Feilvurdering

november 8., 2019

To ting har gått igjen som årsak til samtlige kriser i finansmarkedene: Høy belåning og konsentrert risikotaking.

Siden 1986 har blind tillit til ulike matematiske modeller også vært en sterk bidragsyter.

Mange slike modeller har vært utviklet for å beskrive risikoen i finansmarkeder og gi oss løsningen på hvordan vi kan beskytte oss mot denne.

Årsaken til at slike modeller er laget er menneskets behov for å fjerne usikkerhet. Dette gjelder på det personlige plan så vel som hos myndigheter.

Det gir trygghet og ro i å føle at man kan sette to streker under et svar. I tillegg gir det muligheten til ansvarsfraskrivelse.

Det er ikke lenger vårt ansvar at noe går galt når velkjente modeller ikke viser seg å stemme. Feilen ligger da hos modellen.

At modellene hadde opplagte svakheter i sin beskrivelse av virkeligheten kan ansvarsfraskrives så lenge det står flinke folk (gjerne Nobelprisvinnere) bak modellene.

Til informasjon stod det Nobelprisvinnere bak modellene som bidro til krakket i 1987 samt verdens største fondskollaps (LTCM) i 1998.

Modellene som bankene overbeviste ratingbyråene å benytte i forkant av boliglånskrisen i USA (senere finanskrisen), viste seg også å være riv ruskende gale.

Det var også modellfeil tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan påberopte seg da han vitnet for kongressen under finanskrisen i oktober 2008.

Han hevdet at han hadde oppdaget en feil i måten han betraktet verden.

Markedsmekanismen, som han hadde valgt å ha blind tillit til, var nemlig ikke i stand til å selvkorrigere når grådighet og belåning fikk fritt spillerom. Dette hadde han ikke tatt hensyn til.

Han refererte da til reguleringen han selv hadde fjernet fra bankene og som ga dem fritt spillerom til å gamble med innskyternes og samfunnets midler.

Hvem skulle ha trodd?

Uansett hvilken krise vi studerer, så ser vi at kombinasjonen av høy belåning og konsentrert posisjonering har vært årsak til at normale markedsmessige korreksjoner brått har utviklet seg til finansielle katastrofer.

Hele idéen med markeder er at de skal operere fritt slik at markedsmekanismen virker. Er verdsettelser for høye skal markedsaktører innse dette og selge. Er de for lave skal de kjøpe. Buy low, sell high har alle hørt at skal være nøkkelen til rikdom.

Problemet er at myndighetene i lang tid enten har manipulert markedsmekanismen eller forhindret den fra å virke.

Forut for finanskrisen var banker gitt en konkurransemessig fordel ved at de ikke måtte stille samme sikkerhet som andre markedsaktører. Dette skapte store skjevheter.

Bankers egenhandel nøt godt av nærmest ubegrenset billig og usikret kreditt.

Fond som var eiet av banker kunne i tillegg ha høyere belåning enn uavhengige fond. Bankenes fond fikk på den måten høyere avkastning og ble derfor foretrukket av investorene.

Ved siden av at dette var konkurransevridende, sørget det også for at risikoen i markedet ble mer konsentrert. Det skulle få store konsekvenser når to slike fond imploderte. Faktisk så stor at den satte i gang finanskrisen.

Tvangssalget av fondenes eiendeler resulterte i kursfall som førte til at andre måtte selge. Denne snøballen bare økte i fart og spredte seg til å bli et globalt økonomisk snøras.

Dette medførte ytterligere salg av verdipapirer i et marked hvor nesten alle satt med samme type posisjoner. Mangel på kapital og naturlige kjøpere resulterte i en likviditetskrise.

Myndighetene sov fortsatt i timen da bankene selv brått forstod risikoen. Bankene begynte å forlange sikkerhet av hverandre umiddelbart, noe som førte til at pengemarkedene tørket ut.

Økonomisk stressede banker vendte seg da mot egne kunder å forlangte høyere sikkerhet fra disse. Krav som i mange tilfeller var helt urettmessige. Kunder kunne enten velge å sette inn mer penger eller miste sine eiendeler. Det var ingen rom for forhandling og samtidig umulig å flytte engasjementer.

Enden på visa kjenner vi; det fantes ikke nok midler til å redde bankene. Myndighetene og skattebetalerne måtte derfor punge ut for å redde de angjeldende bankene og – tro det eller ei – sørge for at det var penger til å utbetale bonuser til lederne.

You can’t make this sh*t up.

Spoler vi raskt frem til idag, kan vi faktisk se noen likheter.

Lave renter og god tilgang på kreditt har gjort belåningen skyhøy. Verdsettelser er også høye. Man kan merke seg at de fleste har sluttet å snakke om slikt overhode.

En av hoveddriverne i aksjeoppgangen selskapenes tilbakekjøp av aksjer. Takket være billig finansiering er det lettere å få regnskapene til å se bra ut gjennom dette enn gjennom reell lønnsomhet.

Markedsmekanismen har, takket være økende bruk av kvantitative lettelser, vært koblet ut de siste 10 årene. Myndighetene har med andre ord forhindret markedet fra å korrigere ubalanser.

Som om dette i seg selv ikke bidrar nok til bobledannelse, har samme myndighetene gått skoene av seg med å vedta nye regler etter finanskrisen.

En regulering som politikerne på nær global basis valgte skulle tyngst ramme aktører som overhode ikke hadde noe med finanskrisen å gjøre.

Dette ble gjort for å skjule at de hadde sovet i timen både når det gjaldt finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen.

Ved siden av å øke kostnadene for alle typer av finansforetak betydelig, sørger de nye reglene for at de fleste investorer kun kan ha penger i økonomisk sykliskutsatte aktiva som aksjer, obligasjoner og eiendom.

Dette gjør at man er sikret på at forutsetning nummer to for at en korreksjon skal bli en krise oppfylles; nemlig at alle eggene er plassert i samme kurv.

Sammenligner man med finanskrisen, som reelt sett var en likviditetskrise takket være belåning og konsentrasjon av investeringer, finnes det noen forskjeller.

På den positive siden har banker idag langt mindre grad egne posisjoner. Den negative siden er at bankene ikke lenger sørger for en etterspørsel man kan stole på gjennom å drive market making.

Likviditet er dermed overlatt til aktører som er lynhurtige til å trekke sine priser og sterkt motivert for å tjene penger på kombinasjonen av myndigheters dårskap og investorenes grådighet.

En annen faktor som er annerledes idag enn i 2008, er at det ikke finnes et stort nasjonalt fond (NBIM) med nylig utvidet aksjemandat klar på sidelinjen.

Forut for samtlige kriser har belåning og konsentrasjon vært høy og forsikring på billigsalg. Sistnevnte har illustrert hvor lav forventningene har vært til et kursfall.

Dette betyr ikke at vi står foran en krise idag eller i morgen. Det eneste dette beskriver er utfordringene man høyst sannsynlig står overfor når boblen av billig kreditt og inngripen fra myndigheter sprekker.

Ved mange tidligere kriser har forklaringen til at det gikk galt vært mangel på regulering fra myndighetenes side.

Det kjedelige med den neste, er at årsaken sannsynligvis vil være en konsekvens av overregulering.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Den som våger..

juli 15., 2019

Financial Times publiserte i forrige uke en oversikt over hvordan verdens statlige fond (Sovereign Wealth Funds – SWF) er investert innenfor aksjer og obligasjoner.

Totalt 139 slike fond, med tilsammen $20.3 billioner til forvaltning, inngikk i tallmaterialet som var innhentet av amerikanske Invesco.

I gjennomsnitt leverte de statlige fondene en positiv avkastning på 4% ifjor. SPU (Statens Pensjonsfond Utland – «Oljefondet»), som fortsatt er verdens største, var samtidig ned 6.1%.

Forklaringen til sistnevnte ligger i at SPU har 70% av sin forvaltningskapital plassert i aksjer og at de fleste av verdens aksjemarkeder ifjor endte ned.

Det er her verdt å merke seg at andre lands statlige fond i gjennomsnitt hadde mindre enn halvparten av SPUs andel i aksjer.

En fjerdedel av SWFs viste negativ avkastning ifjor. Disse var fond med aksjeandeler høyere enn gjennomsnittet og hvor porteføljene var passivt forvaltet.

Videre kom det frem at flertallet av SWFs venter at en global økonomisk nedgang vil inntreffe innen to år.

I tråd med dette har disse fondene i gjennomsnitt redusert sine aksjebeholdninger med tre prosentpoeng til 30%.

Pengene er flyttet til obligasjoner hvor allokeringen samtidig er blitt økt til gjennomsnittlig 33%.

Øvrige 37% er plassert i alternative investeringsklasser som for eksempel eiendom, hedgefond, Private Equity og gull.

Av Invesco-studien kommer det tydelig frem at det norske fondet ikke bare har vesentlig større allokering til aksjer enn gjennomsnittet, men at Norge også har den porteføljen med minst diversifisering.

Det kan i denne anledning være verdt å minnes reaksjonene som kom da det ble kjent hvor mye et diversifisert SPU tapte under finanskrisen. Fondet var da ikke bare vesentlig mindre enn det er idag, men aksjeandelen var den gangen kun på 40%.

Da finanskrisen inntraff var det bare ren og skjær flaks at fondet ikke hadde rukket å øke aksjeandelen til 60%. Dette var nemlig blitt vedtatt ett år tidligere. Takket være denne flaksen kunne SPU benytte de lave kursene som finanskrisen resulterte i til å kjøpe seg opp.

Med 50% økning i aksjeallokeringen på lave kurser, fikk man også en mye raskere opphenting av det tapte.

Man kan forøvrig vanskelig se for seg at Stortinget vedtar en ytterligere økning dersom en ny krise inntreffer.

Diversifisering som risikoreduserende tiltak er velkjent innen finans. Harry Markowitz beskrev det som: «the only free lunch in finance».

For ordens skyld mottok Harry Markowitz Nobelprisen i Økonomi i 1990.

Når Norge nå har valgt å takke nei til den nevnte «lunchen», må det være fordi man på nasjonalt nivå er innstilt på å ta høy risiko i håp om å oppnå høy avkastning over tid.

Dette er et valg politikere, media og den øvrige befolkningen bør minnes, ikke bare i gode, men også i dårlige tider.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

«That’s how you know you fucked up!»

juni 6., 2019

Fondet Alpha Blue Ocean (ABO) har i lang tid vært omtalt i media for sine «spirallån». Disse lånene blir gitt til mindre norske børsnoterte selskaper med vanskelig økonomi og få muligheter til å skaffe seg kapital.

Spirallån er i realiteten konvertible obligasjoner hvor konverteringskursen ikke er bestemt på forhånd, men settes på bestemte tidspunkter i lånets løpetid og i forhold til aksjekursen på disse tidspunktene.

Siden aksjekursen både kan gå opp og ned, tar begge parter (selskapet og långiver) en risiko på at det finnes realisme i de budsjetter og prognoser som ledelsen og styret i selskapene fremlegger.

Slik sett kan man hevde at disse lånene er mer rettferdige enn vanlige konvertible obligasjoner.

Internasjonalt er det vanlig at profesjonelle investorer, som kjøper konvertible obligasjoner, samtidig selger short det antallet aksjer som opsjons-deltaen (konverteringsretten) har ved anskaffelsen.

Hensikten med denne handelen er å fjerne risikoen som en nedgang i aksjekursen måtte påføre obligasjonen.

Meglerhusene som står for emisjonen sørger gjerne på forhånd for å låne inn aksjer til obligasjonskjøperne slik at short-salg er mulig.

Gjennom short-salg av den underliggende aksjen får hedgefond og andre profesjonelle aktører anledning til å tjene penger på opsjonen som er tilknyttet obligasjonen.

Denne muligheten har resultert i en dramatisk mye større etterspørsel etter denne type obligasjoner, noe som har vært positivt for selskapene spesielt og næringslivet generelt.

Reglene i Norge sier at short-salg på eller over 0.2% av et selskaps utestående aksjer skal rapporteres til Finanstilsynet. Utgjør short-posisjonen 0.5% eller mer, skal den i tillegg rapporteres til Oslo Børs.

Finanstilsynet beskriver nødvendigheten av denne rapporteringen i detalj i sitt vedtak. Kortversjonen er at dette er helt nødvendig for å sikre et velfungerende og sikkert verdipapirmarked.

Det er denne rapporteringen Alpha Blue Ocean har unnlatt å gjøre. Ved tilsammen 171 tilfeller.

Samtidig er det underlig at ikke Finanstilsynet har behandlet den langt mer alvorlige påstanden om at short-salgene har vært av en størrelse som har hatt til hensikt å presse aksjekursen nedover (kursmanipulasjon).

Dette ville være enkelt å bevise dersom short-salgene var vesentlig større enn det opsjonene (delta) tilsa.

Enkle beregninger basert på antall aksjer som er solgt short, viser at Atlantic Blue Ocean har tjent mer enn 20 millioner kroner på sitt short-salg i ett av disse selskapene alene (Element). Dette ifølge tallstørrelser oppgitt i media.

I tillegg til Element, skal samme strategi være benyttet på selskapene Induct og Lavo. Førstnevnte har det seneste året klart seg med en nedgang på 6% (-80% hvis vi måler over tre år), mens Lavo er ned 97%.

Finanstilsynets vedtak, som fremstår som grundig og godt dokumentert, er utferdiget på perfekt engelsk og idømmer Alpha Blue Ocean en bot på NOK 4 millioner.

Boten er, ifølge vedtaket, ment å sikre «the proper functioning of the Norwegian capital markets» og at størrelsen på boten anses for å være «proportionate to ABO’s infringements».

Det er under denne straffevurderingen hvor sikringen må ha gått hos Finanstilsynet.

Hvordan kan en bot som er en brøkdel av den ulovlige oppnådde gevinsten være i samsvar med lovbruddet?

Det er her viktig å få med seg at Finanstilsynet i sitt vedtak presiserer at det ikke finnes noen maksimumsstraff for slike lovbrudd. Finanstilsynet var med andre ord ikke bundet av noen strafferamme til å opptre med den største forsiktighet, eller med forsiktighet overhode.

Dette er faktisk straffen som Finanstilsynet syntes var rett og rimelig!

Frem til nå har det kun vært banker som Finanstilsynet har forskånet på denne måten, så her kan man i tillegg notere seg en ny straffepraksis.

Hadde en dommer ved en norsk domstol gjort en tilsvarende straffevurdering, hadde vedkommende sannsynligvis blitt avkrevd en utvidet blodprøve.

Vi kan i det minste alle være enige om at det her ikke kun er et misforhold mellom lovbrudd og straff, men at denne straffen faktisk kan ses på som en oppmuntring til lignende lovbrudd.

En oppmuntring som best og presist er beskrevet gjennom Nico & Vinz’ refreng: «That’s how you know you fucked up!».



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Hvor nyttige var gavepakkene?

juni 2., 2019

Noen sure kommentarer måtte man regne med ville komme da denne bloggen stilte spørsmål ved hvorfor børsnoterte selskapers styre eller eksterne rådgivere velger å forfordele noen få kortsiktige spekulanter med billige aksjer.

Naturlig nok kom ikke nevnte kommentarer fra lojale aksjonærer som dette gikk ut over. Flere av disse uttrykte tvert imot glede over at noen endelig tok bladet fra munnen.

Sure kommentarer kom enten fra de som selv ikke led noen økonomisk last av beslutningene de fattet, eller fra aktører som hadde en økonomisk fordel av veivalget.

Poenget med den opprinnelige bloggen var å sette søkelys på praksisen og samtidig stille spørsmål om hva man søkte å oppnå med slike tiltak.

Siden ingen vil stikke nakken ut å forsvare praksisen, er man overlatt til markedets reaksjon for å finne ut om dette er positivt eller negativt.

Chartet fra Infront under, viser utviklingen til de to omtalte selskapene (Norwegian og NEXT Biometrics) hittil i år. For å gi en referanse som dette kan måles mot, er utviklingen til Oslo Børs-indeksen (OSEBX) for samme periode også tatt med.

Det skal sies at denne type gavepakker har forekommet i det norske aksjemarkedet i flere tiår. Dette til tross, kanskje kan illustrasjonen være en form for beslutningsstøtte for styrer, aksjonærrepresentanter, meglerapparat, myndigheter og andre når de vurderer tilsvarende tiltak i fremtiden.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Kognitiv dissonans i Norwegian

mai 6., 2019

Kognitiv dissonans er en ubehagelig tilstand som antas å oppstå som følge av kognitiv konflikt. -Store norske leksikon.

Den mentale konflikten det her henvises til, er når hjernen vår samtidig mottar motstridende informasjon om noe vi tenker på eller gjør.

Dette har nylig skjedd i forbindelse med flyselskapet Norwegian.

To velrenommerte meglerhus, nemlig ABG Sundal Collier og Pareto, publiserte i løpet av få dager analyser med motsatt konklusjon.

ABG var negative til den videre kursutvikling, med et kursmål på 30 kroner. Pareto kom til den motsatte konklusjon, med et kursmål på hele 100 kroner.

Det skal for ordens skyld påpekes at umiddelbart før Pareto la frem sin analyse, hadde Norwegian foretatt et prokuratorknep som ved et pennestrøk ga dem ytterligere 300 millioner kroner i egenkapital.

Har vi som utgangspunkt at dette i bunn og grunn var verdier som allerede fantes, var markedets positive reaksjon på nyheten mer psykologisk enn økonomisk forankret.

Kreativt kan man imidlertid være enig om at det er. Vi har ikke opplevd lignende siden Frode Foss’ tid som finansdirektør.

Når vi først er inne på dette med psykologi, er det noe annet vi kan legge merke til og det er avkastningsdistribusjonen som fremkommer ved å kombinere de nevnte meglerhusenes kursmål.

Fra en kurs på 41 falt Norwegian ned mot 35 etter at ABG publiserte sin analyse med kursmål på 30.

Samme dag som 35-tallet ble nådd publiserte imidlertid Pareto sitt kursmål og kursen endte mandag på 39.

Begge meglerhus er således «in-the-money» med sine analyser.

Utfallsdistribusjonen er imidlertid svært forskjellig. Kursmålet til ABG er 23% unna, mens til Pareto sitt er det hele 156%.

Det er her psykologien setter inn. En avkastning på 156% høres langt mer attraktivt ut enn 23%. Dette vil få mange til å overse de ulike statistiske sannsynlighetene tilknyttet disse to utfallene.

Dette er nettopp årsaken til at mange meglerhus aldri opererer med moderate (noen mener «realistiske») kursmål i sine analyser. Analysene har til hensikt å generere kurtasje. Presisjon er av mindre betydning.

Dette ser vi også ved salg av finansielle produkter. Salgsapparatet vet at, alt annet like, vil de fleste kunder velge produkter hvor det forespeiles høy avkastning. Dette brukes således selv når det er minimal sannsynlighet for at denne høye avkastningen vil inntreffe.

Man spiller på grådigheten og drømmen om å bli styrtrik på samme måte som Lotto, Bingo og andre pengespill gjør det.

Da DN skrev om at Paretos kursmål ville gi «tregangeren», føyde avisens børskommentator til at «aksjekursen pleier å stige når Pareto anbefaler en aksje».

Det er hva vi på engelsk vil kalle en solid «endorsement«.

Det skal i rettferdighetens navn legges til at børskommentator Jensen senere i samme artikkel dempet forventningene betydelig ved å påpeke at: «Pareto har vært bull på Norwegian siden tidenes morgen, men dessverre stort sett ligget feil hele tiden.»

På et dypdykk fra DN om hvorfor kursen har falt svarte Pareto analytikeren: «It beats me».

Med et kursfall fra 215 til 35 er det en ærlig sak av Pareto-analytikeren å si at han føler julingen på kroppen.

Hvis historien er noe å gå etter, er det med andre ord flere ting som tilsier at sannsynligheten for måloppnåelse er på den lave siden.

Heldigvis er det mulig å forbedre den statistiske presisjonen ved å gå til opsjonsmarkedet å avlese hvilken sannsynlighet (delta) markedet mener at kursmålet på 100 har.

Sannsynligheten vil være forskjellig basert på hvilket opsjonsforfall man velger. Jo lenger unna i tid, desto større sannsynlighet for at målet kan nås. Nærmeste innløsningskurs som kan avleses er 97.85.

Her finner man at opsjonsmarkedet angir sannsynligheten for at Norwegian skal stige til 100 kroner innen opsjonsforfallet i desember ligger på rundt 6%.

Dette er milevis bedre enn i Lotto, Joker, Bingo og hva nå disse pengespillene heter, men til gjengjeld vil avkastningen på investert kapital være langt lavere.

Det kan for ordens skyld samtidig nevnes at sannsynligheten, basert på opsjonsprisingen, er litt over dobbelt så høy for at ABG-målet på 30 kroner skal nås innen juni-forfallet.

En ting er sikkert, går kursen til 100 vil nok dette være en betydelig lettelse for selskapet og for «sauer» både med og uten bjeller.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

En mislykket strategi

mai 1., 2019

De børsnoterte selskapene Norwegian Air Shuttle og NEXT Biometrics har til tross for bransjemessige ulikheter, en rekke ting til felles.

Begge selskapene er underkapitaliserte vekstselskaper. Begge taper penger og begge har de jevnlig behov for at aksjonærene stiller opp med ytterligere kapital.

Lojale, langsiktige aksjonærer er alltid godt å ha og med en utvikling som beskrevet ovenfor vil dette behovet være forsterket.

Med mindre man finner en logisk brist i forestående argument, vil jeg hevde at selskapene burde prioritere – dersom man ønsket å tildele noen investorer økonomiske gavepakker – å gi disse til lojale, langsiktige eiere.

Subsidiært kunne man gi slike gaver til filantropiske investorer. Det finnes en rekke legater, stiftelser og selskaper med slike formål som plasserer midler i aksjer.

Begge disse gruppene ville sannsynligvis vært meget takknemlig for anerkjennelsen. I tillegg ville omdømmet til giveren blitt styrket.

Norwegian og NEXT har nemlig til felles at de velger å gi gavepakker til andre enn sine lojale aksjonærer eller investorer som vil andre vel.

Begge selskaper prioriterer bjellesauer og kortsiktige spekulanter ved å la disse få kjøpe aksjer til langt under markedspris.

Alternativt lar de seg utnytte av meglerhus som kun har egen vinning i tankene.

Det utrolige med dette er at verken andre aksjonærer, media eller regulatoriske myndigheter synes å gripe til logiske adverb eller spørrepronomen når dette offentliggjøres.

Hvordan kom selskapenes styre eller eiere på tanken om at dette var den beste løsningen for selskapet? Hva ønsket man å oppnå med gavepakkene? Hvem fremmet idéen og hvem stemte for? Hvorfor gir man slike gaver til andre enn eksisterende aksjonærer?

Hvordan stiller dette seg i forhold til corporate governance?

Er Oslo Børs, som skal sørge for et «fair & orderly» marked likegyldig? Hva med forsikringsselskaper, pensjonskasser og fondsforvaltere som har som oppgave å forvalte og ivareta andres verdier? Aksjespareforeningen?

Er det i hele tatt noen hjemme her?

Det hadde også vært interessant å lese de angjeldende styrer og eieres oppsummering av hvor vellykket de anser strategien med forfordelingen av billige aksjer har vært.

Føler man at målsettingen ble oppnådd?

Er ledelse og styre fortsatt overbevist om at det fortsatt er riktig strategi å diskriminere eksisterende aksjonærer til fordel for bjellesauer og kortsiktige spekulanter?

Tror virkelig ledelse og styre at de eksisterende aksjonærene og potensielle nye investorer setter pris på økonomiske tiltak hvor en gruppe aktører, høyst sannsynlig plukket ut av et meglerselskap for egen vinning, gis fordeler fremfor dem?

I mangel på svar kan man alternativt se på kursutviklingen til de nevnte selskapene hittil i år. Her kan man nemlig finne ytterligere noe som disse to har til felles:

NEXT Biometrics har falt 67% i verdi, mens Norwegian er ned 64%.

Oslo Børs har på samme tid steget 10%.

Ikke for å ødelegge for de som ufortjent får gavepakker på bekostning av eksisterende aksjonærer; men det kunne kanskje være en tanke å diskutere hensikten med denne strategien og egnetheten til styrene som godkjenner dem i tiden fremover.

I mellomtiden har myndigheter og andre som stiller spørsmål ved hvorfor det er så lite aksjesparing blant norske husholdninger noe å tenke på.

Undertegnede har, for ordens skyld, verken hatt eller har aksjer eller andre finansielle instrumenter i de her omtalte selskapene.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

More coffee

april 24., 2019

Man kan raskt få inntrykk av at forfatteren er opphengt i kaffe, men utover tre doble espresso per dag og en klar forkjærlighet for Arabica, er så ikke tilfellet.

Det sagt, er undertegnede heller ikke indifferent. Kaffe brygget på Robusta-bønner smaker som om vannet er blitt silet gjennom et gammelt bildekk.

Takket være at Nestlé introduserte Nespresso-kapsler, er det mulig å lage en brukbar espresso uten å ha et vanntrykk i espressomaskinen som krever sikkerhetssone og et knivblad i kaffekvernen signert Hattori Hanzō.

Logistikken med å få kapslene raskt levert på døren må man også kunne si at for det meste går bra.

Nestlé er en effektiv logistikkmaskin, noe kursutviklingen viser.

En annen mulig forklaring på Nestlé-aksjens oppgang fremkommer når vi samtidig ser på utviklingen i kaffeprisen. Det siste året er nemlig prisen på kaffebønner falt med 23%. Nespresso har samtidig benyttet anledningen til å øke prisen på kaffe overfor sine kunder.

Slikt blir det penger av.

Dette er sannsynligvis ikke den eneste forklaringen på at selskapet har steget rundt fire ganger så mye som den sveitsiske børsindeksen (SMI) det siste året, men allikevel et datapunkt.

Gapet mellom Nestlés kursutvikling og prisen på kaffebønner lar seg vanskelig arbitrere direkte, men indirekte kan vi se det ved at andre produsenter er kommet på banen og tilbyr kapsler til en lavere pris.

For den prisbevisste kaffeelsker er det nok mer nærliggende å konfrontere den lokale baristaen med at prisen på en «Mocca-to-go» ikke lenger står i forhold til den underliggende kaffeprisen.

Er man heldig møtes man med forståelse og et ekstra skudd med espresso uten tillegg i prisen.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Wake up and smell the coffee

mars 24., 2019

Podcasten Tid er Penger og den tilhørende Facebook-gruppen har gjort at vi regelmessige mottar henvendelser fra varslere.

Noen ganger er dette fra lyttere som enten ikke har lest eller misforstått handelsreglementet til ulike markedsplasser. Andre ganger er det klart at lyttere har oppdaget noe som ikke stemmer.

Denne bloggen er et eksempel på en slik.

Aksjene til den relativt nye banken Optin er notert på den norske OTC-listen (NOTC).

Banken ble nylig tvunget til å ha en emisjon for å drive videre. I følge et vedtak fra ekstraordinær generalforsamling ble det tilbudt oppmot 7 millioner aksjer.

I første runde fikk banken inn tegninger for ca 3 millioner aksjer til kurs 11.

I etterkant hadde man en reparasjonsemisjon (i et forsøk på å få inn pengene fra aksjonærer som ikke fikk ta del i den første emisjonen), hvor man tilbød 1.9 millioner aksjer.

De øvrige aksjonærene var imidlertid svært lunkne til tilbudet og banken fikk kun inn tegninger på 125.000 aksjer. Dette var i underkant av 7% av hva man håpet på.

Den økonomiske loven om tilbud og etterspørsel ville da hevde at kursen var satt for høyt.

I lys av denne utviklingen må man derfor kunne påstå at den etterfølgende kursutviklingen har vært noe oppsiktsvekkende:

Første omsetningen etter den mislykkede emisjonen skjer når noen kjøper 500 aksjer til kurs 16. En mirakuløs oppgang på 45% gitt at man ikke fikk inn nok kjøpere 11 kroner.

Selgerkursen faller deretter ned til 14 kroner uten at noen kjøpere finner dette attraktivt.

En halv måned senere, uten noen annen omsetning i mellomtiden, kjøpes det nok en gang 500 aksjer. Denne gangen på 17 kroner. Umiddelbart etter kommer det inn en selgerkurs på 16 kroner som forblir urørt.

Påfølgende dag omsettes det 190.000 aksjer til 11 kroner, men dette har knapt skjedd før det kjøpes, (wait for it), 500 aksjer på 17 kroner. En oppgang på 55% i løpet av samme dag!

Som om ikke dette er nok, kjøpes det, (wait for it again), 500 aksjer på kurs 20 dagen etter. Kjøperkursen er på 4 kroner når dette skjer.

Med en tilsynelatende avkastning på 82% på to dager, må kjøperen av de 190.000 aksjene ha følt seg utrolig heldig.

Det vil si helt frem til dagen etter, hvor selgerkursen har falt til 15 kroner.

Samme selgerkurs står urørt den påfølgende dag. Én dag senere forsøker selgere å bli kvitt aksjer helt nede på 12 kroner uten at noen er interessert.

Neste omsetning skjer den påfølgende dag til 11 kroner. Her er det ikke 500 aksjer som omsettes, men 3.275.

Aksjen har nå gått fra 11 kroner til 20 kroner, for så å falle tilbake til 11 kroner på bare fem børsdager. Dette har skjedd uten at det har forekommet en eneste nyhet om banken.

Ikke en gang Bitcoin svinger like mye som denne bankaksjen!

Dagen etter er kjøperkursen 10 kroner og selgerkursen 15.50, uten omsetning.

Omsetning skjer først den påfølgende dag og da til 18 kroner! På denne selgerkursen kjøpes det, (wait for it again), 500 aksjer.

Sagt på en annen måte; tre dager tidligere kunne aksjen kjøpes til 12 kroner, men man valgte i stedet å vente til man fikk en pris som var 50% høyere. Virkelig?

Etter denne omsetningen har selgerkursen vært nede i 14.50 kroner uten at det ble kjøpt noe som helst.

Det er røster som forteller oss at kursen på Optin Bank manipuleres. Hva hensikten er vil vi ikke spekulere i, men kjøpene på åpenbart for høye kurser synes ikke tilfeldig. Spesielt sett i lys av at kjøperen(e) ikke er interessert i å kjøpe når aksjen tilbys betydelig lavere.

Det som er et faktum er at verdien på banken er NOK 168 millioner med kurs 11, men ved et trylleslag blir den NOK 274 millioner når noen bruker 9.000 kroner på å kjøpe 500 aksjer til kurs 18.

Én ting er at myndighetene sjelden eller sent får med seg hva som skjer i det mørke og uregulerte markedet, men her skjer det rett foran nesen deres.

Noen bør vel snart wake up and smell the coffee?

Fredag viste OTC-listen en selgerkurs i Optin Bank på 18 kroner. Det fantes da ikke kjøpsinteresse (kjøperkurs) på noe nivå.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Muligheter i Norwegian

februar 22., 2019

Den kommende emisjonen i Norwegian vil sannsynligvis skape muligheter for innovative markedsaktører som innehar regneferdigheter.

Norwegian-aksjen har allerede gått ex tegningsretter og handler i skrivende stund på kurs 57. Med en emisjonskurs på 33, gir dette tegningsrettene en egenverdi på kr. 24.

Tegningsrettene vil omsettes på Oslo Børs fra og med idag til og med 6. mars.

Tegningsretter er ikke annet enn kjøpsopsjoner. I dette tilfellet er de «deep in the money», ettersom kursen på Norwegian-aksjen er langt høyere enn tegningskursen.

Allikevel er tegningsretten en opsjon som, under normale omstendigheter, også burde ha elementer som volatilitet (ingen kan si at Norwegian-aksjen ikke har svingt i det siste) samt et renteelement (fordelen av kun å legge ut 24 kroner versus 57 kroner frem til betaling av de nye aksjene finner sted).

Den annualiserte volatiliteten på Norwegian-aksjen (målt rullerende over 21 dager) er nå på 119%, så noe effekt skulle volatilitet ha hatt på prisingen av tegningsretten.

Realiteten blir høyst sannsynlig en annen. Det har allerede Kjos og Kise vist ved å forhåndsselge et stort antall av sine tegningsretter med en betydelig rabatt i forhold til egenverdien.

Det kan også tenkes at en del av Norwegian-aksjonærene ikke ønsker å kjøpe flere aksjer og derav vil selge sine tegningsretter.

Et ytterligere element som kan virke inn på prisingen av tegningsrettene, er at det knapt finnes Norwegian-aksjer man kan få lånt til shortsalg.

I et fungerende marked vil nemlig arbitrageurer være rede til å kjøpe tegningsrettene og shortselge Norwegian-aksjen så snart tegningsrettene gjør det mulig å låse inn en risikofri gevinst.

Hvis vi for enkelhets skyld sier at vi handler uten transaksjonskostnader, vil en mulighet oppstå dersom man kan kjøpe tegningsretter for kurs 23 samtidig som man kan selge aksjen for kurs 57.

Regnestykket blir da tegningsrettene (23) + tegningskursen (33) – kursen man shortet aksjen til (57). Her ender man opp med en risikofri gevinst på 1 krone per aksje.

Dette er nøyaktig som om man kjøpte aksjen på 56 og solgte den på 57 samtidig.

Gjør man dette med nok aksjer blir det fort penger av det. Jo større differanse, desto større gevinst.

Mangel på tilgjengelige aksjer for shortsalg er imidlertid utfordringen.

Det som da blir spennende å se, er om noen av derivatmarkedsaktørene ser muligheten og griper sjansen.

Opsjons-, futures- og i CFD-markedet trenger nemlig ikke å gjenspeile Norwegians aksjekurs på Oslo Børs.

Disse markedene kan prise sine produkter på basis av tilbud og etterspørsel etter derivatene, noe som kan skape en situasjon hvor «the tail wags the dog» – derivatene styrer det underliggende markedet.

Denne muligheten bør være en no-brainer for innovative market makere og kortsiktige tradere.

Man stiller kjøps- og salgskurser på en syntetisk Norwegian-aksje basert på hvor tegningsrettene prises og ikke på basis av hvor Norwegian-aksjen befinner seg.

Den virkelige Norwegian-aksjen på Oslo Børs og den syntetiske Norwegian-aksjen i derivatmarkedene vil neppe avvike voldsomt i kurs særlig lenge.

Årsaken til dette er at eiere av Norwegian-aksjen i så fall vil se at de kan selge sine aksjer og samtidig kjøpe dem tilbake i et annet markedet med gevinst.

Ved å gjøre dette er det de eksisterende aksjonærene som realisere en risikofri gevinst.

Med dagens informasjonssystemer er det lett å lenke kjøps- og salgskurser på Norwegian-aksjen med tilsvarende for tegningsrettene, futures, opsjoner og CFD’er inn i et regneark og lage enkle algoritmer for realtids sammenligning.

Her kan man også legge inn transaksjonskostnader og eventuelle avgifter slik at man ikke er i tvil. Legger man i tillegg inn farge eller lyd når en risikofrigevinst større enn X oppstår, slipper man i tillegg å følge med hele tiden.

Hakket mer avansert vil være å skrive algoritmen i kode og elektronisk knytte denne til en handelsløsning. Fordelen vil være at alt ikke bare skjer automatisk, men man vil samtidig nå frem til matfatet før manuelle tradere.

I utenlandske markeder vil «the usual suspects» blant investeringsbankene allerede ha tenkt på dette og enten laget produkter som kundene kan ta del i og/eller gjøre slike arbitrasjer for egen regning.

I løpet av de neste dagene vil det være mulig å se om norske meglerhus har vært våkne og sett denne muligheten.

Happy hunting!



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Gambling på skattebetalernes regning

januar 28., 2019

Hva får vi når myndighetene setter i gang en massiv pengetrykking og benytter disse midlene til å kjøpe verdipapirer, samtidig som de senker rentene og gjennom regulering forhindrer de fleste fra å investere i andre ting enn aksjer?

Det opplagte svaret er en oppgang i aksjemarkedene.

En oppgang i aksjemarkedet var imidlertid kun et biprodukt og ikke den virkelige målsetningen. Målet var økonomisk vekst.

Rentesenkingen sammen med regulatoriske tiltak skulle sørge for at de med oppsparte midler ikke hadde noe annet alternativ enn å putte pengene sine inn i aksjemarkedet.

Bedriftene skulle deretter benytte denne overveldende tilførselen av billige penger til å investere og gjennom det få økonomien i gang. Økt inntjening betyr større overskudd og dermed høyere skatteinntekter for samfunnet.

Sentralbankene skulle i tillegg våke over aksjemarkedene og reagere umiddelbart med tiltak dersom kursene vaklet. På denne måten skapte man en illusjon om trygghet. Penger kunne ikke lenger tapes.

Det hele var ment som et kortsiktig tiltak for å tildels få den globale økonomien på fote etter finanskrisen og tildels dekke over feilslått politikk som førte til krisen.

Sistnevnte virket etter intensjonen, for ingen av de ansvarlige har måtte stå til ansvar for krisen. På global basis er vi nå inne i det ellevte året med pengetrykking. Riktignok har USA og EU (endelig) sluttet, men sistnevnte tør ikke be om å få en eneste euro tilbake.

Tvert imot lover ECB å reinvestere pengene når obligasjonene de kjøpte forfaller.

Fasiten så langt viser at den globale veksten ikke bare har vært langt svakere enn man håpet på, men at veksttakten allerede er fallende.

Finansformuer har imidlertid fått full effekt av tiltakene. Mengden av penger og fravær av andre alternativer for investorene, presset aksjekursene og formuesverdiene høyere selvom vekst og overskudd ikke holdt tritt.

Verdsettelsene ble etterhvert så høye at anbefalinger ikke lenger ble gitt på basis av inntjening, men ble forankret i at andre nok ville komme inn å kjøpe på høyere nivåer.

Verdsettelsesmodeller ble forkastet til fordel for momentum. Fysikken beskriver sistnevnte som når en masse har en viss fart så vil den fortsette i samme retning.

Dessverre er det slik at vi befinner oss innenfor atmosfæren, noe som gjør at naturlig friksjon vil stanse et legeme om det ikke tilføres ny energi.

Når myndighetenes økende støttekjøp ikke var nok og i mangel av tilsvarende inntjeningsvekst, ble man helt avhengig av «the bigger fool» for å løfte kursene videre.

Jo større gapet ble mellom verdsettelse og inntjening, desto fler «bigger fools» måtte man finne for å holde festen i gang.

Kvantitative lettelser (QE) og lavrentepolitikk (ZIRP) er dessverre ikke uproblematisk.

I Davos påpekte hedgefondforvalter Ray Dalio (og siste episode av podcasten Tid er Penger) at sosiale forskjeller har økt dramatisk takket være sentralbankenes pengeinnsprøytning. Ifølge Dalio var det de superrike som hadde fått de største fordelene av skattebetalernes penger.

I første omgang virket imidlertid QE og ZIRP etter forutsetningene. Bedrifter som vaklet fikk ben å stå på og de turte igjen både ansette og investere. Riktignok var man klok av skade og ansatte færre enn man tidligere hadde gjort.

Strømmen av penger ga seg imidlertid ikke, noe som gjorde at den generelle optimismen steg.

Banker var riktignok ikke like villige til å låne ut penger, men dette gjorde ikke noe ettersom de samme bankene var mer enn villige til å arrangere obligasjonslån som andre kunne kjøpe.

Honorarene man tok for å tilrettelegge lånene oversteg ofte renteinntektene de ville ha tjent i hele lånets løpetid. Ikke bare det, men dette var helt risikofritt ettersom det var obligasjonskjøperne som nå ble sittende med all risikoen.

For banker som kom skadeskutte ut av finanskrisen var denne endringen som om julekvelden, nyttårsaften, skuddår og Hanukkah inntraff samtidig.

Alle tiltak til tross, strømmen av billige penger har ikke virket helt etter forutsetningen. Penger som er lett tilgjengelig og i tillegg billige bidrar også til å senke investeringsstandarder.

Paradoksalt var det nettopp sistnevnte som ledet til finanskrisen.

Prosjekter med lav sannsynlighet for å lykkes, eller som har marginal inntjening, blir igangsatt kun fordi pengene sitter løst og er billige. Risikoen oppfattes som lav takket være troen på at sentralbankene vil forhindre nedgang.

Det er dessverre rasjonelt å tenke slik etter ti år med indoktrinering. Det er ikke bare bedriftene og investorene som tenker på denne måten, men også mellommannsapparatet.

Alle er plutselig av den oppfatning at egen innsats og inntjening tjener det godes sak.

Et annet poeng er at investorer nå oppfatter at sentralbanker er blitt garantister mot tap. Konsekvensen av dette er at mange ikke lenger mener de har behov for sikringsmuligheter som diversifisering, hedgefond, salgsopsjoner eller sågar noen form for risikokontroll.

Oppfatningen er at sentralbankene (skattebetalerne) i realiteten har gitt spekulantene garanti mot tap – en gratis salgsopsjon.

Sagt på en annen måte, forventes det at skattebetalerne vil stille opp med penger for at bedrifter og spekulanter som tar risiko over evne, ikke taper penger.

Dette kan virke utrolig, men dette er nettopp hva sentralbankene har lært oss de siste ti årene. Vi har blitt så vant til å ignorere risiko at det føltes dramatisk og uforståelig da Oslo Børs endte fjoråret med et kursfall, på mindre enn 2%.

Er oppfatningen den at man reelt sett ikke løper noen risiko og kun har oppside, ja da er det logisk å maksimere denne risikoen for alt det er verdt!

Et klart eksempel på dette ser vi når et norsk aksjefond kan tape en fjerdedel av investorenes penger et år hvor børsen er ned mindre enn 2%.

Finanskrisen skulle ha lært oss å bli mindre sårbare og at høy risiko fører med seg muligheten for store tap. I stedet har den lært oss å putte alle eggene i én kurv og å være skjødesløse med denne.

Det er på høy tid at samfunnet våkner opp til de urimelige, urettferdige og uheldige bivirkningene av disse kostbare tiltakene.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS