksalt ville de fleste investorer ha kunnet oppnå høyere avkastning dersom de hadde tatt samme risiko i et billig indeksfond.

Nå synes imidlertid situasjonen å ha endret seg, takket være Forbrukerrådet og Finanstilsynet.

I stedet for å benytte betaling for risiko som illustrasjon, har disse institusjonene vært langt mer pedagogiske og invaderende gjennom å vurdere honorarer i forhold til avkastning, mandat, referanseindekser og likviditetsgrad.

Et genialt trekk som også lar seg håndheve i forhold til regelverk.

Det er eksempelvis meningsløst at fond som har kontinuerlig høy samvariasjon med aksjemarkedet, har anledning til å beregne meravkastning og suksesshonorar basert på at de slår den risikofrie renten.

Galt er det også når en forvalter som ligger bak indeks kjøper en liten post obligasjoner for å kunne kalle seg kombinasjonsfond fremfor aksjefond (og dermed lett slå en indeks bestående av aksjer og statsobligasjoner fremfor en ren aksjeindeks). Dette er heldigvis blitt langt vanskeligere med dagens fokus.

Man skal ikke undervurdere verdien av frisk norsk luft og godt kosthold, men det er allikevel sannsynlig at prosenten norske forvaltere som slår sine referanseindekser snart vil falle ned mot internasjonale nivåer.

Chartet (kun ment som illustrasjon) viser Scottish Mortgage Investment Trust som både absolutt og risikojustert har slått sin referanseindeks, samt Oslo Børs Fondsindeks.