Kinderegget fra helvete

september 12., 2016

Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.

Fredagens kombinerte kursfall i aksjer og obligasjoner har, etter internasjonale medieoppslagene å dømme, skremt investorer verden over.

Med et kursfall på 2.45% på amerikanske S&P-500 er dette, med unntak av dagen etter Brexit-avgjørelsen, det største daglige kursfallet på 6 måneder. Det er også den største daglige kursbevegelsen (fra topp til bunn) basert på samme kriterier.

Går man tilbake til tiden før sentralbankene sydde puter under armene på spekulanter, var ikke slike bevegelser ekstraordinære i det hele tatt.

Når forventninger langt oversteg realiteter, var det helt naturlig at aksjekursene (forventningen) ble nedjustert til de gjenspeilet realitetene. Dette var ansett som sunt både for økonomien og spekulanter å forstå at høy risiko kunne medføre tap.

Dette virket fornuftig også for å unngå at bobler ble for store. Ingen ønsket en replay av tredveårene.

Mangel på politisk og regulatorisk handlekraft i forkant av finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen gjorde imidlertid at disse krisene rammet samfunnet langt hardere enn de burde.

For å dekke over skadene, utvanne ansvaret og forskyve smerten har sentralbanker blitt instruert til å støtte opp finansmarkedene gjennom kjøp av verdipapirer. Dette kalles kvantitative lettelser.

Hensikten med sistnevnte var å senke renten slik at sparere tok pengene sine ut av banken og puttet dem i mer risikofylte investeringer som eiendom, obligasjoner og aksjer.

Dette skulle stabilisere vaklende markeder og forhåpentlig medføre at bedriftene investerte denne kapitalen fornuftig slik at det igjen ble skapt vekst.

Andre investeringsalternativer besluttet myndighetene i praksis å forby for alle andre enn de med nok midler til at de ikke lar seg diktere.

Konsekvensen av denne konsentrerte kjøpekraften er at vi idag fortviler over rekordhøye eiendomspriser, biter negler på grunn av høye aksjeverdier og sitter med obligasjoner som til og med kan ha negativ rente.

Veksten har uteblitt, de sosiale forskjellene har økt og spekulanter har nå forstått at regningen kan lempes over på skattebetalerne når noe går galt.

Med dagens lave renter og tilhørende mangel på risikokapasitet, er det idag svært mange pensjonskasser som ikke vet hvordan de skal klare å levere pensjonen de har garantert overfor sine kunder.

Et kraftig aksjefall vil være katastrofalt for disse.

Det samme vil skje dersom det kommer en betydelig renteoppgang, ettersom dette vil medføre et kraftig verdifall i kursen på alle fastrenteobligasjonene de sitter med.

Et kraftig fall i både aksje- og obligasjonskurser vil være spesielt negativt ettersom dette også vil kunne lede til lavere risikovillighet. Dette vil være hemmende for forbruket, noe som kan få boligkjøpere til å sette seg på gjerdet.

Hvis det er riktig som det skrives, at spekulanter utgjør en stor del av kjøperne i boligmarkedet, vil det ikke i en slik situasjon ta lang tid før vi ser dette markedet vakle også.

Et samtidig fall i verdien på aksjer, obligasjoner og eiendom vil idag fremstå som et Kinderegg laget i helvete. Et Kinderegg verken finanspolitikere eller de regulatoriske myndighetene vil ønske å ta ansvar for.

Kursfallet skal følgelig ikke bli særlig dypt før de som har tatt høy risiko kommer til å forlange at myndighetene bruker ytterligere av samfunnets midler for å hjelpe dem.

Forankret i at det alltid er liten politisk vilje til å innrømme feil, er det derfor mest sannsynlig at enker og faderløse skattebetalere nok en gang tildeles oppdraget med å redde spekulantene og de formuende.

new-york-minute
Financial Times videoen over «The New York Minute» kan sees her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Folkeopplysningen II

september 9., 2016

«The highest form for human excellence comes from questioning yourself and others.» -Sokrates

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK stiller spørsmål ved alminnelig oppfatning og plukker fra hverandre etablerte sannheter.

Programleder Andreas Wahl gjør en god jobb med å utfordre både temaer og intervjue personer. Kvaliteten har også økt fra program til program.

Ikke minst var det morsomt å høre at «forskningen» justisministeren støttet seg på når det gjaldt farene ved bruken av cannabis sammenlignet med bruken av alkohol ikke var forskning i det hele tatt.

To av forskningsrapportene viste seg å være artikkel fra en avis og en tilsvarende fra et blad. Den tredje var riktignok en forskningsrapport, men omhandlet et annet tema noe annet. Justisministerens siste «forskningsrapport» var en upublisert eksamensoppgave skrevet av en svensk student i medisin.

Det første programmet til Wahl tok for seg bøker og foredrag som omhandler motivasjon og selvhjelp. Her ble det påstått at alt egentlig var bortkastet.

Man kunne imidlertid ha sagt det samme om lærebøker i skolen, forelesninger på universitetet eller enkle beskjeder vi mottar. Lærdom må repeteres for at vi skal huske den.

En annen metode er å knytte lærdom til en sterk emosjonell opplevelse.

Man hører eksempelvis ikke noen svare «husker ikke» hvis du spør dem om de noengang har gått på glødende kull.

Man får heller ingen forbedring eller nytteverdi dersom man ikke øver etter å ha lest en bok om løping, sjakk eller andre temaer som utfordrer oss fysisk eller mentalt.

Det er sikkert riktig at det finnes en del dårlige bøker om selvhjelp i bokhandelen, men selv den beste boken blir lite verdt dersom leseren ikke praktiserer den nye kunnskapen.

Slike bøker handler tross alt om å bli bevisst, målrettet og deretter gjøre en innsats. Hvis man ikke gidder å gjøre det siste, er det neppe bøkenes skyld at man ikke får resultater.

Faktisk er det en «naturlov» (homeostasis) som sier at ting vil regulere seg tilbake til sin opprinnelige tilstand dersom de ikke fortsetter å bli påvirket.

Når det gjelder den tidligere omtalte episoden om økonomisk fremsynthet, er dette intet nytt at det er mest sannsynlig at disse er verdiløse.

Grunnen til at vi, til tross for denne kunnskapen, stadig plages av prognoser i media er at disse trenger noe sensasjonelt å skrive om.

Mediene måler hva folk liker å lese og bruker dette til å lage flere oppslag om de samme temaene. Dette betyr at de fleste lesere liker å lese om ting som er tull og tøys, som f.eks spådommer om aksjer som snart vil doble seg i verdi.

De som fremsetter slike prognoser er de første til å innrømme at de ikke er i stand til å forutsi fremtiden.

Prognosene er med andre ord ren underholdning fordekt som finans. Dette selger aviser og sørger for kurtasjeinntekter.

En opplagt vinn-vinn situasjon både for media og finansbransjen.

motivation

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Folkeopplysning 101

september 2., 2016

“It is not the strongest of the species that survives, not the most intelligent that survives. It is the one that is the most adaptable to change.” ― Charles Darwin

Programmet «Folkeopplysningen» på NRK forklarte denne uken hva de færreste som arbeider innen finans vil at du skal vite, nemlig at de fleste forvaltere, analytikere eller meglere ikke er i stand til å slå markedet.

De fleste forvaltere vil imidlertid hevde at de har disse ferdighetene, på samme måte som 85% av mannlige bilførere mener de selv er bedre enn gjennomsnittet av mannlige bilførere til å kjøre bil.

Knepene som forvaltere benytter for å bevise overfor kunder at de er bedre ble også lagt frem. De mest vanlige er at de viser til en særlig gunstig tidsperiode hvor de slo markedet. En annen er at man legger ned dårlige fond slik at den dårlige historikken blir borte. Bare sjekk antall norske fond og investeringsselskaper som ble lagt ned etter 2008.

Et annet triks er å bytte benchmark (sammenligningsgrunnlag).

Det har hendt at forvaltere av aksjefond har kjøpt noen få obligasjoner når de har ligget bak aksjeindeksen, for så å kalle seg et kombinasjonsfond.

Sistnevnte er et fond som har spredd forvaltningskapitalen på både aksjer og obligasjoner for å få lavere risiko. Dette gjør imidlertid at fondet utvikler seg svakere enn aksjemarkedet når dette markedet stiger kraftig.

De aktuelle forvalterne har imidlertid ikke hatt noen reservasjoner mot å bruke historikken fra aksjefondet de reelt sett har forvaltet med en indeks bestående av både aksjer og obligasjoner. Dette knepet gjør at forvalteren plutselig og selvfølgelig fremstår som et geni.

Programmet «Folkeopplysningen» gjorde en rekke enkle og forståelige beregninger for å vise at de fleste av de få som slår markedet kun har flaks og at man ikke har noen garanti for at flaksen holder.

Måler man over 5 år er det nær ingen forvaltere som slår børsindeksen. Dette til tross er 89% av nordmenns sparepenger plassert hos forvaltere som sier de er i stand til å slå indeksen og derfor krever høyere honorarer.

Selv en av de mest legendariske fondsforvalterne, Bill Miller, ble avkledd.

Millers aksjefond (Legg Mason Capital Management Value Trust) slo indeksen i hele 15 år på rad før han mistet sin «mojo».

Forklaringen ligger sannsynligvis i at Miller investerte kun i verdiaksjer (i motsetning til vekstaksjer) over de 15 årene. En periode hvor disse aksjene tilfeldigvis gjorde det bedre enn andre aksjer.

Da denne trenden snudde og vekstselskaper igjen ble populære, gjorde Miller det dårligere enn markedet. Investorene forlot ham og Miller forlot bransjen.

Det er selvfølgelig en rekke andre som har kommet til samme konklusjon som NRK-programmet. Det programmet ikke nevnte var at forskning også støtter at det finnes et fåtall forvaltere som leverer avkastning som er over gjennomsnittet på konsistent basis.

Slik vil det imidlertid alltid være i en stor nok populasjon. Det blir imidlertid stadig vanskelige å identifisere de dyktige slik at man kan være med på reisen.

Årsaken til dette er delvis at det krever mye datainnsamling og analyse for å skille de som virkelig er dyktige fra alle som bare påstår at de er det.

Den andre årsaken er at stadig færre av de dyktige idag er villige til å ta seg bryet og kostnadene med å forvalte andres penger. Resultatene deres er følgelig til liten almenn nytte. Dette kan vi takke myndighetene for.

De regulerende finansmyndighetene gjorde ikke jobben sin når det gjaldt å forhindre verken finanskrisen eller den europeiske gjeldskrisen. Som Bethany McLean og Joe Nocera uttrykte det i sin bok, «All the Devils Are Here»: «The Financial Crisis wasn’t caused by a lack of rules. The Financial Crisis was caused by a lack of regulators willing to regulate.»

I stedet for å påse at aktørene fulgte de eksisterende reglene, har myndighetene i stedet gått av skaftet med å lage et mylder av ytterligere lover og regler.

Det er nå blitt så komplisert både å tolke og følge regelverket at mange innen finans ser befatning med kunder som en forretningsrisiko de ikke er villige til å ta. Da hjelper det heller ikke at reaksjoner fra tilsynsmyndigheter ikke følger typen av regelbrudd, men praktiseres ulikt avhengig av hvilke type finansforetak som har gjort overtredelsen.

Resultatet av dette er at en stadig mindre del av dyktigheten, kunnskapen og avkastningen til de flinkeste kommer samfunnet til gode.

Når det gjelder dyktighet er det slik at desto flere transaksjoner noen foretar seg, desto bedre grunnlag har vi for å hevde om resultatene er basert på flaks eller dyktighet.

Har man eksempelvis sittet på samme portefølje av verdibaserte aksjer i 15 år hvor denne type aksjer har steget mer enn markedet, forteller tallene mindre om dyktighet når det gjelder aksjeplukking. Resultatet i dette tilfellet forteller sannsynligvis mer om tålmodighet og disiplin.

På den motsatte siden har man finansforetak som gjør svært mange transaksjoner per dag. Mange av disse handler kun intradag. Det betyr at de går hjem om kvelden uten noen form for risiko.

Resultatene til disse blir i veldig liten grad påvirket av et «tidevann som løfter alle båter», eller markedstrenden som det også kalles. Dette betyr at man kan utelukke at det er tilfeldigheten av dette som er grunnlaget for avkastningen.

Felles for de fleste av disse finansforetakene og fondene er at de er teknologibaserte og kvantitativt (matematisk og statistisk) drevet. De er dermed ikke sårbare for menneskelige svakheter som kognitive biaser, frykt, grådighet, mangel på disiplin eller skremt av glorete avisforsider med røde og gule piler.

Mange av disse nye foretakene gjør det svært bra. Ett av dem hadde kun én enkelt dag med tap på fem år.

Ifølge beregning foretatt av «Folkeopplysningen» er det en sannsynlighet på kun 0.003% for at man klarer et resultat tilsvarende Bill Millers. Sannsynligheten for å klare å tjene penger 1274 av totalt 1275 dager (5 år) er til sammenligning knapt målbart. Velger man allikevel å forsøke, vil man måtte skrive 400 nuller etter komma, før første tall >0 dukker opp.

Resultatet er ikke fantasi, men tilhører det amerikanske finansforetaket Virtu Financial. Det er ikke uten grunn at store deler av de «smarte pengene» idag havner hos finansforetak få har hørt om.

Disse er foretak drevet av mennesker som ser muligheter i stedet for trusler ved endring og som besitter evner og ferdigheter til å koble disse mulighetene sammen med det siste innenfor teknologi.

Virtue income

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Is greed still good?

august 24., 2016

«Greed is good!«, proklamerte rollerfiguren Gordon Gekko i filmen «Wall Street» som kom ut i 1987. Kort etter fikk vi et globalt børskrakk og Jappe-tiden var over.

Pengehungrige nykommere til aksjemarkedet «døde» som fluer og etterlot norske leasingselskaper med et voldsomt inventar av tyske og italienske sportsbiler. Dette skjedde samtidig med at banker og meglerhus konkurrerte om å selge lånefinansierte aksjer i desperate forsøk på å få dekket inn sine utestående.

Nå, nesten tre tiår senere – hvorav de fem siste år med aktivapriser kunstig inflatert av sentralbanker, settes det spørsmålstegn ved om «greed» virkelig er «good».

Financial Times skrev tidligere denne uken at Center for Applied Research hos State Street, nettopp har gjennomført en global studie over dette temaet.

State Street intervjuet investorer i over 20 land for å se om deres forhold til penger påvirket avkastningen.

Konklusjonen av studien var at jo større emosjonell tilknytning man har til penger, desto dårligere resultater oppnår man.

Studien var i stand til å avdekke tre typer av adferd som går igjen hos mennesker som elsker penger for pengenes skyld. Disse er:

Behovet for umiddelbar belønning. Dette er velkjent. Studier har vist at barn som er i stand til å vente med å spise godteri som blir satt foran dem gjør det bedre i livet.

Studier nylig utført og referert til i Dagens Næringsliv over lønnsbetingelser og bonussystemer er også inne på dette.

Eksempelvis viser det seg at meglere som mottar lav fastlønn men ha mulighet for høy bonus, er mindre lojale mot selskapet de jobber i og vil også være mindre opptatt av kundenes ve og vel.

Det hevdes at en av hovedårsakene til krisen i offshore-bransjen skyldes lite gjennomtenkte incentivmodeller. Modellene mange benyttet var en oppfordring til høy risikotaking (lav egenkapital/høy gjeld). Disse skal også være årsak til at restrukturering av selskapene er så vanskelig.

Investorer som ikke klarer å kontrollere behovet for å ta tidlig gevinst avkorter kort og godt sine inntektsmuligheter.

Hyperaktiv adferd. Muligheter for god avkastning er ikke jevnt fordelt over tid. Tålmodighet er således viktig, samt at man er tro mot sin strategi og plan.

Hyperaktive investorer søker spenning/underholdning mer enn avkastning. Investorene dette gjelder er som regel selv ikke klar over sin egen drivkraft. Underholdning koster som regel betale penger og finansmarkedene vil ikke være noe unntak om man søker det der.

Hvis du ikke kan la være å sjekke kurser kontinuerlig tilhører du sannsynligvis i denne gruppen.

Lettpåvirkelig. Dine investeringsbeslutninger påvirkes til stadighet av sensasjonelle eller fryktskapende overskrifter.

Disse gjør deg ute av stand til å følge din opprinnelige plan eller strategi. Følgene er at kjøper høyt og selger lavt.

Det er med andre ord din egen adferd som er det viktigste for din inntjening. Ikke analyser, anbefalinger eller noe annet. De er alle sekundære.

Har du ikke kontroll på deg selv er ikke de eksterne hjelpemidlene noe verdt.

Den gode nyheten er at adferd kan endres. Det er fullt mulig for deg å oppnå den fremgangen du savner. Det krever riktignok innsats og trening, men hvis du er villige til å gjøre jobben kan det bli du som tjener på andres grådighet.

Det er nemlig det de som tjener penger gjør.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Absolutt avkastning i søkelyset

august 17., 2016

Fond rettet mot privatpersoner og som lover absolutt avkastning, er kommet i myndighetenes søkelys i Storbritannia.

Denne type fond søker å skape positiv avkastning uansett markedsforhold. Dette kan gjøres gjennom porteføljeallokering eller bruk av ulike finansielle instrumenter og strategier.

Den enkleste formen for dette gjøres ved allokering mellom aksjer, obligasjoner og kontanter. Avhengig av hvilke markedsforhold forvalter ser for seg, velges hvor stor andel av porteføljen skal allokeres til de ulike aktivaklassene.

Tradisjonelt har man redusert aksjer til fordel for obligasjoner/kontanter dersom man har et negativt syn på fremtiden og vice versa.

Benyttes finansielle instrumenter som futures og opsjoner, er disse også i stand til å gi porteføljen ønskede egenskaper.

Felles for alle tre er at de krever dyktige forvaltere som tar aktive grep i porteføljen.

Forskjellen mellom fondene som nå er kommet i myndighetenes søkelys og hedgefond, er at sistnevnte har større frihetsgrad. Hedgefond tilbys derfor utelukkende til formuene privatpersoner og institusjonelle investorer.

Årsaken til at myndighetene i Storbritannia har varslet fokus på absolutt avkastningsfond, er at en rekke av disse ikke har oppfylt sine erklærte målsetninger og noen har i tillegg gått på store tap i år.

Storbritannias to dårligste fond i denne kategori, Argonaut Capital og City Financials, er begge ned 20% hittil i år.

I Norge er svakeste fond i denne kategori ned 6.8% i år. Etter at en ny forvalter overtok i slutten av 2014 har fondet falt 17% i verdi. Oslo Børs har i samme periode steget 15%.

Argonaut AR

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Mellom barken og veden

august 11., 2016

Den internasjonale finanspressen har denne sommeren vært full av artikler om utfordringene innenfor finansforvaltning.

Lav markedsavkastning har medført et større fokus og press på forvaltningshonorarer.

Som om dette ikke har vært utfordrende nok, har forvaltere samtidig opplevd en voldsom økning i kostnader på grunn av regulering.

Dette kreves idag betydelig flere stillinger for compliance-overvåkning, samt til å kunne holde seg oppdatert om de stadige regulatoriske endringene.

Til stor glede for advokatstanden har kostnader i forbindelse med ekstern juridisk hjelp i forbindelse med tolkninger av nåværende og kommende regler aldri vært høyere.

Nedgang i inntekter kombinert med økte kostnader er aldri bra.

Spesielt aktive forvaltere har følt presset som følge av at det er vanskelig å få til meravkastning når markedene beveger seg lite. De er imidlertid ikke i noen særstilling. Oppsigelser og nedleggelser har også rammet forvaltere med lavkostprodukter som indeksfond og ETF´er.

I forrige uke kunne vi lese at en av de store forvalterne innenfor slike produkter, WisdomTree Investments, er mest shortet av samtlige børsnoterte forvaltningsforetak. «Short» vil si at markedsaktører låner aksjen og selger denne i håp om å kunne kjøpe denne tilbake på lavere nivå.

WisdomTree har $38.7 milliarder (ca. NOK 320 milliarder) til forvaltning.

I løpet av første halvår har investorer innløst andeler for over $10 milliarder i deres produkter. Aksjekursen er ned 33% i samme periode.

I Norge kan imidlertid avisene melde om motsatt trend. Hvis reportasjene i sommer har medført riktighet, er det slik at flere forvaltere av høymarginprodukter har opplevd en kraftig økning i forvaltningskapital.

Avisene har imidlertid ikke spesifisert hvorvidt dette er beregnet på egenkapitalinnskudd eller om det her er inkludert belåning. En rekke av produktene de aktuelle forvalterne tilbyr har nemlig betydelig belåning.

Myndighetene er naive dersom de ikke forstår at kostnadene ved den økte reguleringen til slutt havner hos investorene.

WisdomTree Infront-chartet viser kursutviklingen på WisdomTree Investments.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

«There are no innocent men on Wall Street»

august 5., 2016

«There are no innocent men, not on Wall Street» -US Attorney Chuck Rhoades i tv-serien «Billions» (Showtime)

Onsdag ble det offentliggjort at den kjente amerikanske investeringsbanken, Goldman Sachs, var idømt en bot på $36.3 millioner (ca. NOK 300 millioner).

Det er på ingen måte noe unikt i at banker blir idømt bøter for ulovligheter – vi har sågar sett det samme skje i Norge.

Det interessante i dette tilfelle er å sammenligne dette med bøter og straffereaksjon gitt til finansforetak som ikke er banker.

I Goldman Sachs’ tilfelle hadde investeringsbanken ulovlig skaffet seg konfidensiell informasjon fra en ansatt i Federal Reserve (den amerikanske sentralbanken) og benyttet denne til å tjene penger for seg selv.

Bruken av innsideinformasjon er som kjent ulovlig.

Banken fikk boten på $36.3 millioner for dette og for ikke ha hatt god nok kontroll over sine ansatte, som utførte ugjerningen.

Hedgefondet SAC Capital Advisors ble slutten av 2013 dømt for tilsvarende. Noen ansatte hadde tilegnet seg innsideinformasjon og benyttet denne til å tjene penger for kundene og seg selv (som følge av gode resultater).

Ingen av kundene til SAC (Steven A. Cohen) hadde lidd økonomisk eller annen nød. Tvert imot hadde SAC alltid gjort det svært godt for sine kunder.

Siden oppstarten i 1992 hadde investorene i fondet (herunder en rekke pensjonsfond og statlige fond) hatt en annualisert nettoavkastning på 25%.

Til sammenligning var den annualiserte avkastningen til S&P-500 og Oslo Børs i samme periode på henholdsvis 9.18% og 10.89%.

Med $15 milliarder til forvaltning hadde SAC fem kontorer rundt om i USA, samt kontorer i London, Hong Kong, Singapore og Tokyo. På New York Stock Exchange stod SAC for 3% av den daglige omsetningen.

I 2013 ble det kjent at SAC var under etterforskning for innsidehandel og i november samme år fikk selskapet en bot på svimlende $1.2 milliarder.

Noen få, ikke-ledende medarbeidere, av SACs totalt 800 ansatte ble funnet skyldig i lovbrudd.

Steve Cohen ble ikke funnet skyldig. Dette til tross ble han fratatt retten til å forvalte kundemidler fordi han ikke hadde god nok kontroll på sine ansatte.

SAC betalte pengene tilbake til investorene og selskapet ble omdannet til Steve Cohens eget family office med navnet Point72 Asset Management. Til tidligere kunders (og myndighetenes) frustrasjon, har forvaltningsforetaket fortsatt å tjene like mye penger som før.

Det er i denne forbindelse noe underlig at egnetheten til banker med henyn til kundemidler aldri blir vurdert. Selv ikke når de blir dømt for ulovligheter som påfører kundene store tap.

Det er betimelig interessant at en av kundene til Goldman Sachs, et nasjonalt oljefond, nylig avsluttet en rettsak mot investeringsbanken.

Oljefondet tapte hele sin investering ($1.2 milliarder) på et finansprodukt som banken hadde solgt dem. Goldman Sachs hadde samtidig tatt seg betalt et honorar på $200 millioner (16.7%) for handelen.

Mange vil mene at dette står i grov kontrast til hvordan SAC behandlet sine kunder.

Dom faller senere i år.

Det hevdes forøvrig at myndighetenes klappjakt på Steve Cohen og SAC Capital Advisors var inspirasjon til TV-serien «Billions» som finnes på HBO Nordic.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Endelig lyttet myndighetene

august 3., 2016

«No one would listen» er tittelen på boken som Harry Markopolos skrev etter avsløringen av den største finansskandalen i USA, Bernie Madoff.

Revisoren Harry Markopolos var nemlig sikker på at forvaltningen som Bernie Madoff drev gjennom meglerhuset Madoff Securities var svindel.

Markopolos samlet derfor inn omfattende dokumentasjon og sendte denne til det amerikanske finanstilsynet (SEC).

Til tross for gjentatte henvendelser lot imidlertid SEC være å etterforske saken. Følgene av deres inkompetanse og passivitet resulterte i USAs største finansskandale. Fordi Madoff fikk holde på så lenge, kom underslaget opp i svimlende $64.2 milliarder. Investorer fra alle verdensdeler led tap av sine sparepenger.

Madoff-skandalen førte også til en rekke selvmord.

Harry Markopolos har imidlertid nøyd seg med å skrive bok om Madoff-saken. Den har gitt ham inspirasjon til å avsløre annen åpenbar finansiell svindel som de regulerende myndighetene overser.

Markopolos’ gruppe, Associates Against FX Insider Trading, fokuserer på banker opptreden i valutamarkedet. Det er nærmest utrolig at det aller største av verdens største finansmarkeder, med en omsetning på $5.3 billioner per dag, er det minst regulerte.

Flere internasjonale næringslivsaviser har den siste tiden skrevet om bankers ulovligheter i valutamarkedet. Ikke minst etter at det amerikanske justisdepartementet (DOJ) ila Barclays Bank $150 millioner i bot for å ha svindlet kunder som handlet gjennom bankens internettbaserte handelssystem.

Det er blitt påpekt hvordan banker som mottar store kundeordre, kjøper samme valuta til seg selv først og deretter utfører kundens ordre. På grunn av den økte etterspørselen stiger valutaen i pris og banken kan derfor selge valutaen de visste kunden skulle kjøpe risikofritt til den samme kunden til en høyere pris.

Den beskrevne metoden er kjent som «front running» og er en form for innsidehandel (ettersom banken sitter med informasjon om hvilken valuta kunden kommer til å kjøpe). Bedrifter verden over svindles daglig på denne måten.

Til tross for at metoden er viden kjent i valutamarkedet, har de regulerende myndigheter gjort svært lite for å få slutt på dette.

Selv ikke usannsynlig lange uavbrutte vinnerrekker av «trading-inntekter» hos valutabanker har fått finanspresse eller myndigheter til å stille spørsmål om hvordan dette er mulig.

Men myndighetene foretrekker at bankene regulerer denne virksomheten selv.

Dette står i grov kontrast til aksjemarkedet hvor byrden av regulering nå er blitt så høy at mange aktører tvinges til å legge ned på grunn av kostnadsøkningen.

Heldigvis for bedrifter, pensjonskasser og andre brukere av valutamarkedet finnes det de som har sett seg lei av dette. Den utrettelige Harry Markopolos er én av dem.

Kritikken det amerikanske finanstilsynet fikk fra amerikanske politikere, etter at de ignorerte hans advarsler i Madoff-saken, gjør nemlig at de ikke lenger tør overse ham.

Markopolos´ gruppe avdekket i 2009 at den amerikanske banken State Street Bank & Trust Company hadde benyttet valutamarkedet til å svindle en rekke amerikanske føderale og statlige pensjonsfond.

Svindelen var utført på to måter:

Front running – banken hadde systematisk utnyttet ordrene til pensjonskassene ved å kjøpe valuta til seg selv før de utførte kundeordrene.

Den andre metoden var å rett og slett å gi pensjonskassene en kurs som var høyere enn den gjeldende markedskursen. Dermed kunne banken selv kjøpe valutaen til markedskurs og bokføre mellomlegget som «trading-gevinst».

Markopolos sendte dokumentasjonen til DOJ, SEC og Department of Labour (DOL). Sistnevnte fordi svindelen gjaldt pensjonskasser.

Det har imidlertid tatt hele syv år fra tidspunktet hvor Markopolos´gruppe la frem bevis for svindelen til de regulerende myndigheter klarte å fatte en avgjørelse.

Samtlige har nå funnet banken skyldig.

State Street Bank & Trust Company ble nettopp ilagt en bot på $382.4 millioner, hvorav $60 millioner går til pensjonskassene som kompensasjon for tapene de har lidd.

I tillegg til dette må banken betale $147.6 millioner i et gruppesøksmål fra andre kunder som mener de har blitt utsatt for tilsvarende.

Det hører imidlertid med til historien at markedet ble svært lettet over at State Street Bank slapp så billig unna og at myndighetene i prinsipp lar banken fortsette som før. Aksjekursen steg derfor kraftig umiddelbart etter at straffen ble kjent.

State Street

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Datadrevne fond i fremmarsj

juli 29., 2016

Utviklingen hittil i 2016 har fått uvanlig mange investorer til å gjøre endringer i sine investeringsporteføljer.

Bakgrunnen for endringene har dels vært markedsdrevne (jakten på avkastning), men også strukturelle endringer har gjort seg gjeldende.

I den første kategorien finner vi private investorer. På global basis har disse måned etter måned trukket sine penger ut av aksjefond.

Årsaken til dette har delvis vært mangel på avkastning (USA er ett av unntakene – uten at dette har endret trenden av innløsninger) og delvis frykt for kursfall som følge av svak økonomisk vekst og stigende geopolitisk uro.

Aksjemarkedene har imidlertid taklet dette bra. Dette kan vi takke pensjonskasser og andre institusjoner for. Desperate etter avkastning har de blitt tvunget til å kjøpe seg opp i aksjer og gjennom dette øke sin risiko i håp om å kunne møte sine fremtidige forpliktelser.

Takket være myndighetenes innstramminger er aksjemarkedet (i tillegg til et enda mer overpriset obligasjonsmarked) snart det eneste alternativet myndighetene vil tillate at denne type institusjoner investerer i.

Paradoksalt har de fleste statlige fond mer romslige mandater, men det er et tema for en annen blogg.

Fond som er kvantitativt drevet nyter, ifølge Financial Times, meget godt av endringene i allokering og søken etter avkastning. Denne type fond har nå rekord i tegningsvolum.

Kvantitative fond benytter tilgangen til store datamengder kombinert med dagens prosessorkraft til å la datamaskiner analysere seg frem til både undervurderte selskaper og nye strategier.

På sett og vis gjør disse ikke noe annet enn det menneskelige analytikere og forvaltere driver med. Forskjellen ligger i vesentlig forbedret kapasitet og hurtighet.

Maskinene jobber døgnkontinuerlig, tar ikke lunch, ferier eller andre avbrekk. De forlater heller ikke fra den primære arbeidsoppgaven for å holde salgspresentasjoner, delta i kundemøter eller går ut for å ta en kaffe. De jobber kort sagt hele tiden.

På natten og i weekender når børsene er stengt og ansatte sover, analyseres nye ideer og strategier. Dataprogrammene er dermed oppdaterte og ligger foran de menneskelige analytikere som kommer på jobb for å sette seg inn i hva som er skjedd.

På dagtid kan maskinene overvåke markedene uten de menneskelige begrensningene til oversikt og reaksjonstid.

Hastigheten maskinene opererer på gjør at muligheter kan utnyttes før manuelle tradere og forvaltere en gang har oppfattet at de finnes.

Eksempelvis vil datamaskiner oppdage en aksje som midlertidig «henger igjen» innenfor en sektor langt raskere enn noe menneske kan klare det. Den forbedrede reaksjonstiden betyr meravkastning for investorene.

Kvantitative fond er ikke bare mer robuste i forhold til de nevnte menneskelige svakhetene, men er i kraft av at de er modelldrevne også mer forutsigbare.

Vet man hva et fonds datamaskiner er programmert for å lete etter, så vil man også vite hvilke markedssituasjoner som vil være gunstig for avkastningen.

En av svakheten mennesker har er at beslutninger ofte blir påvirket av faktorer som ikke er relevante. Eksempler på slike faktorer er noe man har hørt eller opplevd som påvirker sinnsstemning, dagsform eller forstyrrelser.

En datamaskin er fri for emosjoner og annen «støy». Den vil reagere umiddelbart dersom kriteriene den søker blir oppfylt.

Nyhetsbilde har de senere årene blant annet vært preget av skuffende økonomisk utvikling, krig, terror, Brexit og en rekke viktige forestående regjerings- og presidentvalg.

Denne kompleksiteten brukes som én av forklaringene til at rene kvantitative fond har hatt langt bedre resultater enn aktivt forvaltede aksjefond i denne perioden.

Kvantitative fond har også fordelen av at de er mindre personavhengige enn såkalte diskresjonære fond (fond som forvaltes i henhold til en forvalters kunnskap og magefølelse).

Årsaken er at det krever en rekke ulike ferdigheter og kompetanse for å mestre kompleksiteten som skal til for å lage modeller.

For det første kreves det erfaring, kunnskap og forståelse om finansmarkeder for å lage investeringsregler.

Deretter kreves matematisk kompetanse for å omdanne investeringsreglene til presise algoritmer.

Til slutt kreves spesialkunnskap for å kode dette optimalt. Det holder nemlig ikke at programmene «virker». De må i tillegg være optimalisert for å kunne gjøre oppgavene raskest mulig. Konkurransen om de mest attraktive investeringene er beinhard.

Dette er årsaken til at resultatene i kvantitativtdrevne fond i langt større grad et produkt av team work.

Diskresjonære fond, hvor enkeltforvaltere kan ha stor betydning for resultatet, er derfor langt mer sårbare for om nøkkelpersoner slutter.

Robusthet med hensyn til utfall og organisasjon er hovedgrunnene til at rene kvantitative fond øker i popularitet hos investorene. Dette gjelder både hos institusjoner og informerte privatinvestorer.

Teknologien er i kontinuerlig utvikling og det har allerede kostet dyrt for finansforetak som ikke har vært villige til å tilpasse seg endringene.

Selvom etterspørselen etter denne «nye vinen» både er fornuftig og logisk ut ifra den teknologiske utviklingen, bør allikevel investorer være våkne og kritiske i forhold til etterligninger.

Det er langt fra alle som hopper på denne bølgen og tilbyr slike fond som har kunnskaper om markeder eller teknologisk innsikt til å levere det de påstår.

Men dette har mange investorer allerede erfart at gjelder ordinære fond også.

Technology

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

40% avkastning hittil i år

juli 5., 2016

Vi har nettopp passert halvgått løp for dette året. I den forbindelse kan det være interessant å gjøre seg noen refleksjoner i forhold til forventningene man hadde ved årets begynnelse.

Det første man kan merke seg er at svingningene i aksjemarkedene har vært markert høyere enn de senere årene. Dette skjer på tross av at sentralbankene har økt sine pengeinnsprøytninger.

MSCI Emerging Markets Stock Index er imidlertid opp 7%. Det interessante med dette er at en rekke målinger ved årets inngang viste at dette var markedet investorer hadde minst tro på.

USAs S&P-500 aksjeindeks er opp 3%.

MSCI-World Stock Index er svakt ned for året. Det samme er norske aksjer.

De 600 største europeiske selskapene er i gjennomsnitt ned 9%.

Både det kinesiske og det japanske aksjemarkedet er ned 17%.

Vår hjerne er konstruert slik at vi har tendens til å gi ting som nettopp har skjedd størst betydning i vår tankeprosess. Følgende av dette er at vi tror at dette er det er dette som mest sannsynlig vil skje igjen.

Jo større oppmerksomhet i media, desto mer tror vi på en umiddelbar gjentakelse. Dette gjelder ulykker, terror, naturkatastrofer så vel som finansielle hendelser.

Det er nettopp derfor det er så enkelt å selge produkter idag som ville ha virket hadde bare noen kommet på å ville selge dem før deres suksess allerede var et faktum.

Alle ønsket å investere i gull etter 2011. Ved slutten av 2015 var gull blitt en av de minst populære investeringene.

Gull har hittil i år steget 26%.

Høyt ratede statsobligasjoner hadde nær null- eller negativ rente ved inngangen til året.

Gitt finanspolitikeres løfter og tiltak for å skape vekst og inflasjon, fremstod disse som meget risikofylte investeringer.

Men høy risiko ga denne gangen høy avkastning.

Vinneren er en japansk statsobligasjon med 29 års løpetid. Denne har steget over 30% så langt i år. Norske investorer som hadde kjøpt slike ville ha fått ytterligere 11% avkastning som følge av at japanske yen har styrket seg mot norske kroner i perioden.

Med tanke på mulig utfallsrom fra dagens nivå skal man riktignok være iskald om man sitter med denne. Den årlige renteavkastningen dersom du kjøper den er bare på 0.07%.

Det minner litt om lån i sveitserfranc frem til januar ifjor. Renteforskjellen var minimal og man måtte derfor ha blind tro på en gunstig kursutvikling.

Trendfølgende- og indeksfond er de som har tjent mest på sentralbankenes kjøp. Slike fond har tjent formuer på å være long disse og andre statsobligasjoner som idag enten har rente nær null eller under.

På andre plass finner vi en tysk statsobligasjon med 30 års løpetid. Denne har steget 27% i verdi. Den årlige renteavkastningen på denne er nå på 0.38%.

Takket være sentralbankers kvantitative lettelser (kjøp av egne obligasjoner), finnes det nå totalt $11.8 billioner i statsobligasjoner som har negativ rente. Det vil si at investorene som kjøper disse må betale for å låne bort pengene sine.

Heldigvis er det ikke slik at høy risiko alltid er det beste.

Det er først nylig at markedet har våknet opp til det faktum at amerikanske statsobligasjoner, risikojustert, har gitt en høyere avkastning enn aksjer de siste 45 år!

Dessverre kan dette kun fortsette dersom veksten fortsetter å være svak og økonomien sårbar for tilbakeslag.
Japanese trader

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS