Arkiv for april, 2020

Jaktsesong

torsdag, 23. april, 2020

Det har neppe vært skrevet så mye om et luftbåren event siden D-dagen 6. juni, 1944.

Man er blitt vant til at Corona-krisen har resultert i omfattende forskyvinger når det gjelder timeplaner, men at høstjakten skulle dras i gang allerede i 26. mars kom overraskende.

Etter denne dato har nyhetssendinger og media vært fylt av synspunkter om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM), eller Oljefondet som det også kalles.

Etter å ha bodd lenger tid i stillhet i London hadde nok Tangen glemt hvor viktig Janteloven er for Norge. «Bare fordi du har skapt en bedrift som har skapt milliardverdier i utlandet, skal du ikke komme her å tro du er noe.»

En lav medieprofil i utlandet kan synes å ha gjort Tangen dårlig forberedt til å få lyskasterne vendt mot seg. Det var neppe en genistrek å forslå endringer av det norske skattesystemet i sitt første intervju som statsansatt. Han ble nok raskt også gjort oppmerksom på dette.

Tangen har imidlertid lovet full åpenhet om seg selv og sin formue og har i tillegg erklært seg villig til å betale ca. 55 millioner (formueskatten han må betale, minus lønn fra Norges Bank) til statskassen i året for å inneha den nye jobben.

Her burde partiene som er programforpliktede motstandere av høye leder- og finanslønninger følt at julaften kom tidlig.

Hvor ellers i verden får man en topp forvalter til å betale over en halv milliard kroner (med forutsetningen om at han blir stillingen i 10 år) for å forvalte nasjonens midler?

Det er faktisk bare noen få år siden det ble landsdekkende ramaskrik over at en av Oljefondets eksterne forvaltere hadde tjent for mye. Dette var til tross for at avlønningen var en brøkdel av verdiene forvalteren hadde tjent for landet.

Man vet av erfaring at man ikke kan glede noen hele tiden, men i Norge synes det til tider umulig å glede en eneste én uansett hvor godt man gjør det for fellesskapet.

Når journalister først får los går det raskt over til å ligne et haiangrep på en blødende storfisk. Blodtørsten blir altoppslukende og man synes å glemme hva det hele egentlig dreier seg om, nemlig om Tangen er kvalifisert til jobben som sjef for Oljefondet.

Det interessante er at ingen synes opptatt av- eller har stilt spørsmål om hans forståelse for finans, kunnskap om kapitalforvaltning, eller evne til å lede et forvaltningsselskap frem til høy lønnsomhet.

Antagelig er dette fordi svaret på dette allerede foreligger. Tangen har allerede vist seg kvalifisert til dette.

Er det dermed sikkert at han kan lede verdens største oljefond? Nei ikke nødvendigvis, men han har bevist mye gjennom sine resultater så langt. På noen felt mer enn de som ble valgt som hans forgjengere.

Det inkvisitoriske fokus er i steden rettet mot Tangens evner som reiseleder, kursarrangør og nettverksbygger. Sistnevnte regnes tydelig nå som så viktig at stadig flere fremhever at de har denne egenskapen på sin LinkedIn-profil.

Tangen mistenkeliggjøres i tillegg for å ha fondene sine opprettet på Cayman-øyene. Årsaken til dette er at også kriminelle skal ha penger der.

Det er ikke så mange år siden at det kom for dagen at en stor, delvis statseid, norsk bank hadde anbefalt kunder til å ha penger i samme skatteparadis. Etter noe mediestøy la imidlertid støyen seg uten at det fikk noen konsekvenser for verken ledelse eller styret.

Fond på Cayman-øyene beskattes ikke (annet enn gjennom å betale for lokale tjenester). Investorenes penger kommer derimot til beskatning i sine hjemland når de tar dem ut av fondene. Også i Norge er det forøvrig skattemessige praksis at det ikke betales gevinstskatt før man innløser aksjefond.

I denne forbindelse var det oppsiktsvekkende at Fredrik Solvang i «Debatten» på NRK, ikke spurte Sigrid Klæboe Jacobsen fra Tax Justice Norge om hun hadde noen som helst grunn til å tro at Tangen drev med ulovlig virksomhet. Hun var kalt inn for å beskrive Cayman-øyene som et fristed for kriminelle.

Solvang skjøt ellers ikke med enkeltskudd den kvelden, men lot hele «beltet gå» da han pepret i filler både Tangen og sentralbanksjef Olsen. Spørsmålene tok så mange vendinger at det vippet dem begge av pinnen.

«Guilt by association» var inntrykket man skulle sitte igjen med. En god historie skal som kjent ikke ødelegges av fakta.

Det er slett ikke umulig at noen av deltagerne på Tangens seminar har utvist dårlig dømmekraft (selvom mange av kritikeren nok hadde gitt bort en arm for å kunne ha deltatt på samme), men la nå de det gjelder selv rydde opp i dette.

Tangen tilbød eventet gratis, men åpnet tross alt for at de som ville kunne betale selv.

Tangen står fortsatt i det, på tross av hvor umotiverende, forvirrende og pedagogisk vanskelig denne prosessen må være for ham.

Fristelsen til mindre sterke ville være å si: «Nå holder det – jeg har både et godt liv og en lønnsom virksomhet i London. Hva vet jeg, kanskje det er noen andre som vil sette pris på at de får en halv milliard for at jeg skal jobbe for dem?

Stranger things have happened!»

CFD-tilbyderne er vinnerne

mandag, 6. april, 2020

Til tross for en betydelig oppgang i aktivitet, har de fleste børser og meglerhus verden over opplevd verdifall på nivå med de store børsindeksene. Unntaket har vært de ofte kritiserte CFD-meglerhusene.

CFD (Certificate For Difference) skiller seg fra eksempelvis kjøp av aksjer, ved at man ikke erverver noe som helst. Man gjør i stedet et veddemål på retningen av en aksje og tjener eller taper på om man har rett eller ikke.

Den som handler CFD har ikke råderett over det som kjøpes, kan ikke møte opp på generalforsamlinger og slipper å ha VPS-konto.

Det er med andre ord rene veddemål om utvikling og dette er også årsaken til at det var britiske bookmakere som startet denne forretningsmodellen på midten av syttitallet.

Bookmakeren (CFD-megleren) kan selv velge om de vil sikre seg mot kundens veddemål eller ta posisjonen de får på egen bok.

En CFD-megler tilbyr gjerne kraftig belåning, noe som gjør at investorene kan få en høy eksponering (og risiko) for en beskjeden innsats.

CFD-meglere beregner imidlertid kurtasje for hele eksponeringen og det er dette, sammen med finansieringskostnadene, som sørger for inntektene deres.

Årsaken til at dette skrives om nå, er at CFD-meglerhusene så langt har kommet suverent best gjennom årets turbulens i finansmarkedene.

Dette kommer på tross av spådommer om at kraftig belånte kunder ville senke denne type foretak under slike markedsforhold.

Det kan således være av interesse å forstå hvorfor det motsatte har skjedd.

Nettopp på grunn av tilbudet om høy belåning har verdens finansmyndigheter fotfulgt disse foretakene i en rekke år.

Regelverket har stadig blitt strammet inn, både når det gjelder hvor mye belåning som kan tilbys, samt hvilken risiko som kundene kan påføres.

For relativ kort tid siden påla den europeiske finansielle tilsynsmyndigheten (ESMA) CFD-foretakene å drastisk begrense belåningen på disse produktene. De hadde før dette nylig krevd at usofistikerte investorer ikke kunne tape mer enn sitt innskudd, uansett utviklingen i det underliggende markedet.

Sistnevnte krevde en radikal omlegging i CFD-meglernes rutiner ettersom det var nå meglerforetaket som ville tape penger dersom det skjedde en plutselig negativ utvikling som oversteg kundens innskudd.

Det er få ting som skjerper meglerhusene så mye som muligheten for selv å tape penger.

Følgelig ble belåningsgrad nedjustert og teknologi oppgradert. Dette ga meglerne bedre systemer for varsling og risikohåndtering.

Kort sagt viste CFD-tilbyderne rask og stor tilpasningsevne.

Det er den samme tilpasningsevnen som etter all sannsynlighet har navigert dem bedre gjennom krisen så langt enn hva tilfellet er med de tradisjonelle meglerhusene.

Effektivitet i prosesser er et stort konkurransefortrinn når det er turbulente markeder. Mange investorer har den senere tiden kommentert at prosessen med å opprette konto hos tradisjonelle meglerhus nå er en smertefull lang prosess. De langt mer effektive CFD-meglerne tjener rått på dette.

Automatiserte systemer som likviderer posisjonene til kunder som er i brudd, betyr at meglere slipper å bruke tid på å kontakte kunder og be om penger når egenkapitalen trues.

Individuelle meglere psykes heller ikke ned av å måtte ta mange slike samtaler daglig. Virksomheten kan dermed være mer offensiv og se etter muligheter fremfor å grave seg ned i de negative følgene av børsfall.

Poenget her er ikke å fremheve CFD-meglere fremfor tradisjonelle aksjemeglere; kursutviklingen taler for seg selv.

Det som ønskes fremhevet er at de som er blitt tvunget til endring synes å være langt bedre rustet til å nyttegjøre seg av det som nå skjer, enn de som har fått lov til å bestemme takten selv.

Dette kan være verdt å ta med seg.

Chartet fra Infront viser tre store CFD-tilbydere samt den amerikanske indeksen over meglerhus (grå linje).

For ordens skyld: Podcasten «Tid er penger» ble sponset av IG-Group de tre første årene. Vi valgte imidlertid å avslutte samarbeidet i januar i år.