Poster tagget med ‘Samfunn’

With a little help from my friends

torsdag, 16. juli, 2009

Med tanke på forrige blogg, må dette ikke oppfattes som ”Goldman bashing”. Tvert imot er jeg en beundrer av svært mye hos denne investeringsbanken. Ikke minst hvordan de velger, trener og følger opp sine ansatte. En annen ting som skiller Goldman fra de øvrige er hvordan den definerer og kommuniserer sine mål helt ned til den enkeltes rolle og på daglig basis forsikrer seg om at samtlige ansatte fokuserer på- og bidrar til at investeringsbanken nærmer seg disse målene.

Det ovennevnte til side; Goldman er i dag det beste eksempelet på at ”banker ikke er som andre næringer” når kriser oppstår. Jeg omtalte dette i slutten av mars i bloggen «Finansmonopol». Innlegget ble da møtt med irritasjon fra opplagt hold og vantro fra andre. De fleste tok det antagelig som en spøk på bankenes bekostning. ”Spøken” er imidlertid nå blitt en sannhet ikke bare for Goldman Sachs men for de fleste banker som behøvde krisehjelp for å klare seg.

Det skal sies om Goldman Sachs – de, ulikt mange andre, legger ikke skjul på sannheten men forteller villig at finanskrisen har gjort det mulig for dem å ta ekstraordinære marginer av kundene. Dette dreier seg først og fremst om alt som det ikke er åpen konkurranse om, som alle ikke-børsnoterte produkter herunder finansiering, renter, kredittobligasjoner og en rekke typer derivater. Valutahandel bidro også sterkt ettersom de kunne øke marginene mot alle kunder som ikke hadde annet valg enn å handle med dem. Tilsvarende har også de fleste andre banker gjort. Skattebetalerne har reddet bankene gjennom krisepakker og bankene har til gjengjeld flådd dem gjennom høyere marginer. Det er deilig å være bank på denne planeten.

Her stanser for det meste likheten mellom Goldman Sachs og de andre bankene. Milliarder av dollar i krisehjelp som amerikanske myndigheter ga til eksempelvis finanskjempen AIG gikk direkte videre til Goldman Sachs raskere enn du kan si Hank Poulson (den forhenværende sjefen for Goldman Sachs som ved et lykketreff var USAs finansminister da krisepengene ble tildelt). I tillegg til dette benyttet ikke Goldman Sachs hjelpen de selv ba myndighetene om til å sikre banken. Tvert imot ble dette benyttet til å øke bankens risiko betydelig. Det oppsiktsvekkende med dette er at det skjedde samtidig med at andre banker forsøkte å overbevise myndigheter og hverandre om at de hadde redusert sin risiko og var solide nok til i det hele tatt å overleve. Risikonivået Goldman Sachs kjørte med i andre kvartal tilsa at det var sannsynlig at banken ikke ville tape mer enn $245 millioner på en enkelt dag. Dette var ny rekord i risikotagning for banken. Den som intet våger, intet vinner. Goldman Sachs tjente hele $3.18 milliarder i andre kvartal, en oppgang på hele 59% fra første kvartal i år og er 28% bedre enn tilsvarende periode i fjor.

Det enestående Goldman-resultatet ble mottatt med stor optimisme og sammen med Meredith Whitney’s anbefaling av aksjen sendte dette børsene til himmels. (Etter den reaksjonen tror jeg det er lenge til noen igjen hevder at ”kvinner ikke blir hørt i finans”). Tatt i betraktning av at det var skattebetalerne, kundene eller begge som hadde sørget for dette resultatet kan jeg ikke komme til noen annen konklusjon enn at det må det være en klar overvekt av kunder med masochistisk legning i finansmarkedet. Denne kunnskapen blir godt mottatt av bankene og det er derfor trolig at man kan se langt etter noen reduksjon i marginer.

Nedenstående videoklipp viser at både amerikanske myndigheters fremgangsmåte og Goldman Sachs’ resultat er omdiskutert.

Visit msnbc.com for Breaking News, World News, and News about the Economy

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Absurd håndhevelse av regelverk

mandag, 15. juni, 2009

Ifølge Dagens Næringsliv har DnB Nor mottatt en ”kraftig skrape” fra Kredittilsynet etter en stedlig kontroll utført i november i fjor. En rekke faktorer lå til grunn for denne reaksjonen, blant annet at DnB Nor skulle ha markedsført hedgefond. Her er noen saksopplysninger om dette temaet:

Regelverket 7 år forsinket
Misnøye med risikoen i aksjefond etter kursfallet som begynte i år 2000 resulterte i en markert etterspørsel etter hedgefond. Myndighetene svarte på dette med å varsle regelverk for Spesialfond i år 2002. Løfter om kort tid til ferdigstillelse har siden blitt gjentatt årlig.

Særnorske regelutkast
I likhet med de initielle forslagene for lov og forskrifter om aksjeopsjoner i 1987, har norske myndigheter hittil fremlagt utkast for hedgefond som ignorerer all utenlandsk erfaring og praksis. I Norge skal hjulet alltid finnes opp på nytt og Finansdepartementet er som regel strålende fornøyd med at fasongen blir oktagonal fremfor rund. Opsjonsmarkedet led i mange år inntil man her endelig tok til fornuften.

Ingen harmoni med øvrige aktivaklasser og ingen forståelse for risiko
Begrensningene foreslått for hedgefond står i grov kontrast til behandlingen av andre aktivaklasser og finansielle instrumenter. Norske myndigheter har snudd det døve øret til markedsføring av kredittprodukter med kraftig belåning, også etter at de senket både kommuner og privatpersoner landet rundt. Markedsføring av eiendoms syndikater med 80-90% belåning som både har bidratt til betydelige formuesreduksjoner og gjeldsøkninger, har også sklidd under radaren. I 2003 viste det seg at stakkarene som hadde trodd på Dot.com-boomen og tegnet seg i ett av de mange aksjefondene som ble stiftet for dette formålet hadde tapt 80-90% av sine investeringer. Så mye for investorvern. I tillegg har hvem som helst fritt kunne belåne børsnoterte aksjer med 5 ganger sin egenkapital og samtidig blitt personlig ansvarlig for lånet. Til sammenligning er gjennomsnittsbelåningen i hedgefond 1.47 ganger egenkapitalen, og der unngår investorene å risikere mer enn sitt eget innskudd. Hvis myndighetenes målsetning er å verne investorer mot risiko ville det kanskje være et poeng å starte der den var høyest?

Ingen fokus på å forhindre svindel
Det syntes også å være helt greit at nordmenn tapte alle pengene de satset på aktiv forvaltning drevet av meglerhuset Madoff eller aksjeklubben TA-Invest. Det er ikke varslet noe behov for å regulere denne slags virksomheter.

Aksjeselskaper unntatt
Norske aksjeselskaper som henter inn penger for å investere med bruk av belåning, short-posisjoner og derivater kan fritt reklamere i aviser og andre medier. Forskjellen mellom disse og hedgefond er at sistnevnte har bedre likviditet for investorene. I tillegg har hedgefond krav til at verdsettelse av porteføljen gjøres av en uavhengig institusjon og at det oppnevnes et uavhengig verge (custodian) for investorene.

Utlendinger får drive fritt
Utenlandske fondsforvaltere har til forskjell fra norske hele tiden uforstyrret kunne drive aktiv markedsføring av hedgefond i Norge. Det er endog etablert rene salgskontorer for enkelte av disse i landet uten at myndighetene har brydd seg med dette. Utlendingene har også åpent kunne annonsere og arrangere seminarer. Media har ved flere anledninger referert fra slike seminarer uten den minste tegn til interesse fra myndighetenes side. Slike presentasjoner holdes ukentlig. Utenlandske forvaltere vi har snakket med hevder endog at Norge, takket være sin sterke økonomiske posisjon, er blant landene det er lettest å hente inn penger fra i 2009.

På tvers av erklært politisk målsetning
Politikere har i mange år hevdet man anser det som viktig at den norske finansforvaltningsbransjen styrkes og gjøres konkurransedyktig i forhold til utlandet. I praksis har man gjort det motsatte. Ufordringene med å drive slik virksomhet effektivt fra Norge gjør at det er vanskelig å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft, idet ambisiøse mennesker ikke ønsker å starte med et 100 meters tillegg til et allerede svært konkurranseutsatt felt. Konsekvensen av dette er at Statens Pensjonsfond Utland, ikke bare Norges men en av verdens største investorer, ikke har funnet en eneste norsk forvalter kompetent nok til å forvalte deler av deres eksterne forvaltning.

Lyspunkt tross alt
Et lyspunkt i ”galskapen” er at Kredittilsynet, til tross for å ha avdekket alvorlige brudd hos DnB Nor, ikke har ilagt banken sanksjoner. Vi får håpe dette er et tegn på at også kompetansen på Bryn anerkjenner hvor absurd det hele er blitt.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Pålegg og bøter for å bedre kredittmarkedene

torsdag, 14. mai, 2009

To viktige ting har denne uken skjedd innenfor markedet for kredittinstrumenter internasjonalt. Bakgrunnen for tiltakene har vært myndighetenes erkjennelse om at dette markedet var en vesentlig bidragsyter til den finansielle krisen, samt at nåværende markedspraksis har gjort det mulig for banker og meglerhus å ta ekstraordinære gevinster ved å holde dette markedet utenfor børs.

Nå vil den amerikanske finansministeren, Timothy Geithner, gi amerikanske banker og meglerhus to valg. Enten opprette en elektronisk markedsplass hvor investorer har innsyn, eller børsnotering av disse produktene. Pålegget skal også gjelde markedet for renteswapper. Hensikten ble kommentert slik: ”More transparency for the buy-side is less profit for the sell-side”.

Ikke uventet resulterte denne nyheten i en kraftig oppgang i kursen på den mest aktuelle amerikanske børsen, Chicago Mercantile Exchange. Kursene på banker og meglerhus falt samtidig markert. Nedenstående chart viser kursutviklingen i prosent i går på Chicago Mercantile Exchange samt bankene og meglerhusene Morgan Stanley, JPMorgan og Goldman Sachs.

cme

Det andre tiltaket stod kredittilsynet i Storbritannia, SFA, for. Meglerhuset Morgan Stanley ble ilagt en bot på £1.4 millioner for å ha oppgitt falske verdier på kredittinstrumenter. Fra før er to andre meglerhus, Merrill Lynch og Credit Suisse, tatt i å gjøre det samme. Creditt Suisse ble i august 2008 bøtlagt £5.6 millioner for dette lovbrudd. Ifølge Bloomberg News fant SFA 10 tilfeller av feilprising hos Morgan Stanley.

Lignende undersøkelser vil nok etterhvert bli foretatt i Norge også, men det ville ikke forbause meg om vi opplever en istid eller to før dette blir en realitet.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

48 grader 52 minutter Nord, 2 grader 20 minutter Øst

torsdag, 30. april, 2009

EuroHedge
Tidsskriftet EuroHedge har nettopp avsluttet sin årlige konferanse. Til tross for at hedgefondindustrien det siste året er blitt anklaget for enhver negativ begivenhet noen har behov for å finne en syndebukk til, var stemningen positiv og fremtidsutsiktene for bransjen optimistiske. Her er noe av statistikken som ble lagt frem:

Forvaltningskapital
Den samlede globale forvaltningskapitalen i hedgefond var ved årsskiftet $1.4 billioner. Av disse forvaltes $317 milliarder fra London.

Antall
Det fantes totalt 6.808 hedgefond per utgangen av 2008. Av disse befinner 957 seg i Storbritannia.

Investorer
Flertallet av investorer i hedgefond er institusjonelle. Pensjonskasser, universitetslegater, stiftelser med filantropiske formål, banker og statlige fond utgjør de største investorene. Blant private investorer utgjør ”Family Offices” – selskaper eiet av rike familier og High Net Worth Individuals den største gruppen.

Arbeidsplasser
Ved årsskiftet var det 40.000 arbeidsplasser i Storbritannia tilknyttet hedgefondindustrien.

Shortsalg
Kun 0.14% av hedgefond driver utelukkende med short salg.

Størrelsesforhold
Forvaltningskapitalen i samtlige hedgefond er mindre enn hos de største tradisjonelle forvaltningsselskapene.

Belåning
Belåningen i hedgefond er i dag på gjennomsnittlig 1.15 ganger egenkapitalen. Banker opererer til sammenligning med en belåning på 20-40 ganger sin egenkapital.

Resultater
Siden 1994 har Tremont Hedgefond Index steget 254.08%. Dette tilsvarer en årlig avkastning på 8.64%. Til sammenligning har MSCI World Stock Index i samme periode steget med 34.54%. En årlig avkastning på 1.96%. I fjor falt Tremont Hedgefond Index med 19.03%. MSCI World Stock Index var samtidig ned 42.08%. Etter første kvartal i år var hedgefondindeksen +0.85%. MSCI World var samtidig -12.8%.

Strategier
Global Macro er den strategien som har gitt den høyeste avkastningen av samtlige hedgefondstrategier over tid. Det er også denne strategien som har lavest korrelasjon til aksjemarkedet. Long/short Equity kommer på annen plass med hensyn til avkastning, men denne strategien har en høy korrelasjon til aksjemarkedet. Analyseselskapet Allenbridge gir dårlige rådgivere skylden for at ha ignorert lavt korrelerte strategier som Global Macro og Managed Futures og i stedet lastet kundene opp med strategier som hadde en høy korrelasjon med investeringer de allerede hadde. Allenbridge hevder at de fleste hedgefond velges primært på basis av historiske resultater fremfor strategienes egenskaper. Nedenstående søylediagram viser avkastningene til de ulike hedgefondstrategiene over tid.

Hedge

Pessimisme
90 prosent av de tilstedeværende (forvaltere, tradere, økonomer og investorer) mente at den pågående oppgangen kun var en korreksjon innenfor en nedgangssykel. Denne overvekten av negativitet er så stor at man kan fristes til å bli kontrær hadde det ikke vært for det faktum at 100% av aksjefondsforvaltere er positive til aksjer hele tiden.

Innløsninger
Et bransjeblad hadde gjort en undersøkelse med hensyn til årsaken til at investorer ifjor hadde innløst hedgefond. Behovet for likviditet og frykt var ikke uventet de to hovedgrunnene. Bedt om å kvalifisere dette ytterligere kom det frem at en medvirkende årsak til at man innløste hedgefond var fordi man ikke orket å selge sine aksjer da disse allerede hadde falt så mye. Denne velkjente strategien er forøvrig bedre kjent som ”Get rid of quality – keep the garbage”.

Tidevannseffekten
Denne er ment å advare mot de forvaltere som tjener penger utelukkende som følge av tidevannseffekten. Denne beskriver at når tidevannet stiger, så løftes alle båter. Mange blir med andre ord genierklært uten å fortjene det. En av foredragsholderne forklarte imidlertid at tidevannets bevegelser avslører mer; når tidevannet går ut ser man nemlig hvem som ikke hadde badetøy på. Ironisk nok ble jeg for noen år siden selv gjort narr av en av de prominente og medieomtalte investorene i TA-Invest. Jeg registrerer at vedkommende, som den gangen nettopp genierklærte forvalterne i TA-Invest, nå står himmelfallen frem og føler seg grundig ført bak lyset. Hadde jeg vært hevngjerrig hadde jeg nevnt vedkommendes navn.

Gladmelding
Til slutt endelig en gladmelding. Da jeg ventet på å gå ombord i flyet til Oslo i går kveld, kom det inn en hyggelig email fra Ben Charlex. Riktignok kjenner jeg ikke vedkommende, men ut av sitt gode hjerte hadde han den glede å fortelle meg at det stod $8.5 millioner og ventet på meg i en bankkonto. Takket være min nye venn Ben trenger jeg kun å vedlegge en kopi av førerkortet mitt, samt adresse og bankkonto på en returmail. Mon tro om noen av investorene i TA-Invest har vært heldige og mottatt den samme?

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hvem kan man egentlig stole på?

torsdag, 2. april, 2009

De fleste investorer vil nok synes at dramatisk fallende priser på aksjer, kredittobligasjoner, eiendom og råvarer er nok å hanskes med under en økonomisk nedgang. Reell risiko og overprising kommer til syne ved at kandidater til ”the even bigger fool theory” ikke lenger lar seg oppdrive og det kommer også endelig for en dag hvem det var som skapte avkastning gjennom ukritisk risikotagning og hvilke som faktisk var dyktige.

Dette er dessverre ikke alt som kommer frem. En annen konsekvens av en dramatisk eller lengre nedgang er at svindel også kommer for en dag. Det er naturlig at en krise øker behovet for å frigjøre kapital hos mange. Det så godt som umulig for de som enten har løyet om verdier eller rett og slett drevet pyramidespill å dekke over sine forbrytelser når investorene ønsker sine penger tilbake. Her kan en liten tue velte et stort lass.

Banker, meglerhus, investeringsrådgivere & advokater
Finanskrisen har blant annet avslørt at ”sikkert som banken” i beste fall kun er en løs påstand. Bare spør innskyterne i en tilfeldig valgt islandsk bank, Lehman Brothers og en andre banker rundt på kloden. Hadde det ikke vært for finanskrisen ville man heller ikke oppdaget at banker tok usikre lån ut av sin egen balanse og solgte disse til investorer med en høy finansieringsgrad lagt på toppen. Vi kan også ”takke” finanskrisen for at svindleren Bernie Madoff ble avslørt. Madoff drev som kjent et meglerhus under strengt tilsyn av amerikanske SEC. Dette forhindret ikke at han i løpet av de siste 13 årene svindlet alt fra pensjonister til Hollywood-stjerner for $30 milliarder. Takket være Madoff står Charles Ponzi som ”oppfant” denne virksomheten nå i fare for å bli detronifisert begrepsmessig. Basert på både beløp og tidsomfang fortjener denne metoden faktisk nå å bli kalt ”Madoff-scheme”. Takket være Madoff vet vi også at myndighetenes tilsyn også kan være svært mangelfull.

Dreis med Dreier
Men det slutter dessverre ikke her. Investeringsrådgiver og politisk aktivist Robert Allan Stanford lykkes i å selge totalt $8 milliarder i verdiløse sertifikater til intetanende investorer. Disse sertifikatene var garantert av innskudd i hans egen bank på den karibiske øya Antigua. Dessverre fantes det ikke midler i banken. Siste skudd på stammen kommer fra ytterligere en yrkesgruppe – advokater. Den amerikanske advokaten Marcus Dreier har gjort nøyaktig det samme som Stanford. Han har solgt verdiløse eiendomssertifikater for $700 millioner. Kjøperne er ikke først og fremst enker og faderløse, men noen av USAs smarteste(?) investorer. Svindelen har pågått siden 2004 og blant ofrene er hedgefond, venturefond og Private Equity.

Å stole på noen og noe er nødvendig for alle som investerer. Men når historien viser at det i enhver kasse finnes råtne epler, bør man forstå at tillit ikke er noe som man uten videre bør gi til andre eller tro at man kan kjøpe. Den gamle måten var at man måtte fortjene andres tillit. Også her er de gamle eldst.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

SAS på bærtur

onsdag, 1. april, 2009

Jeg vil innledningsvis våge å påstå at i et land som Norge, hvor forbrukerne kan glede seg over å ha alternativer, må det være en meget vågal strategi å si til sine kunder: ”Bruk mer penger på oss ellers får dere dårligere service!”.  SAS sliter.

sas

Brev fra SAS
Midt i den største økonomiske nedgangen siden 1930-årene og mens postkassen daglig fylles opp med ulike prisavslag og tilbud, mottar vi et brev av en helt annen karakter fra SAS. I brevet skiller flyselskapet seg radikalt fra sine konkurrenter. SAS, som under Janne Carlzon hadde suksess med å tenke nytt og gå egne veier, har besluttet å skille seg ut fra mengden av flyselskaper med nok en ny vri. Genistreken denne gangen er å gå motsatt vei av andre flyselskapers eksempel mht å stimulere kundelojalitet og lokke til seg nye kunder gjennom gode tilbud. Hos SAS (Norge) har de den oppfatning at kundene vil respondere bedre på fortsatt høye priser, dårlig mat og trusler. Trofaste kunder som etter selskapets mening ikke betaler dem nok varsles derfor at de vil miste sine privileger. ”Privilegiene” det snakkes om er først og fremst greie å ha dersom man er av typen som ankommer flyplassen et halvt døgn før avreise eller har behov for å få andre passasjerer kastet av fulle fly. Ingen av disse tendensene beskriver undertegnede.

Bonus?
SAS benytter sitt bonusprogram til å forsvare sin nye strategi. Svakheten med dette bonusprogrammet er imidlertid at opptjente poeng forfaller så raskt at det er vanskelig å få benyttet dem. SAS kontrer dette med å si at hos konkurrenter som har evigvarende poeng kreves det at må man ha fløyet minst én gang de siste 20 månedene for ikke å miste disse poengene. Spørsmålet jeg stiller tilbake er hva er sannsynligheten for at en såkalt ”frequent flyer” ikke gjør dette?

Retningsforvirret badstue
Rutetilbudet fra flyselskapet har heller ikke akkurat bedret seg. Ingen direkteavgang fra Norge til USA har medført både vesentlig lenger reisetid. Hadde Leiv Eriksson vært så lite retningsbevisst ville USA fortsatt ikke vært oppdaget. Man må nå først fly 1 time øst (Stockholm) eller syd (København) når det er rett vestover man skal. I tillegg må man bytte både fly og terminal med tilhørende nye sikkerhets- og passkøer. Som om ikke kundelojaliteten på denne lønnsomme ruten er allerede sterkt strukket har selskapet nå tatt sjansen på redusere effekten på luftkondisjoneringen for å spare drivstoff og med det penger. Dette betyr at de få av passasjerene som besitter egenskapen av å sovne i en badstue kan glede seg over å våkne opp badet i svette til et måltid som de neste dagene garanteres å utfordre selv det mest robuste fordøyelsessystem.

Arroganse
Jeg ville ha hatt større forståelse for SAS’ arroganse med hensyn til kundebehandling dersom køene til SAS sine avganger fra Gardermoen begynte allerede på Lillestrøm og etterspørselen etter fullprisbilletter var så stor antallet seter for rabatterte billetter kun var de tre umiddelbart foran det bakre toalettet. Slik synes ikke realiteten å være og illustrasjonen nedenfor viser dette klart. Ikke bare faller prisen på flybilletter men det samme gjør etterspørselen. Det verste av begge verdener med andre ord.

airtravel

Sakker akterut
Alt er imidlertid relativt. Kanskje SAS vinner terreng i forhold til sine konkurrenter? Nedenstående chart viser kursutviklingen på SAS (sort linje), Singapore Airlines (rød) og Lufthansa (grønn). Med et kursfall i SAS aksjen på nær 80% er det Ikke åpenbart at dette flyselskapet huser de beste strategene.

air

Tynn luft
Misforstå meg rett, mye er bra med flyselskapet. Punktlighet, flypark og de ansatte man til daglig møter er blant disse. Dette er et ledelsesproblem. Da jeg nevnte for SAS at konkurrentene faktisk går motsatt vei og gir passasjerer som flyr ofte både tilbud om kort i edeltmetall og rabatterte ”Prøv oss og se forskjellen-billetter” uten at man en gang har fløyet med dem, kunne SAS kan fortelle at de i utlandet faktisk behandler sine kunder mye bedre(?). Dette fordi de, etter eget sigende, der er utsatt for større konkurranse enn i Norge. Jeg skjønner nå hvorfor det koster 9% årlig å forsikre seg mot en konkurs i det delvis statseide flyselskapet. Jeg vet ikke om det er SAS sine strateger eller jeg som har tilbrakt for mye tid i tynn luft, men å unødig irritere kundene som betaler dem best midt i en resesjon synes som en idiotisk strategi. Reisende med fly får takke guden Zeus for visjonære aviatører som Freddie Laker og Bjørn Kjos.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Wassum & Weavering

onsdag, 25. mars, 2009

Ansvarsfraskrivelse av de sjeldne er den beste beskrivelsen jeg har for rådgivingsselskapet Wassums anbefaling av svindelfondet Weavering Macro Fixed Income.

– Svindelen har skjedd på en snedig og finurlig måte, sier Thor Sydnes i Wassum til Dagens Næringsliv (25.03.09)- les: «Vi er himmelfalne og uskyldige!». De hevder også at man i lang tid har gransket fondet uten å se noen faresignal. Det siste er interessant.

Mer enn et skatteparadis
Weavering-fondet var hjemmehørende på Cayman Islands. Så godt som alle fond hvor man har avdekket svindel har vært registrert nettopp her. Det betyr ikke at alle fond som er registrert på Caymanøyene er svindel, men at innsyn og kontrollmuligheter her er meget vanskelige. Eksempelvis tar det 1 uke å registrere og få godkjent et fond på Caymanøyene, mens det tar 6 måneder å bli godkjent i Irland. Det forklarer muligens hvorfor det ikke har forekommet svindel med irskregistrerte fond, og også hvorfor stadig flere hedgefondforvaltere velger å registrere fondene sine her. Mens irske fond er pålagt å oppnevne en «verge» (custodian) for sine investorer finnes det ingen slike pålegg på Caymanøyene. En irsk custodian har som eneste oppgave å påse at forvaltere følger regelverket og holder seg innenfor sine mandater og at verdsettelser av fondets aktiva gjøres av objektive tredjeparter.

Dobbeltroller
Man ville muligens også forvente at omfattende granskning fra en rådgivers side ville ta sikte på å avdekke mulige interessekonflikter hos en forvalter. Ifølge reklamematerialet til Weavering satt både forvalteren og hans kone i styret i forvaltningsselskapet Weavering Capital, mens broren og stefaren satt i styret til fondet. Ikke et opplagt uhildet styre og dette er sannsynligvis årsaken til at fondet kunne gjøre handler med en motpart utenfor tilsyn og som viste seg å være dem selv.

Blind
Bunnlinjen er at her fantes det så mange «røde flagg» at selv Stevie Wonder ville ha sett dem. Wassum la listen høyt for seg selv da de gikk ut og kritiserte alt og alle de kom over i Terra-saken. Denne historien viser hvor liten grunn de hadde til det.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

40 grader 45 minutter Nord, 73 grader 59 minutter Vest, 26 etasjer opp kl 06.00

fredag, 20. mars, 2009

Hvorfor shortsalg er risikofylt til tross for økonomisk Armageddon
Det er daggry. Lange amerikanske renter har akkurat hatt sin største nedgang siden 1962, finansaksjer er opp 10% og Sun Microsystems har steget 79% på oppkjøpsrykter.

I et intervju med Finansavisen 5. mars i år uttalte jeg at, dersom du hadde råd, var det nå for sent å selge aksjer og for risikabelt å gå short. Dette til tross for at jeg var av den oppfatning at økonomien ville fortsette utforbakke. Jeg mottok en rekke kommentarer de påfølgende dager fra engasjerte lesere som var enige i den siste konklusjonen, men som ikke kunne forstå min skepsis mot å gå short. Et par, sikkert med rette, anklaget meg for å være for forsiktig og at ”Den som intet våger, intet vinner”. Et uttrykk som av en eller annen grunn har gått igjen i livet mitt.

Utfordringen i dag, slik jeg ser det, er mer kompleks enn det. Generelt er det mange som våger, færre vinner og få av sistnevnte kategori beholder sine gevinster over tid. Media fokuserer naturlig nok på de få med virkelig suksess og gir med det inntrykk av at veien til rikdom er lettere enn den virkelig er. De fleste av de som taper blir borte før de kommer i rampelyset og man får følgelig et skjevt inntrykk av hvor mange som feiler for hver som vinner.

Et annet moment vil være å skille de med dyktighet fra de som kun hadde flaks. Én person i en mengde av 64 personer vil statistisk klare å slå 7 kron eller mynt etter hverandre. For mange år siden gjorde jeg dette eksperimentet under et foredrag på Sørlandet. Heldig for meg klarte én i forsamlingen å få dette til og alle klappet ham på skulderen og sa: ”Godt gjort!”  Jeg spurte deretter forsamlingen hvor mye de var villige til å satse på at samme person klarte å gjenta bragden.  Applausen stilnet umiddelbart.

Det er vanskelig å vinne uten å våge. Ordet som betegner de som allikevel klarer dette er ”arvinger”. Utfordringen for disse er like fullt å beholde midlene. Utfordringen for de som både våger og vinner er å erkjenne om dette var flaks eller dyktighet. Jeg kan selv huske mange investeringer jeg har gjort som ble til suksess på grunn av faktorer fullstendig utenfor min kontroll og tanke.

Utenfor min kontroll var følgelig også forslaget til republikaneren Barney Frank, som forøvrig er formann i amerikanske House Financial Services Committee, om å gjeninnføre the ”Uptick Rule”. En regel som krever at man kun kan selge en aksje short dersom kursen er høyere enn siste omsetning. Dagen nyheten ble kjent steg S&P-500 indeksen over 6%. Gårsdagens nyhet om at den amerikanske sentralbanken vil sette seddelpressen i høygir i et forsøk på å redde økonomien, kom også som en overraskelse på markedet og medførte den kraftigste oppgangen i kursen på amerikanske statsobligasjoner på 47 år. Poenget mitt med forsiktigheten mot short salg var nettopp at vi befinner oss i en fase av nedgangen hvor de store overraskelsene sannsynligvis vil være til oppsiden. Dette grunnet at pessimismen allerede er så stor og at ”overraskelser” derfor vil være av positiv art. Det er således tryggere å bruke opsjoner hvis man skal gå short eller i det minste vente til en korreksjon har lettet litt på markedstrykket.

Amerikansk statsobligasjonfuture

Amerikansk humor
Forleden opplevde jeg å bli hengt ut av Finansavisen for å ha vært ”nedlesset med islandske og amerikanske tapsobligasjoner”. Da det ble påpekt for journalisten at jeg hverken personlig eller gjennom fondene jeg forvalter, har vært- eller er investert i nevnte type obligasjoner ble dette noe overraskende tatt ille opp. Antagelig min feil for å ha glemt at det i journalistikken angivelig er et ordtak som heter at man ikke skal ødelegge en god historie med fakta. En potensiell dårlig dag ble imidlertid raskt snudd da jeg nevnte denne historien med ordtaket for en amerikansk venn av meg som tvert sa: ”Over here people who do that are called republicans, not journalists”.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

”Vel blåst!”

torsdag, 12. mars, 2009

Ingen skal få hevde at venstresiden i norsk politikk ikke har evnen til å tilpasse seg samfunnsutviklingen. På 1980-tallet gikk Arbeiderpartiets Einar Førde ut mot å stimulere aksjemarkedet gjennom å hevde at dette var det samme som ”Bera havre til ein død hest”. I 2008 er det en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti som fremmer forslaget om å øke andelen aksjer i Oljefondet fra 40 til 60%. Dette er en finansminister av høyresidens hjerte. Et ekko av David Farraguts berømte kamprop fra den amerikanske borgerkrigen ”Damned the torpedoes, full speed ahead!” må ha resonnert dempet i stortingssalen da fru Halvorsen la frem forslaget om å øke aksjeandelen. Admiral Farraguts ytring skjedde under slaget om Mobile Bay i 1865. Han var da bundet til masten av et synkende skip og stod med sabel i hånd. Fru Halvorsens kamprop ble med en viss kontrast fremført fra Stortingets talerstol med Farris i hånden og gullkort i vesken. Også pensjonskasser generelt er blitt pålagt å øke sin risiko av fru Halvorsen. Hvem skulle ha trodd det om SV? I slutten av 2007 ble pensjonskassene nærmest fratatt sine muligheter til å redusere sin aksjemarkedsrisiko. Da bestemte nemlig finansministeren at andelen med Alternative Investeringer pensjonskassene kunne ha i sine porteføljer skulle begrenses til totalt 7%. En andel som er så lav at den har ingen praktisk konsekvens. 633 milliarder kroner i tap for Oljefondet senere får hun karakteren ”Vel blåst” fra Jens Ultveit Moe i TV2s beste sendetid. ”Vel blåst” vil trolig fra nå av være betegnelsen på tap i størrelsesområdet 600-650 milliarder. Fra før hadde vi ”en mong” som betyr 6 milliarder og stammer fra overskridelsene på Mongstadfeltet i 1988. Om Norge blir fattigere så blir i det minste språket rikere.

Forøvrig er det tydelig at sportsjournalister og økonomijournalister ikke har noe til felles. En sportsjournalist som dekker en maraton vil vite bedre enn å stå 300 meter etter start å dømme en som lå midt i feltet nord og ned. Det er dette som nå skjer med Oljefondet. Alle er besserwissere etter 300 meter, mens det er 41.895 meter igjen til mål! Utviklingen ifjor og hittil i år har gitt ny erfaring og jeg for min del har tillit til at Norges Bank vil ta hensyn til dette i sin forvaltningsstrategi. Mandatet som er gitt kan også gjerne justeres, men dette må skje på basis av nyvunnen erfaring og forståelse, og ikke i affekt. Hvis det norske folk, og ikke bare pressen, opplever at svingningene på den nasjonale formuen er for høy så kan man dempe den. Forhåpentlig da ikke med den følge at pressen stempler de ansvarlige som idioter neste gang aksjemarkedet er på en topp.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS