Under overskriften “Verden i bilder” viste Aftenposten forleden et bilde av opprørspoliti i aksjon i Honduras. Bakgrunnen for opptøyene var at lærerne i byen Tegucigalpa hadde oppdaget at pensjonskassen deres ikke hadde nok penger til å betale dem deres rettmessige pensjon.

Lignende  situasjoner, så langt uten voldelig opptøyer, finnes nå hos pensjonskasser i mange land. Årsaken i de fleste tilfeller er kombinasjonen av at pensjonskassene på den ene siden har tatt for høy risiko og på den andre siden at renten nå er svært lav.

Sagt på en annen måte; resultatet er at avkastningen som pensjonskassene har hatt på sine porteføljer har vært lavere enn det som skal til for at de skal kunne møte sine pensjonsforpliktelser.

Konsekvensen av dette er at pensjonistene enten må godta en avkortet pensjonsutbetaling eller bli stående lenger i sine stillinger. I mange tilfeller må de gjøre begge deler. Dette er ikke gode nyheter for pensjonister, men en realitet som man må forvente vil omfatte stadig flere. Lav forventet økonomisk vekst, liten risikokapasitet som følge av et svakt tiår i aksjer og lave renter er en meget dårlig kombinasjon.

I juni meldte pensjonskassen til lærerne i den amerikanske staten Illinois også om problemer. Denne pensjonskassen kunne avsløre at den nå hadde en underdekning på hele 61% i forhold til sine pensjonsforpliktelser. Porteføljen til Illinois Teacher’s Pension Fund falt riktignok kun 5% i verdi under finanskrisen i 2008, men med en allerede svak økonomi sørget dette for at de lå under vann. Pensjonskassen bestemte seg da for å øke sin risiko betydelig i et forsøk på å ta igjen det tapte. Resultatet var at de tapte $4.4 milliarder i 2009.

En granskning har vist at hele 81.5% av fondets midler var plassert i produkter med høy risiko som aksjer, belånte renteposisjoner, kredittderivater og andre ikkebørsnoterte derivater. De normalt meget forsiktige lærerne i Illinois satt plutselig med den fjerde mest risikofylte pensjonskassen i hele USA.

Pensjonskasser fra Norge i nord til Chile i sør har når det gjelder sine investeringsstrategier ofte basert seg på en opportunistisk valgt tidsperiode og håpet at denne skulle gjenta seg. Pensjonistenes fremtid er satset på dette. Porteføljer har som forutsetning at aksjer kun kan gi negativ avkastning i korte, forbigående perioder og at obligasjonsmarkedet vil gi en hyggelig rente i tider hvor aksjemarkedet måtte svikte. Hvis denne påstanden holdt vann håpet man å kunne se bort ifra utfordringer som for eksempel effekten av at vi idag lever lenger og dermed vil belaste pensjonskassene mer enn tidligere.

Ovenstående chart viser utviklingen og den årlige avkastningen (helt til høyre i tabellen) over de siste 10 år for internasjonale aksjer, japanske aksjer og amerikanske aksjer.

Hvis ikke myndigheter har forbudt alternativer, så har rådgivere enten med økonomisk incitament eller mangel på kunnskap bedt pensjonskassene ignorere disse. Dermed er metodikk forsket på- og fulgt av mange universiteter blitt oversett. Dette har skjedd til tross for at de nevnte universitetenes legater og stiftelser har slått de tradisjoneltinvesterende pensjonskassene år etter år. Nytenkning får andre drive med.

Når man har det for godt blir man lett sløv og det er nettopp hva som har skjedd med mange pensjonskasser. Innovasjon er grunnlaget for å bringe menneskeheten videre, men innovasjon oppfattes ofte som en trussel om man allerede befinner seg på solsiden. De som allerede har det godt ønsker ikke å rokke båten. Slipper man å forandre seg så forblir alt ved det gamle, i det minste frem til verden forandrer seg av seg selv.

Anemisk økonomisk vekst og lave renter er en slik påtvunget forandring. Det som er bra med denne situasjonen er at den vil tvinge oss til å tenke nytt om vi vil eller ikke. Blir én av konsekvensene at velstand blir tatt fra oss og distribuert til de som trenger eller fortjener den mer, så er også det en god ting. I det minste på sikt.

Norske pensjonkasser som måtte komme i vansker burde imidlertid ha gode muligheter til å forlange økonomisk hjelp fra staten. Her i landet er det er tross alt myndighetene som detaljeregulerer hvordan de skal investere.

Tweet This Post

I går kunne vi lese at forbrukeroptimismen i Europa nå er på det høyeste nivå siden mai 2008.

Samtidig med dette er den økonomiske mistilliten mellom UPIIGS landene (Ungarn, Portugal, Irland, Italia og Spania) i forhold til Tyskland nær det høyeste nivået den har vært.

Verdt å merke seg er at mistilliten nå er på et høyere nivå enn den var før den €750 milliarder store krisepakken ble lagt på bordet i mai i år. Alt krisepakken har vært i stand til å oppnå så langt er 3 måneder med ro til tenkning.

Spørsmålet nå er hvem man skal tro på, forbrukerne eller markedet. Chartet nedenfor viser hva som skjedde etter mai 2008, men heldigvis er ikke ett enkelt eksempel regnet som statistisk signifikant…

Tweet This Post

Blant de viktigste oppgavene finansmyndigheter har er å sørge for at de som risikerer sine sparepenger blir redelig og godt behandlet. For å oppnå denne hensikt er det essensielt at regelverket sørger for likebehandling av produkter og aktører. Hvis dette ikke skjer mislykkes myndighetene, idet det vil være mulig å manøvrere rundt regelverket og dermed utsette sparerne for en høyere risiko eller unfair praksis.

For å hindre dette vedtok EU i 2007 et direktiv som fikk navnet “MiFid” (Markets in Financial Instruments directive). MiFid stiller strenge og nødvendige krav til finansforetakenes behandling av sine kunder og gjør også førstnevnte ansvarlig for vurdering av sine kunders egnethet med hensyn til ulike investeringsprodukter. Dette gjelder blant annet i forhold til kundens egenkapital, investeringshorisont og risiko.

I tillegg til det ovennevnte er det også en annen positiv side, nemlig at MiFid sørger for at aktørene blir behandlet likt på tvers av landegrensene. Dette vanskeliggjør at man bytter land for å komme rundt regelverket og sørger samtidig for at tilbyderne av finansielle tjenester konkurrerer på like vilkår.

Også norske myndigheter så verdien av dette direktivet og påla norske finansforetak å underkaste seg MiFid. MiFid-sirkelen ble gjennom dette utvidet og norske aktører kunne endelig se frem til å konkurrere med hverandre og utenlandske aktører på like vilkår.

Slik skulle det dessverre ikke bli.

I Finansdepartementet har man byråkrater som antagelig mener norske investorer forstår vesentlig mindre enn øvrige europeiske og derfor  må ha ytterligere vern og restriksjoner. Om intensjonen var god har resultatet blitt det motsatte.

Myndighetenes iver har i steden skapt hull i forhold til sikkerheten, skjevhet i forhold til produkter og konkurransevridning i forhold til aktører. Kort sagt har denne iveren til særnorsk regelskriving produsert et resultat som er dårligere enn MiFid.

Det vil heller ikke overraske om utenlandske aktører kan fortsette å ignorere norske lover og regler uten fare for represalier, slik praksis har vært de siste 8 årene.

Prinsipielt hadde det vært interessant å høre hvordan myndighetene i Norge tenker og hva som er deres intensjon. Dette har med forutsigbarhet å gjøre og er en viktig faktor for alle som driver næringingsvirksomhet eller som tenker på å starte nye foretak og skape arbeidsplasser. Ironisk nok har flere regjeringer på papiret vært opptatt av at det bygges opp norsk forvaltningskompetanse. Det er imidlertid langt mellom liv og lære i politikken.

Hvor logisk er det eksempelvis at Finansdepartementet krever at en investor må ha en balanse på €40 millioner for å investere i et fond som har en belåning på 1 gang egenkapitalen, mens hvilken som helst småsparer fritt kan investere i fond 3 ganger gearing? Enkelte slike fond er enda til notert på Oslo Børs.

De som her måtte mene at en notering på Oslo Børs skulle være et tilstrekkelig kvalitetsstempel for å tillate dette, kan summere antall børsnoterte selskaper eller produkter som er gått overende de siste par årene. Dette ikke ment som en kritikk av Oslo Børs, men som en ren observasjon. (De er nemlig usedvanlig hårsåre nederst i Tollbugaten.)

I tillegg til hvem som skal få lov til å investere i de ulike produktene, er markedsføring av finansielle produkter også noe som Finansdepartementet har sterke meninger om. Hvordan har Finansdepartementet tenkt når det er fritt å markedsføre fond som har skyhøy risiko (gearing) samtidig som det er forbudt å markedsføre fond med en risiko som ligger på en brøkdel? Av alle ting er det en bank som markedsfører fond med 3 ganger gearing. I sin markedsføring kaller man de som ikke tør å investere i dette produktet for “kyllinger”(?!?). Dette skjer bare halvannet år etter at finanskrisen truet med å velte verdensøkonomien! Det hele velsignet av Finansdepartementet. Andre har forbud mot overhode beskrive produkter med langt lavere risiko. Hørte jeg forskjellsbehandling??

Dette er ikke et enestående tilfelle. Eiendomsinvesteringer har blitt solgt med 20 ganger gearing og CFD (Certificate For Difference) på aksjer, råvarer og valuta markedsføres og selges i Norge med 5 ganger gearing uten at myndighetene løfter en finger.

En annen skjevhet ligger i hvilke aktører som er underlagt dette regelverket. Det finnes idag en rekke forvaltere som selger risikofylte produkter og som ikke er omfattet av disse lovene og reglene. I tillegg leser man ofte om enkeltpersoner eller institusjoner som forvalter penger for et antall investorer uten å inneha konsesjon. Det hører til sjeldenheten at det reageres mot disse.

Hvordan vurderer Finansdepartementet kvaliteten av sitt arbeid? Er det antall ord som skrives, oppnådd hensikt, gjør man vurderinger på avdelingsnivå, medarbeidernivå eller går det kun på om man året etter får et større budsjett?

I næringslivet og deler av den offentlige forvaltning blir man nærmest kontinuerlig avkrevet forklaringer på alt man driver med og bedt om begrunnelser. Hvorfor slipper Finansdepartementet unna dette?

Det interessante er hvilke konsekvenser et særnorsk og dårlig regelverk har for et marked. Kort fortalt betyr det for norske investorer at de har færre investeringsmuligheter å velge mellom og derfor vanskeligere for å tilpasse sin risiko. For norske forvaltere betyr det at de har dårligere vilkår enn internasjonale forvaltere og derved står i fare for å tape i konkurranse med disse. Var dette virkelig intensjonen? Hva er galt med prinsippet om likhet for loven? Ville ikke investorene være bedre beskyttet ved at alle produkter og aktører måtte tilfredsstille samme vilkår, gjerne de samme som er internasjonalt anerkjent og vedtatt?

Det hadde i denne forbindelse vært særdeles interessant å få se en “kundetilfredsundersøkelse” gjort av Finansdepartementet. Vi vet at de har ansatte som arbeider både med informasjon og kommunikasjon. Er det her det butter, hos byråkratene eller er det et ledelsesproblem – enten administrativt eller politisk? Sigbjørn gi oss i det minste en ledetråd!

Tweet This Post