Arkiv for ‘Finansteknologi’ Category

En nær utdødd rase

torsdag, 5. oktober, 2017

Frem til tusenårsskiftet var det svært attraktivt å være interbank- eller interdealer megler, heretter bare kalt «broker».

Før det var mulig både å se ordreboken og handle på markedsplasser elektronisk, var det brokere som spesialiserte seg på å koble handler mellom banker og meglerhus.

Brokernes jobb var å finne ut hvor likviditeten befant seg og deretter kringkaste denne kontinuerlig over åpne telefonlinjer som var koblet til høyttalere hos kundene.

Ønsket vi å slå til på kjøper- eller selgerkurs var det bare å trykke ned sendeknappen på telefonpanelet og rope «mine» eller «yours».

Hvilken motpart som stod bak kursene og volumet var anonymt inntil en handel var gjort. Først da opplyste brokeren om hvem som var din motpart. Sluttsedler gikk deretter direkte mellom partene, mens broker sendte oss en regning på akkumulert kurtasje ved månedsslutt.

Brokere trengte ikke høyskoleutdannelse ettersom de aldri hadde en mening om annet enn tilbud og etterspørsel der og da. Kunnskapen om- og interessen for fotballresultater lå som regel langt høyere enn estimatene for bnp-vekst.

Det var andre kvaliteter som gjaldt i broker-verdenen. Man måtte ha evne til å skille viktig informasjon fra støyen rundt seg og formidle denne videre lynraskt. Feil kurs eller volum ville umiddelbart sette sinnene i kok hos de det gikk ut over.

Markedsaktørene kunne være nådeløse mot brokere når sistnevnte ikke var på ballen.

På grunn av intensiteten og beløpene som stod på spill, måtte brokere være svært hardhudede. Verbale tirader fra tradere som tapte penger var dagligdags kost.

UBS London hadde en kvinnelig opsjonstrader som var legendarisk for sitt temperament. Når hun var på krigsstien flyktet brokere i panikk fra den åpne linjen som bar hennes navn.

Det fantes ingen ende – eller for den saks skyld oppfinnsomhet – for hennes utskjellinger. Selv hennes kolleger visste å ligge lavt i hennes nærvær.

Ikke sjelden hadde brokere bakgrunn som torvhandlere. Der hadde de gjort det til et levebrød å oppfatte tilbud og etterspørsel under alle forhold. Alt var ferskvare, så forståelsen av kombinasjonen pris og tid var essensiell.

Det gjaldt å ikke sitte igjen med inventar når dagen var omme.

Med noen få unntak hadde broker-firmaene hovedkontorer i London. Blant disse var cockney-dialekten (en dialekt med røtter i Londons østre bydeler) normen. Varianter av cockney kunne derfor høres over høytalere (broker-bokser) hos banker i alle verdensdeler.

Eaton-polert stemmer over høytalerene var så sjelden at det kunne få markedet til å stoppe opp i flere sekunder.

Frem til teknologien tok over, var brokerne den foretrukne markedsplassen for alle handler over et visst volum.

Da elektronisk handel begynte å dukke opp i slutten av åttitallet, var det få som i utgangspunktet brydde seg. I likhet med innen forvaltning idag, var det heller ikke den gangen mange som så mulighetene eller truslene som dette innebar.

Elektronisk handel akselererte i omfang gjennom nittitallet og volumet som «voice-brokerne» håndterte stupte tilsvarende.

Dette førte til en rekke fusjoner blant broker-firmaene før nedleggelsene tok til for alvor. Tullet & Tokyo, Karl Kliem, Prebon, Harlow & Butler, Tradition, Astley & Pearce, Bierbaum, RP Martin, Marshall, GNI, Yamane, Exco, ICAP enten forsvant eller fusjonerte.

Noen fant nye markeder som kraft, frakt og ulike derivater. Den teknologiske utviklingen har imidlertid fortsatt med å puste dem i nakken.

Noen få av de cockney-talende brokerne fikk jobb som tradere, mens de fleste ble overflødige og begynte i stillinger utenfor finans.

For de aller fleste var tiden med høy status, bord på de beste restauranter, billetter til alle sportsbegivenheter og konserter, samt høy lønn plutselig over.

Teknologien rasjonalisert bort alle som ikke innoverte. De som har blitt igjen har måtte fornye seg både på produkt- og kundesiden.

Komplekse derivatstrategier har frem til nå ikke latt seg prise effektivt på skjerm. Her har brokerne ikke bare funnet et marked, men de har samtidig også utvidet sitt kundegrunnlag gjennom å la profesjonelle aktører som hedgefond få tilgang.

Prisen man får på kombinasjoner av opsjoner er fortsatt langt bedre hos voice-brokere enn på skjerm. Årsaken til dette er at de er i stand til å slå sammen alle opsjonene som kjøpes og utstedes til én enkelt bid/offer pris.

Fordi det er en kombinasjon vil market makere typisk være villige til å stille midtkurs på flere av opsjonene.

Denne prisen kan i tillegg gjøres smalere dersom man avtaler at den gjøres med delta-hedge. Dette betyr at den som ønsker kombinasjonen gir motparten en hedge der og da slik at førstnevnte ikke har noen markedsrisiko på handelstidspunktet. Det er deretter kundens oppgave å få nøytralisert hedgen.

Så langt har teknologene ikke brukt tid på å gjøre prosessen med å stille pris på komplekse opsjonskombinasjoner automatisk. Imidlertid, gitt den teknologiske utviklingen, snakker vi sannsynligvis kun om tid.

Lydfilen over kan gi lytterne et inntrykk av dialogen mellom megler og broker. Det var ikke alltid et knirkefritt samarbeid. Cockney’en denne gangen er på meglersiden

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Når nøden er størst er Elon nærmest

tirsdag, 12. september, 2017

Orkanen Irma avdekket en ny funksjon for Tesla-eiere. Fortvilede eiere av el-bilen som gikk tom for strøm samtidig som Irma fylte bakspeilet, oppdaget at rekkevidden til bilen plutselig økte.

Tesla sentralt skal nemlig via noen tastetrykk ha økt batterikapasiteten på bilene sine for å komme nødstilte førere til unnsetning.

Tesla-aksjen steg i går nesten 6% på denne gladnyheten.

Tesla har fra første bil på markedet hatt anledning til å følge med på alle data i bilene sine, inkludert hvor de befinner seg. Mange av disse funksjonene er delt med eierne av bilene slik at de kan følge med på hvor deres bedre halvdeler eller barna befinner seg når de sistnevnte låner bilen.

Den skjulte «evakuerings-modusen» ble svært godt mottatt av eiere av tidlige Tesla-modeller. De med hytte på Oppdal har til nå aldri turt å bruke bilen.

Vestover har utfordringen vært mer medisinsk. Antall hjerteinfarkt vinterstid har økt voldsomt på de siste kilometerne frem til ladestasjonen på Gol. Det er ikke sjelden det er blitt observert tynnkledde familiemedlemmer, Gordonsettere og betydelig mengde baggasje stå tett som iskledde stakittgjerder i veikanten på denne strekningen.

Flere eiere av biltypen sies nå å være overbevist om at funksjonen som gir økt rekkevidde finnes skjult i bilens software og kan låses opp individuelt. Det gjelder kun å finne ut hvordan man låser denne opp.

Én mulighet er at den er talestyrt. Handsfree-kommunikasjonssystemet har lenge hatt talestyring og funksjoner som skrus på ved bruk av nøkkelord.

Her er det angivelig fortsatt noen språkutfordringer. Tesla eiere i Hedemark med dårlig diksjon har opplevd at «Hamar» har blitt oppfattet som «Hamas».

Sistnevnte nøkkelord skal automatisk sende alle fra bilen din til Israels signaletterretningsenhet, Unit 8200.

Befinner man seg nær Lillehammer i en slik situasjon er anbefalingen at man setter fra seg bilen på en øde plass og er fornøyd med det. Det er riktignok 44 år siden israelerne tok ut noen i dette området, men alt handler om risk/reward.

Andre nøkkelord har mindre dystre konsekvenser. Man må gå ut ifra at NSA hører på alt som sies i bilen uansett.

På den positive siden og forankret i Musks interesse for romfart, spekuleres det om det allerede finnes et «Launch» nøkkelord som forandrer bilen til en missil.

Man kommer riktignok allerede nær denne opplevelsen i «Ludicrous-mode», men hvem vet? Kanskje «Ludicrous» sagt på Hedemarksdialekt tidobler hestekreftene.

Elon Musk er full av overraskelser.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Bitcoin – tilbud & etterspørsel på gamle måten

onsdag, 6. september, 2017

Siste episode i podcasten «Tid er Penger» har nå over 9.000 avspillinger. Den handler blant annet om to Blackjack-spillere som nesten endte sine dager i ørkenen utenfor Las Vegas, før de viet seg til opsjonshandel og ble milliardærer. Podcasten er tilgjengelig her.

Bitcoins meteoriske oppgang har de siste ukene har ikke bare trukket til seg nye investorer og tradere, nå har fondsforvaltere og media også for alvor begynt å engasjere seg i kryptovalutaen.

Disse nye aktørene hadde knapt kommet seg på Bitcoin-toget før kineserne overrasket med en regulatorisk innstramning. Denne førte til en kraftig korreksjon, eller «full panikk» som Dagens Næringsliv valgte å kalle det.

Kursfallet så langt har vært på 18%. Noe som forøvrig er under halve den prosentvise nedgangen vi opplevde i sommer. Interessant nok var det ingen som den gang fant på å slå «full panikk» alarm. Antagelig av samme grunn skjedde dette heller ikke da kursen falt 20% i midten av august.

Listen ligger tydeligvis høyere når redaksjonen tynges av ferieavvikling.

Noe annet som er verdt å tenke over er at Bitcoin faller utenfor aktivaklassene som sentralbankene føler de må bistå gjennom kvantitative støttekjøp.

Dette betyr at Bitcoin kanskje er ett av de få instrumentene hvor gammeldags tilbud og etterspørsel fullt ut gjelder. Vi må tilbake til dot.com tiden rundt tusenårsskiftet for å oppleve lignende.

Slik var markedene før i tiden. Det var overlatt til kjøpere og selgere å finne frem til verdien gjennom tilbud og etterspørsel. Ingen sentralbanker stod den gang parat 24-7 for å redde finansinvestorer som spekulerte over evne.

Markedene fikk bevege seg naturlig, noe som medførte at evner som blant annet aksjeplukking og risikokontroll hadde effekt og ble verdsatt.

Det måtte helt ekstreme bevegelser til for at sentralbanker intervenerte og det tok gjerne uker før en slik beslutning ble fattet. Hensikten da var å opprettholde orden i samfunnet, ikke drive livredning av hodeløse spekulanter.

Ifølge en undersøkelse gjort av Financial Times er det idag knapt noen igjen på meglerbordene som har opplevd en markedsmekanisme fri for statlig manipulering.

En megler eller trader med mer enn ti år i markedet anses for å være erfaren. På meglerbordene satt det for det meste erfarne aktører. En viktig oppgave disse hadde var kunnskapsoverføring til det fåtall uerfarne som hadde fått innpass på gulvet.

Ifølge Financial Times brukte forholdet mellom antall erfarne og uerfarne på meglerbordene å være 4:1. Idag er forholdet helt motsatt. Dagens forholdstall er 1:7 i favør av de med liten erfaring.

Sist gang vi opplevde i nærheten av så få med erfaring var i 1997. Det neste som da skjedde var en verdensomspennende krise.

Denne begynte med at verdens største fond (LTCM) gikk overende og ble etterfulgt av Asia-krisen samt konkurs i Russlands innenlandsgjeld og devaluering av landets valuta.

En stor del av tapene i banker og meglerhus ble tilskrevet nettopp det faktum at disse manglet erfarne medarbeidere i meglerrommene.

I kjølvannet av dette valgte sveitsiske UBS, som også den gang var en ledende aktør i finansmarkedene, å bytte ut store deler av bankens toppledelse med erfarne opsjonstradere. Kunnskap og forståelse av non-lineær risiko var plutselig sterkt etterspurt.

For aktører med lang erfaring er denne ukes kursfall i Bitcoin kun en déjà vue.

Gitt volatiliteten som er blitt observert i Bitcoin, var nemlig ikke mandagens kursfall på nesten 15% (fra topp til bunn – den sluttet ned 9%) spesielt dramatisk. Med dagens volatilitet kan et slikt fall forventes å inntreffe 1 av 100 dager.

Det er heller ikke uvanlig at jo mer noe stiger, desto flere ønsker å kjøpe. Dette er ikke matematikk, men menneskelig natur. Bitcoin er, til tross for denne ukes nedgang og angivelige «full panikk», fortsatt opp nærmere 60% den siste måneden.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Fremtidens veddemål

søndag, 27. august, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler blant annet om ulike alternativer hvor investorer idag går for å finne avkastning, samt to Blackjack-spillere som nesten endte sine dager i ørkenen utenfor Las Vegas før de viet seg til opsjonshandel og ble milliardærer. Podcasten er tilgjengelig her.

Det er i år 35 års jubileum for Rennaissance Technologies (RenTech), hedgefondet som er opphavet til datadreven kvantitativ forvaltning.

Basert på at ingen på det tidspunktet hadde klart å skape tilsvarende avkastning, ville man forventet at konkurrentene tidlig kastet seg rundt for å forsøke å kopiere RenTechs suksess.

Dette skjedde imidlertid ikke. Årsaken oppgis først og fremst å være at RenTech etter en kort tid stengte sitt fond for nye innskudd.

Dette medførte til at trusselen for å miste kunder til RenTech forsvant og dermed var kampen om nye kunder den samme som om RenTech ikke eksisterte.

20 år senere var situasjonen annerledes. Ikke så mye hos flertallet av forvaltere, men hos en håndfull som hadde brukt tid og krefter på å finne noen av de samme mulighetene som RenTech.

Mye av årsakene til dette var at større datamengder nå var blitt tilgjengelig og at datamaskinene var blitt raskere.

Dette førte til at flere penger jaget de samme mulighetene, noe som igjen medførte at fortjenesten ble mindre. Mange kompenserte dette med å øke belåningen og derved ha en lavere egenkapital de skulle forrente.

I 2007 var det faktisk så mye belånte penger som jaget de samme mulighetene at det resulterte i en «Quant-crash». Denne ble utløst av innløsninger hos en av de store forvalterne.

Innløsningene kom som følge av generell markedsnervøsitet.

Goldman Sachs alene hadde på dette tidspunktet $165 milliarder investert i slike strategier. Goldman, RenTech, AQR og andre forvaltere fikk føle de negative effektene ved at andre tok skyhøy risiko i strategier som de nevnte var investert i.

Krav om tilleggssikkerhet førte til at mange fond og bankers prop desker (egenhandelavdelinger) ble tvunget til å redusere sine posisjoner. Likvideringen sørget for at aksjer som kvantfondene var short steg dramatisk og aksjer de var long falt tilsvarende. For hver innløsning og hvert nytt sikkerhetskrav ble situasjonen verre.

Resultatet var et finansielt «blodbad» hvor flere fond ble avviklet etter store tap. RenTech var i stand til å sitte gjennom «krisen» og Jim Simmons og hans folk reddet i land nok et år med solid positiv avkastning.

Idag har markedet tilgang til enda større datamengder og enda raskere dataprosessorer. Konkurransen i det som kalles «the Quant Space» er følgelig igjen blitt stor.

Nettopp av denne grunn har flere forvaltere begynt å kikke utenfor tradisjonell finans for finne avkastning.

I det siste har vi blant annet registrert kvantitative fond som er blitt startet for å spesialisere seg på å effektivisere maritim frakt, med hensikt å oppnå høyere fraktrater. Andre mener at store mengder data gir dem muligheter til bedre å forutsi utfall på sportsbegivenheter.

Det er idag mulig å vedde på et bredt utvalg av sportsbegivenheter og man kan i tillegg vedde på målforskjeller, antall strikes i baseball, antall birdies i golf, serve-ess i en tennis match eller hel turnering etc.

Betydelig mengder med data på ulike utfall finnes og disse kan krysses (korreleres) med en rekke andre faktorer som vær, vind, sesong, tid på dagen, dag i uken, biorytmer, månefaser, motstander etc etc etc.

Skarpe hoder som har funnet sannsynligheter og korrelasjoner i finansielle data er derfor nå i gang med å modellere sportsdata på tilsvarende måte.

Mens kasinoer ikke tillater gamblere å bruke datamaskiner eller sågar manuelt telle kort, er det umulig å forhindre dette på desentraliserte markedsplasser.

Det finnes følgelig idag hedgefond som er satt opp ene og alene for å investere i markedet for spill og veddemål. Utfallene av eksempelvis sportsbegivenheter er uavhengig av utviklingen i finansmarkedene. De kan følgelig benyttes som reell kilde til en inntekstsstrøm som kan diversifisere tradisjonelle finansporteføljer.

Fondene tar kun posisjoner der hvor algoritmene deres mener at oddsene for å vinne avviker fra det de har regnet seg frem til å være matematisk «riktig».

Alternativt hvor størrelsen på veddemål gjør at bookmakerne justerer sine odds av hensyn til sin egen risiko.

I siste eksempel opptrer fondene som reassurandører ved at de er villige til å redusere bookmakernes risiko for en pris.

Én ting er sikkert; de tradisjonelle tippelagene har nå fått seriøs konkurranse.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

All Time High for alle utenom aksjonærene

torsdag, 10. august, 2017

Financial Times kunngjorde forleden at indeksen over amerikanske banker hadde nådd ny 10 års toppkurs.

Umiddelbart og ureflektert virket dette som litt av en gladnyhet. I det minste inntil man setter det hele i perspektiv:

Det første man bør reagere på, når man tenker etter, er at denne indeksen knapt har levert avkastning når inkludert utbytter sammenligner den med toppnivået fra 2007.

Hadde denne utviklingen tilhørt et fond ville sannsynligvis overskriften ha vært: «Null avkastning på 10 år!»

Det handler om persepsjon, men riktig persepsjon selger antageligvis ikke aviser.

En annen nyhet som Financial Times samtidig kunne melde, var at summen av bøter som disse bankene har måtte betale siden finanskrisen nå har passert svimlende $150 milliarder.

I tillegg til at beløpsstørrelsen er oppsiktsvekkende, er det minst like oppsiktsvekkende at ingen av de ansvarlig toppsjefene er blitt straffet eller funnet uegnet til fortsatt være toppsjef i disse bankene.

I stedet for straffereaksjoner er de i stedet blitt belønnet med økte lønninger og bonuser. De har med andre ord blitt de suverene vinnerne av den verdensomspennende krisen de skapte.

Finanskrisen har gjort de ansvarlige rikere enn noensinne og myndighetene kan glede seg over $150 milliarder som er hentet inn i form av bøter. Det er «All Time High» for begge parter når det gjelder inntekter.

Dette skjer til tross for at myndighetene, gjennom deregulering og manglende overvåkning, satt stille og så på at banker og investeringsbanker ødela boliglånsmarkedet og skapte finanskrisen.

Nå, 10 år og hundrevis av milliarder dollar i støttetiltak senere, foreslås det på nytt å deregulere slik at bankene igjen skal få spekulere med aksjonærenes og skattebetalernes midler.

Muligens er dette like greit ettersom svært mange banker allerede idag gjør dette i det skjulte.

Bøtene som er nevnt er for ordens skyld ikke betalt av de ansvarlige, men av aksjonærene i bankene. De samme aksjonærene betaler også lønn og bonuser til de ansvarlige, samt lar seg vanne ut av generøse pakker med aksjeopsjoner til de samme.

Med slike utgifter er det ikke rart det er et stykke igjen til overflaten for aksjonærene.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hvem fikk mest penger til forvaltning i 2016?

torsdag, 13. juli, 2017

Nyansatte som møter første dag på jobb i dress og slips, får utdelt en hettegenser og beskjed om å gå og skifte. -David Siegel, Two Sigma

Sentralbankenes kvantitative lettelser har medført store endringer innenfor fondsindustrien de siste seks årene. Ikke bare er det blitt store regionale forskjeller, men aksjeplukking har blitt vesentlig vanskeligere i takt med at mengden penger sprøytet inn i aksjemarkedene har løftet «alle båter» uavhengig av økonomi og fremtidsutsikter.

Lav rente har resultert i at investorene både har blitt mer kravstore og utålmodige. Bytte av fond og forvaltere skjer stadig hyppigere i jakten på avkastning.

Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til hvor pengene finner veien.

Hvert år gjøres det internasjonale rangeringer over hvilke forvaltere som lykkes med å tiltrekke seg mest ny forvaltningskapital.

Det er idag tre faktorer som er viktige for å tiltrekke seg kapital: Resultat, strategi og teknologi.

Endring i hvilken som helst av disse faktorene kan ha sterk påvirkning på investorers villighet til å la forvaltere beholde, eller få nye penger.

En svært viktig driver i 2016 synes å ha vært teknologi. Datadrevne, også kalt «kvantitative», fond får en stadig større andel av investorenes midler. Dette skjer i takt med at suksessivt flere oppfatter fordelene ved denne type forvaltning.

Investorer foretrekker i økende grad robustheten, hastigheten og forutsigbarheten som denne type forvaltning gir.

Med robusthet tenker man både på det fysiske og det psykiske. Mennesker er det motsatte av robuste. Dagsform alene kan få oss til å reagere annerledes.

Forvaltere kan i tillegg gå glipp av muligheter fordi man sitter i møte, ble forsinket, valgte å ta en oval weekend eller er blitt mindre «sultne» som følge av noen gode år med høy inntjening.

I dette tilfellet ble kostnaden for manglende oppmerksomhet flyttet over på kundene. Det er ikke sikkert at det vil være like lett neste gang.

Dataprogrammer påvirkes ikke av lavt blodsukker. En datamaskin kan overvåke et marked med samme intensitet til alle døgnets tider år ut og år inn.

Takket være data- og prosessorhastighet kan maskiner innhente, verifisere, analysere og reagere på muligheter lenge før et menneske har oppfattet at slike finnes overhode.

Forutsigbarhet ivaretas ved at dataprogrammer sørger for at fondet vil handle på samme måte gitt identiske forutsetninger. Dette gjør det lettere for institusjonelle investorer å vurdere hvordan fondet vil gjøre det i spesifikke markedssituasjoner og følgelig vite hvilke egenskaper fondet vil tilføre den porteføljen de allerede sitter med.

I rangeringen som tidsskriftet «Institutional Investor» nylig publiserte av verdens 100 største hedgefond, var hele fem av de seks største fondene datadrevne.

På toppen lå Ray Dalio’s Bridgewater med $122.3 milliarder til forvaltning. De hadde i fjor en vekst i forvaltningskapitalen på 17%.

Nummer to var Cliff Asness’ AQR Capital Partners med $69.7 milliarder, en økning på voldsomme 48%.

Rennaissance Technologies kom inn på fjerde plass med $42 milliarder. «RenTech» hadde en vekst i forvaltningskapital på det samme antall prosent.

På femte plass kom Two Sigma med en forvaltningskapital på $39 milliarder. Her var økningen i forvaltningskapitalen på 28%.

Ifølge Hedge Fund Research fikk denne type fond nytegninger på ytterligere $4.6 milliarder i løpet av årets tre første måneder. Av disse stakk Rennaissance Technologies med sine 100 matematikere, fysikere og dataprogrammerere av med hele $3 milliarder.

En ting disse forvalterne har felles utover å være datadrevne, er at det er ytterst få nordmenn som har penger til forvaltning hos dem. Investorene i disse fondene er nesten utelukkende store institusjoner, blant dem flere statlige pensjonsfond.

Barclays opplyser at det nå er $500 milliarder investert i rene datadrevne fond, mens JPMorgan (som forøvrig kom på 4. plass) idag påstår at datadrevne aksjestrategier står for hele 90% av den globale børsomsetningen.

Barclays konkluderer sin rapport med at det nå finnes sterke argumenter for å inkludere denne type fond i diversifiserte porteføljer.

Ifølge rapporten forsvant motstanden mot rene kvantitative strategier på Wall Street allerede i 2010. Syv år senere er det knapt noen aktører som har fokus på dette i Norge.

Finansforetak vil per definisjon alltid følge «pengene». Internasjonalt «kappes» derfor foretakene idag om å kalle seg teknologidrevne, om dette stemmer eller ei.

Sannheten er at mange er tatt på sengen av den teknologiske utviklingen og strever derfor med å kunne levere i forhold til en ny «identitet».

Utfordringene er betydelige. Man må skaffe seg folk som virkelig ikke bare kan programmering og koding på høyt nivå. I tillegg må de kunne forstå kvantitativ finans og ha inngående kunnskap om et stort antall markeder og markedsplasser. Dette vil i mange tilfeller kreve utfordrende reorganisering.

Ledelsen må på sin side forstå det elementære ved datadreven, kvantitativ finans og ikke minst være i stand til å få nye systemer integrert i sine eksisterende løsninger. Jo større eller eldre finansforetaket er, desto mer utfordrende er prosessen.

Morgan Stanley løste i sin tid dette med å gi en slik enhet en egen etasje i sitt hovedkontor på Times Square. PDT, som var navnet på enheten, drev sin virksomhet nær autonomt og utenfor bankens IT-systemer.

Morgan Stanley kunne imidlertid sole seg i glansen av Process Driven Trading´s gode resultater. Banken sørget for at den fikk kunnskapsoverføring og var samtidig bevisst på å bruke den nye og lønsomme teknologien til å tiltrekke seg nye kunder.

For et par år siden var det et norsk forvaltningsforetak som markedsførte seg med kvantitativ og automatisert forvaltning. Ved nærmere undersøkelse viste det seg at alt de hadde skaffet seg var et meget enkelt program for teknisk analyse. Den «automatiserte» handelen bestod i å manuelt handle i aksjer, valuta og råvarer på basis av at kursen på disse krysset et glidende gjennomsnitt.

Idag vet investorer bedre.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Gambling med kundenes penger?

onsdag, 21. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode handler om rendyrking av investeringer og ulike risikofaktorer vi ofte glemmer når vi investerer i aksjer. Du kan høre den her.

Gårsdagens børskommentar i DN minner meg om min tid som leder av Finansbanken Markets.

For at vi skulle bli enda bedre, leide banken inn verdens mest kjente konsulentselskap. Disse skulle gjennomgå alle sider ved banken og foreslå områder hvor vi kunne bli mer lønnsomme.

Konsulenten som skulle hjelpe vårt område i banken hadde, etter eget sigende, ingen tidligere erfaring med finansmarkedsoperasjoner. Det var derfor nødvendig for oss å forklare ham om markedet generelt og hva vi gjorde spesielt.

En del av virksomheten vår bestod i å være market makere i valutaopsjoner. I praksis betyr dette at vi stilte forpliktende kjøps- og salgskurser til andre banker i det som kalles interbankmarkedet.

Beløpene vi stilte for var på var fra 10 millioner dollar eller euro og oppover, avhengig av hvilket valutapar det ble spurt om. Når en annen bank kjøpte eller solgte fra eller til oss, måtte de samtidig gi oss kurssikring i form av valutaparet opsjonen omfattet.

På denne måten hadde ingen av partene kursrisiko på handelstidspunktet. Vi slapp dermed å stille nye priser for en hver eneste lille bevegelse i valutamarkedet mens handelen ble avtalt.

Uten en slik kurssikring (hedge) ville banken ha påtatt seg en betydelig risiko.

Hvis vi nettopp hadde solgt en kjøpsopsjon på euro mot dollar og kursen på EUR/USD steg, ville prisen på opsjonen vi nettopp hadde solgt gå opp og påføre oss et tap. På grunn av at vi samtidig hadde kjøpt EUR/USD som kurssikring av opsjonen, ville denne stige i verdi tilsvarende tapet på valutaopsjonen.

Noen uker vårt første møte hadde konsulenten laget en rapport som ble presentert for ledelsen og undertegnede.

Konklusjonen til konsulenten var at valutaopsjoner burde vi slutte med fordi her tapte vi som regel penger. Samtidig måtte vi øke våre sikringsforretninger fordi her var vi, ifølge konsulenten, nær geniale.

Konsulenten forstod ikke at valutaopsjonene og den tilhørende sikringen hang sammen. Det vi tjente godt på med svært lav risiko, var vår evne til å prise opsjonene riktig.

Banken betalte mange millioner for denne konsulentens «åpenbaring».

I gårsdagens børskommentar gjorde DN i praksis den samme feilen som konsulenten. Under overskriften: «Det sitter en porteføljeforvalter i DNB som gambler med kundenes penger» (for)dømmer journalist Thor Chr. Jensen (som normalt skriver svært gode børskommentarer) en forvalter basert på én enkelt aksje i hele hans portefølje.

Eksempelet kunne jo ha vært relevant dersom denne forvalteren gjorde det svært dårlig, men så er ikke tilfellet. Tvert imot. Forvalteren og fondet har, som DN også nevner, slått fondets referanseindeks både på kort og lang sikt.

Hele poenget med diversifisering er å spre risiko. Feilen her ville ha ligget i å ha en konsentrert portefølje bestående av den nevnte posisjonen og lite annet.

Videre er fondet det snakkes om et equity long/short hedgefond, hvor hensikten er at short-posisjoner skal bidra å dempe totalrisikoen på porteføljen. Posisjonen som nevnes har antagelig- og sannsynligvis hatt en annen posisjon som «motstykke». En posisjon som sannsynligvis har hatt en større gevinst en tapet på posisjonen som DN valgte ut for å omtale.

Det er heller ikke usannsynlig, gitt de gode resultatene, at når den tapende short-posisjonen har blitt økt i størrelse, så har det samme skjedd med en av posisjonene som fondet samtidig har tjent penger på.

Ukritisk dissekering av en portefølje som her er gjort, er alle
porteføljeforvalters mareritt. Spesielt hvis forvalteren ikke får anledning til å forklare sammenhengen eller bakgrunnen for sine valg.

DN har ikke belegg for å skrive at: «Dermed henger bonusen i en tynn tråd for forvalteren som har shortet Atea. Det samme gjelder kundenes avkastning.»

Forvalteren av DNB TMT Absolute Return har ikke bare har tjent penger for sine investorer, men også grundig slått referanseindeksen fondet måles mot etter at alle kostnader er trukket fra.

Det er dette forvalteren og fondet bør vurderes ut ifra. Såpass burde en næringslivsavis forstå.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Podcast episode 4

torsdag, 15. juni, 2017


Med totalt 40.000 avspillinger, flere tusen abonnenter og nesten 15.000 lyttere i snitt pr episode er vi overveldet over mottakelsen denne finanspodcasten har fått.

Det er vår intensjon å gjøre episodene så interessante og nyttige for lytterne og setter således stor pris på tilbakemeldinger og forslag til temaer. Disse kan sendes inn på denne linken

Vi vil ikke kunne omtale alle, men vil forsøke å la fremtidige podcaster omhandle de temaene hvor vi ser at interessen er størst.

Leser man pressen kan man lett få den oppfatning at aksjer er et multiverktøy som er svaret på alle investeringsbehov.

Aksjer kan absolutt gi god avkastning men, som mange har erfart, er det mange ting å ta hensyn til når man skal vurdere et selskap.

Bare når det gjelder økonomiske nøkkeltall finnes det her en rekke ulike definisjoner og forståelser.

Bokførte verdier, verdijustert egenkapital, vekstrate etc, er eksempler på slike. Hvis vi ikke har en felles oppfatning av hvordan tallene fremkommer, blir sammenligning vanskelig og korrekte beslutninger utfordrende.

I et aksjeselskap er det gjerne selskapets bransje eller produkter selskapet sitter på, samt økonomien rundt dette, som interesserer investorer.

Utfordringen ligger imidlertid i at risikoen man tar med å investere i et selskap ofte er langt mer enn dette.

Et oljeselskap er eksempelvis eksponert for langt mer enn utviklingen i oljeprisen. Selskapet kan i tillegg ha utfordringer hva angår gjelden, leverandører, produksjonsteknikk, frakt, sårbarhet med hensyn til viktige nøkkelpersoner etc etc.

Selskapets produkt kan i utgangspunktet være av stor verdi, men det er allikevel fullt mulig å gå seg vill grunnet andre faktorer.

Et godt eksempel fra Oslo Børs har vært utviklingen på gullprisen i forhold til norske gruveselskaper. Disse skulle angivelig sitte med store forekomster av det edle metallet.

Verdien av gull var nok viktig for gruveselskapene, men adskillig mindre viktig enn utfordringene det skulle vise seg at de hadde med å få de eventuelle gullforekomster til overflaten, samt finansieringen av dette.

Kort sagt steg gullprisen, mens børsutviklingen til disse selskapene mildt sagt har vært det motsatte. Kjøp av disse aksjene for å tjene på høyere gullpriser var således mislykket.

Disse risikofaktorene er det i mange tilfeller mulig å unngå dersom man ønsker. Av ulike grunner, mange av dem nesten utelukkende lønnsomme for meglerhusene, velger man allikevel å anbefale investorer å påta seg betydelig flere risikofaktorer enn gullprisen alene.

Bruker vi eksempelet med oljeselskapet, burde det egentlig være slik at man kun anbefalte at man investerte i selskapet fremfor direkte i olje dersom det var ytterligere gode økonomiske grunner for at man velger å gå via aksjer.

Eksempler på gode grunner kan være at selskapets oljereserver er lavt vurdert eller at selskapets teknologi er undervurdert i forhold til dagens aksjekurs.

Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste rådes til å foreta en indirekte investering gjennom kjøp av aksjer uansett.

Dette skjer til tross for at man idag kan investere direkte i et stort antall råvarer ved hjelp av børsnoterte fond (ETF). Disse er notert på aksjebørser og handles på nøyaktig samme måte som aksjer.

I tillegg til ETF’er har man idag en rekke andre instrumenter tilgjengelig som tilbyr eksponering mot eksempelvis råvarer, valutaer og aksjeindekser.

Poenget med denne bloggen og den tilhørende podcasten er ikke å snakke ned aksjer, men gjøre lesere og lyttere oppmerksom på risikofaktorer og alternativer.

På samme måte som en skrutrekker er et utmerket verktøy, egner heller ikke aksjer seg til å løse alle typer av behov.

Det er dette jeg vil frem til.


Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Mai du skjønne milde

fredag, 2. juni, 2017

I tillegg til denne bloggen har vi laget en podcast med navnet «Tid er penger». Siste episode oppsummerer inntrykk fra en konferanse for datadrevne hedgefond i USA, samt diskuterer bruk og misbruk av teknologi i dagens finansmarkeder. Du kan høre den her.

Utvidede produksjonskutt fra OPEC, reduksjon i de amerikanske oljelagrene, samt en økning i antall oljekontrakter (WTI) eiet av spekulanter, har ikke vært nok til å stå imot salgspresset i oljemarkedet i siste delen av mai.

Det hører selvfølgelig også med til historien at amerikanerne siden november har benyttet OPECs produksjonskutt til å øke sin egen produksjon med 621.000 fat per dag.

Tallene fra forrige uke viser også at USA i tillegg reduserte den daglige importen av råolje med 296.000 fat.

Spekulanter i nordsjøolje har redusert sine posisjoner både på long- og short-siden. Sistnevnte har kuttet eksponeringen sin med over dobbelt så mange kontrakter som long-siden, uten at dette så langt kan sies å hatt noe nevneverdig bidrag.

Noe av kan kanskje forklares av antallet oljerigger i produksjon. Dette antallet har nå økt nærmest uke for uke i et helt år.

Mens økonomien i Saudi-Arabia uomtvistelig er lenket til oljen, er det kun når oljeprisen stiger at Norge velger å kalle seg en oljenasjon.

Det er en frihetsgrad både Oslo Børs og landet forøvrig nyter godt av i slike tider.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

«Kundene lures for et milliardbeløp årlig»

mandag, 22. mai, 2017

Overskriften er hentet fra en artikkel Dagens Næringsliv i forrige uke og påstanden ble fremsatt av en tidligere valuta- og rentemegler i Nordea.

Ytterligere en finansaktør med bred erfaring hevdet det samme i en artikkel på lørdag.

Nordea, DNB og Danske Bank svarer umiddelbart at de ikke kjenner seg igjen i dette. De hevder at reguleringen av dem som meglerhus og banker er svært streng.

Pussig nok er begge påstander er riktige.

Det er nemlig markedet for valuta og renter som er svakt regulert, ikke aktørene.

For mange vil det høres utrolig ut at valutamarkedet, som verdens største finansmarked med en daglig omsetning på $5.1 billioner, er det minst regulerte av samtlige finansmarkeder.

Hva som er enda mer utrolig er at det, på tross av at det siden finanskrisen er avdekket en rekke grove lovbrudd begått av banker i både valuta- og rentemarkedet, så er reglene knapt strammet inn.

Milliarder av dollar i bøter har blitt ilagt, men alle i markedet er enige om at det kun dekker brøkdeler av de ulovlige inntektene. Det kan man tydelig se av bankenes inntjening og bonusene som er delt ut.

I aksjemarkedet, som er langt mindre enn valutamarkedet, så er det krav om «best praksis». Hvis selgerkursen på Statoil eksempelvis er 151.50, kan ikke en aksjemegler selge deg aksjen for f.eks 153.50 og putte mellomlegget i lommen.

Det kan man i valuta. I valuta legger megleren et påslag oppå den kursen han selv kjøper valutaen til. Påslagets størrelse bestemmes av hvor god og opplyst kunde du er.

Kunder betaler med andre ord langt mer enn markedsprisen for å kjøpe valuta. I tillegg får kunden andre omkostninger lagt til transaksjonen.

Bruker du kredittkort tar selskapene et påslag på 2% for i tillegg til at du allerede har betalt godt over markedspris for valutaen.

Kortselskapet krever med andre ord samme kostnad av deg per transaksjon som du får om du har penger stående i banken i to år. Dette påslaget deler kortselskapene med bankene.

Nå forstår man hvorfor de sender ut e-poster hvor de anbefaler at kundene handler i utenlandsk valuta fremfor lokal valuta på brukerstedene i utlandet.

I dagens elektroniske verden er det ingen grunn for dette mellomlegget. Valutamegleren kan sikre seg valutaen til markedspris ved et enkelt tastetrykk. Hvorfor skal kunden da betale overpris?

Bankene hevder at konkurransen er hard og at dette gjør at de ikke kan ta overpris. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner.

Det er kun store bedriftskunder som får nyte godt av dette. Mindre kunder har ikke valutalinjer med flere banker. Det betyr at selv om de ser at en annen bank vil selge valutaen billigere, så er det ingenting de kan gjøre med det.

Det er heller ikke slik som mange banker hevder, at de må få betalt for den risikoen de tar. Det er nemlig kun minimal risiko de behøver å ta i valutamarkedet dersom de ikke vil.

Med et tastetrykk har de kjøpt valutaen som kunden ønsker å kjøpe. Kursrisikoen er dermed borte. Den eneste risikoen som er igjen er kredittrisiko på at motparten ikke kan levere.

Denne kredittrisikoen har de på forhånd vurdert og godtatt for at de to bankene skal være i stand til å gjøre forretninger sammen.

Kort sagt er idag nesten alt automatisert slik at risikoen skal være minimal.

Problemet er at tilsynsmyndighetene ikke har fulgt med i timen. I tillegg velger de å ta hensyn til bankenes syting hver gang endringer vurderes.

En annen praksis som kun finnes i valutamarkedet er at market makere (foretak – i hovedsak banker – som stiller forpliktende kjøps- og salgskurser) har anledning til å nekte å stå ved handelen du nettopp har inngått.

En slik praksis (den kalles «last look«) hvor man kan velge om man vil stå for sin forpliktelse eller ikke, er helt utenkelig i andre finansmarkeder.

Det at den tillates er i verdens største finansmarked er en skam. De fleste som kjøper valuta er ikke en gang klar over hvordan handelen foregår. Derimot forklarer det hvordan banker risikofritt kan tjene titalls milliarder av kroner hvert år på valutahandel.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS