Arkiv for ‘Marked’ Category

40% avkastning hittil i år

tirsdag, 5. juli, 2016

Vi har nettopp passert halvgått løp for dette året. I den forbindelse kan det være interessant å gjøre seg noen refleksjoner i forhold til forventningene man hadde ved årets begynnelse.

Det første man kan merke seg er at svingningene i aksjemarkedene har vært markert høyere enn de senere årene. Dette skjer på tross av at sentralbankene har økt sine pengeinnsprøytninger.

MSCI Emerging Markets Stock Index er imidlertid opp 7%. Det interessante med dette er at en rekke målinger ved årets inngang viste at dette var markedet investorer hadde minst tro på.

USAs S&P-500 aksjeindeks er opp 3%.

MSCI-World Stock Index er svakt ned for året. Det samme er norske aksjer.

De 600 største europeiske selskapene er i gjennomsnitt ned 9%.

Både det kinesiske og det japanske aksjemarkedet er ned 17%.

Vår hjerne er konstruert slik at vi har tendens til å gi ting som nettopp har skjedd størst betydning i vår tankeprosess. Følgende av dette er at vi tror at dette er det er dette som mest sannsynlig vil skje igjen.

Jo større oppmerksomhet i media, desto mer tror vi på en umiddelbar gjentakelse. Dette gjelder ulykker, terror, naturkatastrofer så vel som finansielle hendelser.

Det er nettopp derfor det er så enkelt å selge produkter idag som ville ha virket hadde bare noen kommet på å ville selge dem før deres suksess allerede var et faktum.

Alle ønsket å investere i gull etter 2011. Ved slutten av 2015 var gull blitt en av de minst populære investeringene.

Gull har hittil i år steget 26%.

Høyt ratede statsobligasjoner hadde nær null- eller negativ rente ved inngangen til året.

Gitt finanspolitikeres løfter og tiltak for å skape vekst og inflasjon, fremstod disse som meget risikofylte investeringer.

Men høy risiko ga denne gangen høy avkastning.

Vinneren er en japansk statsobligasjon med 29 års løpetid. Denne har steget over 30% så langt i år. Norske investorer som hadde kjøpt slike ville ha fått ytterligere 11% avkastning som følge av at japanske yen har styrket seg mot norske kroner i perioden.

Med tanke på mulig utfallsrom fra dagens nivå skal man riktignok være iskald om man sitter med denne. Den årlige renteavkastningen dersom du kjøper den er bare på 0.07%.

Det minner litt om lån i sveitserfranc frem til januar ifjor. Renteforskjellen var minimal og man måtte derfor ha blind tro på en gunstig kursutvikling.

Trendfølgende- og indeksfond er de som har tjent mest på sentralbankenes kjøp. Slike fond har tjent formuer på å være long disse og andre statsobligasjoner som idag enten har rente nær null eller under.

På andre plass finner vi en tysk statsobligasjon med 30 års løpetid. Denne har steget 27% i verdi. Den årlige renteavkastningen på denne er nå på 0.38%.

Takket være sentralbankers kvantitative lettelser (kjøp av egne obligasjoner), finnes det nå totalt $11.8 billioner i statsobligasjoner som har negativ rente. Det vil si at investorene som kjøper disse må betale for å låne bort pengene sine.

Heldigvis er det ikke slik at høy risiko alltid er det beste.

Det er først nylig at markedet har våknet opp til det faktum at amerikanske statsobligasjoner, risikojustert, har gitt en høyere avkastning enn aksjer de siste 45 år!

Dessverre kan dette kun fortsette dersom veksten fortsetter å være svak og økonomien sårbar for tilbakeslag.
Japanese trader

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Doblingskandidat

torsdag, 30. juni, 2016

Broker: a person whose job it is to ensure that the gullible go broke.

Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i har gitt oss adgang til store mengder data og samtidig nok prosessorkraft til å behandle denne raskt.

Takket være denne endringen skjer det for tiden voldsomt med nyskapning innen finans. Hurtigheten med hensyn til å reagere på ny markedsinformasjon er én av disse. Et meget godt eksempel på betydningen av dette ble omtalt i denne bloggen for kort tid siden.

En minst like interessant mulighet er evnen til å analysere data på måter som det tidligere ikke har vært praktisk mulig å gjøre.

Mulighetene dette gir har resultert i at helt nye investeringsidéer, konsepter og strategier er blitt til. Det mest positive med dette er at avkastningen til mange av disse ikke er avhengig av at aksjemarkedet stiger.

Slike strategier kan benyttes alene eller til å forbedre egenskapene til tradisjonelle porteføljer bestående av aksjer og/eller obligasjoner.

Et av de store teknologidrevne hedgefondene har brukt den forbedrede datakraften til å finne frem en slik strategi.

Strategien deler aksjeinvestorer i to grupper; institusjonelle og private – i Norge kalt «småsparere».

Den første gruppen har mer resurser og analyser til disposisjon og kalles derfor «informerte investorer», den andre betegnes som «ikke-informerte investorer».

Analyse av investeringsmønsteret til de to gruppene (gjennom flow data) har vist at de opptrer svært forskjellig. Så forskjellig at det har vært mulig å lage en investeringstrategi som utnytter ulikheten i adferd.

Fondets resultater viser at det har vært mulig å hente merverdi (alpha) ved å lage en investeringsstrategi ut av disse dataene.

Her er metodikken de bruker:

For å følge med på hva de informerte investorene foretar seg, har forvalteren gjort avtale med ni av verdens største investeringsbanker og et hundredetalls meglerhus. Disse taster sine aksjeanbefalinger direkte inn i fondets elektronisk applikasjon så snart de publiseres.

Anbefalingene må inneholde kursen aksjen skal kjøpes på, gevinstmålet og en stop loss. (Sistnevnte ser man forøvrig svært sjelden brukt i anbefalinger gitt i Norge.)

Investeringsbankene og meglerhusene kan deretter når som helst gå inn og endre på gevinstmål eller stop loss.

Fondet følger deretter med på hvilke meglerhus som har gitt de beste anbefalingene. Ved årets slutt betales disse i henhold til resultatene fra anbefalingene. Det er her verdt å merke seg at fondet er stort og er således attraktiv å ha som kunde.

Analyse av tusenvis av anbefalinger viser hvilke analytikere i investeringsbankene og meglerhusene det er verdt å høre på. Analysen har så langt også konkludert med at analytikere generelt er mindre flinke til å finne nivåer hvor gevinsten skal realiseres.

Fondet har imidlertid brukt data til å finne en modell som har vist seg å kunne sikre en høyere gevinst enn resultatene av salgsanbefalingene til meglerhusene.

Innhenting av data, analyse, porteføljekonstruksjon og ordreutførelse kjøres som en helautomatisert prosess. Dette er enkelt når anbefalingene er klare.

Vanskeligere er det å følge småsparerne.

Her har forvaltningsselskapet laget egne dataprogrammer som «soper» nettet etter «aksjetips» gitt i nettaviser, aksjeforum og i sosiale medier. Denne informasjonen blir deretter filtrert og rangert.

Anbefalinger som eventuelt måtte befinne seg på listen til de «informerte» tas ut. Det samme gjelder selskaper som anbefales hvor økonomien er solid og verdsettelsen i markedet er moderat til lav.

For å finne frem til de «riktige» selskapene søker dataprogrammet etter nøkkelord i overskrifter. «Doblingskandidat» er et typisk slikt nøkkelord. Jo høyere kursmål som oppgis, desto mer aktuelle er selskapene.

Analysen viser nemlig at også en portefølje av denne type aksjetips har en merverdi (alpha). Forutsetningen er imidlertid at man gjør det motsatte av anbefalingen, nemlig går short.

Fondets investeringsstrategi er således å gå long porteføljen til de «informerte» investorene og short porteføljen til de «ikke-informerte».

Hypotesen som ligger til grunn er at institusjonelle investorer er drevet av fakta og analysebaserte forventninger, mens småsparere er mer emosjonelt drevet og lokkes gjerne av store overskrifter og håp om at luftslott skal bli til virkelighet.

Eksponeringen i fondet gjøres beta-nøytralt. Det vil si at summen av retningsfølsomhet på long- og short-porteføljen er lik. Avkastningen er dermed avhengig av hvordan disse to utvikler seg i forhold til hverandre og ikke den generelle retningen på aksjemarkedet.

Denne informasjonen kan være noe å ta med seg neste gang man leser om doblingskandidater og anbefalinger som lover tre ganger’n eller mer.

Fondets suksess har gjort at de idag har over $20 milliarder til forvaltning og dessverre ikke lenger tar imot nye investorer.

Uansett er det verdt å merke seg hvilke muligheter teknologien idag gir, ikke minst om man har kunnskap og mot til å tenke annerledes.
BigData

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Brexit!

mandag, 27. juni, 2016

Reaksjonene i finansmarkedet etter utfallet av britenes EU-avstemning var kraftige. Det mest oppsiktsvekkende (og urovekkende) med dette er at reaksjonen viser at svært mange er villige til å ta høy risiko på utfall med bare 50% sannsynlighet.

Hva som er enda mer oppsiktsvekkende er at risikoviljen var så høy til tross for at utfallsrommet var så forskjellig.

Det hersket på forhånd en bred enighet om at en Brexit ville medføre et langt større (negativt) kursutslag enn man kunne håpe på i den motsatte retningen dersom det ble en Bremain.

Ikke bare det, men en svak positiv (Bremain) gallup i forkant av valget hadde allerede sendt aksjekursene høyere. Dette skulle indikere at en del av av en begrenset oppside allerede var tatt ut og at utfallsrommet til nedsiden således var enda større. Dette fenomenet kalles negativ skew.

Av nevnte grunner var det vanskelig å trekke noen annen slutning enn at investorer som ikke hadde redusert sin risiko i forkant av valget, hadde fattet denne beslutningen på basis av en høy toleranse for risiko.

Riktignok ligger det her en forutsetning om at investorer er rasjonelle mennesker, noe vi ikke alltid har grunnlag for å hevde.

Markedet derimot fungerte som det skulle. Det var likvid og balansert frem mot valget. Dermed var det enkelt for de som ikke ønsket risiko å overføre denne til andre som var villige til å påta seg risiko.

Aksjemarkedet svekket seg ikke til tross for store innløsninger i aksjefond, kjøp av sikringsinstrumenter og short-salg.

Reaksjonen, etter at avgjørelsen landet på Brexit, har vært som ekspertene på forhånd hadde beskrevet at et slikt utfall ville være.

De største taperne ble som forventet bankaksjer. Dernest fulgte fondsforvaltningsselskaper.

Man skal være iskald som investor dersom man er avslappet til et verdifall på inntil 30% fra én dag til en annen.

Vi skal imidlertid ikke glemme at det også har vært en rekke vinnere.

Investorer som valgte å flytte penger fra aksjer til obligasjoner eller kontanter har opprettholdt eller styrket sin kjøpekraft. Disse kan nå kjøpe flere aksjer for sine penger enn før avgjørelsen.

Short-selgere og innehavere av sikringsinstrumenter kunne fredag innkassere store gevinster.

En rekke hedgefond meldte ved fredagens slutt om tosifret avkastning på denne dagen alene.

De som tjente mest hadde shortet bankaksjer og britiske pund. Det var fullt mulig å tjene 20% i en slik strategi fra torsdag til fredag.

Long gull mot short britiske pund ga en avkastning på 13.8% i samme tidsrom.

Det teknologidrevne hedgefondet, Marshall Wace, hadde latt sine dataprogrammer finne best mulig fortjeneste kontra risiko på de to valgutfallene.

Torsdag formiddag uttalte de at long den britiske aksjeindeksen FTSE-100 og short aksjeindeksene i land som Italia, Spania og Hellas ville være en vinner. Nettoavkastning på denne strategien fra torsdag til fredag var +10.4%.

Beste risikojustert hedge hadde de beregnet til å være long FTSE-100 og short en kombinasjon av franske CAC-40, tyske DAX-30 (alle aksjeindekser). Alternativ til de to siste var short Eurostoxx50.

Resultat for disse to strategiene var henholdsvis +4.28% og +5.47%.

Marshall Wace hadde ikke bare klart å beskytte sine andelseiere mot en Brexit, men gitt dem avkastning som de fleste ville være fornøyd med å motta på et helt år.

Flere hedgefond brukte råvaremarkedet til å etablere attraktive risk/reward-posisjoner. Long gull i britiske pund mot short olje og eller kobber. Idéen var å eie «trygghet» (gull) og gå short industriell aktivitet (olje og kobber).

Resultatet var henholdsvis +18.7% og +16.1%. Med dagens renter utgjør førstnevnte over 18 år med renteinntekter i en norsk bank.

En avkastning verdt å ta med seg.

Utover dette vil fredagens kursbevegelser være nyttige med hensyn til å gi investorer en etterlengtet realitetsorientering. Samtidig får de også en meget god anledning til å vurdere om sine forvalterne og rådgiverne har prestert i henhold til sine forutsetninger.

MeanMedianModeNeg

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Stor interesse for høyrisikolån

fredag, 17. juni, 2016

Tidligere denne uken kunne vi lese at appetitten for høyrisikoobligasjoner (high yield) er kommet tilbake hos norske investorer.

Dette er naturlig nok til stor glede for en rekke bedrifter som den senere tiden har opplevd rene kapitaltørken.

Rentenedsettelser og kvantitative lettelser hjelper ikke økonomien generelt eller bedriftene spesielt hvis bankene ikke er villige til å låne ut penger.

Bankene gjør isteden det som er mest lønnsomt for dem selv, nemlig å tilby å tilrettelegge obligasjonslån fremfor å låne ut penger.

Bare honoraret for å arrangere et slikt lån tilsvarer mange år med renteinntekter.

Det er ingen grunn til å risikere over tre år med usikkerhet, når man kan tjene det samme beløpet på dag én uten risiko.

Dette er neppe intensjonen bak verken rentenedsettelser eller de kvantitative tiltakene, men verken tilsynsmyndigheter eller sentralbanker har tradisjonelt hatt noe imot å imøtekomme banker.

Risikoen på disse lånene dumpes isteden over på investorer som pensjonskasser, forsikringsselskap og privatpersoner.

Det er ikke noe galt i dette – forutsatt at kjøperne er inneforstått med hvilken risiko de påtar seg og er i stand til å vurdere denne.

Mange synes dessverre å ikke kunne dette.

Det er nemlig slik at om man spør de samme investorene om de kunne tenke seg å utstede salgsopsjoner, så reagerer de tvert negativt. Grunnene som oppgis er at det enten ikke er innenfor mandat, eller at de ikke liker risikoprofilen av å ha en begrenset oppside og en ubegrenset nedside.

Det siste resonnementet er fullt forståelig, men samtidig er det da vanskelig å forstå hvorfor de eier obligasjoner.

Disse har nemlig nøyaktig denne risikoprofilen.

I beste fall får du tilbake hovedstolen pluss rentene. I verste fall får du ingenting. Jo mer risikable obligasjonene er, desto større er sannsynligheten for sistnevnte.

High yield (tidligere kalt «junk bonds») er blant de mest risikofylte obligasjonene. Ved å tilby seg å legge ut disse fremfor å låne penger til de aktuelle selskapene, har bankene mulighet til å skaffe seg flere inntekter.

Honoraret for å tilrettelegge obligasjonslånet er én av dem. Bankene kan også velge å ta deler av obligasjonene på egen bok og gjennom det motta en rente som er høyere enn den de ville ha fått gjennom utlån. Obligasjonene kan alternativt selges videre til egne Private Banking-kunder til en høyere pris.

Kort sagt er det rene Kinderegget for banker å legge ut high yield lån fremfor å bedrive tradisjonelt utlån. Spesielt gjelder dette i en tid hvor bankenes lønnsomhet har blitt markert redusert. Dette blant annet takket være regulering som forhindrer dem i å spekulere risikofritt med samfunnets midler.

Kinderegg til tross, det har ikke vært smart å investere i banker en god stund nå.

SX7P Infront-chartet viser utviklingen i den europeiske bankindeksen (rød), sammenlignet med indeksen over Europas 600 største selskaper.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Soros – the legend returns

onsdag, 15. juni, 2016

WSJs artikkel sist uke om at den 85 år gamle hedgefondforvalteren George Soros igjen har satt seg bak «spakene», er blitt slått opp i de fleste finansmedier.

Soros har i mange år overlatt trading- og investeringsbeslutninger til forvalterne i Soros Fund Management LLC, selskapet som forvalter hans egen formue. Nå gjør han endringer.

Basert på en rekke faktorer mener Soros at det nå er fare for store endringer i finansmarkedene.

Prisingen av aktiva som obligasjoner og aksjer er på nivåer hvor kun troen på viljen til å bruke ubegrensede sentralbankmidler kan forsvare risikoen.

En rekke andre aktører har påpekt at tilstanden i finansmarkedet er likt det vi så før finanskrisen.

Men mye er også ulikt.

Samtidig som sentralbankene sørger for bobleprising av en rekke aktiva, kan det registreres en mer spredt adferd hos både sparere og profesjonelle aktører enn det vi vanligvis ser når det er snakk om bobler.

Åpen balanse av short posisjoner i aksjemarkedet svært eksempelvis høy. En annen faktor er nettoinnløsningen av aksjefond som har pågått i lang tid.

Begge fjerner potensielt salgspress fra markedet. Behovet for inndekking av short posisjoner og frigjøring av kapital gir samtidig mulighet for at denne vil bli brukt til å kjøpe seg inn dersom markedet skulle bli billigere.

Det samme gjelder kontantbeholdningen i aksjefond. Bank of America Merrill Lynch rapporterte denne uken at kontantbeholdningen nå er på det høyeste nivået vi har sett på 15 år.

High yield markedet har riktignok noen utfordringer i og med at det nå er svært vanskelig å få kjøpt forsikring (CDS) på enkeltselskapene. Dette betyr at institusjoner med innehav av slike obligasjoner ikke kan hedge disse annet enn syntetisk.

Mangel på short-muligheter av disse obligasjonene betyr lavere kjøpsinteresse dersom det skulle bli et kursfall, ettersom ingen har short-posisjoner de skal dekke inn. Dette er urovekkende i et marked som verken er særlig likvid eller transparent.

Eiendom synes bare å bli mer populært hos nasjonale fond og institusjoner. Også dette markedet preges av kombinasjonen av lave renter og høye verdsettelser.

Markedet for eiendom har imidlertid også utfordringer når det gjelder likviditet og transparens. Man får bare håpe at det ikke er grunnen til at mange institusjoner foretrekker den aktivaklassen akkurat nå.

Går vi tilbake til Soros, er det to ting å bemerke. Jo lenger en oppgang varer desto lavere tenderer gjennomsnittsalderen til markedsaktørene å bli.

Unge og uerfarne mennesker er som regel langt mer risikovillige enn de eldre. Dette skyldes en kombinasjon av hormoner og at man gjerne ikke har rukket å erfare hva som skjer når markedene går feil vei.

En fører som tidvis bremser klarer aldri å holde følge med en sjåfør som kun holder full gass. Dette gjelder imidlertid kun så lenge veien er tørr, rett og fri for hindringer.

Dessverre er det som regel først etter at ulykken har skjedd at mange henter inn de erfarne. Ingen ønsker uro i «båten» så lenge det går bra.

Akuttiltak kan ikke forhindre skade som allerede har skjedd, men man fremstår i det minste som handlekraftig i ettertid.

I kjøvannet av Asia-, LTCM- og Russlandskrisen på slutten av nittitallet byttet den sveitsiske storbanken UBS sågar ut deler av styret med erfarne medarbeidere fra egen opsjonsdesk. Styret innså brått at det hadde et stort behov for medlemmer med asymmetrisk risikoforståelse.

Soros har en slik risikoforståelse og forstår at han trenger å være på broen før det skjer om skal han ha håp om å unngå havari.

Dette er langt viktigere og sikrere enn å tro at man har evnen til å se inn i fremtiden.

Her kommer mitt andre poeng; et poeng som mange vil klamre seg til i disse dager. Soros har nemlig en dårlig track record når det gjelder å forutsi fremtiden.

Soros har tatt feil oftere enn han har hatt rett. Den viktigste egenskapen han besitter er disiplin. Evnen til å innse at han har tatt feil, kutte tapene og konsentrere seg om vinnerne.

Dette kalles risikokontroll og er langt viktigere enn evnen til å spå om fremtiden. Risikokontroll har sørget for at tapene til Soros har vært relativt små i forhold til vinnerne.

Det er denne evnen som har gjort at Soros idag setter seg bak spakene med en formue på $30 milliarder.

Soros

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hedgefond til besvær

fredag, 10. juni, 2016

«I am blown away by the lack of talent» -hedgefondguru Steve Cohen, Point72

Ifølge det amerikanske finanstidsskriftet Fortune ble 979 hedgefond besluttet lagt ned i 2015. Dette er det største antallet nedleggelser av denne type fond siden finanskrisen hvor 1.471 ble nedlagt.

Nedleggelsene til tross, den totale forvaltningskapitalen i hedgefond steg ifjor med $5 milliarder til $2.9 billioner.

Mer urovekkende er statistikken som viser at 85% av hedgefond som ble startet etter 2005 har blitt lagt ned.

Finanskrisen var i så måte en effektiv utrensking av hedgefond som i realiteten kun var aksjefond med belåning. Det hører imidlertid med til historien at markedsoppgangen etter finanskrisen har fått mange av disse forvalterne til å etablere nye, tilsvarende fond.

Investorer er dessverre ikke påpasselige nok med å be forvaltere om resultater fra år med nedgang i aksjemarkedet.

Idag er det kun noen få hedgefond som drives etter den opprinnelige hedgefondmodellen. De få som gjør dette har nok forvaltningskapital til å ikke bry seg om de stadig økende regulatoriske kostnadene.

Det sagt, har vi sett hedgefond med milliarder av dollar til forvaltning velge å utløse sine investorer. Disse omdannes enten til «family offices» for sine eiere, eller til tradinghus (PropShops) eiet av de ansatte.

Det finnes seks årsaker til den begredelige utviklingen hedgefond har hatt de senere årene: Politikere, tilsynsmyndigheter, sentralbanker, institusjonelle investorer, media og – ikke minst – dårlige forvaltere.

Politikere internasjonalt har brukt hedgefond som syndebukk for det meste som har gått galt i økonomien.

Hedgefond fikk opprinnelig og umiddelbart skylden for dot.com-boblen, finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen. Spesielt gjaldt dette PIIGS-landene (Portugal, Italia, Irland, Grekenland og Spania). Hedgefondforvaltere var imidlertid de eneste som stod frem og advarte mot samtlige av disse før katastrofen var et faktum.

Etterpå tok ingen av statsledere eller myndigheter selvkritikk. Det var mer opportunt å rette skytset mot budbringerne.

Norge har her ikke vært noe unntak. NRK hadde feiltolket et dokument de hadde fått fatt i fra Citibank og kringkastet at de katastrofale tapene de nordnorske kommunene led i Terra-saken skyldtes investeringer i hedgefond.

For de som har glemt historien var det sertifikater (rentepapirer) med dårlig kredittkvalitet som var lånefinansiert og som ble ytterligere belånt i norske banker, som Terra hadde prakket på de uheldige kommunene.

Dette stanset imidlertid ikke en refleksreaksjon fra Finansdepartementet som sporenstreks nedla forbud mot investering i hedgefond. Byråkratene sjekket aldri om opplysningene stemte.

For å ikke tape ansikt lot departementet det gå to år før de omgjorde vedtaket. Et forbud mot Terra-type rentepapirer ble det imidlertid aldri snakk om.

Forøvrig var det hedgefond som først påpekte den svake forretningsmodellen og hinsidige verdettelser til «kompisbanker»/P2P, nevnt i denne bloggen.

Tilsynsmyndighetenes entusiasme for stadig mer regulering har medført at hedgefond ikke kan investere slik de gjorde opprinnelig. Blant annet medfører omfattende spredningskrav til at forvaltere må plassere store deler av forvaltningskapitalen i investeringer de har mindre tro på.

Kravene til rapportering for finansforetak er blitt så detaljert og omfattende at det er blitt en eksplosjon i antall medarbeidere som har som eneste oppgave å påse at regelverket følges.

Forholdet mellom antall inntekstbringende medarbeidere og de som har støttefunksjoner har følgelig blitt radikalt endret. De regulatoriske kostnadene har aldri vært høyere enn de er idag.

Resultatet av dette er en reduksjon i servicegraden overfor kunder og mer aggressive inntjeningsmetoder.

Vår tids største finansskandaler har ikke blitt til på grunn av manglende regelverk, men fordi verdens finanstilsyn enten har vært blinde eller har latt være å reagere på varsler de har mottatt.

Sentralbanker har idag, som beskrevet i en rekke tidligere blogger, redusert markededsaktørers mulighetene til å tjene på under- og overprisede aktiva som følge av sine pengeinnsprøytninger. I prinsipp har alle aktiva blitt løftet høyere uten hensyn til om de er gode eller dårlige.

Sagt på en annen måte har sentralbankene midlertidig suspendert den naturlige markedsmekanismen.

Investorene har også påvirket fondenes muligheter til å tjene penger negativt. Institusjonelle investorer har i kraft av sin økte andel av forvaltningskapitalen i hedgefond blitt langt mer innflytelsesrike og med det mer krevende.

Dette påvirker investeringer, strategi og likviditet. Også timing og enkeltinvesteringer har man erfart at disse ønsker å bestemme over, til tross for at disse på forhånd har godtatt de detaljerte mandatene til fondene de har tegnet seg i. «Armchair quarterbacks» tar aldri ansvar for resultatene, med mindre det går bra.

Media vil hevde at de kun rapporterer det som skjer, men dette er langt fra sannheten. Media kjører gjerne saker basert også på andre motiver. For å oppnå leserklikk er ett av dem. Media synes helt å ha glemt verdien av risikojustert avkastning (med unntak av når Oljefondet skal vurderes).

De fleste medier bedømmer følgelig idag hedgefond utelukkende på basis av absolutt avkastning. Dette er som sammenligne prestasjonene til en dragster med en Formel 1 bil. Den første går utvilsomt raskest rett frem, men har ikke mulighet til å svinge unna hindringer. Verken finansmarkedet spesielt eller økonomien generelt er uten hindringer.

Forvalterne selv har opplagt også skyld i utviklingen. Som den legendariske hedgefondforvalteren Steven Cohen nettopp uttalte på Ira Sohn konferansen i New York: «I am blown away by the lack of talent» (blant dagens hedgefondforvaltere).

Dette gjelder imidlertid ikke kun blant hedgefond. I USA er antallet aksjefond doblet i løpet de to siste årene. Som sjefen for AllianceBernstein uttrykte det til Financial Times denne uken: «Intuisjon tilsier at det i samme tidsrom ikke har funnet sted en dobling i antallet dyktige forvaltere.»

Bunnlinjen er at de ovennevnte faktorene har gjort at nettopp egenskapene man verdsatte og som gjorde hedgefond unike både med hensyn til avkastning og risiko; originale meninger og motet til å satse på dem, knapt eksisterer.

Det overveldende flertall av dagens hedgefondforvaltere har verken unike ideer, strategier eller meninger. Dette ser vi når positiv avkastning ene og alene er avhengig av et stigende aksjemarked. Dette er jobben til aksjefond, ikke hedgefond.

Politikere som trengte syndebukker for egen udugelighet og tilsynsansatte som forsøker å forsvare sin «raison d’etre» har langt på vei vunnet. De har tvunget hedgefond til å endre måten de investerer, bidratt til svakere resultater og sørget for høyere samvariasjon med markedsutvikling de nettopp skulle beskytte mot. I tillegg har de påført hele industrien en dramatisk kostnadsøkning. Kostnader som til slutt havner hos investorene i form av lavere avkastning.

To av de største hedgefondene i London ble så lei av myndighetenes stadig endringer av vilkår at de flytte sine virksomheter til Sveits. Resultatet var masseoppsigelser innen den britiske finansielle service-industrien. Samtidig fikk Geneve og tilsluttende områder flere arbeidsplasser og en oppgang i økonomisk aktivitet.

Fysikkens lover om at energi aldri kan bli borte, men går over i andre former gjelder også her. I dette tilfellet fikk Sveits nyte godt av energien, kunnskapen og arbeidsplassene.

Som saksopplysning kan det nevnes at hedgefond var den første fondskategorien som valgte å benytte uavhengige foretak til å fastslå verdien av sine porteføljer. Norge har forøvrig opplevd skandaler med aksjeforvaltere som bevisst overdrev verdien på sine porteføljer, uten at Finanstilsynet så noen grunn til å stramme inn på praksisen.

Hedgefond var også tidlig ute med å skille investorenes midler fra forvaltningsselskapets egne, gjennom bruk av uavhengige depotmottagere. Idag er eksterne og uavhengige funksjoner som administrator og depotmottager blitt et krav innen internasjonal forvaltning.

Dette er ikke de eneste samfunnsoppgaver hedgefond har engasjert seg i. Hadde det ikke vært for hedgefondet Elliott Capitals 15 år lange kamp mot myndighetene i Argentina, ville landet sluppet unna med å betale tilbake mindre enn 1/3 av sin obligasjonsgjeld. Gjelden var på $80 milliarder.

Elliott Capital var den eneste som tok opp kampen mot landet. Pensjonskasser, banker og andre institusjoner var beredt til å gi bort pensjonister- og andre kunders penger uten kamp.

Det er mange lignende eksempler. Synd bare at det ikke er de angjeldende politikere og finanstilsynssjefers pensjoner det går ut over dersom de lykkes med å utslette denne bransjen.

De superrike fortsetter imidlertid å plassere sine formuer i hedgefond. Sist på listen var Alibaba gründer Jack Ma som like godt kjøpte 20% av et hedgefond.

Dragster Så lenge veien er snorrett og det ikke finnes økonomiske hindringer, er det ikke lett å slå aksjemarkedet.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Var Finansklagenemda kompetent?

mandag, 6. juni, 2016

Finansklagenemda behandlet nylig en klage mot en bank fra en privatkunde som hadde handlet i valutamarkedet.

Angjeldende kunde hadde tatt en posisjon i valutaparet EUR/CHF og lagt inn en stop loss. Stop loss’en skulle bidra til å begrense kundens tap dersom valutaen gikk feil vei.

Bruken av stop loss er fornuftig i for å begrense tap i alle finansmarkeder ettersom ingen vet hva som vil skje i fremtiden.

Disse ordene skulle vise seg å bli svært sanne denne dagen. Det var den 15. januar, 2015. Dagen hvor den Sveitsiske Nasjonalbanken (SNB) uten forvarsel gikk fra sitt løfte om å holde euroen over 1.20 i forhold til sveitserfranc.

Nyheten skapte den største én dags kursbevegelsen vi har sett i en hovedvaluta i moderne tid. I løpet av minutter falt euroen hele 28% mot sveitserfranc.

Markedet var fullstendig uforberedt på en slik utvikling. Spekulanter, fond og banker tapte enorme beløp. Privatpersoner og bedrifter med gjeld i sveitserfranc opplevde ikke bare at gjelden deres økte 20-30%, de fleste fikk i tillegg også likviditetsutfordringer gjennom at bankene raskt var på telefonen og forlangte mer sikkerhet.

Man må tilbake til krakket i 1929 for å finne en finansiell hendelse som har vært skyld i flere selvmord.

Sagt på en annen måte; den Sveitsiske Nasjonalbankens løftebrudd sørget denne dagen for at både formuer og menneskeliv gikk tapt.

I de påfølgende dagene fant en rekke banker ut at de ikke ville stå ved transaksjoner de hadde utført og bekreftet overfor sine kunder.

Dette var ordre som kunder hadde utført på de elektroniske handelssystemene som de fleste banker idag tilbyr sine kunder.

Kursene ble i stedet endret til nivåer som gjorde at bankene enten ikke led tap i det hele tatt, eller fikk sine tap vesentlig redusert. Kunder som klaget fikk beskjed om at dersom de ikke var fornøyd måtte de gå til søksmål.

Få kunder hadde råd til dette. Spesielt etter å de akkurat hadde blitt påført voldsomme tap.

Verdens finanstilsyn har vært merkelig passive i kjølvannet av skandalen. Dette kan skyldes at det lett kan slå tilbake mot nettopp tilsynsmyndighetene dersom banker måtte ta store tap.

Valutamarkedet er verdens største finansmarked. Omsetningen er over $5.3 billioner per dag. Næringslivet er fullstendig avhengig av dette markedet for å kunne kjøpe og selge varer og tjenester over landegrenser. Svært mange bedrifter bruker også valutamarkedet som finansieringskilde.

Det er således essensielt at valutamarkedet fungerer og har tillit hos sluttbrukerne.

Én av mekanismene som skal sørge for dette er market making. Market making betyr at det stilles kontinuerlige kjøps- og salgskurser på ulike valutaer.

Market makingen i valuta har tradisjonelt vært en stor inntektskilde for bankene. De fleste banker av en viss størrelse har derfor avdelinger som driver med dette.

I tillegg til bankene finnes det et voksende antall andre finansforetak som idag driver market making i valuta.

10 sekunder etter at SNB-nyheten ble kjent den 15. januar 2015, nektet imidlertid samtlige banker og andre foretak å stille priser i sveitserfranc. Sagt på en annen måte, ble kundene fullstendig overlatt til seg selv.

Tilsynsmyndigheter som vanligvis er svært opptatt av at finansinstitusjoner følger god forretningsskikk synes overraskende lite opptatt av bankenes oppførsel denne dagen.

Det er også overraskende at Finansklagenemda ikke fant grunn til å stille spørsmål ved dette, men valgte å «blankt avvise» kravet fra kunden.

Undertegnede vet ikke hvordan den aktuelle banken hadde håndtert kundens stop loss ordre. Dersom ikke beløpene er svært store, er det praksis hos de fleste banker å håndtere slike ordre manuelt.

Det vil si at ordren gis til en av bankens valutameglere for oppfølging, fremfor at de ligger som elektroniske ordre i markedet.

Årsaken er at bankene ofte kan tjene litt ekstra ved å spekulere på at de kan oppnå en noe bedre kurs. For kunden spiller dette ingen rolle, så lenge ordren utføres på det nivået kunden har bedt om.

Denne dagen ville imidlertid en slik manuell håndtering straffet banker hardt.

En ordre som var lagt inn elektronisk rundt 1.20, ville derimot ha hatt en svært god mulighet til å bli utført på et «akseptabelt» nivå. Forutsetningen var at banken hadde god nok teknologi.

Den beste teknologien kan idag utføre ordre på mikrosekunder.

Med «god» teknologi kan en ordre utføres i løpet av et ettsifret antall millisekunder. Hvis banken ikke har tatt bryet med å ha dataservere i nærheten av der valutahandelen fysisk skjer og befinner seg i Skandinavia, kan man påregne ytterligere 25 millisekunder før ordren når frem.

Til sammenligning tar det 47 minutter med lydens hastighet fra København til London.

Uansett, selv med relativt dårlig teknologi, ville en ordre nå frem til markedsplassen på under 1 sekund. Denne dagen hadde man 10 sekunder på seg.

En valutamegler som skulle overvåke en slik ordre manuelt (og gjerne har en del andre oppgaver), ville ha vært sjanseløs.

Unntaket ville vært om denne stirret rett inn i skjermen kl. 10, satt med fingeren klar til å sende ordren og i tillegg var i stand til å prosessere hva som skjedde.

Forskjellen i utfall mellom å benytte menneske eller maskin kan være enorm.

Det tok nemlig bare 10 sek fra 1.2000-nivået ble brutt før EUR/CHF gikk i frittfall. Kursen falt riktignok 2.1% i løpet av disse første 10 sekundene (til 1.1755), men på veien ned dit ble det stilt 373 forpliktende kjøpskurser.

Dette var kjøpskurser som det var mulig å selge på. Forutsetningen var at ordren rakk frem til markedet i løpet av disse 10 sekundene.

Etter de nevnte 10 sekundene fantes det ingen kjøperkurser før EUR/CHF hadde falt til 0.9214. Dette var hele 21.6% lavere enn den forrige kjøperkursen.

Det hadde vært svært interessant å vite om Finansklagenemda hadde denne informasjonen eller om de bare godtok bankens versjon av hva som fant sted.

Ifølge media hevdet nemlig banken overfor Finansklagenemda at «det var umulig å gjennomføre ordren raskere og til bedre kurs enn det som ble oppnådd» (kurs 1.01 – 15.8% under stop loss nivået).

Det hadde videre vært interessant å vite hvilken kunnskap Finansklagenemda besitter om valutamarkedet generelt og den teknologiske utviklingen spesielt, når den blankt avviser klager som denne.

Troverdigheten til Finansklagenemda vil få seg en alvorlig knekk hvis det viser seg at kunden måtte ta regningen for at banken valgte å spekulere med ordren, alternativt at banken ikke hadde god nok teknologi til å utføre oppdraget den hadde tatt på seg.

Eurchf
Chartet viser kjøpskursen på EUR/CHF i de første 10 sekundene etter SNB-nyheten.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Fond sliter med Y-generasjonen

tirsdag, 24. mai, 2016

«Generasjon Y har tålmodigheten til en ilder og evne til å holde fokus som en gullfisk.»

Det har ifølge Financial Times aldri vært mer krevende for forvaltere å beholde fondskunder. Vi leser stadig om fond som får problemer eller må legge ned grunnet utålmodige investorer.

Man skulle tro at jo lenger og bedre fartstid et fond har, desto større lojalitet ville det ha blant andelseierne. Men slik synes det ikke å være.

Idag innløses fond som har gitt toppresultater over en årrekke etter bare kort tid med svak avkastning. Dette til tross for at historikken til mange av disse fondene har vist at svake perioder gjerne har blitt etterfulgt av perioder med meget sterk avkastning. Det er tross alt en syklisk bransje vi her snakker om.

Endringen i investoradferd er så radikal at det amerikanske forvalteren, Legg Mason, valgte å gjøre en undersøkelse for å finne årsaken.

Konklusjonen, etter en spørreundersøkelse som omfattet 5000 investorer i 19 forskjellige land, var at endringen først og fremst skyldtes «Generasjon Y». De mellom 18 og 35 år. Andre kallenavn på disse er internettbarna og «Millenials».

Generasjon Y har tålmodigheten til en ilder og evne til å holde fokus lik en gullfisk. Det er forøvrig denne generasjonen som idag utgjør den største andelen av den amerikanske arbeidsstyrken.

Mange av disse kom i arbeide i årene rundt finanskrisen. Dette har medført at flertallet av dem skal ha en sunn skepsis til banker og finansforetak.

Dette er noen av tingene som undersøkelsen avdekket:

Mindre enn 20% av Y’ene sa de var villige til å sitte med et fond i over ett år dersom fondet presterte svakere enn gjennomsnittet. Til sammenligning var det i aldersgruppen over 40 år tre ganger så mange som i samme situasjon ville se utviklingen lenger an.

Y-generasjonen truer først og fremst inntjeningsmodellen til fondsbransjen. De fleste fondsforvaltere har sine hovedinntekter fra volum fremfor avkastning til kundene.

Resultater er forøvrig ikke det eneste som teller for Y’ene. De vil også ha økt innsyn. Konsulentselskapet Deloitte har lagt frem en undersøkelse som hevder at det kan det ligge opptil 13 lag med kostnader i fond som andelseieren ikke ser.

Verdiene til Y-generasjonen er annerledes enn hos eldre generasjoner. Som eksempel påpekes det at 65% av Y’ene heller vil bli fratatt bilen enn mobiltelefonen.

En annen og økende trussel mot dagens fondsforvaltere er teknologi. Man er bekymret for at et teknologiselskap, eksempelvis Google, som vet mer om deg enn noen annen, skal melde seg på konkurransen om folks sparepenger.

Trussel var også nøkkelordet i en studie gjort av State Street. Denne viste at svært mange fondsforvaltere frykter at bransjen vil bli utsatt for en radikal endring tilsvarende det Apple har gjort med musikkindustrien.

Enn så lenge er det imidlertid ting som tyder på at trusselen ikke oppfattes like sterkt av alle fondsaktører.

Banker tar en stadig større andel av dette markedet. Ikke for at de nødvendigvis har de beste fondene, men fordi mange av dem idag krever flere enn én inntektsstrøm fra sine kunder.

Banker er derfor ivrige med å tilby tjenester som spareprodukter og forsikring. Noen banker er idag ikke villige til å gi lån med mindre kunden også gir dem inntekter utover renter og gebyrer.

Denne praksisen kalles «bundling» og er ansett for å være konkurransevridende. Bundling er derfor forbudt. Tilsynsmyndighetene har imidlertid valgt å lukke øynene for at dette nå skjer systematisk og i stor skala.

I forrige uke publiserte nettstedet HedgeNordic en artikkel om to nordiske hedgefond. Det ene var forvaltet av Nordea, Nordens største bank.

Fondet Nordea 1 Stable Equity Long/Short Fund har levert en annualisert avkastningen på 5.67%. Helt grei avkastning, men normalt sett ikke en avkastning som får investorer til å sprenge dører for å få en del av.

Det andre fondet, Taiga Fund, er forvaltet av et privat norsk fondsforvaltningsselskap. Fondet har vært i drift over dobbelt så lenge som det førstnevnte og har levert en investorene en annualisert avkastning på hele 18.29%.

Dette er over tre ganger så høy avkastning som Nordea-fondet. Den risikojusterte avkastningen har også vært høyere i Taiga.

God absolutt- og risikojustert avkastning, spesielt over lenger tid, er normalt sett de viktigste parametrene i konkurransen om investorenes midler.

Slike kriterier synes imidlertid tilsidesatt i dette eksempelet. Fondet med den svakeste avkastningen, det bankeide, har klart å få inn syv ganger så mye penger til forvaltning som Taiga. Som om ikke dette er nok har de klart det på under halve tiden som Taiga har brukt.

I løpet av bare tre og et halvt år har Nordeas kunder tegnet andeler tilsvarende NOK 14 milliarder i bankens fond.

Taiga har måtte slite i 8 år for å få inn 1/7 av dette, NOK 2 milliarder.

Det er ingen tvil om at det er enklere å være fondsforvalter i bank. Kravene for å lykkes med å få inn forvaltningskapital er åpenbart langt lavere der enn hos de som ikke er banker.

I det minste synes dette å være tilfelle i Norden, hvor banker synes å være immune mot både konkurranse og Y-generasjonen.

Taiga

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Ny buzzword-kollaps

onsdag, 18. mai, 2016

Det meste er likt mellom denne tidsalderen og de tidligere. Forskjellen ligger først og fremst i at alt idag går mye fortere. Internett skal ha mye av æren for dette.

Umiddelbar tilgang til all tenkelig informasjon gjør oss i stand til å reagere raskere. Som eksempler er så godt som all informasjon tilgjengelig for oss med noen få tastetrykk, vi kan innlevere søknader og overføre penger nær sagt hvor som helst kun ved hjelp av våre smarttelefoner.

Ulempen ligger i at denne umiddelbare tilgangen reduserer vår tid til refleksjon. Hjernen vår opererer ikke hurtigere bare fordi vi kan reagere hurtigere.

Dot.com-bølgen var et eksempel på dette. Refleksjon og kritisk tenking ble tilsidesatt. I stedet dukket det opp en fullstendig mani og frykt for å ikke komme med dette «lyntoget».

Verdsettelser ble hinsidige og resultatet veldig forutsigbart. Det er selvfølgelig alle enige om i ettertid. Også de som anbefalte disse verdiløse selskapene med urealistiske visjoner.

Gårsdagens buzzword var P2P-lending. P2P står for Peer-to-Peer. Et annet uttrykk for det samme er «crowdfunding». Man låner direkte fra person til person i stedet for at dette skjer via en bank. Sagt på en annen måte; man kutter ut mellomleddet.

En opplagt kjempeidé siden banker ikke har vært særlig populære etter finanskrisen og et ubegripelig antall lovbrudd som de har begått i kjølvannet av denne.

En rekke selskaper ble raskt startet for å tilby P2P-lån. Samtlige satt angivelig med unike algoritmer for kredittvurdering. Disse algoritmene «garanterte» at kun solide låntakere fikk lån.

P2P-selskapene var påstått så dyktige når det gjaldt kredittvurderinger at de ble priset langt høyere enn banker som hadde et halvt århundre eller mer erfaring med det samme.

Dette var den «nye vinen». Også i Norge dukket slike selskaper opp. P2P-konseptet ble i Norge kalt «kompisbank».

Etter at man hadde fått med seg noen bjellesauer, ble aksjene stort sett solgt til privatpersoner via mindre meglerforetak. Mange av disse så dette som et nytt «lyntog» til rikdom og kastet seg på uten refleksjoner eller kritisk tenking.

Det har gått med P2P/kompisbanker som med Dot.com. Også denne «nye vinen» har endt i havari. De minst seriøse har gått konkurs, de noe mer seriøse har sett sine børsverdier decimert.

Konkursene har resultert i at tusenvis av långivere har tapt sine penger.

Hedgefond advarte mot forretningsmodellen til P2P-selskapene. Senere kom finanstilsyn og forbrukerorganisasjoner på banen. P2P-selskapene er kritisert for å ha en modell hvor selskapene belønnes på basis av volum fremfor kvalitet. Sagt på en annen måte er det ikke samsvar mellom selskapenes interesser og kundenes.

Flere hedgefond benyttet manien og det ukritiske kjøpspresset til å gå short (satse på kursfall) enkelte av disse selskapene.

Mandag ble det offentliggjort at det amerikanske justisdepartementet (DOJ) har stevnet LendingClub, USAs mest kjente selskap innenfor denne virksomheten. Selskapet mottok stevningen i forrige uke.

Dersom ivrige långivere og investorene hadde tatt seg tid til å forstå forretningsmodellen og vurdert historikken til noen av personene bak disse selskapene, ville de sannsynligvis aldri kastet seg på dette «toget».

Nå har skadene skjedd.

Dagens buzzwords er «fintech» (teknologi som effektiviserer finanssektoren) og «blockchain» (en digitaldatabase som muliggjør transaksjoner i realtid og uten mellommenn). Begge interessante forretningsområder og teknologi. Både fintech og blockchain har blomstret i det stille over en rekke år. Nå skal imidlertid alle ta del i disse.

Investorer gjør lurt i å stoppe opp og i det minste sette seg inn i konsept, forretningsmodell og ikke minst hvem som står bak selskapene de inviteres inn i.

LendingClub
Infront-chartet viser aksjeutviklingen i det amerikanske P2P-selskapet LendingClub.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Dollar-forvirring

fredag, 6. mai, 2016

Dollaren falt tirsdag et kort øyeblikk under 8 kroner mot norske kroner.

Runde tall er alltid fascinerende. Så sent som i januar var vi så godt som i 9 kroner og flertallet av spåmenn og koner mente den videre ferden ville være oppover.

Det samme viste posisjoneringen. Spekulantene hadde rekordstore veddemål på at dollaren ville fortsette sin oppgang mot de fleste valutaer.

Alt lå med andre ord til rette for at det motsatte skulle skje. «The Even Bigger Fool Theory» forteller oss at det gjerne går nettopp den motsatte veien når alle endelig er blitt enige.

Nedgangen under 8 kroner representere et kursfall på over 11% siden januar. En meget god avkastning for de få som turte å gå imot konsensus og til stor glede for alle med gjeld i dollar eller ferieplaner utenfor Europa. Både i Midt-Østen og Asia blir prisene på hoteller og flyreiser omregnet fra amerikanske dollar.

Nyheten om at vi hadde brutt ned gjennom 8 kroner i norsk regning medførte naturlig nok til at media trengte svar på hvordan dette kunne skje.

Snakkehodene måtte derfor brått komme opp med en plausibel årsak.

Forbausende mange brukte lavere renter som forklaring.

Dette særlig fordi dollarrenten faktisk har steget i forhold til rentene på andre toneangivende valutaer. Dette samme gjelder i forhold til norske renter.

Så lenge dollar har en høyere rente enn andre valutaer vil det, hvis man ser på denne faktoren isolert, være mer attraktivt å plassere penger i dollar.

Med slike svar er det ikke mulig for kundene å bli annet enn forvirret. Ikke minst etter at det har tatt kun tre dager å ta igjen en fjerdedel av fallet.

USDNOK

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS