Januar-tallene er klare og med en oppgang på 10.9% for denne måneden alene, har gull levert en avkastning som er dobbelt så høy som amerikanske- (S&P-500 +4.4%), europeiske- (Eurostoxx 50 +4.3%) og norske aksjer (OSEBX +3.2%). Det interessante er at til tross for over 11 sammenhengende år med oppgang, er gull sannsynligvis det minst eiede aktiva blant norske investorer.

Det sier sannsynligvis mest om hvor og hvordan incentivordninger er konstruert i finansbransjen. Inntektene til rådgivere og meglere ville ha vært lave dersom kundene kun hadde kjøpt gull og sittet med dette. Det er tross alt aktivitet og transaksjoner den største delen av finansbransjen lever av.

De fleste godtar en forventning om at aksjers skal kunne stige i det uendelige, samtidig som de hvert år har forventet at oppgangstrenden i gull skal være over.

Én ting er sikkert og det er at på et eller annet tidspunkt slutter alle trender. Har man denne kunnskapen kan man imidlertid beskytte seg mot store tap når dette én gang skjer. Dette er like enkelt som å kjøre bil. Oppdager man at man har kjørt feil fortsetter du ikke å kjøre i samme retning, men snur. Det har kostet deg litt tid og drivstoff, men til gjengjeld har man lært noe.

Det som imidlertid er påtagelig er det faktum at så godt som ingen som har et snev av gull i sine porteføljer.

Det underlige er at man kan bli stadig mer positiv for hvert år aksjer stiger og samtidig mer negativ hvert år hvor gull gjør det samme. Det ligger en celebral «svikt» bak dette. Bedre kjent som kognitiv bias. Vi tror på det som passer oss best, fremfor det som er riktig.

Råvaremeglere argumenterer med at på grunn av mindre utvalg har investorer i deres marked langt lettere for å få oversikt og gjennom det finne frem til noe som er attraktivt. Motpolen er aksjemarkedet hvor investorer er nødt til å lete blant tusenvis av selskaper i et forsøk på å finne nålen i høystakken.

Et annet argument som benyttes er at man kan investere direkte i det man har tro på, i stedet for å må gå veien om et oljeselskap, gjødselsselskap eller en gruve. Investerer man gjennom et aksjeselskap utsettes man for en rekke andre risikofaktorer som er spesifikke til det aktuelle selskapet fremfor råvareutviklingen.

Det er vanskelig å argumentere mot at det er langt mer oversiktlig å investere i råvarer direkte, enn å gå omveien gjennom et aksjeselskap. Dette betyr ikke at råvareinvesteringer er risikofrie eller at alle produktene som tilbys egner seg. Potensielle investorer må være på vakt i dette markedet også.

Den norske meglerstanden har historisk vært fokusert på aksjer og tjent så godt på dette at de færreste har funnet det interessant å «fornye» seg. Fremgang kommer dessverre oftest som en følge av nød enn av utforskningstrang.

Av de 18 råvarene som inngår i den mest anvendte råvareindeksen kan man se at 14 av dem (78%) har steget så langt i år. 9 av disse råvarene (64%) steg mer enn de nevnte aksjemarkedene.

Mer sofistikerte investorer tar posisjoner som forsøker å tjene penger på forholdet mellom for eksempel oljeaksjer og oljeprisen, mellom gull og gruveselskaper, mellom anvendelse av ulike råvarer (mais og sukker som benyttes til biodrivstoff, i forhold til olje, diesel eller bensin) etc.

Slike investorer kjøper gjerne kobber (verdens ledende industrielle metall) når de tror på økonomisk oppgang, fremfor aksjer. Noen kjøper begge deler.

Investeringer kan gjøres meget enkelt eller meget sofistikert og komplisert. De fleste som går skoene av seg gjør dette fordi de ikke oppfatter kompleksiteten i noe de trodde var enkelt.

Myndighetene anser aksjer anser for å være så enkle at hvem som helst bør forstå dem. Dette til tross for at det krever kunnskap om regnskap, bransjer, varelager, fremstidsutsikter, gjeld, konkurrenter, ledelse, etc. etc. Dem om det.

Noen ganger er imidlertid rett og slett det virkelig enkle det beste. Det er faktisk nettopp slik det har vært de siste elleve årene.

(Forøvrig og i rettferdighetens navn fantes det ett aksjemarked som gjorde det ekstraordinært bra og ble den suverene vinneren i januar. Dette markedet ble omtalt i denne bloggen for halvannen måned siden. Oppgangen i januar var på hele 30.4%.)

Internasjonale aksjer har til sammenligning steget 7 av disse 11 årene og gitt en samlet avkastning på 26.4%. Dette tilsvarer en annualisert avkastning på 2.15%.

Gull har med andre ord steget 18 ganger mer enn gjennomsnittsaksjen i denne perioden.

Sjefen for Statens Pensjonsfond Utland (SPU) skal ha svart at det ville være hensiktsløst å bytte en råvare med en annen da han ble spurt om hvorfor Oljefondet ikke investerte i gull. Gitt at det historisk ikke har vært høyere korrelasjon mellom olje og gull enn mellom olje og internasjonale aksjer, er ikke begrunnelsen for å uteslutte gull opplagt.

Det er tross alt ikke som om gull og olje har store likheter i anvendelse eller forekomster.

Mange investorer velger å gå veien om aksjer når de skal investere i gull. Dette lyktes svært dårlig i Norge under finanskrisen hvor gruveselskapene som angivelig skal sitte på store gullforekomster i gjennomsnitt falt 90%. Gullprisen var derimot opp 5% i dette katastrofeåret.

Bedre gikk det ikke for den norskættede hedgefondforvalteren John Paulson ifjor. Paulson er først og fremst kjent for å ha levert over 500% avkastning i 2008. En avkastning som ble oppnådd ved å ha oppdaget de råtne boliglånsobligasjonene bankene solgte til sine kunder før katastrofen var et faktum.

Paulson benyttet muligheten til å kjøpe salgsopsjoner (CDS) på disse for slikk og ingenting og tjente deretter voldsom på disse da boblen sprakk og «svindelen» ble avslørt.

De siste to årene, og fjoråret spesielt, har imidlertid vært bratt for Paulson. For to år siden mistet han medarbeider og arkitekten bak 2008-suksessen, Paulo Pellegrini. Paulsons hovedfond synes klart å ha lidd av dette, noe som nok en gang illustrerer hvor viktige forvalterne er i aktivt forvaltede fond.

Oppsiktsvekkende nok gikk også gullfondet hans på en smell ifjor, til tross for oppgangen i gullprisen. Paulson ble rammet av det samme som de norske investorene gjorde i 2008, ved at han valgte å investere en vesentlig del av fondet i gruveaksjer fremfor i rent gull.

På grunn av at satsingen på gruveaksjer var større enn i rent gull, endte fondet hans ned 10.5%. Indeksen over gullgruveaksjer falt nemlig 12% til tross for oppgangen i gull (se chart).

Slik har det imidlertid ikke alltid vært. I perioder hvor optimismen er høy er det lett å innbille investorer at gruveselskapene sitter på stadig større udokumenterte forekomster. Det er derfor mange som foretrekker et «lodd» i et hull i bakken i land hvor ordet stabilitet garantert aldri brukes for å beskrive makthaverne eller deres psykiske tilstand.

Det enkle ville være å eie rent gull uten risiko på makthavere eller  gruveselskapenes mange utfordringer. Mulig er dette for «kjedelig» for mange. Investerer man for å få spenning i livet er dette noe annet enn om målsetningen utelukkende er å tjene penger. Resultatet reflekterer som regel også dette.

Hvorfor man velger å investere i gull via gruveselskaper med svak balanse og stor usikkerhet med hensyn til både forekomster og evnen til å betjene sin gjeld under en global gjeldskrise, er meg uansett en gåte. Spesielt når intensjonen oppgis å være å diversifisere seg vekk fra aksjemarkedsrisiko.

Grafen under viser de elleve år lange oppgangen i gull. For bedre å illustrere trenden er lineær regresjon inkludert. Følger gullprisen trenden er regresjonsmålet $1.879 per unse ved utgangen av 2012. Dette vil i så fall bety en oppgang på 19% fra dagens nivå. Ser vi på ytterpunktene for denne trenden definert som 2 standardavik fra regresjonsmålet, får vi et bånd på $2031-1601. Basert på den elleve år lange trenden skal dette båndet fange opp 95% av alle utfall.

Det finnes ingen tvil om at ordtaket «The Trend is your Friend» ville ha gjort deg rik dersom du hadde eiet gull de siste 11 år. Hvis man fortsatt tror på dette samt at den fortsatte trykkingen av papirpenger vil medføre et økt behov for realaktiva, kan gull fortsatt være en god investering.

For vår del har vi valgt å gjøre dette gjennom en opsjonsstruktur. Årsaken til dette er at vi generelt er forsiktige med både andres og våre penger. Vi ønsker derfor ikke å bli hardt skadet økonomisk hvis «treet» skulle knekke istedet for å vokse videre inn i «himmelen».

Slik opsjonsposisjonen vår er strukturert vil vi nær 10-doble innsatsen dersom gullprisen skulle ende på regresjonsmålet ($1.879). Skulle gullprisen ende opp mellom det øverste og det nest øverste båndet, vil gevinsten være være ca. 24 ganger innsatsen.

Skulle gullprisen derimot ende året under $1.800 vil vi tape innsatsen som utgjør $8 per unse. Dette er det maksimale vi kan tape uansett hvor langt prisen måtte falle.

En grei investering å ha i en portefølje og et interessant lodd; for de som måtte tenke slik.

Hvorfor han valgte å kjøpe gull i 3. kvartal i år, til en pris over 60% høyere enn da han lanserte bobleprognosen, fant journalisten aldri på å spørre om.

At banker har en særstilling kan det ikke være noe tvil om. De som måtte være i tvil om dette bør se den Golden Globe nominerte filmen «Too Big to Fail». En filmatisering av Andrew Ross Sorkins’ bok ved samme navn.

Så fort det blir litt økonomisk uro kan bankene øke sine marginer på lån, renter og valuta. Dette står i grov kontrast til andre næringer. Disse blir gjerne så redde for fall i etterspørsel etter varer og tjenester at de kutter prisene og dermed fortjenesten, for for å bli kvitt kostbare varelagre.

Risikoen mot at alt plutselig blir bedre, må bedriftene også ta. Har de ikke varer på lager blir det ikke noe salg og derved ingen inntjening.

For bankene er innlån av penger deres «varelager». De kan velge det trygge gjennom å låne inn det de låner ut med matchende forfall. De kan også velge å spekulere på renteutviklingen ved enten å låne inn lange penger f.eks 5 -10 år, eller låne inn kort f.eks fra dag til dag.

Ved sistnevnte alternativ, som tydeligvis mange har valgt i år, forventet man at det skulle være billigere å låne inn kort enn langt.

Problemet i andre halvdel i år er at det motsatte har skjedd. Bankene vurderte situasjonen galt og spekulasjonen deres har feilet. Uroen om bankers økonomiske stilling har ført til at kostnaden ved deres innlån har steget.

Ulikt resten av næringslivet er ikke bankene på samme måte konkurranseutsatt og kan med myndighetenes velsignelse derfor skyve kostandene over på sine kunder. Det er med andre ord ikke bankene det blir dyrt for, men bedriftene som ikke mottar lignende konkurransefordeler samt deg og meg.

Dette ville være en balansert situasjon dersom den var symetrisk. Det er den imidlertid ikke. Når det går bra gir ikke bankene marginen tilbake, men velsignes av myndighetene til å beholde en god del av denne marginen. Påskuddet er at vi alle er tjent med solide banker.

Vi skal med andre ord være tjent med at samfunnet dekker kostnaden når spekulasjonen bankene gjør går med tap og la dem beholde gevinsten når den går bra. En fantastisk modell – for bankene.

Det skremmende er at bankene til tross for at de blir sydd puter under armene på, allikevel gjør det dårligere enn bedrifter uten slik hjelp.

Det er en artig form for sosialisme og gjør bankene til vernede bedrifter. Ha dette i tankene neste gang en banksjef skryter av rekordresultat og media rapporterer om høye bonuser.

Jeg har da forutsatt at det er de færreste nordmenn som har vært forutseende nok til å plassere aksjepengene sine i Venezuela, Pakistan eller Mongolia.

Ett viktig poeng her er at kun 10% av verdens børser kan vise til oppgang i år. Råvareindeksen har samtidig falt 5% og flere lands statsobligasjoner har implodert. Det har for de investeringsvillige vært utfordrende å unngå å tape penger i 2011.

Et annet poeng verdt å påpeke finner vi på listen over årets børstapere. Her troner kypriotiske aksjer som verstingen med en nedgang på 78%. Kypros befinner seg i Europa og er derfor ikke ansett som eksotisk eller komplisert. Nordmenn kunne følgelig gladelig ha tapt sine sparepenger på kypriotiske aksjer uten at rådgivere risikerte den minste kritikk fra finansmyndighetene.

Et tredje poeng vil være investors persepsjon av fremtiden for disse to ytterpunktene. I Venezuela vil meglerne bruke den sterke avkastningen i 2011 som argument for at man fortsatt skal kjøpe aksjer på Caracas-børsen.

På Kypros vil man i stedet naturlig nok påpeke at aksjer som i gjennomsnitt har falt 78% vil ha et voldsomt stigningspotensiale. I likhet med i Norge har man sikkert også på den solrike øya blitt indoktrinert med propaganda som sier at aksjer over tid gir en bedre avkastning enn noen annen spareform.

Utfordringen er «over tid». Den kypriotiske aksjeindeksen har nemlig, som man ser, falt 95% siden 2008.

Det er på ingen måte utenkelig at propagandaen om aksjers uovertreffelighet som spareform til slutt vil være sant. Utfordringen til de som investerte i kypriotiske, japanske og muligens også europeiske aksjer, er at det kan hende kloden vår må oppleve en istid eller to før denne «sannheten» inntreffer.

Man bør følgelig ha like stor tiltro til utviklingen av livsforlengende medisiner som aksjer, for å være sikret at man får oppleve dette.

Betryggende imidlertid er det Finansdepartementet og Finantilsynet ikke anser aksjer som kompliserte spareprodukter. Det er derfor fritt frem for hvem som helst å tape penger på dem. Så mye man vil.

Disse representerer begge graden av frykt for forverring av den nasjonale gjeldskrisen og gjennom det mistillit til papirvalutaer. Det er således ikke underlig at de har fulgt hverandres utvikling.

Forskjellen i utvikling påpekt i oktober, ble utjevnet 2 uker senere. Det samme gjorde en tilsvarende forskjell som dukket opp mot slutten av november. Da på bare 10 dager.

Nå er det tredje gang på 2 måneder hvor vi opplever en tilsvarende situasjon. Den nasjonale gjeldskrisen innen EU er bare blitt verre og sendt prisen på kredittbeskyttelse tilbake på rekordnivåer. Dette skjer til tross for en kraftig og koordinert intervensjon fra seks av verdens ledende sentralbanker for 2 uker siden.

Gullprisen har imidlertid gått motsatt vei, mye som følge av at gull i økende grad eies av spekulanter som har finansiert sine kjøp.

Mens profesjonelle tradere (futures & bullion) siden slutten av september klart har redusert sitt innehav, har beholdningen av gull som er eiet av produkter som mannen i gaten kan kjøpe (ETF, ETN, CFD etc), steget jevnt og trutt. Denne beholdningen er nå kommet opp i 2360 tonn.

Sammenligner man denne beholdningen med nasjonale gullreserver, ville den komme på en sjette plass – etter Frankrike og foran Kina.

Når gull, som mange har kjøpt som en sikring, faller samtidig med aksjer og begge posisjonene er belånt, er veien kort til at mange tvinges til å selge. Kursfall utløser også salg fra investorer som ønsker å sikre gevinsten de har oppnådd i år. Årest oppgang er allerede mer enn halvert fra toppen.

Verre er det imidlertid for de som har kjøpt sølv. Fra årsskiftet steg sølv først 60%, for deretter å gi det hele og mer til tilbake. I skrivende stund viser det edle metallet et fall fra årsskiftet på 7%. For de mange uheldige som valgte å kaste seg på dette «toget» i fart har det vært en svært kostbar lærdom

Det blir således spennende å se hvor langt gull korrigerer. Dersom krisen i Europa ved et mirakel blir avblåst er det opplagt fare for ytterligere fall. Gitt at SovX er på toppnivåer kan det i så fall være mer attraktivt å selge denne.

Blir en «løsning» på krisen ytterligere pengetrykking, noe som er langt mer sannsynlig, vil nok gull snart komme på mote igjen. Pengesedler og statsobligasjoner i de fleste land representerer tross alt ikke annet enn et løfte skrevet på et stykke papir. Et løfte som stadig fler land står i fare for å forlate.

I tillegg til dette har den tyske forbundskanseleren lagt seg på en linje av verbale intervensjoner. Disse består i å slippe informasjon og rykter ut i markedet hver gang aksjemarkedene viser den minste tegn til svekkelse. Hysterien på politisk nivå må således være nær et topp-punkt.

På bare én uke har nedganger i aksjemarkedet to ganger blitt reddet av nyheter om krisetiltak fra IMF. Lekkasjene har resultert i kraftig kursoppgang, men begge ganger blitt avsannet etter noen timer. Det påfallende er at aksjekursene ikke har falt nevneverdig som følge av dementiene.

Et kursfall på de europeiske børsene i går på halvannen prosent ble først stanset av nyheten om at banker ville kunne benytte «covered bonds» som sikkerhet for ytterligere låneopptak i sentralbankene. Dette stanset fallet, men når kursene ikke steg nevneverdig kom andregangsryktet om en IMF-pakke. Dette skjedde etter at de europeiske børsene var stengt, men var i stand til å sende de amerikanske børsene tilbake til toppnivåene vi hadde sett tidligere på dagen. IMF’s toppsjef, Christine Lagarde, var sympatisk med å vente med dementi til børsene i USA skulle stenge for dagen.

Intensiteten på rykter- og nyhetsslipp vitner om betydelig desperasjon på politisk nivå innen EU. Dette gir igjen suksessiv grobunn for tolkninger om at det er noe riktig ille som står i fare for å skje og som ikke er gjort kjent for almenheten.

Det er følgelig naturlig at alles oppmerksomhet er rettet mot Europa og EU i disse dager. Faren er at man gjennom det går glipp av andre potensielle farer som lurer.

Samtidig med problemene i Europa skjer det nemlig oppsiktsvekkende ting i motoren i verdensøkonomien, Kina. Kinesiske myndigheter har nemlig den siste uken måtte intervenere i kreditt-, valuta- og aksjemarkedet.

Peoples Bank Of China (POBC – den kinesiske sentralbanken) var som kjent i forrige uke tvunget til å kutte reservekravet til bankene for første gang på 3 år for å stimulere økonomien. Overgangen fra frykt for overoppheting av økonomien til frykt for en hard økonomisk landing har gått rekordraskt. Det samme har oppgangen i antallet konkurser.

I valutamarkedet intervenerte POBC i morges, for sjette dag på rad, for å styrke yuan. Ser man kun på de daglige sluttkursene ser alt normalt ut. Studerer man imidlertid intradag-svingninger vil man se at valutaen daglig har svekket seg 0.5% og må støttekjøpes tilbake til sitt «riktige» leie. Selv ikke under finanskrisen kom den kinesiske valutaen under tilsvarende press.

Kinesiske aksjer har hatt en meget svak utvikling siden finanskrisen. Kursfallet fra topp til bunnen i 2007 til bunnen i 2008 var på hele 73%. Investorer som ikke lider av amnesia eller posttraumatisk stress, vil huske at kinesiske aksjer og aksjefond var det mest anbefalte av alle investeringer i 2007. Man måtte faktisk tilbake til umiddelbart før IT-kollapsen i 2000 for å finne tilsvarende enighet blant rådgivere.

I likhet med EU, har kinesiske aksjer tatt igjen mindre enn 1/4 av kursfallet siden toppen. Aksjekursene i verdens presumptivt sterkeste og svakeste økonomier har vist like anemisk utvikling. Bare det burde få oss til å følge ekstra med. Som om ikke det var nok, falt Shanghai-børsen i morges til det laveste nivået ikke bare for 2011, men siden 2009.

Dette ble imidlertid for mye for kinesiske myndigheter som raskt kom på banen og kjørte kursene opp. Dermed unngikk man at en ny bunnkurs for året ble registrert som sluttkurs.

Nasjonal intervensjon i kreditt-, valuta- og aksjemarkedet er ikke vanlig kost i noe land. Når dette i tillegg skjer i det som for tiden betraktes som den eneste velfungerende motoren  i verdensøkonomien, er det all grunn til å følge med.

De økonomiske utfordringene i Europa kom gradvis og fikk mye oppmerksomhet før de ble til et globalt problem. Dette var følgelig ingen «Sort Svane». Gitt det vi idag ser i Kina, vil heller ikke utviklingen i dette landet kunne kvalifisere til en ornitologisk betegnelse. Dette til tross kan det lønne seg å ha øynene oppe.

Sølv steg som kjent over 60% fra årsskiftet før prisen nå har kollapset tilbake til utgangspunktet.

En av de mest populære måtene å investere i råvarer, herunder sølv, er gjennom børsnoterte fond – bedre kjent som ETF – eller CFD (Contracts For Difference).

Det de færreste har fått med seg er at svært mange av disse ETF’ene eller CFD’ene faktisk ikke selv sitter med den underliggende råvaren – i dette tilfellet sølv.

Studerer man prospektene til mange ETF og CFD’er finner man at de kun lover en avkastning som «ligner på» avkastningen til den underliggende råvaren. Det står ingenting om at de er nødt til å inneha råvaren de forsøker å replikere.

Det er muligens ikke det største problemet om avkastningen ikke perfekt følger avkastningen til den underliggende råvaren. Et større problem dukker opp om den som forvalter ETF eller CFD’en taper så mye penger på å «vedde» mot investorene at de ikke kan gjøre opp for seg.

Forvalterne av det som kalles syntetiske produkter forsøker først og fremst å matche kjøpere og selgere, dernest kan de sikre den overskytende risikoen gjennom å kjøpe eller selge futures-kontrakter på den underliggende råvaren.

Alternativt kan de kjøpe eller selge lagerbeholdning av den fysiske råvaren.

Forvalterne kan også spekulere i at kjøperne eller selgerne tar feil og la være å sikre i det hele tatt. Problemet er at de ikke må stille sikkerhet overfor investorene for denne risikoen.

Dette vil være analogt med at et aksjefond selger fondsandeler uten å eie de underliggende aksjene i håp om at aksjemarkedet vil falle. Hvis så skjer kan de dekke inn «short-salget» med gevinst. Faren er hvis det motsatte skjer.

Tar forvalterne store posisjoner og tar feil kan investorene som investerer i disse instrumentene ende opp med å tape både avkastning og egenkapital.

Desember er hovedforfall for en rekke råvarekontrakter og det er følgelig stort fokus på om forvalterne av syntetiske ETF og CFD’er kan gjøre opp sine forpliktelser.

Rykter om at enkelte av disse forvalterne kan være «under vann» har medført at tilsynsmyndighetene i USA har engasjert seg.

Etterforskning mot JPMorgan og HSBC har pågått siden 2008. De er mistenkt for å ha manipulert sølvmarkedet for å dempe oppgangen. De er i tillegg tatt ut sivilt søksmål mot dem av en gruppe investorer som hevder det samme.

Etter gjentatte påstander tidligere i år om at JPMorgan satt massivt short i et kraftig stigende sølvmarked, satte det amerikanske kredittilsynet for råvarer (CFTC) i gang en granskning. Denne endte den gang med at JPMorgan kjøpte et betydelig antall sølv futures-kontrakter. Banken opplyste selv markedet om kjøpet.

For bare noen få dager siden ble det kjent at JPMorgan i løpet av én natt hadde tredoblet sitt innehav av fysisk sølv til 1.660.545 unser. Dette representerer en markedsverdi på nær $2.9 milliarder.

Mulig er dette gjort for å sikre at de er i stand til å kunne møte sine leveringsforpliktelser ved det forestående forfallet i desember.

Tror man imidlertid på konspirasjonsteoriene og er i tvil om deres leveringsdyktighet, kan man kjøpe en CDS (konkursforsikring) på JPM for 170 basispunkter. Selvfølgelig forutsatt at investeringsbanken som selger deg denne da vil være solvent..

Intervensjonen i gullmarkedet er riktignok ikke offisielt bekreftet, men meglere i dette markedet hevder hardnakket at det var en sentralbank som stod for det initielle salget i Asia 23. og 26. september.

Første trinn i intervensjonen i sveitserfranc skjedde 10. august, dagen etter at det amerikanske aksjemarkedet hadde falt til det laveste nivået for året. Det nivået skulle vise seg å holde i nesten to måneder.

Dette nivået kom imidlertid allerede den 22. september igjen under press og i løpet av de to neste dagene falt gull over 12%.

Den 4. oktober faller imidlertid S&P-500 gjennom årsbunnen. Teknisk analytikere skriker om nytt salgssignal, mange som har bitt seg fast i aksjer og blitt med ned selger ut og trendfølgere øker sine bearish posisjoner.

Tall i ettertid viser at nedgangen denne dagen også sammenfaller med en betydelig økning i den åpne balansen av short-posisjoner.

Det underlige er at til tross for dette stenger markedet opp på dagen. Denne oppgang viser seg å sende aksjemarkedet opp 20% over de neste 3 ukene. Snakk i markedet om at Plunge Protection Team (PPT) var aktive for første gang siden finanskrisen verserer i markedet. I tilfelle utgjør dette en tredje intervensjon.

PPT ble angivelig opprettet etter krakket i 1987 og først omtalt i en artikkel i Washington Post. Hensikten bak PPT er for amerikanske myndigheter å ha et instrument som kan opprette ro og orden i tilfeller av kaos i finansmarkedene.

Ytterligere positive nyheter kommer den 26. oktober, da det blir klart at EU, IMF & ECB har lykkes i å komme til felles enighet om Hellas og de europeiske bankene. Det har da tatt dem over 1 år.

Til tross for at dette er forventet og short-selgerene er ifølge tall fra børsene radert ut av sine posisjoner, stiger markedene kraftig på gladmeldingen den påfølgende dagen. S&P-500 bryter opp igjennom sitt 200 dagers glidende gjennomsnitt og tekniske analytikere som skrek selg 4. oktober og 20% lavere, skriker nå «kjøp!».

Penger forsetter imidlertid å søke tilflukt i japanske yen. Tall fra Chicago Mercantile Exchange viser at den åpne balansen av spekulative long yen-posisjoner doblet seg på tross av alle gode nyheter. To børsdager senere intervenerer BOJ.

Mulig har de håpet at trenden ville snu siden markedet var blitt markert mer risikovillig, men skyer truer. Grekerne er fortsatt ikke medgjørlige til tross for den økonomiske redningen og i går gikk det kjente meglerhuset MF Global konkurs. Det har i uker versert rykter rundt meglerhusets solvens.

MF Global er ledet av tidligere Goldman Sachs toppsjef Jon Corzine. Han skal ha hatt en visjon om å lage en Goldman Sachs-kopi av meglerhuset. MF Global har drevet omfattende og mislykket egenhandel. Blant annet viser det seg at meglerhuset sitter på statsobligasjoner i PIIGS-landene. Denne posisjonen er på hele $6.3 milliarder.

Intervensjonsvåpenet har nå vært brukt tre eller muligens fire ganger for å tvinge sparepengene ut av nødhavnene og inn i økonomien. Dette har kostet short-selgere mye penger og bidratt til å redusere frykten generelt.

Det er imidlertid tegn på at frykten er stor og at markedet igjen er villige til å utfordre sentralbankenes viljestyrke. Japanske yen kom under umiddelbart angrep etter intervensjonen. Kort etter begynte markedet å kjøpe sveitserfranc og gull har steget $200 fra bunnen i oktober. Vi får derfor alle krysse fingrene for at de angjeldende sentralbankene ikke er tomme for ammunisjon.

De angjeldende bankene fortjener ikke å bli reddet, tatt i betraktning av lærdommen de burde ha tilegnet seg under finanskrisen. På den annen side kan man skylde på myndighetene for å ha gjort dette mulig. Det var tross alt myndighetene som sørget for at stresstestene fikk en utforming som sikret at bankenes reelle risiko ikke ble oppdaget.

Ser man på det som nå har funnet sted fra et makroøkonomisk perspektiv, så er det tvilsomt at det er nok. Ytterligere tiltak vil høyst sannsynlig kreves. Gjeldsreduksjonen vil fortsette og veksten vil bli dempet.

Vekstmotoren Kina er samtidig i gang med med tiltak mot overoppheting og de pågående innstramminger på kredittsiden er nå merkbare. Dette har blant annet medført en kraftig oppgang i antall konkurser og en nedgang i etterspørsel etter råvarer.

Rent markedsstrukturelt førte, ifølge statistikk og kommentarer, bruddet til ny årsbunn i S&P-500 den 11. oktober til at «den siste optimist ble pessimist».

Risikokapasiteten til svært mange pensjonskasser og andre institusjoner var allerede brukt opp. De som ikke allerede hadde redusert sitt innehav av aksjer ble tvunget til å selge.

Mange kaller dette «å selge høns i regnvær». I realiteten er dette kun en konsekvens av at man lot være å selge noen eller alle hønene sine når solen skinte og man kunne oppnå topp pris.

Pensjonskasser med faste fremtidige forpliktelser kan ikke sitte med statiske porteføljer bestående aksjer og obligasjoner når svingningene er høye og avkastningen lav i førstnevnte. Renteinntektene fra sistnevnte har i tillegg blitt lavere og lavere.

Man har nå fått nok et bevis for at håp og fornektelse ikke er en farbar strategi. De amerikanske Ivy League universitetene oppdaget dette for over 10 år siden. God risikojustert avkastning på legatpengene var nødvendig for at universitetene skulle kunne opprettholde kvalitet, tilbud, samt fortsette å være verdensledere innenfor akademia.

I tillegg ville ingen donere penger til dem hvis det ble oppfattet at de ikke tok vare på pengene.

Nevnte universiteter med Yale i spissen, tok solide grep og endret sin allokering og strategi. Siden har disse levert en avkastning som år ut og år inn har sørget for at de er i toppen av alle rangeringer.

Storebrand sjef, Idar Kreutzer, signaliserte i Dagens Næringsliv i går at man også i Norge tar markedsendringene på alvor. Kreutzers budskap var at deres type langsiktig virksomhet må bli mer avansert i sin risikotagning. «Aksjer er en måte å ta risiko på, men man vil også i større grad vurdere andre aktivaklasser».

Andre som kastet kortene tidlig denne måneden var de belånte spekulantene. I den påfølgende kraftige oppgangen var det imidlertid en annen gruppe som skulle bli lidende, nemlig short-selgerene. Både de som ga opp muligheten for en oppgangen og gikk fra long til short på verst tenkelig tidspunkt, så vel som de som tok en ny årsbunn som et signal på videre nedgang.

Den åpne balansen av short selgere var på topp da markedet var på bunn. De neste ukene ble, som vi vet, svært smertefull for disse. Faktisk så smertefull at den åpne balansen av disse gikk fra å være rekordhøy til det laveste den har vært i hele år.

Andelen short selgere i markedet var allerede i slutten av forrige uke blitt så lav at Financial Times valgte å kommentere fenomenet. Deres tolkning var en advarsel om at markedet var blitt farlig positivt etter den kraftige oppgangen.

Sagt på en annen måte er oppgangen nå drevet av økt risikotagning, ikke risikoreduksjon. Markedet føler seg igjen mindre redd for konsekvensen av å falle desto høyere man befinner seg på stigen.

Det er også en annen gruppe som har blitt utsatt for negativ læring den senere tiden. Det er de som faktisk forutså hva som kunne skje med gresk statsgjeld og ønsket å forsikre sine porteføljer mot et slikt utfall.

The International Swaps & Derivatives Association (ISDA) har nemlig konkludert med at nedskrivingen av gresk statsgjeld er «frivillig» og at forsikringspolisene (CDS) dermed ikke kommer til anvendelse.

Det er som å få høre at forsikringsselskapet ditt ikke vil utbetale deg forsikringspremien etter at huset du forsikret mot brann har brent ned.

Dette betyr at pensjonskasser, institusjonelle investorer og alle andre som satt med forsikrede greske statsobligasjoner, taper både på forsikringen og statsobligasjonene. En rekke andre investorer som har forventet og beregnet høy gevinst fra å eie disse CDS-kontraktene må avskrive denne. Det skal bli interessant å se hvor store tap dette påfører allerede sårbare pensjonkasser.

De som i hovedsak tjener på dette er investeringsbankene som har utstedt disse forsikringene. Tilfeldigvis de samme som dominerer nettopp ISDA.

Fremtiden er ikke akkurat blitt mindre utfordrende.