De fleste husker idag at Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og Christine Lagarde nektet å erkjenne krisen i Hellas da denne ble oppdaget.

Uten reservasjoner tok de den greske statsministerens ord for at alt var i orden i den greske økonomien. I steden valgte de å stille seg bak statsminister Papandreou og hevde at det var de slemme hedgefondene som løy om den økonomiske tilstanden Hellas befant seg i.

Sannheten viste seg å være en annen og Papandreous svindel ble avslørt. Lagardes kritikk av hedgefondene stilnet umiddelbart, mens Merkel og Sarkozy fortsatte «the blame game». Denne ble opprettholdt inntil bevisene og kritikken mot deres politisk bevisstløshet ble så overveldende at det hele ble patetisk.

Mangel på politisk anerkjennelse og tiltak førte til at krisen fikk spre seg. Den har også ført til at statsministrene i Hellas og Italia har blitt avsatt. Det kommer i det minste noe godt ut av alle kriser.

I stedet for å innrømme at de hadde sovet ved roret, fant imidlertid Merkozy ut at de skulle dekke over sin manglende forståelse og tiltakskraft ved å fremme forslag om en finansiell omsetningsskatt.

Straff skulle med andre ord illegges finansmarkedene selv om forbrytelsen ikke hadde funnet sted. Det viktigste var å henlede oppmerksomheten vekk fra egne feil.

Her kunne man slå to fluer i en smekk. Heksebrenning og skatteinnkreving. Alt man kan si om dette er at politikken har vist liten fremgang siden middelalderen.

Det er siden blitt kjent at hedgefond har hjulpet den Europeiske Sentralbanken (ECB) med å overta €65 milliarder i råtten europeisk statsgjeld fra europeiske banker. Det levnes liten politisk ære for det faktum at gjelden hedgefondene har overtatt dermed ikke lenger står i fare for å havne hos europeiske skattebetalere.

I stedet er det slik at hvis Merkozy lykkes med sitt skatteforslag så vil denne kunne skjule deler av de økonomiske kostnadene som følge av deres politiske bevisstløshet. Som en ekstra bonus kan den samtidig ta oppmerksomheten vekk fra deres grove feilvurderinger av konsekvensen av gjeldssituasjonen i Europa og de samfunnsmessige kostnadene ved den.

Storbritannia og USA har imidlertid sagt et klart nei til å innføre den foreslåtte skatten på finansielle transaksjoner. Storbritannia har regnet ut at det vil koste landet 1 millioner tapte arbeidsplasser og £25 milliarder i tapte skatteinntekter.

For Merkozy er slike kostnader for trivielle å regne dersom det sikrer dem gjenvalg.

Tidligere valutaopsjonstrader, hedgefondforvalter, kritiker, filosof og bestselgende forfatter, Nassim Taleb, intervjues her av Time Magazine.

Tittelen på Talebs siste bok: «The Bed of Procrustes», er ment å påpeke hvordan vi som samfunn finner nytenking truende og i stedet ønsker at alt skal tilpasses kjent lærdom.

Boktittelen er tatt fra den rumenske forfatteren Camil Petrescu’s roman skrevet i 1933. Den reflekterer en åpenbar innsikt i menneskets tenkemåte.

Taleb gir i intervjuet sitt syn på den nåværende gjeldskrisen, bankenes opptreden, asymetriske avlønning, fordelen av sorte svaner, informasjonsalderen, spesialisering og hvor det hele fører oss.

En koordinert intervensjon fra sentralbankene i USA, Canada, Japan, Sveits, Storbritannia og EU har denne uken sendt aksjekursene kraftig til værs.

Intervensjonen skjedde siste dag i november. Lesere av denne bloggen vil huske at jeg mistenkte at en skjult intervensjon, riktig nok i mindre skala, fant sted også siste børsdagen i oktober.

Myndighetene synes å frykte at blodrøde månedlige avkastningstall fra aksjer vil medføre lavere risikovilje hos investorene. Det er også åpenbart at politikerne også frykter for sine karrierer dersom situasjonen ikke raskt bedrer seg. Dette var antagelig grunnen til at den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, fant det for godt å lekke planer om ytterligere krisetiltak i går morges.

Det er opplagt lettere å skyve problemene foran seg gjennom faktiske og verbale intervensjoner enn å ta de økonomiske og politiske konsekvensene av en hemningsløs og ukontrollert kredittvekst.

For markedet blir lærdommen nok en gang, at så lenge man klarer å ta stor nok risiko til at det blir et samfunnsproblem, så vil myndighetene bli tvunget til å komme til unnsetning. Man må riktignok helst være en bank eller et land for å være sikret denne luksusen.

Indeksen over Europas 50 største selskaper, Eurostoxx 50, har takket være den massive sentralbankintervensjonen denne uken steget med 11%. Det har kun vært fem tilfeller av tilsvarende eller større ukesoppgang de siste 20 årene.

Den første var i 1998 og etterfulgte 12 sammenhengende uker med nedgang. Totalt falt indeksen 32.5% over disse ukene. Den påfølgende uken steg Eurostoxx 50 indeksen med 12.6%.

Det neste tilfellet var første uken med oppgang etter World Trade Center-anslaget. Indeksen steg da 14.66%. Markedet hadde i forkant falt 26% over en periode av 4 uker.

Det tredje tilfellet var i oktober 2008. De tre foregående ukene hadde aksjemarkedet falt 25.1%. I likheten med i år inntraff også denne oppgangen ved månedsslutt. Oppgangen var da på 11.1%.

Fjerde tilfellet var én måned senere, november 2008. I likhet med uken vi nå har avsluttet, ble den for 3 år siden forårsaket av en intervensjon ledet av den amerikanske sentralbanken. De to foregående ukene hadde indeksen falt 16.8% og den påfølgende oppgangsuken var på 12.2%.

Oppgangen siste uken i november 2011 følger 2 uker med nedgang på tilsammen 9.2%. Rykter i markedet sier at tiltaket måtte iverksettes for å redde en av de større bankene.

Uken etter de tre førstnevnte oppgangene skjedde følgende: 1998: +0.9%, 2001: +1.6% og etter første tilfellet i 2008: +0.42%. Uken etter intervensjonen i november 2008 endte med et fall på 7.3%.

Studerer man reaksjonen til markedsaktørene de siste dagene, ser vi at disse i økende grad har søkt til nødhavner. Den kraftige oppgangen i aksjemarkedene har med andre ord ikke inngitt tillit.

Gull, amerikanske statsobligasjoner, sveitserfranc, US dollar og japanske yen har alle blitt utsatt for kjøpepress.

Muligens er dette fordi innlånspåslaget som bankene må betale fortsatt er over fire ganger så høyt som i sommer. Intervensjonen har med andre ord kun hatt marginal effekt der den var tiltenkt.

Sagt på en annen måte må det sterkere lut til for at ikke helvete snart skal være løs igjen.

Forrige uke kom den overraskende nyheten om at den legendariske aksjefondsforvalteren, Bill Miller, hadde bestemt seg for å gi seg.

Under Miller’s kyndige forvaltning slo fondet, Legg Mason Value Trust, S&P-500 indeksen 15 år på rad. På denne basis ble Miller genierklært og investorene strømmet til for å plassere penger i fondet hans.

Meravkastningen sluttet imidlertid brått i midten av 2007 da situasjonen i verdensøkonomien endret seg. Miller var imidlertid av den oppfatning at endringen umulig kunne vare og justerte derfor ikke sin strategi.

Fire år senere og etter å ha tapt 33% i forhold til S&P-500 indeksen, innså endelig Miller at grunnlaget for hans tidligere meravkastning var borte. Hans stjernestatus var alvorlig bleknet og han valgte å trekke seg som forvalter.

Miller blir med dette offer for påstandene til kjente akademikere som Ken French, Eugene Fama, Nassim Taleb og andre. Disse herrene påstår at ingen aksjefondsforvalter er i stand til å slå sin benchmark over en periode av 25 år.

Unntaket er forvaltere som jukser og skifter benchmark når de har gjort det dårlig. I sistnevnte gruppe finnes det dessverre mange, også her til lands.

Ifølge Taleb er Millers track record et klassisk tilfelle av at både forvalteren og de som investerte i fondet hans var blitt «Fooled by Randomness«. Miller’s strategi virket fordi «tidevannet» tilfeldigvis steg for nettopp denne strategien da Miller begynte med den. Denne tidevannsbølgen varte i 15 år og dermed ble han og alle andre lurt til å tro at den ville virke til evig tid.

Dessverre er det ingenting i vår verden som er statisk eller permanent. Alt er enten i forandring eller vil forandre seg. Dette var grunnlaget for at Darwin hevdet at evnen til tilpassning var den viktigste av alle egenskaper.

Målt over 20 år var nemlig Miller’s avkastning nøyaktig den samme som indeksen han målte seg mot. Han hadde med andre ord ikke produsert noen merverdi i det hele tatt.

De aller fleste investeringer anbefales idag på basis av en sterk historisk utvikling. Argumentene for at man fortsatt skal investere i dem er ofte tynne og baserer seg i realiteten på at intet skal forandre seg. Noen gang.

De tar sjelden eller aldri hensyn til at vår verden er i konstant endring og at det sannsynligvis vil kreve at vi også må opptre dynamisk og ikke statisk.

Idag sitter det eksempelvis aksjemeglere over hele verden og ser inntektene deres forsvinne, mens de tviholder på tanken om at det som en gang var kommer tilbake. De nekter å ta til seg at datamaskinene har utkonkurrert deres gamle inntjeningsmodell. I steden for å lete etter nye muligheter i den endrede hverdagen, sitter de og venter på at alt skal bli som det var.

For sent vil disse oppdage at datamaskinene er kommet for å bli. De som har evnen til å tilpasse seg, vil imidlertid finne nye muligheter hvor de kan tilføre kundene verdi og gjennom det tjene penger.

I finans- og formuesforvaltning gjelder det samme. Lavere vekst, høy gjeld og stigende arbeidsledighet har presset rentene nedover på obligasjoner. Lav avkastning fra obligasjoner reduserer risikokapasiteten på porteføljer bestående kun av obligasjoner og aksjer. Den klassiske varianten som tross alt virket så godt før.

Fallende aksjeavkastning gjør problemet enda større. Mange innser ikke før det er for sent at avkastningen de oppnådde i årene før finanskrisen idag er lite sannsynlig.

Verdensøkonomien har forandret seg, men de fleste tror allikevel ikke at denne endringen gjelder deres investeringer. Det gikk jo så bra på 90-tallet for alle andre enn japanere. Også de var forøvrig overbevist om at endringen kun var midlertidig og alt ville være som det var på «no time at all».

MIT professor Robert Merton diskuterer den økonomiske krisen i EU med Bloomberg journalist Carrol Massar.

Ett av poengene til Merton er at manglende politisk handlekraft er en viktig årsak til eskaleringenen av krisen.

Et annet poeng Merton gjør er å påpeke at hedgefondene idag har en viktig og positiv rolle gjennom at de bidrar til å avlaste banker for risiko.

Dette bidrar både til å spre den totale risikoen så vel som å overføre denne til aktører som, til forskjell fra bankene, må vise reelle markedsverdier og blir avkrevet sikkerheter i forhold til dette.

Totalrisikoen i markedet blir ikke redusert, men mindre av denne står i fare for å bli overført på skattebetalerne. Banker er nemlig alene om luksusen av å kunne forlange seg reddet med statlige midler.

Merton lærte forøvrig selv risikohåndtering på den harde måten da han var en av gründerne bak verdens største hedgefond, LTCM, i 1998.

På utenlandsreise får man ofte et annerledes perspektiv av Norge. Ikke fordi landet forandrer seg med avstand, men fordi man befinner seg i en annen kultur og gjerne følger nyhetsleverandører som BBC, CNN, Aljazeera etc.

På Ipad har jeg i tillegg en applikasjon som viser nyhetsoverskrifter fra en rekke internasjonale og noen norske aviser.

Felles for alle utenlandske medier var sterke bekymringer over gjeldskrisen i Europa, lav vekst, høy gjeld, stigende arbeidsledighet. Fokus var på hvordan man kunne snu denne alvorlige trenden før den resulterte i en bred og dyp global resesjon.

I annerledeslandet Norge var imidlertid politikerenes fokus et helt annet sted. Der hadde man tydeligvis verken hørt, følt eller sett noe til en økonomisk krise. Tvert imot syntes myndighetene at det gikk det så bra i en enkelt næring – finans – til at man så det betimelig med å ønske å innføre en straffeskatt for denne næringen alene.

Antagelig er det rent politisk motivert, siden en tilsvarende «straff» ikke er foreslått for næringene kraft og olje. Disse har nemlig også vært lønnsledene.

Entusiasmen for å ilegge en særskatt for meglere er høy. Så høy at man ikke en gang har tatt hensyn til at man allerede har innført en skatt som medfører at tallene for 2010, som de har baserte seg på, er irrelevante.

Det er tydelig at man heller ikke hadde fått med seg at også finansnæringen i år sliter økonomisk. I 2011 har nemlig flere arbeidsplasser gått tapt innen finans enn under hele finanskrisen.

Regjeringen synes heller ikke å være oppmerksom på at stadige endringer i rammevilkår og nye krav fra myndighetene, har økt kostnadene til foretakene betydelig. Dette har igjen medført at en rekke finansforetak er blitt lagt ned.

Det er idag utenlandske meglerhus som dominerer omsetningen på Oslo Børs. De fleste av disse har bedre vilkår enn de norske og er derfor mer konkurransedyktige. De er i tillegg mye større enn de norske og opererer på børser over hele verden.

Handelssystemene som utlendingene tilbyr er meget kostbare og avanserte. Kostnadene til forskning, utvikling og vedlikehold av disse systemene blir imidlertid spredd over alle markedsplassene de opererer globalt.

Ingen av de norske meglerhusene er store nok eller lønnsomme nok til å ta del i dette kappløpet. Derfor benytter også store norske institusjoner i større grad utenlandske meglerhus når de handler på Oslo Børs.

Regjeringen synes heller ikke å ha reflektert over at når meglerbransjen i Norge ikke er konkurransedyktig og investorene i stedet handler med utenlandske meglere, så havner kurtasjen dette genererer i utlandet. Det gjør også skatteinntektene. Ikke et uvesentlig poeng ville jeg ha trodd.

Idag viser statistikken fra Finanstilsynet at kun de færreste norske meglerhus er i stand til å tjene penger på omsetning av aksjer. Konkurransen er for hard, kurtasjen for liten og kostnadene for høye.

Inntektene til meglerhusene idag skapes først og fremst av Corporate-avdelingene. Disse avdelingene bistår blant annet norske bedrifter med å skaffe finansiering.

Er det denne virksomheten regjeringen ønsker å ramme i en tid hvor bankene offentlig har sagt at de har lagt lokk på utlån og ikke vil ha nye kunder?

Utenlandske meglerhus som jobber hardt med å komme seg inn på dette markedet i Norge vil i så fall bli svært fornøyde. Det samme vil sikkert skattemyndighetene i de landene de tilhører, for det er her honorarene vil bli beskattet.

Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann har tidligere hovert over trusselen om at finansnæringen i Norge kan finne på å flytte ut. Det samme gjorde man forøvrig i Storbritannia da økte skatter på bonuser ble foreslått der.

Pipen fikk imidlertid en annen lyd da forvaltere av over $100 milliarder umiddelbart flyttet fra landet og en rekke andre forberedte utflytting. Den nevnte skatteskjerpelsen ble umiddelbart suspendert. Bevaring av arbeidplasser og skatteinntekter var viktigere.

Personlig tror jeg ikke faren er høy for at mange norske meglerhus vil flytte fra Norge. Faren er større for at de blir ytterligere utkonkurrert av utlendinger med bedre vilkår eller at flere som driver i bransjen rett og slett legger ned.

Forhåpentlig vil dette skape mindre konkurranse om små og mellomstore kunder (de som utlendingene ikke er interessert i å betjene) og dermed gi anledning til å heve prisene igjen.

Det er antagelig dette regjeringen anser som solidaritet.