Arkiv for ‘Marked’ Category

Mental kontroll

fredag, 21. november, 2014

Alle som her bedrevet trading, investering eller forvaltning over tid vet hvor vanskelig det er å skape konsistent gode resultater.

Tradere merker dette før andre ettersom deres kortsiktige natur gjør at de foretar langt flere handler i løpet av et år enn en investor eller gjennomsnittlig forvalter. På grunn av høyere handelsfrekvens vil en trader raskere oppnå en datamengde som er stor nok til at man kan lese noe statistisk signifikant ut av dem. Tradere kan gjøre flere handler i løpet av én enkelt dag enn andre investor grupper gjør i løpet av et helt år.

For noen år tilbake hadde Norges største bank en valutatrader som utførte over 350 handler hver eneste arbeidsdag. Jeg snakker ikke om megleroppdrag (ordre for kunder), men om posisjoner han tok for bankens egen regning og risiko. For å sette dette i perspektiv var min daværende dagsrekord på 360 handler på én dag. Han gjorde som sagt tilsvarende hver eneste dag. Vedkommende jeg refererer til var i tillegg konsistent lønnsom.

Jo flere handler du foretar desto raskere vil dine sterke og svake sider bli «avslørt». Altfor ofte ser vi investorer bli genierklært i oppgangsperioder, for så å tape alle sine penger når markedet snur. Det eneste dette forteller oss er at resultatene deres i realiteten kun ble drevet av den generelle markedsutviklingen. «Tidevannseffekten» som denne ofte kalles.

Når tidevannet kommer inn løftes alle båter. Avkastningen utover dette kommer gjerne fra belåning (høyere risiko), noe de samme betaler dyrt for når tidevannet går ut.

Slik utvikling beviser bare at de hadde vært heldige med den første timingen, nemlig å være ombord i en båt akkurat da tidevannet var på vei inn. Mange tar imidlertid æren for den generelle markedsutviklingen. Mange aksjefondsforvaltere gjør dette når de reklamerer for sine resultater. Det de isteden burde måles på er den risikojusterte meravkastningen i forhold til den generelle markedsutviklingen. Årsaken til dette er at reglene for aksjefond krever at de er så godt som fullinvestert til enhver tid. De følger i hovedsak tidevannets bevegelser.

Det er svært vanskelig å skape risikojustert meravkastning som er høyere enn enten indeksen som er din benchmark eller, hvis en indeks ikke er relevant, gruppen av tradere eller forvaltere som benytter samme strategi som deg.

Klarer du dette over tid, er det lite sannsynlig at resultatene skyldes flaks og det kan i tillegg hevdes at du er konsistent.

Felles for de som lykkes med å skape merverdier over tid, er at de alle jobber hardt for å få dette til. Det krever kontinuerlig fokus, selvdisiplin og et brennende ønske om å bli bedre/holde seg på topp.

Paul Tudor Jones som nevnes i innslaget under er idag 60 år gammel og et meget godt eksempel på nettopp dette. Han har vært en trader/forvalter det meste av sitt yrkesaktive liv. De siste 34 årene har han drevet hedgefondet Tudor.

Tudor Jones er en aktiv trader i valuta og futures-kontrakter verden over. I Norge har man merket hans tilstedeværelse både i kronen og i kraftmarkedet. Han har funnet – og over disse årene ytterligere foredlet – sin egen, meget lønnsomme, trading-stil. Dette har imidlertid ikke forhindret ham i å søke å bli enda mer konsistent når det gjelder resultatene han leverer sine investorer.

I flere tiår har han derfor fått hjelp av den verdenskjente coach og motivatoren, Tony Robbins. Tony Robbins’ «teknologi» har hjulpet amerikanske presidenter, næringslivsledere, tradere, investorer, idrettsstjerner og sågar en hallik.

Jeg har selv hatt glede av å høre på Tony Robbins i tre utrolig intense og lærerike dager. Riktignok sammen med 6000 andre tilhørere fra 43 forskjellige land. Dette fant sted like utenfor Roma for en del år tilbake. Dagene begynte kl. 08.00 og ble avsluttet mellom kl. 20.00 og 01.00. Vi fikk totalt to pauser per dag. Den lengste varte i 15 minutter. Dag én ble avsluttet med å gå på glødende kull. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det hele var en grensesprengende opplevelse.

Intervjuet av Tony Robbins nedenfor ble gjort nylig av finanskanalen CNBC i forbindelse med lanseringen av hans nye bok «MONEY Master the game». Robbins forteller i intervjuet om hans arbeid med nettopp trader og hedgefondforvalter Paul Tudor Jones.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Skagenmalerne

torsdag, 13. november, 2014

Det er et paradoks at knapt noen har brydd seg med å lære navnene på forvaltere i banker og forsikringsselskap eller enda til i Oljefondet. Dette til tross for at disse forvalter tilsvarende eller større verdier enn Skagen. Følgelig er det heller ingen som leer på øyelokket eller føler behov for å lage forsider når noen av disse finner på å skifte jobb.

Skagenfondene har i over et tiår vært en torn i øye for fondsselgere, rådgivere og konkurrenter.

Skagens resultater og merkevare har nemlig over tid vært så solide at de betaler lite i returprovisjon til «uavhengige» rådgivere eller fondsselgere.

Rådgivere og fondsselgere som mottar lite i returprovisjoner, tegningsprovisjoner og/eller ikke blir bedt på fornøyelsesturer til utlandet er naturligvis ikke fornøyde.

Et år uten betydelige tilleggsinntekter, dvergkasting på nattklubber i London og skikjøring i de mellomeuropeiske alper er ikke å regne som et godt år uansett hvor mye kundene tjener på sine investeringer. Slik er det bare.

Det må derfor ha blitt opplevet som julekvelden, Hanukkah og Høsttakkefest på én gang da nyheten om at flere av profilene i Skagen slutter.

Endelig hadde man en «god» grunn til å anbefale kundene å flytte pengene til andre, mer Maslov-sympatiske, forvaltere som er mer orientert i forhold til «uavhengige» rådgiveres behov.

Riktignok er det slik at Skagen, i likhet med andre forvaltere som har et behov for at det finnes en viss volatilitet i markedet, de siste årene har hengt etter sine benchmarks. Det er imidlertid verdt å merke seg at denne utviklingen har kommet etter at myndighetenes kvantitative lettelser tok til for alvor.

Det er nemlig svært utfordrende å finne uoppdagede eller undervurderte selskaper i en periode hvor volatiliteten er så lav at alle rekker å oppdage det samme før kursene beveger seg.

«Eksperter» og rådgivere som har fulgt med burde ha forstått dette for lenge siden. Dersom de hadde vært opptatt av dette, burde de ha anbefalt sine kunder å bytte forvalter for lenge siden. Ikke nå hvor USA nettopp har avsluttet sin pengeinnsprøytning og volatiliteten har bunnet ut.

Disse rådgiverne som kundene betaler dyrt for og som bruker siste delen av avkastningshistorien som unnskyldning, bare beviser hvor dårlige de selv er.

Vi merker oss at media også tar en aktiv rolle i dette. «Konflikt» hos en kjent merkevare betyr overskrifter. Desto fetere disse kan være, jo forhåpentlig flere lesere får man. Dette betyr mulighet for økte inntekter gjennom annonser.

Med en sterk merkevare har Skagenfondene vært en torn i øyet for de fleste norske konkurrenter. Private sparere så vel som institusjoner har følt at pengene deres var trygge hos Skagen og derfor foretrukket dem. Ordtaket «ingen får sparken for å satse på en solid merkevare», gjelder også her til lands.

Det er således idag mange med økonomiske motiver til å male endringene hos Norges største fondssuksess gjennom tidene som noe ensidig negativt. Det kan faktisk være meget lønnsomt for dem å gjøre det.

Skagen på sin side merker dette presset. Utadvendte som de alltid har vært, vil de sannsynligvis møte informasjonsbehovet samt ha et sterkt incitament til å anstrenge seg for å skape enda bedre resultater i fremtiden. Det er imidlertid ingenting som haster for investorene i det korte bilde. Skagen forvalter sterkt regulerte aksjefond med strenge mandater, ikke Cayman-registrerte hedgefond med full frihet.

Forøvrig, hvis reaksjonene på endringene i Skagenfondene er en pekepinn, bør vi forvente at det utlyses tre dagers landesorg når Oljefondets Ynge Slyngstad engang bytter jobb.
kontiki

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Ikke for pyser

onsdag, 12. november, 2014

Ifølge DN vurderer Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) om de også skal begynne å investere i Private Equity, eller PE som det gjerne kalles.

PE består av investeringer i selskaper som ikke er børsnoterte. Investeringene blir deretter realisert ved enten å børsnotere selskapene (og derved få en mulighet til å selge seg ut) eller gjennom å utvikle eller restrukturere selskapet for så å finne en annen kjøper.

Tiden fra kjøp til salg tar som regel flere år. Man er følgelig ikke bare eksponert for manglende likviditet (muligheten til å selge), men også for interne og eksterne hendelser som kan skje i løpet av investeringens løpetid.

De beste PE-fondene har ofte lykkes gjennom at timingen deres har vært meget god. Dette skyldes ofte tilfeldigheter i og med at de samme forvalterne i mange tilfeller også har hatt fond som ikke har vært like «heldige».

En annen faktor som ofte overses er at PE-fondene ikke har samme krav til rapportering som f.eks at aksjefond. Sistnevnte må prise sine investeringer daglig basert på børskurser.

Et PE-fond har ingen børskurser å prise ut ifra, så de verdsetter gjerne investeringen til kjøpskurs inntil det aktuelle selskapet selges. Når sistnevnte skjer er det få som tenker over at det er de som lykkes man får høre om. De som går mindre bra ligger fortsatt igjen i porteføljen og nevnes ikke.

Et aksjefond har ikke samme frihet, men er tvunget til å offentliggjøre markedsverdien på samtlige av sine posisjoner. Ikke bare de som selges med gevinst. Denne informasjonsasymetrien synes få å være klar over.

I Norge finnes det flere PE-fond som har oppnådd svært gode resultater. Det finnes imidlertid mange fler som ikke har lykkes, men dette hører man sjelden om. Private Equity er nemlig «privat» på fler måter, ikke minst når det gjelder offentlig informasjon. Avkastningstallene offentliggjøres først og fremst når PE-fondene selv ønsker oppmerksomhet.

Et PE-fond som forvaltes av en av de største norske pensjonsforvalterne har knapt levert noen avkastning på 15 år.

Hadde et aksje- eller hedgefond hatt tilsvarende resultater ville det ha vært forsidestoff. Et PE-fond med slik avkastning trenger ikke å offentliggjøre den og slipper derfor å bekymre seg for dårlig publisitet.

PE-fond har også noen andre klare fordeler i forhold til mer «offentlige» investeringer: Investorenes penger er bundet opp i lang tid.

Dette er en stor og nødvendig fordel dersom man skal kunne få arbeidsro til å utvikle og omsette selskapene man de investert i. Mer likvide fond opplever gjerne betydelige uttak av penger når frykten rår i markedene. Dette ville vært katastrofalt for PE-fond som ikke har noen markesplass hvor de kan omsette sine investeringer.

PE-fondene lar ofte være å endre verdsettelsen av sine investeringer selv i tilfeller hvor aksjemarkedene halveres. Argumentet er antagelig at det spiller liten rolle siden investorene ikke kan innløse uansett.

Kan så være, men logisk vil det være liten grunn til å tro at markadsaktørene ville behandle små illikvide aksjer særlig annerledes enn hva man i slike situasjoner gjør med store solide børsnoterte selskaper.

Dette har noen av verdens største PE-selskaper smertelig fått erfare takket være sin egen grådighet. Flere av de store har nemlig latt seg børsnotere for at gründerne skulle få realisert noen av sine aksjer i forvaltningsselskapet.

Suksessrike Fortress Investment Group (FIG) er en av disse. Den New York baserte forvalteren lot seg børsnotere i begynnelsen av 2007. Etterspørselen etter selskapets aksjer var da så voldsom at kursen steg 70% første noteringsdag. Et par måneder senere ble en ny toppnotering notert, 80% opp fra emisjonskursen. Deretter meldte Finanskrisen seg.

Jo lenger aksjemarkedene falt desto mer pankikk fikk PE-investorene. Kursen på FIG falt svimlende 97% fra toppen. Det mest oppsiktsvekkende var at de likvide S&P-500-selskapene i gjennomsnitt falt 38% mens dette skjedde.

Kort sagt er det ingen grunn til å tro at illikvide selskaper som ikke er gjenstand for verdsettelse av et helt marked vil oppføre seg bedre enn sine mer likvide «slektninger».

Dette betyr imidlertid ikke at man skal unngå å investere i PE-fond. PE-fond har åpenbare fordeler som nevnt over. I tillegg bør man av samme årsaker kunne kreve en risikopremie (verdsettelsesrabatt) som er større enn for børsnoterte aksjer.

Dyktige PE-forvaltere er klar over dette og utnytter denne rabatten til fordel for seg og sine investorer.

Et viktig spørsmål vil være hvordan man vil se en slik satsing i forhold til nåværende SPU-mandat. En investering i PE vil øke risikoen mot aksjemarkedet. Dette betyr at man enten må få anledning til å øke aksjeandelen, og derved pensjonsfondets risiko, eller så må andel børsnoterte aksjer reduseres tilsvarende.

Det er ingen grunn til at Statens Pensjonsfond Utland ikke skal kunne få adgang til de beste forvalterne og/eller kunne bygge opp egen ekspertise på dette området. I tillegg er intensjonen, om dette skulle bli noe av, å begrense seg til selskaper som bare er uker eller måneder fra børsnotering.

Utfordringen for media, politikere og gjennom disse det norske folk, vil være den reduserte transparensen og all synsingen som følger av denne. SPU vil måtte ha en sterk rygg for å tåle denne generelt og i nedgangstider spesielt.
FIG

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Kun under kriser

torsdag, 6. november, 2014

I denne bloggen skrevet i midten av oktober, påpekte jeg hvordan forholdet mellom utviklingen i norske aksjer og oljeprisen hadde skilt lag etter at kvantitative lettelser ble økt dramatisk for å redde verdensøkonomien.

Enkelte lesere fant forskjellen i utvikling så stor at jeg fikk spørsmål om det ikke ville lønne seg å selge norske aksjer short og samtidig kjøpe olje.

Riktignok var differansen i utvikling betydelig, men historisk har vi sett den større enn dette.

Dette har imidlertid kun skjedd i krisetider: Asia-krisen og Russland-krisen på slutten av nittitallet, samt under Finanskrisen i inneværende årtusen.

Dagens situasjon er at forholdet mellom norske aksjer og oljeprisen uttrykt i norske kroner begynner statistisk å bli strukket og er nå nær 2SD (to standardavvik) av observasjoner hvis vi måler innenfor dette årtusenet. Det er imidlertid fortsatt noe igjen til de historiske toppnivåer.

Aksjemarkedene generelt og Japan spesielt, har i tillegg nettopp fått uventet drahjelp fra Bank Of Japan’s beslutning om å øke sine kvantitative lettelser med svimlende 60%. Dette tiltaket ble videre forsterket i går av ECB-sjef, Mario Draghi, som nok en gang uttrykte sin villighet (og desperasjon) til å komme den europeiske økonomien til unnsetning «med alle midler».

De nevnte tiltakene har ikke uventet ytterligere økt forskjellen mellom norske aksjer og prisen på olje uttrykt i norske kroner. Det er derfor mulig vi vil se toppnivået fra finanskrisen før den foreslåtte strategien oppnår høy nok sannsynlighet for gevinst.
osebxoil

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Unyttige prognoser

tirsdag, 4. november, 2014

«Valutaprognoser utarbeides som oftest av banker. Det er derfor et stort paradoks at disse kontinuerlig melder om store gevinster fra valutahandel til tross for at treffsikkerheten ved deres prognoser ligner mer på vådeskudd enn skivebom.»

Ifølge media kom gårsdagens svekkelse av kronen veldig overraskende på valutaanalytikere.

Ved en ren tilfeldighet printet jeg fredag ut et chart som nettopp viser distribusjonen av valutaanalytikeres forventning til forholdet mellom euro og norske kroner (EUR/NOK).

Chartet er inkludert under og viser nettopp at prognosene til så godt som alle valutaanalytikere var for en kronestyrkelse vis a vis euro (lavere EUR/NOK).

1 måneds prognosene uttrykt på det nedesnstående chartet vises ved grønne stolper. Jo høyere de er desto flere analytikere er av samme oppfatning.

Vi kan se at forventningen til flertallet samle seg rundt 8.25. Videre kan vi se av fasongen på distribusjonen at det er flere analytikere som forventer kurser lavere enn 8.25 enn det er høyere enn denne kursen. Utliggeren er en ensom analytiker som går imot strømmen og tror på vesentlig høyere kurser.

Det mest oppsiktsvekkende med dette chartet er ikke at flertallet hittil har bommet grovt.

Det er langt mer oppsiktsvekkende å se hvor stort avvik det er mellom hva «teoretikerne» (analytikerne) forventer i forhold til de reelle risikotakerne. Den sammenhengende røde grafen viser nemlig risikotagernes forventning. Denne utledes gjennom å se på hvordan markedsaktører priser opsjoner på EUR/NOK.

Forskjellen mellom analytikerne og markedsaktørene er at de førstnevnte gjerne er uten «skin in the game» (noe på spill). De verken tjener eller taper på om prognosene deres slår til.

Markedsaktøren derimot føler gevinst og tap direkte på kroppen og lommeboken. Gjennomsnittsprognosen til denne gruppen ligger på 8.47, over 20 figurer høyere enn teoretikernes anslag.

I tillegg indikerer fasongen på markedsaktørenes distribusjon at de mener at det er mer sannsynlig med en stor bevegelse til oppsiden. Dette er forøvrig stikk motsatt av hva teoretikerne mener.

Mangel på «skin in the game», med andre ord at feil man gjør ikke koster noe, forringer ikke bare kvaliteten på prognoser men ofte også politiske beslutninger, regulatoriske vedtak og samfunnet som helhet. Finanskrisen viste dette til gangs, men til tross for dette krever vi ikke ansvarliggjøring der dette er naturlig.
nokprob

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

«Top Traders Unplugged»

tirsdag, 28. oktober, 2014

Niels Kaastrup-Larsen er en dansk hedgefondforvalter med mange års erfaring og et brennende ønske om å bidra til «folkeopplysning».

Podcasten han har laget, «Top Traders Unplugged«, er ment for både erfarne og blivende tradere og investorer. Gjennom et antall timelange intervjuer med noen av verdens beste og mest kjente systematiske forvaltere gir han innsikt i deres bakgrunn, suksess, tabber og utfordringer. Det stilles også spørsmål om hva investorer burde være opptatt av når de vurderer å investere i denne type fond.

Systematiske fond, gjerne betegnet som «CTA» fordi mange er regulert av amerikanske Commodities Future Trading Commission (CFTC), er fond som har en systematisk (modellbasert) investeringsprosess.

Disse modellene kan være drevet av matematikk, statistikk, eller makrovariabler. Fordelen med modeller er at de fjerner emosjoner og menneskelige svakheter fra investeringsbeslutninger.

Ulempen med modeller er at ingen modell kan forventes å gi gevinst under alle markedsforhold. Det kan vitterlig ingen andre investeringsmetoder heller gjøre. De fleste fond som er modellbaserte bruker derfor en rekke ulike modeller for å forbedre sine resultater.

Felles for slike modeller er at de ikke forsøker seg på å «forutsi» fremtiden, men baserer seg isteden på matematiske sannsynligheter på ett utfall kontra et annet. Fondene og modellene som omtales må ikke forveksles med de som forsøker å selge forvaltning kun basert på simulerte resultater og tilpasset historikk. Disse lykkes aldri i den virkelige verden.

Det er forøvrig ironisk at så godt som ingen i Norge vet at noen av verdens største fond (Bridgewater og Renaissance Technologies) er drevet av modeller. Andre toppfond som Millenium, med sine $20 milliarder til forvaltning, diversifiserer blant annet gjennom å benytte systematiske strategier.

Millenium har i løpet av sine 25 år kun hatt ett år med negativt resultat. Dette tapet var på 3%. Den annualiserte avkastningen til fondet er på 14.4%. Til sammenligning har Oslo Børs hatt en annualisert avkastning på 8.5% i samme periode. I aksjemarkedet har du dessuten måtte tåle betydelig større tap og svingninger.

Hvordan slike modeller er konstruert og hva de baserer seg på er tema for en annen blogg. Fondet Warren Short Term Trading var av samme kategori og vant til sammen fire internasjonale priser. Blant disse var «Best Nordic Hedge Fund 2013″, i tillegg til å vinne kategorien for systematisk forvaltning både i 2012 og 2013. Av regulatoriske årsaker var fondet kun åpent for utlendinger.

Podcasten «Top Traders Unplugged» har den kvalitative fordelen at den tar for seg tradere og fond som har levert gode og relle resultater over tid. De som kjenner «Market Wizard-bokserien» til Jack Schwager, vil kjenne seg igjen. Hovedforskjellen ligger i at «Top Traders Unplugged» benytter ny teknologi.

Jeg er overbevist at de fleste finansinteresserte vil finne podcastene til Niels både nyttig og interessant.
TTU

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hvorfor all dramatikken?

torsdag, 23. oktober, 2014

Myndighetene har i realiteten ført markedsaktørene bak lyset. Investorer og sparere har blitt forledet til å tro at risiko ikke lenger finnes, diversifisering er bortkastet og sikringsinstrumenter er unødvendige.

Ifølge mediene var, noe som historisk har vært en helt normal korreksjon, alt som skulle til for å skremme vannet av mange investorer. Forsidene ble fredag i forrige uke preget av overskrifter om panikk» og spådommer om «krakk» lik det vi opplevde i 1987.

Denne gangen var det ikke bare småsparere som ble bekymret. Også institusjonelle investorer skyndtet seg til utgangen. Et 15% aksjefall opplevdes plutselig så dramatisk at en amerikansk sentralbanksjef fant det nødvendig å intervenere verbalt med løfte om å stanse reduseringen av pengeinnsprøytningen (også kalt kvantitative lettelser) dersom situasjonen krevde dette.

I Europa fulgte ECB opp med å øke tilbakekjøp av obligasjoner med fortrinnsrett, samt uttale at de vurderer å begynne å kjøpe kredittobligasjoner i 1. kvartal 2015.

Hensikten med å annonsere sistnevnte er selvfølgelig for å få markedet til å «tjuvstarte». Hvis de lykkes med dette vil det antagelig ikke være behov for ECB å kjøpe slike obligasjoner i det hele tatt. ECB-sjef Mario Draghi har «lurt» markedet på denne måten ved tidligere anledning.

All pankikken og tiltakene virker absurd når vi snakker om en 15% aksjekorreksjon etter en nærmest uavbrutt oppgang på over 60%. Frykten blir av mange forklart med at myndighetene mener det står dårligere til enn hva man offentliggjør og er livredde for at markedene skal miste tillit.

Det som nok er sikkert er at myndighetene kan lastes for årsaken til at det hele er blitt så dramatisk. Dette har skjedd gjennom at deres kontinuerlige manipulering av finansmarkedene siden slutten av 2011 har forvrengt forholdet mellom utviklingen i økonomien og markedene. Den lave volatiliteten har i tillegg gitt markedsaktørene et falskt inntrykk av trygghet.

Korreksjoner på 10-15% var nemlig vanlig én-to ganger i året før myndighetene grep inn og skulle tvinge folk til å ta økt risiko med pengene sine. Slike svingninger var godt kjent for aksjesparere og noe de tok høyde for i et håp om å oppnå en høyere avkastning enn i banken. Større korreksjoner, fra 25% og oppover, var mer uvanlig. Det gikk som regel heldigvis en del år mellom hver gang man opplevde slike.

Det som har skjedd de senere årene er at myndighetene har bidratt til å presse renten så lavt og gjort markedssvingningene så små at det har bidratt til ubalanser i investeringsmønster. Disse ubalansene har videre blitt forsterket gjennom regulering og retorikk.

Ubalansene har tilkjennegitt seg som følger:

Konsentrasjon I: Både gjennom nevnte tiltak og retorikk har sparing blitt ledet mot én strategi og to markeder. Sistnevnte er aksjer og obligasjoner. Førstnevnte er kjøp og hold.

Konsentrasjon II: Ifølge BIS (Bank of International Settlements) sitter verdens 20 største forvalterne på 30% av alle aksjer og obligasjoner. Financial Times rapporterer at dette er dobbelt så høy andel som de 20 største forvalterne hadde bare for ti år siden. For kort tid siden så vi hvilken markedseffekt det hadde da den amerikanske forvalteren PIMCO hadde store innløsninger og derfor måtte selge seg ned rentemarkedet.

Likviditet: Når alle investerer og opptrer likt, går i realiteten markedslikviditeten dramatisk ned og det er større sannsynlighet for flokkmentalitet. Effekten dette har er å overdrive oppganger så vel som nedganger.

Regulering I: Tiltak fra myndighetene har gjort at det er færre likviditetskilder i markedet. Bankene har fått dramatisk innskrenket sine muligheter til å ta risiko siden vi som skattebetalere ikke ønsker å ta regningen når deres spekulasjoner går galt. Dette er fornuftig. Det som imidlertid ikke er fornuftig er at vi lar enkeltbanker bli så store at de truer samfunnet på den måten. Banker burde ikke få bli større enn at samfunnet tåler at de går overende. Det er den eneste måten banker og samfunnet lærer.

Regulering II: Myndighetene har bidratt til å gi enkelte spareformer enorme fordeler overfor andre. Når man i tillegg manipulerer markedene gjennom tiltak, forsterkes denne effekten. Et ukritisk media blir deretter et talerør for denne politikken ved at man ikke ser kausaliteten bak utviklingen. Isteden gjør man narr av de som tenker diversifisering og sikkerhet.

Disse momentene relaterer seg til forrige uke som følger:

Renten på amerikanske statsobligasjoner opplevde onsdag forrige uke et Flash Crash. Det ble ekstremt «trangt i døren» og medførte en ny all-time-high når det gjaldt omsetning. En av de største interbank-meglerne (megler kun mellom banker) rapporterte om en omsetning som var 40% høyere enn forrige dagsrekord.
tya
Aksjefallet i forrige uke visket ut verdier for $672 milliarder på global basis. Aksjeomsetningen onsdag i forrige uke var den høyeste man hadde sett siden den europeiske gjeldskrisen i 2011.

Omsetningen av kredittobligasjoner økte, men forpliktende volum (market-making) på hver enkelt kurs falt til brøkdeler av vanlig volum.

Omsetningen av sikringssinstrumenter (opsjoner) steg også til ny rekord. Etterspørselen økte prisene på opsjoner dramatisk. VIX-indeksen steg hele 35% i forrige uke som følge av dette.

De økte markedssvingningene betyr at risikosystemer (Value-At-Risk etc) krever at man reduserer risiko. Disse systemene er konstruert slik at man øker risikoen (posisjoner) når det svinger lite og reduserer dem når det svinger mye.

Forankret i at markedene er midlertidig blitt manipulert «roligere» av myndighetene, hadde mange institusjonelle investorer økt sin risiko betraktelig. Forrige uke ble en brutal oppvåkning for disse, noe som igjen medførte salgspress og utgang av likviditet fra markedene.

En av strategene i Royal Bank of Canada oppsummerte situasjonen slik: «The market hadn’t been tested until Oct. 15 and we failed the test. Liquidity is not what it used to be.»

Jo dårligere data vi får inn om den økonomiske utviklingen, desto mer sannsynlig er at det at myndighetene fortsetter i samme spor som til nå. «Heldigvis» for aksjemarkedet kom det ytterligere dårlige nyheter om Kinas økonomi i begynnelsen på denne uken. Disse nyhetene var så dårlige at verdens aksjemarkeder steg kraftig ukens tre første dager.
OBX

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

89% taper penger på valutahandel

tirsdag, 21. oktober, 2014

I forrige uke skrev jeg om søksmålet som Libya har rettet mot Goldman Sachs. Libya forsøker å få tilbake noen av pengene de tapte som på et investeringsprodukt de hadde kjøpt av Goldman Sachs. Tapet til libyerne var på hele 98%.

Mange reagerer på et slikt produkt og mener at slikt ikke skal være mulig å selge til «intetanende». Dessverre er det mange slike produkter der ute, spesielt i kjølvannet av en finansiell krise.

Men det er ikke nødvendig med en krise for at man kan bli anbefalt å investere i noe med høy sannsynlighet for tap. Dette viste Autorité des Marchés Financiers, bedre kjent som det franske finanstilsynet, i forrige uke da de la frem en undersøkelse foretatt over de siste fire årene. Undersøkelsen belyste privatpersoners erfaringer med valutahandel.

Det mest oppsiktsvekkende med undersøkelsen var at ni av ti personer som forsøkte seg på valutaspekulasjon tapte penger på dette. Gjennomsnittstapet per kunde var på €10.900 (ca. NOK 90.000).

I løpet av de fire årene undersøkelsen varte tapte 13.224 personer tilsammen tilsvarende 1.5 milliarder kroner, mens de 1.575 som klarte å tjene penger tjente tilsammen tilsvarende 116 millioner kroner.

Resulatet stemmer overens med hva en av bankene som spesialiserer seg på å tilby valutahandel til privatpersoner har erfart. Vissheten om at de fleste taper penger gjør at banken oppnår størst gevinst når den selv ikke sikrer disse kundehandlene i valutamarkedet. De tar derfor alle kundehandler på egen bok.

Den franske undersøkelsen viste også at det var liten tendens til at de som tapte lærte noe i løpet av perioden. Kundene tapte jevnt og trutt uten tegn til å forsøke å finne ut hva som gikk galt eller forsøk på endring av adferd.

Høy belåning var opplagt en sterk medvirkende årsak til tapene. Høy belåning medfører at man tåler lite motgang før man tvinges til å stenge posisjonene.

I USA er belåning i valutamarkedet begrenset til 50 ganger innsatsen (stiller du med 1 million får du handle for totalt 51 millioner). I Storbritannia derimot kan du belåne 200 ganger og om ikke det er nok, er det et russisk selskap – registrert i Karibien – som tilbyr inntil 1000 ganger belåning av innskuddet ditt.

Stiller du med 1 million, kan du med slik belåning ta posisjoner på 1 milliard. Hvis dette er i euro vil du tjene/tape $100.000 for hvert punkt (0.0001) EUR/USD beveger seg. I gjennomsnitt beveger EUR/USD seg med litt under 100 punkter per dag.

Belåningen, med andre ord det et man kan tape alt man har satset på langt mindre enn en normal dagsbevegelse, er nok hvor skoen trykker for de uheldige 89 prosentene.

Valutamarkedet er verdens suverent mest likvide finansmarked. Det ble nylig satt omsetningsrekord med en dagsomsetning på $5.4 billioner. Fordelen dette markedet har er at det i utgangspunktet er svært billig å handle i det. Spreaden mellom kjøper- og selgerkurs er gjerne nede i 0.002%.

Ulempen i valutamarkedet er praksisen av «front-running» av ordre. Det vil si at dersom du gir en stor kjøpsordre til en bank kan den bestemme seg for å kjøpe samme valuta rett foran deg og ta sjansen på at den vil stige. Skjønt det er ikke mye til usikkerhet forbundet med dette, ettersom de bare selger deg valutaen dersom den går feil vei.

Vi har selv studert dette over flere år og tusenvis av handler og sett at du stort sett får være i «fred» med ordre opp til €3 millioner. Viser vi derimot ordre som er større enn dette, ser vi at kvaliteten (enten i form av hvor lang tid det tar å få fylt ordren eller om den kun blir delvis fylt) går ned. Dette gjelder selvsagt ikke når du tar feil. Da blir ordren fylt umiddelbart.

Måten vi har motvirket dette på er gjennom bruk av ordretyper som skjuler deler av ordren, sender dem til andre markedsplasser eller gjør begge deler.

Først i år har internasjonale tilsynsmyndigheter interessert seg for bankenes opptreden i valutamarkedet. Resultatet har vært at en rekke valutameglere har måtte gå. Senest forrige uke så vi to eksempler på dette.

Når man leser at banker gjør noe så usannsynlig som å tjene penger på «trading» i valuta hver eneste virkedag, er enten front-running av kundeordre og/eller høye påslag forklaringen til dette.

Angjeldende bankers ledelse har som vanlig verken blitt kritisert eller straffet for en praksis som bankene har tjent enorme summer på i flere ti år.

George Soros sa en gang om valutamarkedet at tradere som søkte jobb hos ham måtte bevise at de kunne tjene penger i valutamarkedet for å bli ansatt. Klarte de å navigere unna front-running fra banker og tjene penger i verdens mest profesjonelle og globale marked, følte han seg trygg på at de både forstod markedet og kunne noe om trading og risikokontroll.

Den franske undersøkelsen viser at ni av ti ikke besitter disse evner og ferdigheter.
eurusd

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Store endringer

torsdag, 16. oktober, 2014

Her er fire chart som godt illustrerer endringen i forventninger som har skjedd over den siste måneden.

Den første er Risikoappetittindeksen til investeringsbanken CreditSuisse. Denne har gått fra nær euforiske nivåer i august til nå å nærme seg panikk.
GRAI-1Yr (2)
Neste viser VIX-futures for fremtidig levering. Denne gjenspeiler volatilitetsforventninger i verdens største aksjemarked. For en kort tid tilbake var å selge kortsiktig volatilitetskontrakter regnet for å være en «sikker» inntekt. Åpen balanse av slike kontrakter viste at dette i økende grad ble populært jo lavere volatiliteten falt. Nettopp det motsatte av hva som ville være logisk.
vixfwd
Det tredje chartet viser prisen på olje for fremtidig levering. Denne bloggen har ved flere anledninger påpekt hvor gunstig det var å kjøpe olje for levering i fremtiden med rabatt og samtidig selge oljekontrakter med kortere tid til levering. Olje for levering om 1 år har siden februar falt $8.7 per fat i forhold til 2 års oljen.
oilfwd
Til slutt viser Itrax Xover indeksen at High Yield obligasjoner nå har falt så mye at det er mulig igjen å kalle dem «High Yield», vel å merke uten å fremstå som imbesil.
xover
Husk at endringer skaper muligheter.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Oslo Børs og oljeprisen

torsdag, 16. oktober, 2014

Oljeprisens betydning for norske aksjer er et spørsmål som ofte stilles, spesielt fra utlendinger.

Det har funnets tider hvor bevegelser i oljeprisen, spesielt hvis den var opp, var det første aksjemeglere nevnte når de ringte sine kunder om morgenen. Dette ble tett etterfulgt av hvilken utvikling oljeaksjer hadde hatt i New York kvelden før.

De siste par årene har imidlertid dette ikke vært tema. Man unngår gjerne å snakke om faktorer som ikke passer til oppgaven og oppgaven har vært å få investorene til å kjøpe aksjer.

Av nedenstående graf kan vi se at det historisk har hersket et nært forhold mellom oljeprisens utvikling i norske kroner og Oslo Børs.

Dette forholdet opphørte imidlertid i 2012 samtidig med at en rekke av verdens største sentralbanker vedtok å øke sin innsprøyting av penger direkte inn i finansmarkedene.

Denne pengeinnsprøytningen har vært en gavepakke til banker, finansforetak og de med finansformuer. Dessverre har den hatt liten effekt på etterspørsel og vekst, noe man kan se av utviklingen i oljepris spesielt og råvarer generelt.

Nevnte kvantitative lettelser (QE) har bidratt til et misforhold mellom finansaktiva og den virkelige økonomien. Et misforhold som takket være stadige tiltak og retorikk fra sentralbanker har vart så lenge at de fleste synes å ha innbilt seg at det skulle være slik.

Ubalanser kan ikke forbli i det uendelige og ender i korreksjoner. Jo lenger en ubalanse har vart eller større den er blitt, desto høyere sjanse vil det være for at denne fører til tap av formuer.
oilnok

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS