Arkiv for ‘Marked’ Category

Bankenes beste venn

fredag, 22. mai, 2015

Mange har sikkert fått med seg medias oppslag om at Finanstilsynet nå jakter på det de kaller «skapindeksfond».

Dette er fond som tar seg betalt for å drive aktiv forvaltning uten at de i realiteten leverer denne tjenesten. Finanstilsynet har sjekket fondene til to av de største bankene og funnet ut at disse tilsammen urettmessig har tatt seg betalt over 800 millioner kroner.

Siden det er banker vi snakker om, får dette ingen andre konsekvenser enn at de blir bedt pent om å ikke gjøre dette mer. I det ene tilfellet hadde de endog blitt bedt om dette i mange år. Inntektene de har hentet fra en tjeneste de ikke har levert får de naturligvis beholde.

For de angjeldende bankene er det naturligvis flaut med slike avsløringer. Men ved hjelp av litt tid og ikke minst bonusene som de involverte har fått utbetalt fra de urettmessige 800 millioner kronene, vil nok smerteinntrykket være overkommelig.

Det er ikke usannsynlig at det nettopp er mangel på konsekvenser som er årsak til at bankene ikke har giddet å bruke tid og resurser på sin aktive forvaltning.

Det trenger de ikke å gjøre nå heller ettersom investeringsbanken Goldman Sachs nettopp har gjort jobben for dem.

Goldman har nemlig i disse dager publisert en rapport som gir oppskriften til å skape merverdier i forhold til en indeks. Metoden består i å overvekte de selskapene som som hedgefond er tungt inne i.

Spesielt gjelder dette der hvor hedgefond sitter på en høy prosentandel av den kapitaliserte verdien.

I USA finner man disse selskapene ved å studere de offentlig tilgjengelige 13F-skjemaene som forvaltere er forpliktet til å sende inn kvartalsvis.

Ifølge Goldman Sachs har dette vært en vinnende strategi siden 2001. Strategien har slått S&P-500 indeksen 70% av tiden og i gjennomsnitt har meravkastningen per kvartal ligget på 2.55%.

Selskaper som hedgfond for tiden er store eiere i er: DirecTV, Expedia, Micron og Netflix.

Ingen skal hevde at jeg ikke slår et slag for bankene. Gunn og Rune; vi møtes på Lorry i morgen til vanlig tid.

Netflix.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Nytt fokus på kinesiske aksjer

onsdag, 20. mai, 2015

«That men do not learn very much from the lessons of history is the most important of all the lessons of history.» – Aldous Huxley

Skuffende vekst, bekymring over banker og boligmarkedet til tross, kinesiske aksjer leder i år an med en oppgang på formidable 40%.

Slike bevegelser er rene våte drømmer for de som lever av å lage finansielle produkter. Det er uinteressant at årets oppgangen på 40% allerede har funnet sted. Tvert imot bruker man både denne oppgangen og det faktum at kinesiske aksjer har steget 125% det siste året som indikasjon for at denne type utvikling bare vil fortsette.

Man utnytter egenskapen som den menneskelige hjerne har til å legge mer vekt på det som nettopp har skjedd, enn det som har funnet sted lenger tilbake i tid. Dette fenomenet forsterkes så gjennom å påpeking og repetisjon. Man bruker med andre ord grunnleggende læringsteknikker. Det er det salg dreier seg om.

I tillegg skaper man visjoner som kunden kan kjenne seg igjen i og ønske.

I 2006, etter fem år med nedgang, begynte kinesiske aksjer på en parabolsk oppgang. Denne ble drevet veksthistorien som sa at tosifret årlig BNP-vekst var en standard som skulle vare evig.

Dessverre kom knapt en utlending på banen før kinesiske aksjer hadde firedoblet seg. Da ble det imidlertid fart i produktselgerne. Alt fra strukturerte produkter til aksjefond ble i all hast opprettet i andre halvår av 2007. Det beste salgsargumentet var nettopp ubegrensede vekstutsikter for Kinas økonomi og det faktum at kinesiske aksjer hadde steget 350% på bare 18 måneder.

I salgsmaterialet stod det ingenting om risiko eller hvilke scenarier som kunne bidra til at drømmene ikke ble oppfylt.

Man viser tross alt ikke bilder av vannlekkasjer eller bilvrak når man selger oppvaskmaskiner eller biler heller.

Hjernen våre tar inn det siste som har skjedd og tror på gjentagelse. Hvor mange trodde ikke på ytterligere halvering av norske aksjer i 2008 eller ytterligere oppgang i olje da prisen stod i $145?

Kinesiske aksjer var sterkere enn alle andre aksjer i 2007, dermed var dette den mest lettsolgte historien som produktleverandører kunne ta frem.

De heldige kom seg raskt inn og kunne glede seg over en oppgang på ytterligere 35% – før det kinesiske aksjemarkedet med samme hastighet kollapset over 70%.

Deretter fulgte 5 år med sidelengs bevegelse. Sistnevnte skjedde samtidig med at andre aksjemarkeder fikk hjelp av myndighetene til å komme seg opp igjen.

Etter flere år med skuffende utvikling var rådet de fleste fikk å ta tapet og isteden kjøpe aksjer som hadde steget i denne perioden.

De fleste lot seg overbevise om dette siden veksten i Kina var fallende og bekymringer rundt eiendomsmarkedet økende.

Beslutningen om å iverksette kvantitative lettelser har imidlertid overdøvet alt dette og kinesiske aksjeverdier har nylig doblet seg.

Utviklingen i aksjekurser oppfattes som langt viktigere enn årsaken og det er derfor igjen blitt lett til å få folk til å kjøpe kinesiske aksjer. Alt man tross alt trenger å gjøre er å putte nye tall inn i salgsmaterialet fra 2007, så er man i gang.
ShanghaiSpx

Vi hører jo hele tiden om at det er trygt å kjøpe aksjer, bare man har lang nok tidshorisont. Infront-chartet over viser imidlertid hvor mentalt krevende dette kan være, selv for de som var heldige som kjøpte tidlig i oppgangen i 2007 og senere motstod alle salgsanbefalinger. Etter 7 år har disse fått pengene sine tilbake. For de som kjøpte da tegningsinteressen var på topp må markedet stige ytterligere 50% før de er i mål (før kostnader).

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Etablerte sannheter prøves

tirsdag, 12. mai, 2015

«The regulators have never seen a crisis coming so there is no reason to believe they will see the next.» -Nick Evans

Tiden etter finanskrisen har vært grobunn for nye etablerte «sannheter» innen finans. «Never fight the Fed» er en slik som har oppstått i kjølvannet av de kvantitative lettelsene.

I korte trekk er den ment å fortelle oss at den amerikanske sentralbanken (Federal Reserve) er så mektig, brutal og villig til å gjøre det som skal til for å nå sine mål, at det er nytteløst (og ikke minst ulønnsomt) å satse på at den vil feile.

Når «The Fed» sier at den vil gjøre noe bør vi derfor alle hoppe på toget å gjøre nettopp det samme, nemlig satse på at den vil lykkes.

Gjennom denne aktiviteten økes også sjansene for at sentralbanken lykkes. Det kan derfor sees på som en vinn-vinn situasjon. I det minste inntil noe skjer.

«Never Fight the Fed» strategien har imidlertid spredd seg til nå å gjelde enhver sentralbank. Regulering er nok delvis skyld i at selvstendigtenkende forvaltere som George Soros, Michael Steinhardt og Julian Robertson ikke lenger er villige til å påpeke ubalanser og kjempe mot sentralbanker.

Sentralbanker tjener på at disse herrene er ute av markedet. Nedsiden er imidlertid at ubalansene og konsekvensene av dem blir større enn de ellers ville ha blitt.

Denne nye etablerte sannheten har nå blitt så befestet at den er blitt «forfremmet» til et rent mantra. Når sentralbanker signaliserer at de vil sette i gang med kvantitative lettelser, er den etablerte oppfatningen nå at man tvert skal kjøpe obligasjoner og aksjer, samtidig som man selger det gjeldende lands valuta. Ingen vudering nødvendig, gjør som Nike sier: «Just do it».

Strategien har virket på japanske, kinesiske, svenske og europeiske aktiva. I det minste inntil nylig.

Logikken bak bevisstløse kjøp av statsobligasjoner med negativ rente har vært fraværende. Det eneste som har fått investorene til å kjøpe er «The Even Bigger Fool Theory» – troen på at det skal finnes dummere aktører enn deg selv til å drive dette videre. Det satses blindt på at sentralbanker fortsatt skal få bruke fellesskapets midler til å redde formuende finansinvestorer.

Den europeiske sentralbanken (ECB) har lovet å bruke €60 milliarder i måneden på dette og følgelig er Europa det siste stedet alle har hevet seg på. Ingen syntes å ha reservasjoner mot at man ikke ble betalt for å ta denne risikoen, eller betalt overhode!

Suksessivt flere forvaltere har skamløst uttalt at deres strategi er å følge sentralbankene.

«Fast forward» til de siste par ukene: Skrytet og smilene er blitt borte. Kursfallet i statsobligasjoner er det kraftigste vi har opplevd siden sensommeren 2013.

Den gangen falt markedet riktignok gradvis over en periode på fire måneder. Denne gangen skjedde det på bare 14 børsdager, hvorav over 80% av fallet skjedde i løpet av de siste 6 dagene. I tillegg har obligasjonsmarkedet fått oppleve den høyeste volatiliteten siden finanskrisen.

Slike markedsbevegelser kan imidlertid være ekstremt nyttige for investorer, idet de viser hvilke forvaltere som faktisk tenker på risiko og de som bare overlater jobben (og sine investorer) til markedsbevegelsene.

Det finnes ikke samsvar mellom fornuft og risiko når man plasserer penger i obligasjoner som har en årlig avkastning på 0.05% og som kan falle over ti ganger den årlige avkastning bare på noen få dager.

Også innenfor fond med stor grad av frihet i forhold til hva og hvordan de kan investere, har forvaltere blitt avslørt i år. To andre etablerte sannheter var at både oljeprisen og euroen skulle videre ned.

Tall fra oljebørsen viste at den siste optimist hadde gitt seg da oljeprisen traff $45 per fat. Da oljeprisen lå på $115 per fat var det store flertall overbevist om videre oppgang. På $45 fatet trodde flertallet at prisen skulle videre ned.

Til tross for at verdens eldste og mest logiske investeringsråd er å kjøpe når det er lavt og selge når det er høyt, er dette i praksis det vanskeligste å få til. De aller fleste føler seg langt tryggere med å gjøre det motsatte.

Antall short-posisjoner (aktører som hadde posisjonert seg for en videre nedgang) var rekordhøyt da kursen på euro mot dollar var på 1.04. Kursen hadde på dette tidspunktet falt 25% over de siste 12 måneder.

På 1.04 var det en overveldende enighet om at kursen skulle til 1.00 (3.8% lavere) og de som enda ikke allerede hadde solgt hev seg på toget.

Idag er oljeprisen på $66 fatet (+47%) og EUR/USD har nettopp vært i 1.1350 (+9%). Størrelsen og hastigheten på begge oppgangene forteller oss at svært få var forberedt på dette. Resultatene for april vil således fortelle oss hvilke forvaltere tenkte selv, kontra hvilke som har som strategi å følge andre.

Desperate sentralbanker og politikere vil som følge av uroen trolig innvilge ytterligere bruk av fellesskapets midler. Det man imidlertid bør observere er at effektene stadig blir mindre og at volatiliteten er på vei oppover.

Én dag stanser musikken og investorer bør i god tid før dette ha tatt stilling til hvem de vil skal forvalte sparepengene deres: Forvalteren som følger flokken og overlater risikoen og kundene i markedets vold, eller forvalteren som faktisk tenker selv og ikke blindt kopierer andre. Resultatene fra april vil være både sanne og etablerte.

GGB

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Det er krevende å være finansjournalist i Norge

fredag, 8. mai, 2015

Tiden mellom Birkebeineren og Oslo Maraton er spesielt krevende for finansjournalister i dette landet. Årsaken er at de i store deler av denne perioden faktisk tvinges til å ha hovedfokus på finans og ikke sport.

Integritet skal være årsaken til at man i disse periodene ikke skuler til hovedoppslagene i internasjonal finanspresse for inspirasjon. Ondere tunger vil ha det til at redaksjonene ikke ser verdien av å abonnere på Financial Times, Wall Street Journal eller andre som ikke fyller sidene med annonser for sportskjeder, treningsstudioer eller skismøring.

Det tok én uke med internasjonale forsideoppslag om inderen som bodde på gutterommet hos sine foreldre og som skal ha forårsaket historiens raskeste og kraftigste børsnedgang, før saken ble omtalt i norske medier.

Det finnes to andre mulige forklaringer: Den ene er at børsfallet og den etterfølgende opphentingen har liten interesse for det begrensede norske investormiljøet ettersom den fant sted etter at Oslo Børs var stengt for dagen.

Den andre er at hendelsen skjedde på en torsdag kveld, hvor man av debatten i vinter har forstått at det er akseptabelt at de som har penger, leder bedrifter eller begge deler allerede har tatt helgen.

Det er krevende å bo i «The Frozen Wastelands of Norway», som Morgan Stanley en gang så fargeløst beskrev landet.

I mangel på dekning av internasjonale storsaker innen finans, er imidlertid «NBIM-bashing» (journalistisk grisebanking av Oljefondet) blitt en sikker vinner når man er i beit for saker.

Det kan synes som journalister ikke forstår eller ser nødvendigheten av at Norge bruker resurser på å bygge opp egen kompetanse på forvaltningen av oljerikdommen. Det skal innrømmes at de slett ikke alene om dette synet.

Et stort antall av internasjonale investeringsbanker og andre finansinstitusjoner stiller seg bak journalistene og står parat til å overta denne oppgaven på kort varsel.

Noen av de mest kjente av disse skal om kort tid møte i retten i Storbritannia, anklaget for å ha tapt enorme summer for nettopp et annet statlig oljefond. Kundefrafallet gjør at det er viktig for disse å kapre nye kunder i denne kategorien. Det hører med til saken at disse bankene høstet enorme fortjenester av den mislykkede forvaltningen.

Dette må ikke oppfattes som at journalister ikke skal følge med på Norges Banks forvaltning av Statens Pensjonsfond Utland. Det er bra at dette blir gjort, men hvorfor ikke da samtidig måle ikke-statlige forvaltere av folks sparemidler og pensjoner på samme måte? Finanspressen har jo ved flere tilfeller i forbindelse med Oljefondet påpekt at skal man måle kvaliteten på forvaltning, så må denne risikojusteres. Nå enda til på syv ulike måter.

Jeg kunne ikke si meg mer enig. Det jeg da ikke forstår er hvorfor man ikke risikojusterer resultatene til alle forvaltere og spareprodukter, fra aksjefond via høyrentefond og eiendomsfond til hedgefond. Det kan vel ikke være slik at ikke-statlige finansforetak som annonserer for sine produkter i finanspressen ikke holdes til den samme standarden? Det ville i så fall være uetisk, ville det ikke?

Forvaltningshonorarer er et annet kapittel. Det tok 8 år og 690 millioner kroner i overfakturering av kunder, før Finanstilsynet fant det riktig å be landets største bank om å avslutte denne praksisen. Ingen straff eller krav om tilbakebetaling. Finanstilsynet må være de eneste som tror at «spleiselaget» fortsatt er i kraft.

Finansdepartementet reagerer heller ikke, noe som tyder på at norske myndigheter må være av den oppfatning at det er redusert konkurranse og overfakturering på nesten trekvart milliard kroner som må til for å sikre fremtiden til norske banker.

Et stort antall politikere har bastante meninger om hvordan Oljefondet forvaltes, men ingen av dem ser tydeligvis noen politisk gevinst i å mene noe som helst om akkurat denne saken. Ikke en gang Stortingets Finanskomité. Man får de politikerne man fortjener, skal det visst hete.

Oppe i det hele har ikke media, eller myndigheter for den saks skyld, sett skogen for bare trær. Det hersker en internasjonal debatt om forvaltningshonorarer og det er først og fremst hedgefond som her er i søkelyset.

Standard kompensasjonsmodell for hedgefond har vært 2/20. 2% i årlig forvaltningshonorar og 20% av en eventuell gevinst i suksesshonorar. Det man kan merke seg er at slike fond, i motsetningen til aksjefond, er 100% aktivt forvaltet.

Man har med andre ord ikke anledning til å sette seg tilbake og overlate 80% av forvaltningskapitalen til markedets tilfeldige svingninger, mens man tar seg ekstraordinært godt betalt for å se om det er mulig å få til noe med resten.

Warren Buffett har forøvrig inngått et veddemål på at et aksjeindeksfond med lave forvaltningshonorarer vil slå en portefølje av hedgefond over en 10 års periode. Veddemålet ble inngått for 7 år siden og neppe tilfeldig med at det sammenfalt med den amerikanske sentralbanks beslutning om å bruke ubegrensede midler for å redde banker og aksjemarkedet ut av finanskrisen.

Det er lett å glemme at det er skattebetalerne som enten betaler for dette gildet direkte eller får belastningen i form av økt nasjonalgjeld. Hvorfor har ingen tenkt på å legge til disse kostnadene for å beregne de reelle kostnadene som sparerne og samfunnet betaler? (Warren Buffett ble forøvrig i går omtalt som en «hykler» for mangel på samsvar mellom hva han uttaler og hva han selv gjør. Dette skjedde på SALT-konferansen i Las Vegas).

Flere påfølgende år med synkroniserte kvantitative lettelser har resultert i den laveste volatiliteten som noen gang har blitt registrert. Kunstig lav volatilitet skaper nettopp store utfordringer for aktive forvaltere, idet disse som regel sørger for meravkastning gjennom å være raskere enn andre til å oppdage og reagere på muligheter som dukker opp.

Når markedet beveger seg sakte, mister aktive forvaltere denne fordelen og derved muligheten. Ingen kunne tro at situasjonen var så dårlig at sentralbanker fortsatt må drive med dette, om enn ikke lenger synkronisert. Pressen lar sjelden fakta ødelegge en god historie og har derfor tatt opp dette med aktive forvaltningshonorarer og resultater i fullstendig unyanserte form.

Av den norske finanspressen har vi sett at en rekke norske aksjefond tar 2% og mer i årlig forvaltningshonorar. Dette skjer til tross for at det kun er en svært liten andel av et slikt fond som aktivt forvaltes.

Ren indeksforvaltning kan man få for 0.3% i året. Dette betyr at man tar 1.7% årlig honorar oppad for den aktivt forvaltede delen. I mange tilfeller utgjør denne mindre enn 20% av fondet. Er den 20% så vil det si at man betaler 1.7% for forvaltningen av 1/5 av kapitalen. Følger man dette resonnementet skulle forvaltning ha kostet 8.5% årlig dersom 100% av fondet ble aktivt forvaltet.

Man kan argumentere med at jobben er den samme om det er 20% eller 100% man forvalter. Det kan være riktig, men med en så liten andel som 20% eller mindre er det også svært liten risikojustert meravkastning man har mulighet til å skape på totalen. Det blir således nær uinteressant for investorene å betale for denne tjenesten.

Merkelig nok synes få å ha tatt seg bryet med å vurdere honorarene i dette perspektivet. Antagelig blir det ingen annonsekroner verken av dette eller å risikojustere ikke-statlige forvaltningsresultater.

Offending

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Sosiale forskjeller fra en kapitalist

torsdag, 30. april, 2015

Det er ikke første gangen denne bloggen påpeker økningen i sosiale forskjeller som følge av myndighetenes tiltak.

Senking av renter og fremfor alt sentralbankers kvantitative lettelser, har resultert i nye rekordnivåer i aksjemarkedene samtidig som den økonomiske veksten er lav og arbeidsledigheten høy.

Resultatet av også dette «spleiselaget» er at noen få (de formuende) er blitt rikere og at flertallet (de uten formuer) er blitt fattigere.

Selv i sosialiststyrte land sitter man og holder pusten mens man «håper» at situasjonen vil endre seg. Øynene lukkes for utviklingen i Midtøsten hvor store deler av de oppståtte dramatiske urolighetene er forankret i nettopp store sosiale forskjeller.

Ingen hadde noen idé om at det finansielle eksperimentet man nå er inne i ville vare så lenge eller koste så mye. Senest igår ble den svenskene Riksbanken tvunget til å hive mer penger på bålet.

Dette er andre gang på kort tid hvor sentralbanktiltak som tidligere har resultert i spontan oppgang i aksjemarkedet, resulterte i det motsatte. Den svenske børsindeksen falt med 2.5% for andre dag på rad og nedgangen har fortsatt idag.

Bunnlinjen er imidlertid at verdensindeksen for aksjer idag befinner seg på rekordnivåer. Dette til tross for at den globale gjelden er rekordhøy i forhold til verdiskapning (evnen til å betjene denne gjelden). Veksten er meget svak og samtlige av de ansvarlige for tiltakene sitter musestille i «båten».

Håp er blitt den nye strategien, subsidiært at de ansvarlige kan forsvinne stille ut ved neste valg og overlate konsekvensene til andre.

Ubalansene er åpenbare, men går upåaktet hen.

Paul Tudor Jones er en av verdens mest kjente hedgefondforvaltere og også en av disse med lengst fartstid. Han er i tillegg kjent for i 1988 ha startet The Robin Hood Foundation – en veldedig organisasjon hvor 100% av midlene går til å hjelpe de fattige i New York.

En rekke hedgefondforvaltere har gitt penger til denne stiftelsen og et antall artister har gitt sine kunstneriske bidrag. Blant de mest kjente i førstnevnte kategori er Norgesvennen George Soros som i 2009 donerte $50 millioner.

Det er ikke ofte en utskjelt yrkesgruppe som hedgefondforvaltere høres i det offentlige. Soros’ yrke har eksempelvis alltid blitt tonet ned i forbindelse med gangene hvor han ble invitert til å gi råd til Arbeiderpartiet da disse satt i regjering.

Paul Tudor Jones som foredragsholder på TED-Talks (med slagordet: «Ideas Worth Spreading») er derfor interessant fra mange aspekter. Ikke minst for budskapet han fremfører.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Who dunnit? (the Flash Crash saga)

onsdag, 22. april, 2015

På ettermiddagen den 6. mai 2010, mellom rause porsjoner med Chicken Masala, og uten nevneverdige forstyrrelser av passasjerfly som i lav høyde strøk over hustaket hans på vei inn til Londons Heathrow flyplass, brukte herr Sarao kun minutter på å ødelegge verdier for nesten $1 billion i det amerikanske aksjemarkedet.

Idet 5 årsdagen for the «Flash Crash» er like om hjørnet, følte nok finansmyndigheter generelt og i USA spesielt at det er på tide at man konkret utpekte en syndebukk. Det er tross alt ikke dagligdags at verden største aksjemarked faller over 9% i løpet av noen få minutter.

Sistnevnte har mange sider. Persepsjon – eller hvordan vi oppfatter sikkerheten i aksjemarkedet er kanskje den viktigste. Dette gjelder spesielt i tiden vi er inne i hvor sentralbanker og finanspolitikere støtte av finanstilsynene tvinger så mange som mulig til å putte alle sparepengene sine i én enkelt «kurv», nemlig aksjekurven.

Bekymringer om konsekvensene av dette som er blitt fremsatt av alt fra pensjonskasser til de mest erfarne markedseksperter har falt myndighetene for døve ører. Den økonomiske velferden til de fleste sparere vil i fremtiden utelukkende være avhengig av at aksjemarkedet ikke faller.

Det er derfor av stor betydning at aksjemarkedet fremstår som et ufarlig sted å ha sparepengene sine.

Idag feirer man eksempelvis at det japanske aksjemarkedet har nådd en ny 15 års toppkurs og påpeker samtidig at Nikkei 225 indeksen har steget hele 15.4% i år. Det vil antagelig ødelegge stemningen å få nevne at det japanske markedet må stige ytterligere 90% fra dagens nivå for å nå nivået det hadde i 1990.

25 år etter toppen er det naturlig nok ingen i Japan som kan «garantere» at man ikke kan tape på aksjer så lenge man har en tidshorisont på 10 år. Det er kun Norge hvor denne «garantien» ser ut til å gjelde uavhengig av økonomiske utvikling.

Men tilbake til the «Flash Crash». Man har nemlig nettopp gjort et stort gjennombrudd i etterforskningen. Det viser seg at det var ikke et feilaktig tastetrykk gjort av den amerikanske forvalteren Waddell & Reed som sendte aksjekursene over hele verden utfor stupet.

Ei heller var det noen av «masseødeleggelsesalgoritmene» til investeringsbanken Goldman Sachs. Banken var så livredd at en slik skulle falle i ukyndige hender at den fikk en tidligere ansatt arrestert og fengslet av FBI. Den ansatte skulle ha sendt deler av en slik datakode til sin egen email. Med en enkelt telefonsamtale overbeviste Goldman Sachs FBI om at denne koden på avveie var i stand til å ødelegge vår sivilisasjon slik vi kjenner den. Sergey Aleynikov ble derfor øyeblikkelig arrestert og har ikke sett dagslys siden. Myndighetene skal visstnok ikke ha vært opptatt av hvorfor en investeringsbank hadde utviklet et slikt program til å begynne med.

Selv alle de nevnte High Frequency Traderne (HFT) som ble så fargerikt beskrevet og gjort ansvarlige for alt galt i verden gjennom boken «Flash Boys» viser seg å gå fri. Ikke bare det, men en av de mest aktive (Virtu Financial) har nettopp blitt børsnotert i USA til fanfare og stormende jubel.

Utrolig nok skulle en etterforskning som har tatt 5 år og kostet hundrevis av millioner dollar til slutt vise at den skyldige var en 36 år gammel «småsparer» av indisk opprinnelse. Skal vi tro amerikanske myndigheter var privatpersonen Navinder Singh Sarao alene ansvarlig for dette. Herr Sarao ble nylig arrestert i England og venter nå på å bli utlevert til USA.

På ettermiddagen den 6. mai 2010, mellom rause porsjoner med Chicken Masala, og uten nevneverdige forstyrrelser av passasjerfly som i lav høyde strøk over hustaket hans på vei inn til Londons Heathrow flyplass, brukte herr Sarao kun minutter på å ødelegge verdier for nesten $1 billion i det amerikanske aksjemarkedet.

Hvem skulle ha trodd at the Flash Crash skulle utvikle seg som den beste Agatha Christie roman. Denne gangen gikk hovmesteren, meglerhusene, bankene, forvalterne og de utpekte HFT’ene fri. Den skyldige var tvert imot den lille inderen som gjemte seg under innflyvingen til en hovedflyplass på et annet kontinent.

Kan ikke ha vært mange som så den komme.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

KISS

torsdag, 16. april, 2015

«KISS is an acronym for «Keep it simple, stupid» as a design principle noted by the U.S. Navy in 1960. The KISS principle states that most systems work best if they are kept simple rather than made complicated; therefore simplicity should be a key goal in design and unnecessary complexity should be avoided.» (Wikipedia)

For å styrke argumentet i favør av norske aksjer har en rekke fondsselgere nå sluttet seg til prognosen om at oljeprisen vil stige til $80 i løpet av inneværende år.

Alt annet like burde burde en oppgang i oljeprisen være positivt for norske aksjer. Man har følgelig ikke vært konservativ med å oppgradere aksjeutsiktene for året. Prognosemakerne har faktisk ikke vært så positive siden ved inngangen til 2008.

I 2008 hadde oppgangen allerede vart i fem år. Så langt har oppgangen vi nå er inne i vart i seks år.

Den hittil mest optimistiske prognosen er at Oslo Børs vil stige 45% i år. Oppganger av denne størrelse skjer ytterst sjelden og kommer som oftest i kjølvannet av at aksjekursene er blitt halvert eller mer.

Pengetrykkingen til EU, Japan, Kina og Sverige bidrar tydeligvis til at det finnes håp og tro på et børsmirakel som er løsrevet fra historiske erfaringer.

Legges prognosen på 45% avkastning til grunn er det, etter at 1/3 av denne oppgangen allerede har funnet sted, ytterligere 30% å gå på. Gjennomsnittsprognosen er, naturlig nok, langt lavere.

I motsetning til Oslo Børs er oljeprisen langt fra sitt rekordnivå. Den er nær halve av hva den var for åtte måneder tilbake. Klarer oljeprisen å nå de forventede $80 per fat i løpet av året, vil dette også bety en oppgang på rundt 30% fra dagens nivå.

Investorer står således med valget om de skal kjøpe lavt priset olje (gjennom futures-kontrakter, ETF’er eller CFD’er) med potensialet om en 30% oppgang, eller alternativt aksjer som allerede er høyt priset. Dette fremstår som et dilemma når aksjeprognosen i stor grad er basert på nevnte oppgang i oljeprisen, samt at de fleste forventer en lavere aksjeavkastning.

Ved å investere i olje direkte slipper man i tillegg å utsette seg for selskapsspesifikk risiko som betjening- og forfall av gjeld, samt alle andre faktorer som påvirker selskaper som har fått sin kontantstrøm vesentlig redusert som følge av lavere oljepris og lavere økonomisk vekst.

Bare en tanke.

Oil

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Blank men tynn is

onsdag, 8. april, 2015

Det synes å være en relativt bred analytisk oppfatning om at aksjer idag er generelt høyt priset. For USAs del blir det hevdet at aksjemarkedet kun har vært priset så høyt ved to tidligere anledninger. Begge tilfeller endte i kraftige korreksjoner.

Til tross for at det eldste og mest logiske rådet for å tjene penger på aksjer er å kjøpe lavt og selge høyt (eller kjøpe når det er billig og selge når det er dyrt), mener de samme analytikerne at man skal fortsatt kjøpe aksjer.

Forklaringen ligger i en kombinasjon av lav rente og at de fleste sparere ikke får lov til å velge andre alternativer.

Lav rente er imidlertid ikke alene i stand til å sørge for god avkastning fra aksjer – i det minste ikke om denne i tillegg skal risikojusteres. For å få til dette må man i tillegg ha sentralbanker som er villige til å kjøre på med pengeinnsprøytninger – bedre kjent som kvantitative lettelser, eller «QE».

Lav rente og kvantitative lettelser har utvilsomt vært den mestvinnende kombinasjonen.

USA ledet an med dette og som vi vet ga det ga full uttelling i det amerikanske aksjemarkedet så lenge programmet varte. I fjerde kvartal ifjor ble imidlertid programmet stanset, men på globalt nivå ble dette erstattet gjennom at Japan og Kina økte sine programmer. I tillegg kom Sverige og EU på banen med lignende tiltak i år.

Resultatet er at kinesiske aksjer (ikke vist) hittil i år er opp nær 23%, europeiske aksjer nær 20%, svenske 16% og japanske 13%. Amerikanske aksjer, uten drahjelpen, er kun opp 1%.

Effekten av lav rente og pengeinnsprøytning kan lett sees i Infront chartet under. Det går uten tvil fort på blank is, men det er samtidig nyttig å vite at jo dyrere aksjer blir desto tynnere blir isen.
QE

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Penger opp i røyk

fredag, 27. mars, 2015

Muligheten for legaliseringen av marijuana til medisinsk bruk i USA ble av mange meglerhus oppfattet som det største som hadde skjedd siden dot.com boom’en.

Basert på størrelsen av årlige beslag og det amerikanske narkotikapolitiets (DEA) anslag om at de kun lykkes med ¨beslaglegge rundt 10% av den ulovlige importen, lå alt til rette for dot.com-type regnestykker om lønnsomheten ved en legalisering.

Beslaget av ulovlig importert marijuana i USA var i 2013 på 268 tonn. 2010 var toppåret med beslag på hele 726 tonn.

Sistnevnte er ble derfor naturligvis benyttet som grunnlag for dot.com-type kalkulasjoner hos meglerhus som ønsket å øke verdsettelsen på lovlige marijuanaprodusenter i forbindelse med emisjon og børsnotering.

Ikke uventet har denne boom’en utviklet seg likt med internet-hypen. Men prognosene var som brukerne altfor «høye».

Til tross for at det nå er 23 stater som har tillatt medisinsk anvendelse av marijuana og 4 stater som i tillegg tillater at man benytter denne type narkotisk stoff til egen fornøyelse, har inntjeningen skuffet.

Resultatet er at den globale indeksen over marijuanaprodusenter, MJIC, har falt hele 75% de siste 12 månedene. Denne korreksjonen har per definisjon gjort selskapene billigere, men selv på dagens nivå verdsettes de til 20-40 ganger årlig inntjening.

Bedre skal det etter sigende være blant venture- og Private Equity fondene. Her er interessen fortsatt stor. Nylig ble det tegnet andeler for $75 millioner i et cannabis-fokusert PE-fond som den tidligere hedgefondforvalter, nå venture-kapitalist, Peter Thiel står bak. Thiel er blant annet kjent som tidlig investor i Facebook og Tesla. Han er filantropisk engasjert og har vært i Norge i forbindelse med Oslo Freedom Forum.

I motsetningen til Thiel har de som satset sparepengene sine på de børsnoterte cannabisprodusentene dessverre sett disse gå opp i røyk.
MJNA

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Politiet – et eksempel til etterfølgelse

tirsdag, 24. mars, 2015

Dagbladet Magasinet hadde sist lørdag et intervju som mange finansanalytikere burde ta til seg. Artikkelen het «Avhøret» og handlet om politietterforskeren som ledet 70 timene med avhør av Anders Behring Breivik.

Etterforsker Geir Egil Løken forklarer i intervjuet om hvilke fremgangsmåter politiet benytter for å være sikre på at det er sannheten de får frem i sine avhør. Dette handler om alt fra etterforskerens egen adferd, interiøret i avhørsrommet til hvilke- og hvordan spørsmålene stilles.

I Norge benytter politiet en metode de kaller K.R.E.A.T.I.V. Dette akronymet står for Kommunikasjon, Rettsikkerhet, Etikk & Empati, Aktiv bevisstgjøring, Tillit gjennom åpenhet, Informasjon og Vitenskapelig forankring.

Tar man bort «Rettsikkerhet» kan det gjenværende benyttes i hvilken som helst analyse.

K.R.E.A.T.I.V. brytes ned i seks faser: Forberedelse, Kontaktetablering, Fri forklaring, Sondering/Konfrontasjon og Evaluering. Fortsatt generelle nok til at de kan benyttes til å danne grunnlag for andre temaer.

Hensikten er som sagt å få frem sannheten og bare denne. I teorien burde finansanalytikere være opptatt av det samme.

Dessverre legges det liten vekt på dette i sistnevnte yrke. Intensjonen hos den individuelle analytiker kan være god, men «systemet» er ikke konstruert som sannhetssøkende. I motsetningen til et politiavhør er ikke sannheten, men økonomisk profitt målet.

Ved å fokusere på et annet mål og det målet samtidig er forbundet med egen inntjening, skal det ekstrem disiplin til for å unngå å la seg påvirke.

For å redusere effektene av påvirkning velger Løken å ikke lese seg opp på Breivik og 22/7 før de møtes. Etterforskeren ønsker gjennom dette å være så lite forutinntatt på detaljene rundt forbrytelsen som mulig. Dette tvinger ham til å stille langt flere og grunnleggende spørsmål til Breivik og dermed få informasjon direkte fra ham. Senere vil disse opplysningene være gjenstand for bekreftelse, avkreftelse og suppleres med det som innhentes andre steder.

Politiet er også bevisste på å forsøke å unngå mentale bekreftelsesfeller: «Hjernen vår er bygd opp slik at vi automatisk søker informasjon som bekrefter vår egen virkelighetsoppfatning, og tar usikker informasjon som inntekt for vårt eget syn. Det som ikke passer har vi en tendens til å lukke øynene for.»

Årsaken til Finanskrisen var nettopp at altfor mange hadde økonomiske interesser i å unngå å stille kritiske spørsmål. De fokuserte de på å få bekreftet sin egen virkelighetsoppfatning, fremfor å lytte til kritikerne. Det samme gjaldt krisen i Hellas. Denne kom til å ramme hele EU.

I den greske situasjonen ble europeiske ledere som tyske Angela Merkel og franske Christine Lagarde tidlig varslet om at den greske regjeringen ikke snakket sant. De to mektige kvinnene nektet ikke bare å ta til seg informasjon som beviste at statsminister Papandreou løy, men de valgte i tillegg å angripe budbringerne. Lagarde innså senere tabben og stakk til IMF, mens Merkel aldri har innrømmet feil og isteden fortsatt sitt korstog mot varslerne.
Athens SE
Infront-chartet viser børsindeksen i Athens 77% fall. (Man får håpe at grekerne også har en verdipapirfondsforening som garanterer dem om at «aksjer over tid gir en bedre avkastning enn noen annen spareform».)

Gjennom sin adferd bidrar Merkel til å sikre gjentagelse. De ansvarlige for verken finanskrisen eller de greske løgnene har noensinne blitt straffet, noe som oppfordrer til gjentakelse. Merkel vil forhåpentlig ikke stå ved roret når dette skjer og gjennom det slippe å ta ansvar. Forbrytelse uten straff er en oppfordring til dette, noe politiet vet og følgelig opptrer annerledes.

Politiet forsøker stadig å forbedre sine teknikker for å finne sannheten. Dette gjøres gjennom å følge med på forskning, samt notere seg nasjonal og internasjonal erfaring på området.

Sannheten er viktig for at den skyldige skal bli tatt, at uskyldige ikke blir dømt og ikke minst for samfunnets oppfatning av rettferdighet og rettsikkerhet.

Når målet er økonomisk gevinst fremfor sannhet, reduseres iveren og søken etter sistnevnte. Dette gjelder ikke utelukkende finans. Media er daglig villige til å gå på akkord med sannheten for å lage en selgende overskrift. Det er også et profittmotiv.

Innen finans er det sjelden stemning for å bruke tid på å lage alternative hypoteser om et selskaps økonomi og utsikter når man får muligheten til titalls millioner i inntjening for å hente penger til det aktuelle selskapet.

I samarbeid med NHH har Finansanalytikerforeningen laget et Autorisert Finansanalytiker studie (AFA). Her lærer studentene om ulike finansielle instrumenter, regnemetoder og porteføljeteori.

Alle er nyttige fag, men tar allikevel ikke for seg grunnleggende analytiske ferdigheter som formulering av hypoteser, bevisstgjøring og unngåelse av ulike mentale biaser, metoder for innhenting og verifisering av data, hvordan data blir til informasjon, analyse, kvalitetssikring, viktigheten- og bruken av alternative hypoteser, falsifisering etc.

God til å regne blir man imidlertid og flink til å underbygge forutbestemte konklusjoner. Begge har alltid vært egenskaper av stor verdi innen finans.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS