Edelt i Nordmarka

juli 28., 2015

I en blogg om sølv som jeg skrev i 2011, nevnte jeg flere faktorer man gjerne ser forut for at en boble sprekker. Én faktor ble imidlertid glemt, nemlig sinne.

Studerer man bobler som har sprukket vil man se at toleransen for kritiske vurderinger i forkant av bristen gjerne er så lav at mange blir rasende over at man i det hele tatt tar opp temaet.

Boblen i sølv sprakk skikkelig. Det hjalp ikke om man satt med terminkontrakter, ETF, CFD eller sølvmynter. Én investor fortalte meg at han hadde kjøpt sølvmynter og gravd dem ned i Nordmarka for å ligge trygt i påvente av en kollaps i verdensøkonomien. Men mindre man var disiplinert og hadde risikokontroll er 70% av verdiene forsvunnet på fire år.

Selv ikke konspirasjonsteorier om at store og kjente banker hadde solgt sølv short og at disse var ute av stand til å gjøre opp for seg hjalp. Ei heller har avsløringen om at banker hadde manipulert den daglige fastsettelsen av gullprisen i London og den påfølgende etterforskningen hjulpet edelmetallene.

Vi har også sett en rekke «flash crashes» i gullprisen de senere årene. Dette er typisk kursfall på 2-3% som skjer i løpet av noen sekunder. Først etter gjentatte tilfeller og en økende klagestorm fra aktører har børsene og de regulatoriske myndighetene funnet det for godt å reagere.

Nyheten i forrige uke om at Kina hadde kjøpt litt mindre gull enn antatt var nok til å sende det gylne metallet til en ny fem års bunnkurs. Verdt å merke seg er at denne nyheten ble offentliggjort kort tid etter enda en «flash crash».

Gull for $2.7 milliarder ble nemlig solgt umiddelbart på åpningen av det asiatiske gullmarkedet. Markedet er på dette tidspunktet spesielt tynt og et slikt volum nærmest garanterte en ny «flash crash».

Idag er situasjonen nær den motsatte av hva den var i 2011. Kun hardcore investorer som Jim Rogers og Jim Grant er positive. For ordens skyld har de aldri vært annet.

ETF beholdningen av edelmetaller er nær bunnivåer og alle trendfølgende fond er short (noe de utvilsomt har tjent svært godt på den senere tiden).

Teknisk er alle edelmetallene oversolgt, uten at det har vekket interessen. Gull er mer oversolgt enn de øvrige som følge av den kraftige økningen i volatilitet som fulgte da bunnen fra mars i år ble brutt.

På mange måter minner situasjonen om den man opplevde for aksjer i årsskiftet 2008/2009. Alle var negative på tross av at aksjer var 50-70% billigere enn på tidspunktet hvor «alle» hadde vært positive og ønsket å kjøpe.

Man finner idag ingen positive nyheter om edelmetaller. Det finnes heller ingen kjøpsanbefalinger til tross for at de nå er 50-70% billigere enn da kjøpsanbefalingene sist haglet.

Én ting er allikevel sikkert, velger man å fylle på lagrene i Nordmarka nå er det ingen som kan påstå at dette kjøpet skjer på topp. Den eneste nedsiden er at man må grave et større hull, siden man idag får tre ganger så mange sølvmynter for de samme pengene.
Silver

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Alzheimers en fordel

juli 21., 2015

Kognitiv dissonans, først omtalt av den amerikanske psykologen Leon Festinger, defineres ofte som en spenningstilstand som oppstår når to kognitive elementer er i konflikt med hverandre.

Sagt på en annen måte opplever hjernen vår kraftig støy når den blir utsatt for informasjonskonflikt. Dette skjer når vi mottar informasjon som kommer til motsatt konklusjon. Hjernen vår er bygget for enkle løsninger og alt annet medfører ubehag, samt fare for feil og/eller handlingslammelse.

God markedsføring og salg er basert på at vi oppfatter ting raskt. Enkle budskap selger best. Det er også disse vi husker. Ikke tenk så mye: «Just do it!» som det heter fra Nike.

Aviser tenker ikke slik, snarere tvert imot.

Dagens Næringslivs endeløse kampanje mot Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet, har neppe gått noen hus forbi – med mindre man er avhengig av blindeskrift.

Etter å ha tømt hjemlandet for resurser som er villige til å kritisere Oljefondet, har de nå tatt turen til USA for å finne en norsk professor som er villig til det samme.

Sakens kjerne er påstanden om at forvalterne i Oljefondets aktive forvaltning ikke skal ha levert noen risikojustert meravkastning. Oljefondet selv og andre internasjonale størrelser er uenig i påstanden og har kommet til motsatt konklusjon.

Den siste akademikeren på «stammen» uttaler seg generelt. Han viser til finansteori som viser at det er umulig å slå markedet over tid. Dette til tross for at han er bosatt i USA som har både en rekke hedgefond og et antall aksjefond som udiskutabelt har klart dette over flere tiår.

Det er fint å være teoretiker når man har anledning til å ignorere realiteter.

Dagens Næringsliv omfavner teoretikerne og bruker det mot Oljefondet og ledelsen i Norges Bank for alt det er verdt. Det er det heller ikke noe i veien med dersom bare avisen var konsekvent.

Bare få sider etter nok en slakt av aktiv forvaltning finner vi «Ekspertenes Ukeportefølje». En spalte som står i grov kontrast til synspunktet avisen har om aktørers mulighet til å plukke ut vinneraksjer. Man kunne lett anta at avisen nå plutselig mener det motsatte siden dette er en fast ukentlig spalte.

Hvis Dagens Næringsliv ikke mente at de aktuelle forvalterne hadde noe å fare med, ville denne spalten jo lett kunne forlede leserne til å kaste bort sine sparemidler på disse «rådene». Aksjeanbefalinger er tross alt en stor del av konseptet til avisen.

Man må derfor få lov til å undres over hvilket grunnsyn Dagens Næringsliv har om dette. Det kan vel ikke være så enkelt at man lar kommersielle aktører (les potensielle annonsører) som banker og meglerhus være i fred, mens en ikke-kommersiell aktør (som Oljefondet) er fritt vilt?

Videre kan vi i samme utgave lese at DNB, Nordea og Handelsbanken mener at Kina ikke vil bety noe for den økonomiske utviklingen. Mens noen få sider senere kan lese at en av verdens største investeringsbanker, Morgan Stanley, fortelle oss at «Kina kan senke verdensøkonomien».

Kun de med sterk fremskreden Alzheimers vil makte å lese dagens utgave uten å få et snev av kognitiv dissonans.

Kan dette ubehaget være en av forklaringene på at vi leser mindre aviser?Guru
Chartet viser det børsnoterte amerikanske fondet «GURU» sammenlignet med den brede amerikanske aksjeindeksen S&P-500. GURU kopierer de største posisjonene til hedgefond og noen aktivt forvaltede aksjefond.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Desperasjon og panikk i Kina

juli 16., 2015

Kineserne foretok i forrige uke noen drastiske tiltak for å stanse kursfallet i kinesiske aksjer. For å rekapitulere tiltakene:

Suspensjon: Da kursene falt suspenderte man rundt halvparten av selskapene på børsen fra handelen. Aksjonærer som satt med disse aksjene kunne dermed ikke selge.

Forskjellen til andre markedsplasser er at suspensjon av enkeltaksjer på grunn av kursfall kun varer en kort tid for å forsikre seg om at det ikke finnes ulik informasjon ute i markedet. Kineserne suspenderte store deler av markedet i dagesvis.

Feilinformasjon: Markedsfallet ville trolig ha vært større dersom alle aksjene fikk handle fritt. De kinesiske børsindeksene reflekterte, til tross for en nedgang på 35%, dermed antagelig et høyere nivå enn hva som var reelt.

Forbud mot aksjesalg: Myndighetene innførte forbud om salg av aksjer for investorer som eier 5% eller mer i et selskap. Tiltaket vil redusere interessen for kinesiske aksjer fra større investeringsfond.

Shortsalg er nå straffbart: Nok en klar inngripen i en naturlig markedsmekanisme.

Andre børser ha nøyd seg med å kreve at short selgere må ha dekning for sitt shortsalg (aksjene må være innlånt før man selger dem short).

Statlig støttekjøpsfond: Opprettelsen av et statlig fond som har som oppgave å støttekjøpe aksjer. Dette er en klar inngripen i en fri markedsmekanisme, men har også blitt brukt av andre nasjoner.

Opprettelsen gir også økt mening bak det forestående punktet, idet myndigheten ville forhindre at de fikk favnen full av aksjer fra shortselgere. Gitt restriksjonene er det kun mindre aksjonærer som kan selge.

Oppfordring til lånefinansiert aksjekjøp: Myndighetene har reversert begrensningene for lånefinansiert aksjekjøp innført rett i forkant av nedgangen.

De ovennevnte tiltakene reduserte salgspresset og resulterte i en oppgang på 16% over de neste tre dagene. Man skal være en iskald shortselger for at gevinstene skal lokke mer enn frykten for nakkeskudd.

«Suksessen» har imidlertid fått andre til å lure på om de kinesiske tiltakene er noe for andre markeder. Svaret på dette nei. Metoden virker kun når man har jurisdiksjon over investormassen.

Det er relativt sett få utlendinger som har direkte adgang til det innenlandske kinesiske aksjemarkedet. De som har indirekte adgang, gjennom kinesiske fond eller finansforetak må rette seg etter kinesiske myndigheter.

Det er langt fra sikkert at eksperimentet lykkes i Kina heller. De som har lånt ut penger til kinesiske spekulanter vil ha pengene sine tilbake. Man er derfor avhengig av at det kinesiske støttefondet er stort nok til at de som vil selge kommer seg ut.

Salgspresset kommer ikke bare fra privatpersoner som har lånefinansiert sine aksjekjøp, men også fra de 4000 fondene med belåning som har blitt opprettet fra mars av i år. Den voldsomme økningen i volatiliteten har gjort at bankene som har ytet finansiering ønsker å trekke deler eller alt av denne tilbake.

Utlendinger vil ut. Siden 6. juli har utenlandske fond solgt kinesiske aksjer tilsvarende $7.1 milliarder. Forvaltningsselskapet GAM, som forvalter $130 milliarder globalt, uttalte til Financial Times: «Actively intervening in the market all smacks of desperation and panic. The final straw was allowing half the companies listed to be suspended from trading, effectively turning (Chinese) shares into an un-investable market.»

Det er avslutningsvis interessant å registrere at de som brukte den voldsomme oppgangen i kinesiske aksjer som begrunnelse for at man skulle kjøpe aksjer globalt, nå forteller oss at Kina ikke betyr noe i børssammenheng. Kina utgjør mindre enn et par prosent i global børsverdi heter det.

Mulig det, men når tilsvarende NOK 25.000 milliarder i investorverdier blir borte på noen uker, kan det allikevel hende at risikoviljen dempes noe.
CSI300

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Så feil, så feil

juni 30., 2015

I riktignok en positiv artikkel om teknisk analyse, påstår fredag DNs vanligvis utmerkede børskommentator, Thor Chr. Jensen, følgende: «Det finnes ingen som er blitt ordentlig rike på teknisk analyse.»

Han kunne ikke være lenger fra sannheten. Det finnes tvert imot mange tradere, investorer og forvaltere som er blitt dollarmilliardærer ene å alene ved å kun studere kursutvikling.

Dette til tross for at ingen av dem, som Jensen hevder, påstår de er i stand til å «spå om kursutviklingen fremover».

Teknisk analyse handler om å avdekke mønster i kursutviklingen. Mønster som blir til og gjentar seg fordi vi som mennesker reagerer kollektivt på samme måte om og om igjen.

Børsen handler om penger og følgelig er det emosjoner som grådighet og frykt vi daglige utfordres av. Vår adferd påvirker tilbud og etterspørsel og det igjen reflekteres gjennom handelsmønster.

Media bidrar til å forsterke dette gjennom fokus på eksempelvis spesifikke kursnivåer. Deretter intervjuer de markedsaktører og ber dem forutsi hva som vil skje hvis disse nivåene brytes. De som leser dette sprer igjen budskapet til andre.

Få eller ingen bryr seg om hva slike nivåer reflekterer i fundamentale nøkkeltall som inntjening eller pris/bok. Det anses positivt om kursen f.eks bryter all time high uansett.

Amatører innen finans, børs, fundamental- eller teknisk analyse avslører seg med å bruke ordet «skal» om den fremtidige utviklingen. De som kan sitt fag og forstår markeder vet at alt handler om sannsynligheter. Ingenting er sikkert.

Gjennom analyse av kursbevegelser er det mulig å avdekke mønster som har en høy sannsynlighet for gjentakelse. Det er dette teknisk analyse handler om, ikke noe annet.

Ingen modell, teknisk eller fundamental, gir 100% sannsynlighet for gevinst. Derfor er man nødt til å sørge for å ha en strategi som sørger for at tap ikke blir for store når disse oppstår.

Det er nemlig essensielt at man også bygger inn risikokontroll i modellene, samt benytter det man på engelsk kaller «money management».

Sistnevnte handler om å sørge for at man har nok penger i beredskap til at man kan overleve perioder hvor modellene resulterer i tap. Kvaliteten på analysearbeidet som ligger til grunn for strategien (modellen) må være meget høy dersom man skal kunne ha tillit nok til å risikerer penger på den.

Tidsserier av kurser må være lange og «renses» for feil, før man gjør noe som helst analysearbeid. Uten dette vil man ikke kunne få resultater som er robuste. Slurver man vil utfallet være tilfeldig, noe man senere vil komme til å betale dyrt for.

Har man funnet et mønster eller en modell hvor det er mer sannsynlig med gevinst enn tap og tapene kan kontrolleres, er det også viktig at man satser så ofte modellen genererer signaler. Jo oftere man satser, desto større er sannsynligheten at man vil oppnå den gevinstfordelingen som modellen sier.

En robust modell er en som virker på flere aktiva og aktivaklasser. Virker den eksempelvis kun på én enkelt aksje, er det trolig at man kun har funnet noe som kun er midlertidig.

I motsetningen til 1981 da jeg laget den første databasen over aksjekurser på Oslo Børs, er det idag relativt enkelt å få fatt på store mengder kursdata. Økt prosessorkapasitet og hastighet gjør det idag mulig å analysere enorme datamengder på svært kort tid.

Dette har gjort at man de siste 10 årene ikke bare har søkt etter mønster i enkeltinstrumenter, men også på mange instrumenter i forhold til hverandre. Kvantitativ analyse som dette kalles er per definisjon ikke annet enn teknisk analyse, det er kun gjerne flere variabler man benytter.

De verdensledende hedgefondene Bridgewater, Renaissance Technologies, Two Sigma, Winton – alle med forvaltningskapital fra $25-135 milliarder – er alle fond som benytter kvantitativ/teknisk analyse. Det er hundrevis av andre fond som også driver med dette.

Bridgewater er så etterspurt at de har hevet minimums tegningsbeløp til $35 millioner. Renaissance Technologies tjente så mye penger at de ga alle pengene tilbake til de eksterne investorene. Idag er det kun de ansatte som får ha penger i fondet.

Også i vårt naboland, Sverige, finnes forøvrig flere fond som kun legger analyse av kursutvikling til grunn. Det største i forvaltningskapital heter Lynx. De har $5.3 milliarder til forvaltning.

Chartet under viser utviklingen til Lynx sammenlignet med utviklingen på Oslo Børs. Investorene i Lynx har siden år 2000 hatt dobbelt så høy avkastning som Oslo Børs.

Jeg antar at journalist Jensen neppe påstår at det er «ingen som er blitt ordentlig rike» på Oslo Børs i denne perioden?
Lynx
PS: Merk særlig utviklingen under dot.com- og finanskrisen.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Ingen seigpining i Kina

juni 26., 2015

Med unntak av Japan har samtlige aksjemarkeder i land hvor det pågår kvantitative lettelser vist en fallende utvikling den senere tiden.

Sentralbankenes direkteinnsprøytning av milliarder i kapitalmarkedene har inntil i år vært et sikkert kjøpssignal for aksjer. Faktisk så sikkert at svært mange investorer har lånefinansiert sine aksjekjøp i den tro at myndighetene kommer til å bære risikoen dersom situasjonen skulle bli alvorlig.

Resonnementet har ikke vært helt på villspor ettersom både Sveriges Riksbank og ECB begge økte sine pengeinnsprøytninger etter at både kursfallene fortsatte og volatiliteten steg.

Dessverre hjalp dette kun midlertidig, noe som fikk tidligere Goldman Sachs direktør – nå ECB-sjef – Mario Draghi til å uttale at markedet måtte forvente økte svingninger.

Slikt hjelper alltid å få vite i ettertid.

På samme måte som vi så langt blir fortalt at kursfallet i aksjemarkedet til verdens viktigste land med hensyn til den globale økonomiske utviklingen, heller ikke betyr noe.

«Alle» kan nå fortelle oss at aksjemarkedet i Kina hadde steget for langt og kunne ventes å falle. Det kjedelige er at de samme «alle» ikke advarte mot dette før kinesiske aksjer falt 19% på bare ni børsdager.

Hadde de så gjort kunne investorene i det minste ha redusert belåningen istedenfor det motsatte. Det er den senere tiden blitt opplyst at lånefinansierte aksjekjøp i Kina har nådd nivåer man aldri tidligere har sett.

Kinesiske meglerhus kan etter loven maksimalt gi 2:1 giring så de som har nøyd seg med dette er kun ned 38%.

Det har man imidlertid omgått gjennom opprettelsen av strukturer og produkter som gir langt høyere belåning. Collateralized Debt Obligations (CDO), som ble så kjent under finanskrisen, og andre strukturer har muliggjort vesentlig høyere giring.

Med 3:1 giring er man ned i underkant av 60%, med 4:1 i underkant av 80%, mens for de med over 5:1 er det hele over. På ni børsdager.

I realiteten gjelder dette for de fleste nevnt i siste avsnitt dersom de ikke kunne stille opp med tilleggssikkerhet. I det minste ble man ikke utsatt for seigpining. Et kursfall på over 8% i morges sørget for det.
Shanghai
Som en saksopplysning kan nevnes at det bare siden mars i år er blitt opprettet 4000 ulike Kina-fond som benytter belåning.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

If you can’t beat them…

juni 22., 2015

Det er ingen tvil om at det for tiden hersker en viss uenighet om hvordan banker skal drives.

En gallup i USA avslørte nettopp at kun 28% av bankkundene har tillit til banker. Tilliten er klart inne i en negativ trend ettersom det var 40% som hadde tillit til bankene ved forrige måling.

Finansinvestorer er derimot strålende fornøyd med hvordan banker får opptre. For dem er det økonomisk lønnsomt at bankene kan manipulere renter, valutakurser og andre markeder til sin fordel. Spesielt når dette skjer med minimale konsekvenser.

De ansvarlige blir ikke straffet, noe som sørger for at bankene har anledning til å bruke de «kreativiteten» til de skyldige om igjen og om igjen.

Sist uke kom det for en dag at sjefen for J.P. Morgan hadde løyet i en senatshøring om årsaken til et tap banken hadde i 2010. Tapet var på $2 milliarder. Denne mangel på respekt for myndighetene ble tydeligvis oppfattet som svært positiv av aksjemarkedet. Aksjekursen steg 1% på nyheten.

De smarte pengene har for lengst forstått at det beste forsvar mot hva banker kan finne på å gjøre mot deg, er å eie aksjer i nettopp banker. Dermed får du ta del i bankens «verdiskapning» – selvsagt etter at de som har lurt deg har fått utbetalt sine bonuser.

BKX

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Déjà vue

juni 18., 2015

«Madness is rare in individuals – but in groups, parties, nations, and ages it is the rule.» -Friedrich Nietzsche

Chartet under sammenligner utviklingen på High Yield kredittobligasjoner og S&P-500. På grunn av den lave kredittratingen er High Yield obligasjoner mer lik aksjer i sin adferd enn for eksempel Investment Grade. Begge er imidlertid selskapsobligasjoner.

Finansteori forteller oss at selv obligasjoner med lav kredittrating er sikrere enn aksjer i selskapers kapitalstruktur. Hvorfor jeg presiserer «i teorien» er fordi vi i 2008 opplevde at mange selskapsobligasjoner falt mer enn aksjene i samme selskap.

Dette ble senere forklart med «panikk» og manglende likviditet. Mulig det, men for de som ble tvunget til å selge var det en meget kostbar realitet.

High Yield obligasjoner viste seg imidlertid å ha en langt mer interessant rolle forut for finanskrisen. De varslet nemlig den kommende krisen i hele åtte måneder før aksjemarkedet reagerte.

Internasjonale High Yield obligasjoner falt mens aksjemarkedet fortsatte sin oppgang. Tatt i betraktning av at andelen profesjonelle aktører i obligasjonsmarkedet er høyere enn i aksjemarkedet, var dette et klart varsel. Det burde det også når presumptivt sikrere instrumenter med samme underliggende selskap begynner å falle i verdi.

Men, som historien så mange ganger har vist, ønsker vi ikke å høre noe som kan svekke vårt håp om ubegrenset velstandsøkning. «Ekspertene» var raskt ute med bortforklaringer, noe som gjorde at de fleste fortsatte festen i aksjemarkedet.

Utfallet vet vi. Noen måneder senere hadde aksjeinvestorer verden over tapt halvparten av sine verdier. Norske investorers verdier var på det verste ned 65%. Angivelig skulle et kursfall være umulig å forutse.

Syv år senere ser vi på nytt et klart avvik mellom utviklingen i High Yield obligasjoner og aksjer.

Dette er riktignok bare et datapunkt og enkle datapunkter har lite informasjonsverdi med mindre de blir bekreftet av andre ting. Ikke desto mindre var dette i 2008 et datapunkt det skulle bli svært kostbart å ignorere.

JNK

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Dobbel standard

juni 16., 2015

Dagens Næringsliv har skrevet en rekke kritiske artikler om Statens Pensjonsfond Utland, Oljefondet. Blant annet har man gjort et stort nummer av at Oljefondet ikke har levert god nok risikojustert avkastning. En annen påstand mediehuset har fremmet er at Oljefondet bruker gal referanseindeks slik at resultatene skal fremstå som bedre enn de er.

Eventuelle avvik slår knapt ut hvis man bruker et vanlig antall desimaler. Media får det imidlertid til å se «fryktelig» ut ved å multiplisere dette med størrelsen på fondet og deretter sammenligne dette med sykehjems- og barnehagesplasser.

Man tar ikke til seg hvor vanskelig oppgaven er å forvalte verdens største investeringsfond. Alle fondets investeringer er av en størrelse som påvirker markedet.

Poenget denne bloggen har gjort tidligere er at media burde holde alle som forvalter folks sparepenger og pensjoner til den samme standard som pålegges Oljefondet. Det bør i tillegg være lettere for mindre forvaltere enn store.

En av de mest populære artiklene på dn.no nylig var saken: «Dette er årets beste aksjefond». Fondet kaller seg et Kina-fond og har steget hele 23% hittil i år. Fondet gikk følgelig til topps i rangeringen.

Ved første øyekast er dette svært bra inntil man sammenligner fondet med utviklingen i kinesiske aksjer, noe dn.no ikke gjør.

Forvalteren er imidlertid klar over denne faren og sier at man bruker Hong Kongs aksjeindeks, Hang Seng, som benchmark isteden for å sammenligne seg med den kinesiske aksjeindeksen, Shanghai Composite. Til sitt forsvar hevder forvalteren at han ikke liker «lottokulturen som har vært på Shanghai børsen det siste året».

Ville det da ikke vært mer riktig å kalle fondet for «Hong Kong» fremfor «Kina»? Da hadde man i hvert fall kunne samstemme forventninger.
Landkreditt Kina

Det hører med til fakta at Shanghai Composite har utviklet seg langt bedre enn både fondet og Hang Seng indeksen, ikke bare det siste året, men de siste fem årene.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

Jobber for føden

juni 12., 2015

Debatten om aktiv eller ikke aktiv forvaltning har virkelig satt fart etter at Kredittilsynet har «kraftig kritisert» to banker som de hevder urettmessig har tatt seg betalt for aktiv forvaltning.

Forvaltningsselskaper som ikke er banker vet at de, i motsetning til bankene, trolig vil bli hardt straffet dersom tilsynet skulle avdekke noe lignende.

Det kan således være viktig å være forberedt på å måtte dokumentere aktivitet i henhold til mandatet man har.

Bloomberg-TV intervjuet nettopp en forvalter som går godt «over listen» i så måte. Hedgefondforvalter Jeff Smith kjøpte for en tid tilbake en solid post i restaurantkjeden Darden Restaurants. Eierpostens størrelse ga ham anledning til styreplass og så snart dette var på plass forlangte han at samtlige av styrets medlemmer, ham selv inkludert, hospiterte som restaurantansatte.

Hensikten var å forstå virksomheten bedre og gjennom det bedre kunne bidra til lønnsomheten.

Et eksempel til etterfølgelse.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS

$235 milliarder i bøter er småpenger

juni 2., 2015

«Bankene i Vesten behandles som hvite kuer i India. De får den beste omsorg og behandling samtidig som de får gjøre fra seg over alt.»

De senere årene er det blitt avdekket adferd og kriminalitet i banker utover enhvers fatteevne.

Mengden og kontinuiteten av avsløringer om juks, svindel, kursmanipulering og andre forhold har gjort både kunder og politikere nær apatiske.

Selv finanstilsynene rundt omkring i verden er forsiktige med å offentliggjøre annet enn det groveste av kriminell aktivitet.

Det er i øyeblikket en etterforskning i gang hvor man mener banker har stjålet intellektuell eiendom fra kunder. Denne foregår så langt i det stille.

Banker skal ha avlest dataprogrammer som finansinstitusjoner har fått koble til bankenes systemer for å kunne automatisk handle valuta og aksjer. Informasjonen har bankene brukt til egen vinning.

Så fort banken avdekket et mønster i kundens handel ble denne utnyttet til å «snike» foran kunden. Hvis posisjonen gikk i bankens favør fikk banken gevinst. Gikk den motsatt vei fikk kunden handelen. Banken kunne med andre ord spekulere for kundens regning og risiko uten kundens viten.

Noen banker gikk lenger enn dette. Alle kunders aktivitet blir nøye målt og de flinkeste kundenes programmer ble rett og slett kopiert (stjålet). Bankene brukte så disse programmene som sine egne og sammen med muligheten til å snike i køen, ble dette svært lønnsomt.

Denne aktiviteten og grådigheten var imidlertid så systematisk at de mest oppegående institusjonene oppdaget at noe var galt. Kundene fikk ikke handler de mente de skulle ha hatt og følgelig falt deres egen lønnsomhet brått. Dette var logisk siden de som regel kun fikk handlene som medførte tap.

Gjennom å endre sine handelsmønstre ved å gjøre ene siden av handelen (f.eks kjøp) hos én bank og den andre (salg) hos en annen, ble aktiviteten mindre forutsigbar og lønnsomheten kom tilbake. Dette beviste at banken drev urent spill.

Lønnsomhet, grådighet og bonuser har lenge trumfet etikk og moral i bankverdenen. Dette har pågått i flere tiår. Myndighetene har enten sovet ved roret, slik de gjorde når det gjaldt skjulte kostnader og feilinformasjon om strukturerte produkter i Norge, eller stilletiende latt det skje.

$235 milliarder i bøter høres i utgangspunktet ut som et beløp som vil sette en stopper for kriminaliteten, men dette er langt ifra tilfellet. Det er først når man setter dette i sammenheng med størrelsen på inntektene fra den ulovlige virksomheten som bankene har bedrevet og får beholde, at man ser at dette er småpenger.

For to uker siden ble det offentliggjort at fem banker ble ilagt bøter på tilsammen $5.8 milliarder. Reaksjonen i aksjemarkedet var en kraftig kursoppgang for tre av de fem, mens kursen til de to siste var nærmest uforandret.

Myndighetene er imidlertid svært hjelpsomme overfor bankene med raske arrestasjoner dersom noen påfører dem tap. Jérôme Kerviel (Société Générale) og Sergey Aleynikov (Goldman Sachs) er eksempler på dette.

En internasjonal mediestorm med avsløringer av hvordan bankene har svindlet samfunnet har resultert i at én bank (UBS) nå har følt seg presset til å ofre en ansatt på rettens alter. Den ansatte de har pekt ut som ansvarlig for bankens svindel i rentemarkedet viser seg å være så autistisk at retten har måtte oppnevne et verge som kan bistå ham i retten.

Realiteten er at bankene i Vesten behandles som hvite kuer i India. De får den beste omsorg og behandling samtidig som de får gjøre fra seg over alt.

Eksempelvis har sentralbankene verden over senket renter for å stimulere økonomien. Samtidig sitter politikere og finanstilsyn rolig og ser på at bankene øker sine rentemarginer og dermed sikrer at mye av denne fordelen ender opp hos dem.

Lobby-slagord som «Vi må sørge for at bankene er solide» og «Spleiselag» er blitt slukt rått. Når overskudd og bonuser avslører at man var blitt forledet er det en altfor stor skam å innrømme dette. Her gjelder det å sitte stille i båten mens kundene slås bevisstløse av alle overskriftene om juks, svindel og kursmanipulasjon.

Bankene er blitt for mektige til at man kan gjøre noe virkningsfullt med dem. Nettopp hva finanskrisen lærte oss at aldri måtte skje igjen.

Verken finanstilsynene eller politikerne er interessert i at deres inkompetanse kommer for dagen. Man blir ikke gjenvalgt ved å innrømme feil.

Brudd på god forretningsskikk og to bankers overfakturering av nærmere enn milliard blir av det norske Finanstilsynet straffet med «Kraftig kritikk«. Ingen bot, ingen krav om tilbakebetaling.

Denne forskjellsbehandlingen bidrar til redusert konkurranse i finansmarkedene og oppfordrer til gjentakende adferd. Sluttregningen havner hos samfunnet.

Chartet under viser utviklingen på indeksen over banker sammenlignet med verdensindeksen for aksjer. Starttidspunktet er 2011 da sentralbankene besluttet å synkronisere sine finansielle støttetiltak for å stimulere verdensøkonomien.

$235 milliardene i bøter ilagt i denne perioden har ikke forhindret at banker har vært mer lønnsomme enn de fleste andre næringer.

I rest my case.

Bankindeks

Siste: USAs visesentralbanksjef, Stanley Fisher, sa under en tale i Toronto i går at bankansatte som har gjort seg skyldig i finansiell kriminalitet bør straffes. -Det hører med til historien at markedet så forslaget som utenkelig og sendte kursene på amerikanske bankaksjer videre opp.

Share


  • Facebook
  • Twitter
  • LinkedIn
  • Add to favorites
  • Email
  • RSS