Idag er det 10 år siden dot.com boblen sprakk. Et tiår med fortvilelse, håp og – for mange hardt arbeid og sparing - er fortsatt verdiene mer enn halvert.
Hvis påstanden om at “passiv investering i aksjer er den beste spareformen” fortsatt holder vann, kan det virkelig ikke stå særlig bra til med andre spareformer.
Idag kan vi feire 1 årsdagen for bunnen av finanskrisen, i det minste om vi legger aksjekurser til grunn. Global “null-rente” og fri flyt av skattemidler til bankene ga tilslutt resultater og sendte kursene på de fleste “risky assets” (aksjer, kredittobligasjoner, råvarer etc) høyere.
En del andre aktører, som gjennom en mannsalder har vist at de ikke er i stand til å håndtere risiko, ble reddet denne gangen også. Dermed fikk de styrket sin tro om at “bare man skylder nok blir man skånet”. Av samme årsak er det også gitt at vi vil oppleve nye finanskriser. Vi kan bare håpe at det går noen år mellom hver gang.
Fra 1929 tok det tross alt 58 år til den neste som kom i 1987. Deretter tok det 10 år til Asia-krisen som umiddelbart ble etterfulgt av at Russland gikk konkurs i 1998. 2 år senere sprakk IT-boblen og 8 år senere fikk vi Finankrisen. Av dette ikke lett å finne forholdstall som kan fortelle oss når neste krise kommer. Selv tallrekken til den italienske matematikeren Leonardo Pisano Bogollo, bedre kjent som Leonardo Fibonacci, synes å komme til kort.
Nedenstående chart viser finanskrisens påvirkning på aksjemarkedet målt med verdensindeksen for aksjer, MSCI World Stock Index. I det minste en god illustrasjon på at prosenter ned og prosenter opp ikke er det samme.
Meglerne med “sete” på New York Stock Exchange har dobbelt grunn til å feire idag. Etter 218 år med drift og en oppussing de siste 12 månedene til $10 millioner har de endelig fått seter de kan sitte på. Verdt å tenke på neste gang man er tvunget til å stå på en trikk mellom to holdeplasser.
CDS, n. The simultaneous purchase of kindling, lighter fluid, matches, and fire insurance on your neighbour’s house.
PIGS-landene (Portugal, Irland, Grekenland og Spania) er lei av kritikken som rettes mot deres elendige økonomiske kontroll. I steden har de fått det finansmarkedfientlige paret Angela Merkel og Christine Lagarde til å klatre opp på barrierene i sitt ærend.
I likhet med Warren Buffet, da det passet ham, hyler disse to politikerne imot markedet for CDS (kredittbeskyttelse) og hevder at det er den spekulative etterspørselen etter disse som presser obligasjonsrentene, og dermed de statlige lånekostnadene, høyere i de nevnte landene.
CDS (Credit Default Swap) er kontrakter som gir beskytter kjøperen mot en låntagers manglende betalingsevne. CDS kontrakter er derfor knyttet opp mot obligasjoner (både selskaps- og statsobligasjoner). Kritikerne hevder at spekulanter som kjøper disse vedder på andres elendighet (konkurs).
Det er forøvrig og til sammenligning ingen som anser det galt å kjøpe salgsopsjoner på aksjer til tross for at en kjøper av slike vil tjene penger på et kursfall i aksjer. Tvert imot er det anerkjent at både salgsopsjoner og shortsalg bidrar til å dempe muligheten for overprising av aksjer.
Forsvarere av CDS kontrakter hevder derimot at muligheten til å handle i disse sørger for riktigere prising av risikoen tilknyttet en enkelt obligasjon. Vi kjøpte selv CDS på Spanias nasjonalgjeld i februar 2007 da vi den gang mente landet befant seg på en økonomisk topp.
Alle var på dette tidspunktet så positive at vi fikk kjøpt $25 millioner i kredittbeskyttelse for en årlig premie på 0.575%. Hjulpet av finanskrisen solgte vi denne et år senere. Da hadde prisen steget til en årlig premie på 14.7%. En kursoppgang på 2400%. På $25 millioner betød det en verdistigning $3.531.250 (fra en kostpris på $143.750 til et salg på $3.675.000).
I etterpåklokskapens lys skulle vi selvsagt kjøpt kontrakter pålydende $250 millioner eller $2.5 milliarder. Det var dette som gjorde forvalterne og traderne John Poulsen, Paulo Pellegrini og Greg Lippmann styrtrike.
Men tilbake til Merkel og Lagarde. Deres påstand var at spekulanter hadde kjøpt så mange CDS kontrakter at det styrte utviklingen på PIGS-landenes statsobligasjoner (og ikke omvendt som er vanlig). Det ble hevdet at volumet av utestående CDS kontrakter var større enn den utestående gjelden. En granskning ble derfor forlangt satt i gang.
Den europeiske “inkvisisjonen” er nå gjennomført. Dessverre underbygget ikke denne Merkels og Lagardes påstand, men viste at det totale CDS volumet på disse fire landenes nasjonalgjeld utgjorde kun 0.98% av den utestående gjelden.
For Hellas, som har klaget mest på dette, utgjorde CDS volumet 3.37% av den utestående gjelden. Denne prosenten sammenfaller trolig med sannynligheten for at de nevnte to politikerne vil innrømme at de tok feil.
NRK omtalte fredag den norske bankkrisepakken. Poenget i oppslaget var undertegnedes påstand om at denne var svært gunstig for bankene på bekostning av skattebetalerne http://url.ie/4xn4. Dette står jeg ved, men det bør allikevel kvalifiseres slik jeg gjorde i det opprinnelige intervjuet for et par uker siden.
Et viktig poeng som ikke kom frem og en sannsynlig årsak til at krisepakken ble så gunstig for bankene, er at regjeringen hadde hodet dypt begravet i sanden altfor lenge. Når de endelig kom på banen var situasjonen blitt så kritisk hva angikk bankenes likviditet (ingen ville låne dem penger) at det ikke var tid til å tenke på andre konsekvenser enn å redde det norske bankvesenet.
Det er her viktig å påpeke at norske myndigheter på ingen måte var alene om å være på etterskudd i finanskrisen. Betydelig økonomisk skade kunne ha vært unngått globalt dersom amerikanske politikere hadde forstått alvoret i krisen fremfor å benytte situasjonen til å skaffe seg sine “15 minutes of fame”. Dette behovet ble kraftig forsterket ved at man var i et valgår.
Kritikken som kan rettes til norske myndigheter er at man ikke fulgte med på den globale situasjonen og la planer for en eventuell norsk håndtering av situasjonen. Man kan i denne anledning ha sympati med at det gikk en smule varmt med tekstmeldinger fra DnBNOR sjef Rune Bjerke til statsministeren. Hvis byråkratiet ikke evner å oppfatte situasjonen, må man som konsernsjef i Norges største bank ty til de midler man kan.
Da regjeringen i all hast og stottrende legger frem en krisepakke under en pressekonferanse på en søndag, henger de allerede på tauene. Følgene av dette er at både utenlandske og norske myndigheter ga bort gavepakker og ikke krisepakker.
Dette er en kjennsgjerning alle idag kan se av bankenes resultater og dertilhørende bonuser. I steden for å ta denne tabben innover seg, innrømme den og heller sørge for at man stiller andre krav ved neste korsvei, forsøker man nå å komme konsekvensen av deres handlinger, bonusene, til livs. Dette er tull.
Hadde regjeringen i steden hatt som krav at skattebetalerne ville få en andel av et eventuelt overskudd, så ville andelen av overskuddet bankene fikk blitt mindre og det samme ville bonusgrunnlaget. Dette ville gitt en vinn-vinn situasjon ettersom bankene ville ha hatt nøyaktig det samme utgangspunktet som da krisepakkene ble gitt. En gevinstdeling ville, som navnet tilsier, kun ha inntruffet dersom bankene klarte å reise seg og oppnå overskudd. Dette ville gitt skattebetalerne symmetri i forhold til risikoen de tok.
Dersom krisepakkene ikke hadde hjulpet bankene til å oppnå overskudd, ville risikoen for både bankene og skattebetalerne vært nøyaktig den samme som den regjeringen la frem.
Kritikken av bankenes overskudd og bonusutbetalinger er derfor en ren ansvarsfraskrivelse. En innstramning kan også medføre uheldige konsekvenser som at flinke folk slutter i bankene og i steden går til private institusjoner. I England har man allerede sett begynnelsen av både dette og utflytting, noe som har fått borgermesteren i London til å frykte at byen vil få vesentlig lavere skatteinntekter. I helgen meldte Englands største hedgefond, det $27 milliarder store fondet Brevan Howard, at de ville åpne kontor i Geneve og flytte store deler av virksomheten sin dit.
Det finnes både lærdom og kritikk man kan ta innover seg av finanskrisen. Det er også helt naturlig at skattebetalere opplever en negativ verdi av pengene de stilte opp med for bankene gjennom at myndighetene har latt dem øke sine marginer under parolen: “Det er viktig at bankene tjener penger og blir solide”. Tenk om andre næringer ble begunstiget med slik luksus!
Det er ikke nok at bankene må reddes med skattebetalernes penger, men regjeringen sørger samtidig for å beskytte dem mot reell konkurranse ved at de nærmest oppfordres til å ta større marginer. Det er skattebetalerne som nettopp reddet dem som skal betale for dette også. Snakk om å skyte seg selv i foten!
Det er derfor forståelig at skattebetalerne ikke blir i bedre humør av å lese at det hele har resultert i at bankene har store overskudd med tilhørende bonusutbetalinger. Dette må imidlertid politikerne ta ansvar for og ikke bankene. Det er førstnevnte som har gjort dette mulig. Enhver næring som fikk en slik gavepakke ville ha gjort det samme.
Men gjort er gjort og spist er spist. Fremtiden vil imidlertid se vesentlig lysere ut dersom politikerne tok denne erfaringen til seg og i stedenfor å forsøke å skjule egen udugelighet, var mer opptatt av å ikke begå samme tabben om igjen.
volatile, adj. The temperament of your average trader on a bad day; the likely future state of financial markets after long periods of low interest rates
Hedgefond er vant til å få skylden for de fleste hendelser innen finans som enten andre ikke kan forklare eller som man ønsker å finne en syndebukk for. Forleden fikk vi høre fra meglerhold at det var hedgefond som var skyld i at euroen falt i forhold til US dollar. Dette ble gitt som en videre forklaring for at aksjemarkedet falt.
Det syntes å ha gått den aktuelle megleren fullstendig hus forbi at ett av landene i Eurosonen – Hellas – vippet på konkursens rand og sjefen for det spanske boliglånsinstituttet hevdet at eiedomssektoren i det landet i realiteten var konkurs. I tillegg er det nær full økonomisk krise i både Portugal og Irland. Når man bare kikker etter vil man se at de økonomiske problemene i PIGS landene (Portugal, Irland, Grekenland og Spania) faktisk er i sitt tredje år. Man kan derfor heller ikke påberope seg én, eller i dette tilfelle fire, sorte svaner i dette tilfellet heller.
Ensidig fokus på aksjer kan ha gjort at vedkommende ikke kom på at disse landene har ytteligere én ting til felles, nemlig at de nå har samme valuta. Dermed er muligheten ikke tilstede for å devaluere seg ut av problemene, noe som gjør at fellesvalutaen får ta støyten spesielt i forhold til dollaren. Sistnevnte ble solgt tilsvarende kraftig ned da den ledet an i nedgangen som ble forårsaket av finanskrisen. Nå synes USA å ligge foran i opphentingen og det er således naturlig at styrkeforholdet mellom valutaene endrer seg i favør av dollaren.
Da aksjer stupte torsdag og fredag var det heller ingen som tok selvkritikk for siste tidens nærmest uforståelige positive vyer. Den ene etter den andre har kappes om å spå høyest mulig nivå på børsindeksen i år. Når aksjemarkedene i steden faller var det igjen hedgefondene som ble gitt som forklaring. Denne gangen ble det hevdet at de var kraftig short aksjer og hadde interesse i å presse ned kursene.
Dette bringer tilbake minner fra 2001 hvor anslaget mot World Trade Center ble gitt skylden for nedgangen i aksjemarkedet. Man ignorerte fullstendig at internasjonale aksjer allerede hadde vært i en nedgangstrend i 18 måneder og norske aksjer i 12 måneder da anslaget inntraff. Hovedpoenget var at man hadde noe å skylde på som man ikke kunne holdes ansvarlig for.
Med hensyn til påstanden om omfattende short-salg kan det følgelig være verdt å henvise til en rapport fra Bank of America Merrill Lynch, publisert tirsdag i forrige uke. Denne konkluderer med at short posisjonene i aksjemarkedet faktisk var på det laveste nivå siden desember 2007. For small caps måtte man adskillig lenger tilbake i tid.
Rapporten advarer om at det var så lite short posisjoner i markedet at det derfor ville være lite støtte ved kursfall. Dette som følge av at det dermed ikke er mange som vil ha behov for å kjøpe tilbake aksjer de har solgt short. Konklusjonen var at aksjemarkedet var i en meget sårbar situasjon. Med kursfall torsdag på mellom 6% (Brasil, Russland, India & Kina-ETF’en, Spania og Ungarn) og 3% (Europa, USA & Norge) kan man hevde det var en temmelig nøyaktig analyse.
Årsaken til fallet var heller ikke denne gangen hedgefond. Det var, som i 2000 og 2008, kun meget synlige realiteter som de fleste hadde valgt å overse og således trengte en unnskyldning for.
credit, n. An asset universally reviled by financiers during a crisis and claimed by politicians after it
Etter utbombingen i 1998 har Oslo Børs gjort det markert bedre enn MSCI-World Stock Index. Opptelling etter de neste 11 årene viser at sistnevnte faktisk har falt i verdi mens Oslo Børs har steget 184%. Effekten av en samtidig oppgang på 550% i prisen på olje er mye av forklaringen til dette. (Man burde med andre ord heller ha investert i olje enn i aksjer).
Utviklingen viser også tydelig at Oslo Børs har oppført seg stadig mer likt aksjebørsene i de nye markedene (emerging markets) enn i G10 landene. MSCI-Emerging Markets Index har i nevnte periode steget 212%. I 2008 falt denne tilsvarende Oslo Børs, mens den i 2009 var opp 74%.
Fra august ifjor endret imidlertid dette styrkeforholdet seg og Oslo Børs overtok føringen. Nedenstående rangering som viser hvor mye det koster å forsikre de ulike landenes nasjonalgjeld er en mulig forklaring til dette. Krisepakkene har bidrat til å svekke kredittverdigheten på de fleste lands nasjonalgjeld som følge av at deres sentralbanker har måtte overta de privateide bankenes råtne fordringer. Forankret i at de norske tiltakene utgjør en forholdsvis lav andel av BNP har Norge lykkes i å beholde sin plass øverst på rangsstigen og samtidig kvalitativt hevet seg i forhold til landene innen emerging markets.
Prisen på kredittbeskyttelse av Norges nasjonalgjeld har riktignok nær firedoblet seg siden begynnelsen av 2008, men dette er blitt kompensert ved at krisen har hatt en mer uheldig innvirkning på andre land. Norge er det landet i verden med høyest kredittverdighet på sin nasjonalgjeld. Ikke dårlig av et land som har et sykefravær så høyt at IMF truer med å sette Verdens Helseorganisasjon på saken.
According to a complex and largely nonsensical mathematical equation reckoning with such variables as weather, debt, and seasonal motivational levels, yesterday was officially the most depressing day of the year. From now until Christmas the outlook can only improve.
Kinas økonomiske krisepakke på $586 milliarder, ytterligere $124 milliarder til utbedring av helsesektoren og en rekke andre tiltak er i sum større enn noe annet land. Resten av kloden har således mye å takke kineserne for idet det var denne pakken som sørget for at den økonomiske motoren i landet fortsatt gikk. Uten denne ville de øvrige globale pakkene muligens reddet bankene på kort sikt, men uten kinesisk etterspørsel etter varer og tjenester ville verdensøkonomien raskt skåret seg.
Kineserne var også de “smarteste gutta i gaten” ved at de raskt reagerte på signalene om nedgang gjennom å stanse importen av råvarer og heller benytte den innenlandske etterspørselen til redusere sine varelagre. Samtidig benyttet de også muligheten til å forbedre sin forhandlingsposisjon overfor sine utenlandske leverandører. Stimulitiltakene virket således perfekt idet behovet for ny import inntraff samtidig med at råvarepriser hadde falt 70% og fraktrater var ned 95%.
Gjenopptakelse av importen stanset fallet i både råvarepriser og fraktrater. Oppgangen i disse to markedene ga igjen gnisten til- og grunnlaget for fjorårets oppgang i aksjer og en rekke andre aktiva.
Tilsvarende mange andre land var bygningsindustrien i Kina en av næringene som fikk de største tildelingene av midler. Infrastrukturelle utfordringer økte behovet for sentralisering og nye byer dukket opp som paddehatter. Behovet for sentralisering kombinert med en voldsom økonomisk veksttakt medførte at etterspørselen etter boligblokker og næringsbygg skjøt i været med en hastighet som ikke står tilbake for Dubai, inntil nylig, og Hong Kong før det.
Kineserne har riktignok varslet om en boble (av en eller annen grunn er de de eneste som kan snakke om dette uten å bli latterliggjort) og har iverksatt tiltak for å kjøle økonomien ned. Resten av verden er enten så avhengige av kinesisk vekst eller for tunghørte til å ta dette innover seg. Ordtaket “et bilde sier mer enn tusen ord” kan således muligens være til hjelp. Nedenstående grafe viser den kinesiske eiendomsindeksen. Det som får meg til å sette meg opp i stolen er at det er nettopp denne sektoren som indirekte har fått mesteparten av stimulansetiltakene.
Til tross for den stimulansedrevne oppgangen i 2008 og 2009 er eiendomsverdiene fortsatt bare halvparten av hva de var før finanskrisen. Kanskje en sektor det kan være verdt å følge med på?
Frykten kom sterkt tilbake i aksjemarkedene i forrige uke. VIX-indeksen, som forenklet måler frykten i markedet gjennom hvor mye investorer er villige til å betale for kursforsikring, steg i forrige uke med 52.48%. Tilsvarende oppgang har ikke vært notert siden oktober 2008.
Man kan igjen ikke la væres over å undres hvorfor aksjeinvestorer alltid føler seg tryggere jo høyere kursene stiger. Klatrer man derimot opp en stige er det få som har problemer med å forstå at jo høyere man klatrer desto mer utsatt er man. Siden dette fenomenet alltid har vært til stede i aksjemarkedet, kan man ikke konkludere annerledes enn at grådighet må ha en bedøvende effekt på dømmekraften.
I en blogg skrevet den 14. januar nevnte jeg at det igjen var blitt meget rimelig å forsikre seg mot kursfall. Terminkontrakter på VIX-indeksen har riktignok ikke hatt like stort utslag som selve VIX-indeksen, men har allikevel steget 12% siden nevnte blogg. Dette er uansett mer enn nok til å dekke kursfallene på 5% i S&P-500 indeksen eller 6% på Oslo Børs i samme periode.
Det ovenstående chartet viser nivået for de ulike VIX-futurene den 14. januar (i grønt) og på fredag (i svart). Det bør nå ikke herske særlig tvil om at markedet også denne gangen hadde rett med hensyn til utviklingen.
Tatt i betraktning alle “løp og kjøp” anbefalinger på aksjer som den senere tid har vært gjengitt i pressen, kan vi bare nok en gang konkludere med at det er langt bedre å følge med på hva aktørene gjør fremfor hva de sier.
Statsobligasjoner opp 2.7% siden årsskiftet
Et alternativ til å kjøpe forsikring mot kursfall ville ha vært å kjøpe statsobligasjoner. Amerikanske statsobligasjoner med 10 års løpetid har steget 2.7% siden årsskiftet. De tre faktorene som har bidratt til oppgangen har vært bankene som fortsetter å plassere TARP-midlene (krisepakkene) i trygge statsobligasjoner i steden for å låne dem ut (derved tar de pengene de låner fra staten og låner dem tilbake til staten med en pen gevinst).
Videre har inndekning av short posisjoner bidratt til en god del av etterspørselen (grafen nedenunder viser at andelen shortposisjoner i disse obligasjonene var blitt svært høyt). Til slutt har sviktende kurser i aksjemarkedet fått investorer til enten å flytte penger over i pengemarkedsfond eller kjøpe statsobligasjoner. Samme grafe viser hvor stor den spekulative etterspørselen etter disse obligasjonene var forut for finanskrisen.
En oppgang i obligasjonskurser betyr at avkastningen på disse faller. Siden årsskiftet har kursoppgangen i obligasjonene medført at avkastningen har falt fra 3.85% til 3.60%. Med andre ord er det ikke mye man får i året for å låne den amerikanske stat penger i 10 år. (Tatt i betraktning den storm av mistro jeg mottok da jeg nevnte at verdens største fond hadde gitt en årlig avkastning på 8%, blir 3.6% for absurd å regne).
Det absurde med denne avkastningen er allikevel ikke rentenivået, men det at investorer godtar stadig lavere rente på statsobligasjoner samtidig som CDS-markedet viser at kredittverdigheten deres er kraftig redusert. Dette gir ingen mening. Enten er statsobligasjonene feil priset (renten for lav) ellers så er CDS-prisen for høy. Jeg gjetter på førstnevnte.
President Barack Obama har følt seg gradvis mer provosert av de amerikanske investeringsbankenes opptreden. Samtidig som bankenes medvirkning til finanskrisen og hvordan de i ettertid har utnyttet denne er kommet for dagen, har begeret blitt fullt i 1600 Pennsylvania Avenue.
I går ble trinn to av Obamas innstramningstiltak presentert. Det nye tiltaket, som går under navnet “Volcker regelen”, går i korte trekk ut på både å nekte bankene å spekulere for skattebetalernes regning og mot sine egne kunder. Den har i tillegg til hensikt å frata bankene konkurransefortrinnet de har hatt med hensyn til egenhandelen, gjennom at de både har hatt tilgang til billig kapital samt har hatt lite eller ingen krav til å stille sikkerhet for sine forpliktelser.
På de store europeiske børsene er det antatt at bankers egenhandel utenom market making står for 10-20% av volumet.
President Obama presiserte imidlertid at risikotagning generelt var et positivt bidrag til økonomisk fremgang og utvikling. Det han imidlertid ønsket var at dersom bankene skulle drive med denne aktiviteten, så burde det være organisert som hedgefond eller private equity fond og ligge utenfor banken. De skulle såldes ikke ha adgang til billig kapital eller kundeinformasjon. I tillegg blir de pålagt å stille sikkerhet som alle andre.
Effekten av at bankene gjennom krisepakkene har fått lov til å overføre sine dårlige fordringer til sentralbankene i bytte med hard cash, har svekket sistnevntes balanser. Dette betyr at nasjonalgjeld er ansett som mer usikker enn den var, mens gjelden til bankene er ansett som mer sikker. Alt på bekostning av skattebetalerne.
Kredittforsikring på europeisk nasjonalgjeld har på ett kvartal steget med 86%. I rettferdighetens navn bør her nevnes at økende økonomiske problemer i Hellas, Portugal, Irland og Spania skal ha en del av denne skylden. Uansett, det hersker liten tvil om at krisepakkene koster skattebetalerne penger og det er beundringsverdig av Obama å sette dette på agendaen.
Aksjebelåningen tredoblet
Onde tunger skulle i går ha det til at avisoppslaget om at interessen for belåning av aksjer hadde tredoblet seg var dråpen som fikk markedet til å vippe over. Kombinasjonen av dette samt at “alle” hadde kjøpt mer aksjer enn de burde forut for det mest markedsførte fenomenet innen finans, nemlig nyttårsrallyet, var nok en bidragsyter til kursfallet. En oppgang krever som kjent flere kjøpere enn selgere, men dette er logisk sett vanskelig å få til når alle allerede har kjøpt. Situasjonen i dag er at både MSCI-World Stock Index, Kina og Oslo Børs har falt siden årsskiftet.
Avisene har den senere tid vært fulle av prognoser som overgikk hverandre med hensyn til hvor trygt det nå var å kjøpe aksjer. Man kan derfor med stor sannsynlighet være sikker på at de neste to chartene ikke ble sendt rundt i denne anledning.
Begge viser Dow Jones Industrial Average, men i ulike tidsepoker. Det første viser krakket i 1929 og den etterfølgende oppgangen på litt over 50% av det foregående fallet. Størrelsen på denne oppgangen gjorde at man i april 1930 følte seg svært trygg på at de gode tidene var tilbake.
Neste chart viser kursfallet under finanskrisen og oppgangen som fulgte. Den har også tatt igjen litt over 50% av det foregående tapet. Det er ikke mange dagene siden det også denne gangen syntes å være en bred oppfatning om at fremtiden nå var problemfri. Jeg tror jeg har de fleste med meg når jeg håper at historien denne gangen ikke gjentar seg.
Utviklingen i internasjonale High Yield obligasjoner viser hvilken suksess globale myndigheter har hatt med sin lavrente politikk. Den lave renten har har tvunget investorer på jakt etter avkastning utover på risikoskalaen. Manglende vilje til å låne ut fra bankenes side (disse kan tross alt låne nærmest gratis i sentralbankene og låne dem tilbake med god margin til de samme gjennom å plassere pengene i statsobligasjoner) meførte et nærmest akutt behov for alternativ finansiering.
Dette behovet har blitt langt på vei løst gjennom å holde korte renter lave og dermed “presse” de som ønsket avkastning til å investere i aksjer og kredittobligasjoner. Suksessen dette har hatt kan ikke bare leses av på fjorårets avkstning i aksjemarkedene, men også på emisjonsvolumet og kursutviklingen i kredittobligasjonsmarkedet.
Ifølge Thomson Reuters ble det i forrige uke emitert High Yield obligasjoner i USA for $11.7 milliarder. Dette er ny rekord. Forrige rekord ble satt i november 2006. Da var imidlertid optimismen så stor at man mye dårligere betalt for risikoen man påtok seg.
I Norge var emisjonsvolumet i slike obligasjoner på topp i 2007 og dette sammenfalt også med den perioden hvor man fikk historisk dårligst betalt for å investere i slike obligasjoner. Historien har senere vist at ikke bare fikk man dårlig betalt, men risikoen var samtidig den høyeste. 2008 og 2009 så nemlig en rekord i antallet konkurser i disse selskapene.
High Yield obligasjoner var på 1980-tallet kjent som Junk Bonds (Søppel Obligasjoner). Investorer hadde ikke noe imot å påta seg høy risiko så lenge de fikk godt betalt for denne gjennom High Yield (høy avkastning). I 2006 og 2007 var imidlertid denne yielden så lav at High Yield-begrepet var grovt misvisende idet man i realiteten kun satt igjen med Junk.
I 2008 og begynnelsen av 2009 var imidlertid avkastningen på denne type obligasjoner rekordhøy. Kursoppgangen har naturligvis redusert denne, men det er heldigvis langt igjen til nivåene vi så i 2006 og 2007.
Platinum
Edelmetallet platinum har virkelig satt fart oppover den senere tiden. Til forskjell fra gull blir platinum primært benyttet industrielt mens etterspørselen fra smykkeindustrien er sekundær. Platinum er følgelig normalt mer påvirket av industriell aktivitet enn av smykkeindustrien.
I desember 2008 oppstod det en sjelden mulighet da platinum og gullprisen lå på samme nivå. Dette varte kun i noen dager og siden har platinum steget hele 44% i forhold til gull.
Den siste tids optimisme i platinum kom da det ble kjent at det skulle lanseres en ETF (Exchange Traded Fund) på metallet. En ETF gjør det mulig for vanlige aksjeinvestorer å kjøpe platinum som en aksje. ETF’en er børsnotert og handles nøyaktig som en aksje. Man slipper med andre ord å ta levering av metallet. Fordelen med ETF’er er at de lar investorer som normalt sett ikke har tilgang til råvarer å handle i disse. Dette betyr en økning i etterspørsel og således i pris. Siden nyheten om platinum ETF’en ble kjent har kursen steget over 8%.
Twitter links powered by Tweet This v1.6.1, a WordPress plugin for Twitter.
