Arkiv for ‘Finansteknologi’ Category

Gambling med kundenes penger?

onsdag, 21. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Gårsdagens børskommentar i DN minner meg om min tid som leder av Finansbanken Markets.

For at vi skulle bli enda bedre, leide banken inn verdens mest kjente konsulentselskap. Disse skulle gjennomgå alle sider ved banken og foreslå områder hvor vi kunne bli mer lønnsomme.

Konsulenten som skulle hjelpe vårt område i banken hadde, etter eget sigende, ingen tidligere erfaring med finansmarkedsoperasjoner. Det var derfor nødvendig for oss å forklare ham om markedet generelt og hva vi gjorde spesielt.

En del av virksomheten vår bestod i å være market makere i valutaopsjoner. I praksis betyr dette at vi stilte forpliktende kjøps- og salgskurser til andre banker i det som kalles interbankmarkedet.

Beløpene vi stilte for var på var fra 10 millioner dollar eller euro og oppover, avhengig av hvilket valutapar det ble spurt om. Når en annen bank kjøpte eller solgte fra eller til oss, måtte de samtidig gi oss kurssikring i form av valutaparet opsjonen omfattet.

På denne måten hadde ingen av partene kursrisiko på handelstidspunktet. Vi slapp dermed å stille nye priser for en hver eneste lille bevegelse i valutamarkedet mens handelen ble avtalt.

Uten en slik kurssikring (hedge) ville banken ha påtatt seg en betydelig risiko.

Hvis vi nettopp hadde solgt en kjøpsopsjon på euro mot dollar og kursen på EUR/USD steg, ville prisen på opsjonen vi nettopp hadde solgt gå opp og påføre oss et tap. På grunn av at vi samtidig hadde kjøpt EUR/USD som kurssikring av opsjonen, ville denne stige i verdi tilsvarende tapet på valutaopsjonen.

Noen uker vårt første møte hadde konsulenten laget en rapport som ble presentert for ledelsen og undertegnede.

Konklusjonen til konsulenten var at valutaopsjoner burde vi slutte med fordi her tapte vi som regel penger. Samtidig måtte vi øke våre sikringsforretninger fordi her var vi, ifølge konsulenten, nær geniale.

Konsulenten forstod ikke at valutaopsjonene og den tilhørende sikringen hang sammen. Det vi tjente godt på med svært lav risiko, var vår evne til å prise opsjonene riktig.

Banken betalte mange millioner for denne konsulentens «åpenbaring».

I gårsdagens børskommentar gjorde DN i praksis den samme feilen som konsulenten. Under overskriften: «Det sitter en porteføljeforvalter i DNB som gambler med kundenes penger» (for)dømmer journalist Thor Chr. Jensen (som normalt skriver svært gode børskommentarer) en forvalter basert på én enkelt aksje i hele hans portefølje.

Eksempelet kunne jo ha vært relevant dersom denne forvalteren gjorde det svært dårlig, men så er ikke tilfellet. Tvert imot. Forvalteren og fondet har, som DN også nevner, slått fondets referanseindeks både på kort og lang sikt.

Hele poenget med diversifisering er å spre risiko. Feilen her ville ha ligget i å ha en konsentrert portefølje bestående av den nevnte posisjonen og lite annet.

Videre er fondet det snakkes om et equity long/short hedgefond, hvor hensikten er at short-posisjoner skal bidra å dempe totalrisikoen på porteføljen. Posisjonen som nevnes har antagelig- og sannsynligvis hatt en annen posisjon som «motstykke». En posisjon som sannsynligvis har hatt en større gevinst en tapet på posisjonen som DN valgte ut for å omtale.

Det er heller ikke usannsynlig, gitt de gode resultatene, at når den tapende short-posisjonen har blitt økt i størrelse, så har det samme skjedd med en av posisjonene som fondet samtidig har tjent penger på.

Ukritisk dissekering av en portefølje som her er gjort, er alle
porteføljeforvalters mareritt. Spesielt hvis forvalteren ikke får anledning til å forklare sammenhengen eller bakgrunnen for sine valg.

DN har ikke belegg for å skrive at: «Dermed henger bonusen i en tynn tråd for forvalteren som har shortet Atea. Det samme gjelder kundenes avkastning.»

Forvalteren av DNB TMT Absolute Return har ikke bare har tjent penger for sine investorer, men også grundig slått referanseindeksen fondet måles mot etter at alle kostnader er trukket fra.

Det er dette forvalteren og fondet bør vurderes ut ifra. Såpass burde en næringslivsavis forstå.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Podcast episode 4

torsdag, 15. juni, 2017


Med totalt 40.000 avspillinger, flere tusen abonnenter og nesten 15.000 lyttere i snitt pr episode er vi overveldet over mottakelsen denne finanspodcasten har fått.

Det er vår intensjon å gjøre episodene så interessante og nyttige for lytterne og setter således stor pris på tilbakemeldinger og forslag til temaer. Disse kan sendes inn på denne linken

Vi vil ikke kunne omtale alle, men vil forsøke å la fremtidige podcaster omhandle de temaene hvor vi ser at interessen er størst.

Leser man pressen kan man lett få den oppfatning at aksjer er et multiverktøy som er svaret på alle investeringsbehov.

Aksjer kan absolutt gi god avkastning men, som mange har erfart, er det mange ting å ta hensyn til når man skal vurdere et selskap.

Bare når det gjelder økonomiske nøkkeltall finnes det her en rekke ulike definisjoner og forståelser.

Bokførte verdier, verdijustert egenkapital, vekstrate etc, er eksempler på slike. Hvis vi ikke har en felles oppfatning av hvordan tallene fremkommer, blir sammenligning vanskelig og korrekte beslutninger utfordrende.

I et aksjeselskap er det gjerne selskapets bransje eller produkter selskapet sitter på, samt økonomien rundt dette, som interesserer investorer.

Utfordringen ligger imidlertid i at risikoen man tar med å investere i et selskap ofte er langt mer enn dette.

Et oljeselskap er eksempelvis eksponert for langt mer enn utviklingen i oljeprisen. Selskapet kan i tillegg ha utfordringer hva angår gjelden, leverandører, produksjonsteknikk, frakt, sårbarhet med hensyn til viktige nøkkelpersoner etc etc.

Selskapets produkt kan i utgangspunktet være av stor verdi, men det er allikevel fullt mulig å gå seg vill grunnet andre faktorer.

Et godt eksempel fra Oslo Børs har vært utviklingen på gullprisen i forhold til norske gruveselskaper. Disse skulle angivelig sitte med store forekomster av det edle metallet.

Verdien av gull var nok viktig for gruveselskapene, men adskillig mindre viktig enn utfordringene det skulle vise seg at de hadde med å få de eventuelle gullforekomster til overflaten, samt finansieringen av dette.

Kort sagt steg gullprisen, mens børsutviklingen til disse selskapene mildt sagt har vært det motsatte. Kjøp av disse aksjene for å tjene på høyere gullpriser var således mislykket.

Disse risikofaktorene er det i mange tilfeller mulig å unngå dersom man ønsker. Av ulike grunner, mange av dem nesten utelukkende lønnsomme for meglerhusene, velger man allikevel å anbefale investorer å påta seg betydelig flere risikofaktorer enn gullprisen alene.

Bruker vi eksempelet med oljeselskapet, burde det egentlig være slik at man kun anbefalte at man investerte i selskapet fremfor direkte i olje dersom det var ytterligere gode økonomiske grunner for at man velger å gå via aksjer.

Eksempler på gode grunner kan være at selskapets oljereserver er lavt vurdert eller at selskapets teknologi er undervurdert i forhold til dagens aksjekurs.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste rådes til å foreta en indirekte investering gjennom kjøp av aksjer uansett.

Dette skjer til tross for at man idag kan investere direkte i et stort antall råvarer ved hjelp av børsnoterte fond (ETF). Disse er notert på aksjebørser og handles på nøyaktig samme måte som aksjer.

I tillegg til ETF’er har man idag en rekke andre instrumenter tilgjengelig som tilbyr eksponering mot eksempelvis råvarer, valutaer og aksjeindekser.

Poenget med denne bloggen og den tilhørende podcasten er ikke å snakke ned aksjer, men gjøre lesere og lyttere oppmerksom på risikofaktorer og alternativer.

På samme måte som en skrutrekker er et utmerket verktøy, egner heller ikke aksjer seg til å løse alle typer av behov.

Det er dette jeg vil frem til.


Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Mai du skjønne milde

fredag, 2. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode oppsummerer inntrykk fra en konferanse for datadrevne hedgefond i USA, samt diskuterer bruk og misbruk av teknologi i dagens finansmarkeder. Du kan høre den her.

Utvidede produksjonskutt fra OPEC, reduksjon i de amerikanske oljelagrene, samt en økning i antall oljekontrakter (WTI) eiet av spekulanter, har ikke vært nok til å stå imot salgspresset i oljemarkedet i siste delen av mai.

Det hører selvfølgelig også med til historien at amerikanerne siden november har benyttet OPECs produksjonskutt til å øke sin egen produksjon med 621.000 fat per dag.

Tallene fra forrige uke viser også at USA i tillegg reduserte den daglige importen av råolje med 296.000 fat.

Spekulanter i nordsjøolje har redusert sine posisjoner både på long- og short-siden. Sistnevnte har kuttet eksponeringen sin med over dobbelt så mange kontrakter som long-siden, uten at dette så langt kan sies å hatt noe nevneverdig bidrag.

Noe av kan kanskje forklares av antallet oljerigger i produksjon. Dette antallet har nå økt nærmest uke for uke i et helt år.

Mens økonomien i Saudi-Arabia uomtvistelig er lenket til oljen, er det kun når oljeprisen stiger at Norge velger å kalle seg en oljenasjon.

Det er en frihetsgrad både Oslo Børs og landet forøvrig nyter godt av i slike tider.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

«Kundene lures for et milliardbeløp årlig»

mandag, 22. mai, 2017

Overskriften er hentet fra en artikkel Dagens Næringsliv i forrige uke og påstanden ble fremsatt av en tidligere valuta- og rentemegler i Nordea.

Ytterligere en finansaktør med bred erfaring hevdet det samme i en artikkel på lørdag.

Nordea, DNB og Danske Bank svarer umiddelbart at de ikke kjenner seg igjen i dette. De hevder at reguleringen av dem som meglerhus og banker er svært streng.

Pussig nok er begge påstander er riktige.

Det er nemlig markedet for valuta og renter som er svakt regulert, ikke aktørene.

For mange vil det høres utrolig ut at valutamarkedet, som verdens største finansmarked med en daglig omsetning på $5.1 billioner, er det minst regulerte av samtlige finansmarkeder.

Hva som er enda mer utrolig er at det, på tross av at det siden finanskrisen er avdekket en rekke grove lovbrudd begått av banker i både valuta- og rentemarkedet, så er reglene knapt strammet inn.

Milliarder av dollar i bøter har blitt ilagt, men alle i markedet er enige om at det kun dekker brøkdeler av de ulovlige inntektene. Det kan man tydelig se av bankenes inntjening og bonusene som er delt ut.

I aksjemarkedet, som er langt mindre enn valutamarkedet, så er det krav om «best praksis». Hvis selgerkursen på Statoil eksempelvis er 151.50, kan ikke en aksjemegler selge deg aksjen for f.eks 153.50 og putte mellomlegget i lommen.

Det kan man i valuta. I valuta legger megleren et påslag oppå den kursen han selv kjøper valutaen til. Påslagets størrelse bestemmes av hvor god og opplyst kunde du er.

Kunder betaler med andre ord langt mer enn markedsprisen for å kjøpe valuta. I tillegg får kunden andre omkostninger lagt til transaksjonen.

Bruker du kredittkort tar selskapene et påslag på 2% for i tillegg til at du allerede har betalt godt over markedspris for valutaen.

Kortselskapet krever med andre ord samme kostnad av deg per transaksjon som du får om du har penger stående i banken i to år. Dette påslaget deler kortselskapene med bankene.

Nå forstår man hvorfor de sender ut e-poster hvor de anbefaler at kundene handler i utenlandsk valuta fremfor lokal valuta på brukerstedene i utlandet.

I dagens elektroniske verden er det ingen grunn for dette mellomlegget. Valutamegleren kan sikre seg valutaen til markedspris ved et enkelt tastetrykk. Hvorfor skal kunden da betale overpris?

Bankene hevder at konkurransen er hard og at dette gjør at de ikke kan ta overpris. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er kun store bedriftskunder som får nyte godt av dette. Mindre kunder har ikke valutalinjer med flere banker. Det betyr at selv om de ser at en annen bank vil selge valutaen billigere, så er det ingenting de kan gjøre med det.

Det er heller ikke slik som mange banker hevder, at de må få betalt for den risikoen de tar. Det er nemlig kun minimal risiko de behøver å ta i valutamarkedet dersom de ikke vil.

Med et tastetrykk har de kjøpt valutaen som kunden ønsker å kjøpe. Kursrisikoen er dermed borte. Den eneste risikoen som er igjen er kredittrisiko på at motparten ikke kan levere.

Denne kredittrisikoen har de på forhånd vurdert og godtatt for at de to bankene skal være i stand til å gjøre forretninger sammen.

Kort sagt er idag nesten alt automatisert slik at risikoen skal være minimal.

Problemet er at tilsynsmyndighetene ikke har fulgt med i timen. I tillegg velger de å ta hensyn til bankenes syting hver gang endringer vurderes.

En annen praksis som kun finnes i valutamarkedet er at market makere (foretak – i hovedsak banker – som stiller forpliktende kjøps- og salgskurser) har anledning til å nekte å stå ved handelen du nettopp har inngått.

En slik praksis (den kalles «last look«) hvor man kan velge om man vil stå for sin forpliktelse eller ikke, er helt utenkelig i andre finansmarkeder.

Det at den tillates er i verdens største finansmarked er en skam. De fleste som kjøper valuta er ikke en gang klar over hvordan handelen foregår. Derimot forklarer det hvordan banker risikofritt kan tjene titalls milliarder av kroner hvert år på valutahandel.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Volatilitetsfond

tirsdag, 18. april, 2017

«They told me if I voted for Hillary, Goldman Sachs would take over the government. I voted for Hillary, and sure enough Goldman took over.» -Bruce Bartlett

Fond som investerer i volatilitet («volatility arbitrage») har fått stor oppmerksomhet de siste par årene grunnet sterke resultater.

Jeg har selv møtt et antall slike forvaltere i år og til min forbauselse oppdaget at kun ett av fondene gjorde noen som helst forsøk på «arbitrasje».

Arbitrasje var tidligere regnet som en risikofri handel hvor det var mulig å låse inn umiddelbar gevinst. Denne oppstod ved at det man kjøpte, umiddelbart kunne selges et annet sted til en høyere pris.

Idag finnes riktignok fortsatt slike muligheter (innenfor High Frequency Trading), men begrepet er generelt utvidet til å bety muligheter hvor man må ta noe risiko.

Eksempler på dette er «merger arbitrage» hvor man spekulerer på kunngjorte oppkjøp og «interest rate arbitrage» hvor det tas long/short posisjoner langs rentekurven.

Min første erfaring med volatility arbitrage var å utnytte differanser som oppstod mellom volatiliteten på indeksopsjoner og opsjoner på aksjene som hørte til i den samme indeksen.

Deretter finne forskjeller som kunne utnyttes i valutaopsjoner. Eksempelvis finnes det et forhold mellom volatiliteten på opsjoner tilhørende EUR/USD, USD/JPY og EUR/JPY.

Dersom jeg oppdaget at dette forholdet var midlertidig «forstyrret» av store ordre i ett av valutaparene, ble dette utnyttet gjennom å ta long/short posisjoner for å låse inn gevinster. Dette kalles «triangel arbitrage».

Poenget er at skal man få lov til å kalle det enten «arbitrasje» eller «hedge», så skal det finnes noen tiltak (posisjoner) som reduserer risikoen betydelig.

Dette er idag ikke selvsagt hos en rekke som kaller seg «hedgefond» og «volatility arbitrage» er dessverre intet unntak.

På samme måte som man lar rene aksje- og obligasjonsfond med belåning kalle seg «hedgefond», finner vi «volatility arbitrage» fond ta usikrede veddemål på volatilitetsretningen.

Sentralbankenes systematiske pengeinnsprøytning (kvantitative lettelser) har siden 2012 i økende grad fjernet investorenes tro på at det fortsatt finnes risiko i finansmarkedene.

Dette har ført til at volatiliteten har falt dramatisk i samtlige finansmarkeder. I andre sammenhenger vil lav pris etterhvert resultere i økt etterspørsel, men ikke i finans.

Når aksjemarkedet faller kraftig går alle kommentarer og meninger ut på at det vil bli anda verre. Slik har det også vært med volatilitet og viljen til å beskytte sine aksjeinvesteringer.

Billig er dårlig og dyrt er bra.

En rekke volatilitetsfond har kommet til de siste par årene og har tjent voldsomt på å shorte volatilitet.

Det er ingenting i veien med så lenge investorene er inneforstått med at det er dette fondene driver med. Det er imidlertid å forlede investorene dersom de tror at dette er en (hedge) strategi med lav risiko.

Shorting av volatilitet er i forhold til mulig utfallsrom det samme som å shorte aksjer. Det beste man kan håpe på er null, mens potensialet for oppgang i teorien er ubegrenset. Dette skaper potensielt en voldsom asymmetri.

Den kjente amerikanske volatilitetsindeksen, VIX, noterte All Time Low i 1993 på 9.93%. All Time High er 89%, nådd i 2008.

Statistikk viser at de fleste som idag shorter volatilitet har begynt denne aktiviteten først de siste årene, med andre ord nær de laveste nivåene vi noen gang har sett.

Tar vi utgangspunkt i den amerikanske VIX-indeksen har det, i følge den åpne balansen, blitt etablert et voldsomt antall short-posisjoner under 12%.

Det laveste nivået registrert i år var i begynnelsen av februar da VIX «Flash Crash’et» fra 11.65% til 9.97% på noen sekunder. Blunket du var det over før du rakk å se det.

VIX sluttet på 16% før påske (men endte i går noe lavere etter at aksjer steg på nyhetene om at Nord Korea gjennomførte en rakettoppskytning på tross av president Trumps advarsler og Tyrkia nærmer seg diktatur).

De siste tre ukene har amerikanske og europeiske indekser over aksjevolatilitet steget fra 45-100%. De europeiske indeksene er på rekordnivåer for året.

Dersom oppgangen fortsetter ut måneden vil fondsresultatene for april vise hvilke volatilitetsforvaltere som har snakket sant om sin strategi.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

70% av oljeformuen i aksjer?

torsdag, 2. mars, 2017

Det hevdes at langsiktig sparing i aksjer gir god avkastning. Det er ikke usannsynlig.

Andre hevder at langsiktig sparing i aksjer og spesielt passiv indeksforvaltning, gir den suverent beste avkastningen. Begge er feil.

For at de sistnevnte utsagnene måtte være sant, måtte det bevises at ingen annen aktivaklasse eller forvaltningsmetode har gjort det bedre.

Først måtte man definere hva man mener med «beste avkastning». Vi vet allerede at aksjer faktisk gir dårlig risikojustert avkastning, noe som betyr at den som skal plassere penger på denne måten ikke bryr seg om risiko.

Mange gjør ikke det etter nær syv år med aksjeoppgang.

Spør man imidlertid de som ble tvunget til å selge seg ut nær bunnen i 2008, vil man få høre en annen historie.

Det samme vil man få høre fra de som trodde på oppblåste fremtidsutsikter og kastet seg på internettboblen.

En annen ting man må ta stilling til er om påstanden om den beste avkastningen kun gjelder for enkelte land eller regioner.

Det japanske aksjemarkedet er eksempelvis fortsatt rundt 50% lavere enn det var for 26 år siden.

Kanskje japanske aksjesparere får tilbake alle sparepengene sine før neste istid, kanskje ikke.

De få som kan huske så langt tilbake, vil erindre at ingenting var mer trygt enn japanske aksjer. Alle hev seg på. Det samme gjaldt det japanske eiendomsmarkedet. Ingen av disse markedene mente man kunne falle.

Toppen ble nådd samtidig med at den Britiske Ambassade i Tokyo solgte sine to tennisbaner til en utbygger for $150 millioner. Det var mye penger i 1989.

I Japan har faktisk noe så trygt som statsobligasjoner gitt overlegent bedre avkastning enn aksjer.

Siden vi vet at løftet om bedre avkastning ikke gjelder i alle land, må vi derfor velge å tro at Norge er et av de utvalgte landene hvor denne påstanden gjelder.

Kanskje er det det, kanskje ikke. Den som lever får se.

Aktiv forvaltning er blitt en uting. Den er kostbar. Som regel er den mer kostbar enn passiv forvaltning, men det er ikke her man trår feil.

Man trår feil når man forventer at hvem som helst kan drive aktiv forvaltning med gode resultater. Noen kan være bedre enn gjennomsnittet, ikke alle. Man må derfor ta jobben med å finne de gode.

Noen aktive forvaltere krever en andel av den gevinsten de skaper. Så lenge denne er skapt på annen måte enn ved kun å øke risikoen, kan dette være fornuftig. Det er også en opplagt fordel at de tror nok på egne ferdigheter til at de selv legger penger på bordet.

Oljefondet har tidligere allokert penger til eksterne forvaltere som fondet selv sa leverte «eksepsjonelt gode resultater». Utfordringen ble at da tjente også forvalteren svært godt og det ble for mye både for de folkevalgte og media.

Riksrevisor Jørgen Kosmo uttalte den gang at det ville bli lite igjen av Oljefondet dersom fondet fortsatte å utbetale en andel av gevinsten.

En interessant og innsiktsfull observasjon.

Eksepsjonelt gode resultater vil ikke Norge ha dersom vi må dele gevinsten med de som ga oss den.

Det er et faktum at et antall forvaltere over tid har levert en avkastning til sine investorer som langt overgår aksjemarkedet. Dette gjelder absolutt, så vel som risikojustert.

De politisk motiverte kriteriene gjør imidlertid at slike utelukkes. Da er det bedre at man vedtar å i stedet øke risikoen i fondet dramatisk.

Et annet alternativ ville være å plassere en del av fondets midler i et fond som det engelske Winton. Fondet investerer i aksjer, renter og råvarer.

Siden fondet ble startet i 1997 har de gitt investorene en netto annualisert avkastning på 12.6%. MSCI World Stock Index har i samme periode gitt en annualisert avkastning på 5.7%.

1 milliard kroner investert i Winton siden oppstart ville idag være verdt 8.72 milliarder. Samme milliarden ville ha vokst til 2.75 milliarder dersom den var investert i globale aksjer. Differansen på nær 6 milliarder kroner kunne det blitt en del sykehjemsplasser av.

I Wintons snart nittenårige historie har fondet kun hatt tre år med negativ avkastning. Det største årlige verdifallet var i 2009, -4.6%. I kriseårene 2001, 2002 og 2003 var de opp henholdsvis 7.1%, 18.3% og 27.8%.

I 2008, da finanskrisen raste som verst og aksjemarkedene var ned over 50%, var Winton opp 21%. Godt å få med seg dersom man samtidig satt med aksjer.

Winton har idag $32 milliarder til forvaltning, en del av disse midlene kommer nettopp fra ulike lands statlige pensjonskasser.

Wintons investeringsstrategi er utelukkende drevet av statistiske, trendfølgende modeller. Det finnes med andre ord ingen der som følger anbefalinger fra meglerhus eller bryr seg om spådommer om markedet eller økonomi.

Forvaltningsforetaket ansetter ikke økonomer og finansanalytikere, men fysikere, statistikere og matematikere. I tillegg har de ansatt en gruppe med opsjonseksperter. Disse har som oppgave å konstruere strategier som bidrar til å dempe svingningene i porteføljen.

Winton er ikke alene innenfor denne kategorien. Det som kan sies om Winton er at de er blant de mest åpne om prosess og metodikk.

«At the end of the day» er det imidlertid de folkevalgte som bestemmer hvordan Norges oljeformue forvaltes. Forankret i sin størrelse har fondet adgang til det beste verden har å tilby av forvaltning. Oljefondet har også en administrasjon som er dyktige og erfarne nok til å skille klinten fra hveten.

Retningslinjene for forvaltningen bestemmes imidlertid politisk på basis av noen utvalgte data, stemningen i øyeblikket og det at man ikke skal betale noen for godt uansett hvor høy avkastning disse produserer.

Andelen aksjer i Oljefondet skal nå økes til 70%. Dette er først og fremst drevet av at politikerne trenger høyere avkastning. (Om enn aksjemarkedet noen gang hadde brydd seg døyten om hva politikere eller andre trenger.)

Desperat jakt på budsjettmidler har også resultert i forslag om å kutte ut den interne aktive forvaltningen.

Med indeksforvaltning ser man antagelig for seg at et mindre revisjonsselskap kan ta oppdraget.

Få husker idag at politikere og andre var nær panikk over verdifallet i 2008. Selv med en aksjeandel på 40% var det urealiserte tapet på 800 milliarder kroner. Det var nok til å få både politikere og media til å snuble over hverandre i hastverket med å finne noen å skylde på.

Det vi må ta til oss er at verdifallet i 2008 ble vesentlig redusert av verdistigningen på fondets obligasjonsportefølje. Med lavere rente og mindre obligasjoner i porteføljen vil man idag ikke kunne påregne i nærheten en lignende tapsreduksjon.

70% aksjer idag er derfor det samme som å gå «all in».

Alt annet like, vil fondet med dagens størrelse og 70% aksjer tape 2666 milliarder ved et aksjefall på 50%.

Hvis et papirtap på 800 milliarder skremte vannet av politikere og det norske folk i 2008, kan man bare forestille seg reaksjonene dersom beløpet var over tre ganger så stort.

Forsider med «Hver nordmann har tapt over en halv million!» ligger nok allerede og venter.

De som vil at Oljefondet skal øke risikoen, bør virkelig håpe på fortsatt godvær i aksjemarkedet..

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Én teknolog = fire valutameglere

fredag, 17. februar, 2017

“Everything we do is underpinned by math and a lot of software.” Goldman Sachs’ CFO Marty Chavez under et foredrag på Harvard i januar.

Goldman Sachs har bare forsterket sitt rykte som «Masters of the Universe» etter at Trump tok makten. «Halve ledergruppen» til Goldman sitter idag som rådgivere i presidentens innerste krets. I tillegg har en av sjefene blitt utnevnt til USAs finansminister.

Aksjekursen til Goldman Sachs er på «All Time High» og har bare siden Trump vant valget steget 20%.

Goldman Sachs er ellers blant de fremste finansinstitusjoner når det gjelder å investere tungt i egen finansteknologi.

Ved tusenårskiftet hadde Goldman Sachs 600 aksjemeglere sittende i meglerrommet på selskapets hovedkontor i New York. Takket være investering i teknologi er dette antallet, ifølge MIT Technology Review, redusert til kun to (2) meglere.

De resterende menneskene på aksjegulvet er programmerere. 200 av dem, for å være nøyaktig. Disse har som oppgave å påse at Goldman Sachs’ datasystemer er i stand til å motta ordre og utføre kundenes kjøp og salg av aksjer.

Meglerne har blitt erstattet av brukervennlige datamaskiner med avanserte ordrealgoritmer.

Disse maskinene er alltid klare til å ta imot ordre. De er nøyaktige, blir ikke plutselig borte for å ta en kaffe, handle eller trene og tar heller ikke tidlig helg.

Det er ikke bare Goldmans meglere som føler konkurransen fra maskinene. Også oppgjørsmedarbeidere og andre støttefunksjoner merker effektene av STP (Straight Through Processing).

Elektroniske sluttsedler blir automatisk produsert og sendt til kunden umiddelbart etter en handel. Kunden kan samtidig gå inn på sin konto hos meglerhuset og se at aksjebeholdningen er blitt oppdatert i realtid.

Alt skjer uten menneskelig hjelp eller intervensjon.

I disse dager øker Goldman Sachs sine teknologiinvesteringer innenfor valuta ytterligere. Dette til tross for at de allerede er regnet som en av de fem fremste aktørene i dette markedet når det gjelder teknologi.

Investeringsbanken har nemlig regnet seg frem til at én dataprogrammerer kan erstatte fire valutameglere.

På grunn av hurtighet og presisjon er datamaskinene i stand til å gi kundene mer konkurransedyktige priser på valuta.

Forpliktende og konkurransedyktige kjøps- og salgskurser på valuta vises på Goldman Sachs egen web-applikasjon. Kunder trenger bare å dobbeltklikke for å foreta en handel.

Samtidig med at en kundehandel gjøres, sørger maskinene for at banken ikke påtar seg kursrisiko gjennom at den automatisk kurssikrer handlene (autohedging). En reduksjon i bankens risiko betyr redusert krav til kapitaldekning.

Det er ikke behov for at en valutamegler deltar i prosessen.

Større volum og lavere risiko gjør dette til en vinn-vinn situasjon både for Goldman Sachs og kundene.

Ikke bare sparer investeringsbanken lønnskostnader og kontorplass, men mer utstrakt bruk av data betyr at man kutte ut et stort antall kostbare informasjonterminaler fra leverandører som Bloomberg og Reuters.

Ca. 1/3 av ansatte i Goldman Sachs er idag programmerere.

Meglerhus og banker globalt har klare incentiver til å redusere antall meglerstillinger. På Wall Street viser beregninger at fortsatt havner 75% av lønningene totalt hos denne utrydningstruede yrkesgruppen.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS