Arkiv for februar, 2016

Kutt tapene!

mandag, 29. februar, 2016

“You can spend minutes, hours, days, weeks, or even months over-analyzing a situation; trying to put the pieces together, justifying what could’ve, would’ve happened… or you can just leave the pieces on the floor and move the fuck on.” ― Tupac Shakur

Verdens to mest brukte investeringsråd er: «Buy low, sell high» og «cut your losses and let your profits run».

Begge rådene er intuitive og logiske, men allikevel har de fleste vansker med å følge dem.

Ego, frykt eller grådighet kommer ofte i veien. Disse emosjonene får oss til å sette til side sunn fornuft og isteden ty til «håp».

Vi «håper» at det denne gangen vil være annerledes. Erfaring, statistikk, logikk og disiplin legges til side.

Hvis man hadde flaks og det denne gangen gikk bra, er det sannsynlig at dette blir et psykologisk «anker» for ytterligere adferd. Man velger å overse at det var flaks og klapper seg isteden på ryggen og sier «godt gjort!» Når markedet så faller neste gang gjentar man «suksessen», lukker øynene og åpner dem først når kreditorene står på døren.

Et spørsmål som ofte stilles er hvor skal man plassere en stop loss. En stop loss er en ordre som vil bli utført dersom markedet, en aksje, et valutapar, en råvare eller noe annet likvid aktiva man har investert i passerer et bestemt nivå.

Når så skjer vil en ordre bli sendt inn i markedet med hensikt å få oss ut av den tapende posisjonen.

En stop loss trenger ikke være statisk (kun ligge på ett sted), men kan flyttes i takt med retningen på markedet. Den gyldne regelen er imidlertid at den aldri skal flyttes lenger vekk enn der den sist var.

Man skal med andre ord aldri være villig til å tape mer enn det som opprinnelig ble bestemt før posisjonen ble tatt.

Årsaken for dette er at de fleste av oss fatter mer rasjonelle beslutninger før vi risikerer pengene våre enn når vi ser «takstameteret» fly foran øynene våre.

Det finnes i hovedsak to metoder for å bestemme en stop loss. Den ene er finansiell. Den andre er å finne et teknisk nivå.

En finansiell stop loss settes på basis av ens egen lommebok. Man er ikke villig til å tape mer enn en viss prosent på én enkelt posisjon eller totalt sett. Mange bruker begge deler.

Eksempelvis ønsker man ikke tape mer enn 10% på en enkelt aksje og ikke mer enn 30% av hele porteføljen. På denne måten kan man kvitte seg med et «råttent eple» samtidig som man beholder det som går bra.

Dersom hele esken viser seg å inneholde råtne epler (porteføljeverdien faller mer enn 30%), kaster man dem alle og venter på en ny anledning til å komme sterkere tilbake.

Argumentet jeg oftest hører er at man er redd for å bli stoppet ut av markedet, for deretter å oppleve at kursen fortsetter den veien man opprinnelig håpet.

Visst kan dette skje. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette har skjedd meg. Men; «this is just the cost of doing business!» Vi lever tross alt i en usikker og uforutsigbar verden.

Plasseres stop loss’en for langt unna taper man for mye. Er den for nære vil man bli stoppet ut hele tiden.

Det jeg imidlertid med hånd på hjerte kan si, er at jeg ville ha tapt vesentlig mer på å ikke ha kuttet tap enn jeg har gjort på å måtte kjøpe meg inn igjen litt høyere.

Hvis du ikke tror på en slik strategi, så gå igjennom aksjene på Oslo Børs fra begynnelsen på dette årtusenet og se hvilke som den gangen var «alles favoritter». Sjekk deretter hvor mange av disse selskapene som finnes på børsen idag.

En finansiell stop loss er individuell. Dersom du er langsiktig aksjefondsinvestor vet du aksjemarkedet tidvis faller mye. I 2008 så mye som 65%.

Hvis en slik verdinedgang ikke gir deg hurtig puls eller åndenød, er dette et tegn på at du ikke var overeksponert eller hadde urealistiske forventninger.

Hadde du derimot lånt penger for å kjøpe aksjer og ikke reagerte, er det trolig at du gikk konkurs. Du hadde da ingen glede av at markedet kom tilbake igjen noen år senere og satte nye rekordnoteringer.

For de som tar høy risiko i markedet er tvangssalg eller konkurs den siste stop loss. Skal man være sikker på å unngå dette bør man selv ha satt nivåer hvor man sier nok er nok.

Det er først når vi aksepterer at vi ikke kan kontrollere markedet, men kun kan lære å kontrollere oss selv, at vi kan opptre rasjonelt.

Tekniske stop loss’er kan plasseres nær tidligere nivåer hvor det har vært støtte eller motstand. Signalet kan være at kursen faller under et glidende gjennomsnitt, to glidende gjennomsnitt krysser hverandre, eller at kursen beveger seg utenfor Bollinger-bånd etc etc. Ulike indikatorer har sine egne fordeler og ulemper. Det viktige er at disse tilpasses den investeringshorisont og risikoappetitt du har.

Noen brukere av glidende gjennomsnitt reduserer eller øker sine posisjoner når kursen beveger seg langt fra dette gjennomsnittet. Andre tar av en del av posisjonen når kursen faller under et langt glidende gjennomsnitt og reduserer ytterligere hvis gjennomsnittet snur nedover.

Andre igjen bruker det at et kortere glidende gjennomsnitt faller under et lenger gjennomsnitt til å redusere posisjoner. Det motsatte gjelder når det kortere gjennomsnittet stiger over det lange. Hensikten med å bruke glidende gjennomsnitt er at disse bedre illustrerer den underliggende trenden.

Bollinger-bånd tar hensyn til hvor mye markedet svinger. Normalt ligger båndene 2 standardavvik fra et 20 dagers glidende gjennomsnitt og skal dermed omfatte 95% av alle bevegelser. Man bør imidlertid følge med på bredden av båndet og sammenligne dette med historiske observasjoner. Brudd på et bredt bånd kan brukes til å gå imot markedsretningen, mens brudd på et smalt bånd kan signalisere at bevegelsen fortsetter.

Ingen ønsker å bli stoppet ut på en helt ordinær bevegelse, men alle ønsker å bli stoppet ut dersom den uønskede bevegelsen fortsetter. Én metode er å gjøre dette statistisk. Hvis man sitter med en aksje som har en annualisert volatilitet på 22%, vet vi at dette betyr at normalsvingningene for denne aksjen er ca. 3% i uken. Dette skjer i gjennomsnitt på to ut av tre uker. Én av tre uker vil den svinge mer enn 3%.

Kjøper vi aksjen er det med andre ord liten vits i å plassere en stop loss tettere enn dette, ettersom vi da risikerer å bli tatt ut på en helt normal bevegelse. Legger vi den derimot 9% unna er det statistisk mindre enn 1% sannsynlighet for at stop loss’en blir truffet. Gjør den først det, har det gjerne skjedd en endring av betydning.

Et annet argument man hører er at aksjen svinger så mye at en fornuftig stop loss blir liggende for langt unna. Det man implisitt da sier er at posisjonen man har er for stor i forhold til svingningene i aksjen og det man er beredt på å tape.

Løsningen er å ta en mindre posisjon.

Mange har en regel om å ikke tape mer enn en viss prosent på en enkelt investering. Dette må imidlertid ikke forveksles med å ha en stop loss en viss prosent fra inngangskursen på alle aktiva.

Det er viktig å risikojustere posisjonene man tar slik at risikoen er nogenlunde lik på alle posisjonene.

Verdens største hedgefond, Bridgewater, er blitt størst nettopp som følge av at de har gjort dette.

Utgangspunktet er å vite hvor stor risiko man er villig til å ta og deretter justere alle posisjoner til dette. Hvis utgangspunktet er at man tåler en risiko tilsvarende aksjer (for OSEBX ca. 20% annualisert volatilitet) så justeres andre aktivaklasser slik at man har tilsvarende risiko i disse.

Eksempelvis statsobligasjoner, som normalt sett svinger mye mindre enn aksjer, gires slik at risikoeksponeringen på denne delen av porteføljen tilsvarer den man har i aksjedelen av porteføljen.

Det viste seg at kjedelige statsobligasjoner som ble risikojustert til aksjenivå i over 20 år faktisk ga en høyere avkastning enn aksjer.

I tillegg ga statsobligasjonene reell diversifisering i forhold til aksjer med den følge at risikoen på hele porteføljen gikk markert ned.

(De fleste statsobligasjoner egner seg idag ikke lenger til giring på grunn av det lave avkastningspotensialet.)

Det man skal være oppmerksom på er at når man benytter en stop loss så blir man «path dependant». Når vi setter inn en stop loss blir ikke faktorenes orden likegyldig. Skjer nedgang før oppgang kan det være at vi ikke får være med på oppgangen.

Ønsker man ikke denne retningsavhengigheten kan løsningen være å bruke opsjoner for å beskytte kapitalen. Opsjoner betaler vi en premie for, men vi har samtidig luksusen av å vite at det hele ikke nødvendigvis er over bare fordi kursen beveger seg gjennom et visst nivå.

Opsjoner har en annen fordel og det er at det er den eneste form for stop loss som beskytter deg mot «gap moves». Dette er nyhetsdrevne bevegelser som inntreffer når markedet er stengt og sørger for at markedet eller aksjer åpner på et helt annet nivå enn hvor de stengte dagen før.

Aksjekursen på Bulk Invest (tidligere Western Bulk) åpnet eksempelvis ned 67% på fredag. Kursutviklingen i denne aksjen ligner en amerikansk katastrofefilm. Når du tror det ikke er mulig for situasjonen å bli verre, blir den dobbelt så ille.

Forut for denne nedgangen hadde aksjen falt 97% på to år. Dette var forøvrig ikke første gangen aksjen åpnet dramatisk lavere enn dagen før. I februar 2014 åpnet den ned 25% fra sluttkursen dagen før. Den 1. februar i år falt kursen 64% i løpet av børsdagen. Februar er tydeligvis ikke en god måned for dette selskapet.

Likviditetshull kan med andre ord også skje mens markedet er åpent, slik det gjorde med sveitserfranc den 15. januar 2015.

En stop loss i en hovedvaluta som medfører et tap som er mange hundre ganger større enn forutsatt kan medføre en ufrivillig deltagelse i «Luksusfellen», vel og merke etter at tungpsykiatrien har gjort sitt.

MSCI World Infront-chartet viser MSCI World Stock Index med to glidende gjennomsnitt.

Global Macro & CTA fond slår tilbake

fredag, 19. februar, 2016

Etter at de kvantitative lettelsene startet for alvor i slutten av 2011 og frem til andre halvår ifjor har investeringsklimaet vært svært utfordrende for globale makrofond.

Global Macro forvaltere ser etter tegn til endringer og trusler i det økonomiske og politiske makrobildet som markedet enda ikke har tatt hensyn til.

Mulighetene man ser etter kan være absolutte eller relative. Forut for finanskrisen var eksempler på absolutte at forsikringen på obligasjoner, CDS-kontrakter var for altfor lavt priset. Årsaken til dette var at banker, fond og forsikringsselskaper kappes om å utstede slike for å øke avkastningen på sine obligasjonsporteføljer.

Etterhvert ble det også et stort avvik i utviklingen på kredittobligasjoner og aksjemarkedet. Det savnet logikk i at den tryggere delen av selskapenes kapitalstruktur (obligasjonene) falt, mens aksjekursene fortsatte å stige.

Ironisk nok skjedde det samme i 2015.

Man kunne da enten se dette som et relativ posisjon (shorte aksjer/kjøpe obligasjoner) eller være av den oppfatning at aksjemarkedet midlertidig var på steroider og gå short aksjer.

Når makroforvalterne har funnet noe substansielt, er valg av finansielt instrument for å best kunne utnytte dette som står nest på listen.

Verktøykassen de har til rådighet er kun begrenset av egne kunnskaper og kravet man har likviditet og verdsettelse av posisjonene.

Det mest vanlige er å benytte valuta og renter, dernest aksjeindekser og kreditt. Innenfor aksjemarked tar flere posisjoner i ulike sektorer enten absolutt eller relativt (long én sektor og short én annen).

Makrofond investerer i liten grad i enkeltselskaper ettersom investeringer på dette nivået anses for å være for detaljert (mikro).

Det er det store bildet og de store linjene som disse fondene er eksperter på.

Som nevnt innledningsvis har disse fondene slitt i en periode hvor sentralbankene har forhindret markedene i å tilpasse seg til de økonomiske realitetene.

Resultatene har på ingen måte vært noen katastrofe, men når markedene forhindres i å opptre etter fundamentale økonomiske prinsipper, har det vært krevende for dem å tjene penger. De fleste makrofond har levert rundt nullresultat de siste årene.

Erfarne og kloke investorer har forstått dette og beholdt eller økt sine investeringer i disse fondene. Dette både som diversifisering samt med kunnskapen om at man kan lure hele markedet noe av tiden, enkelte i markedet hele tiden, men ikke hele markedet hele tiden.

Fornuften vil igjen råde. Det var kun spørsmål om tid.

Selv ikke sentralbanker kan holde på trykket i det uendelige. Før eller siden vil noe gi etter og trykket slippes ut. Fjorårets beste eksempel på dette var sveitserfranc.

Folk fortsatte å låne sveitserfranc til tross for at renteforskjellen til andre valutaer var blitt historisk lav og sentralbanken måtte bruke enorme resurser på å holde den svak.

Den 15. januar ifjor slapp imidlertid SNB (den Sveitsiske Nasjonalbanken) valutaen løs med det resultat at vi fikk den største kursbevegelsen noen gang opplevd i en hovedvaluta på én dag.

Styrkelsen av sveitserfranc ble katastrofal og medførte ruin og personlige tragedier globalt.

Blind tiltro til én aktør, nemlig SNB, hadde gjort at opsjoner på å beskytte seg mot en styrkelse av sveitserfranc var på det laveste nivået noensinne rett før det smalt.

Mot norske kroner steg sveitserfranc 39% på få minutter (se chart).

Det er også ironisk å observere se at globale makrofond og trendfølgende fond (CTA) hadde den høyeste nettoinnløsningen ifjor. Dette var sammenfallende med at aksjefond hadde den høyeste nettotegningen.

Dette betyr at investorene fortsetter å se i speilet (på avkastning som ligger bak oss), fremfor gjennom frontruten (på forholdene foran seg).

Igår ble resultater hittil i år for global makro og CTA fond publisert. Topp 20 viser avkastning hittil i år fra +23% til +7%. Blant disse navnene er kjente fond som Conquest Macro, Horseman Global, Saba Capital (Boaz Weinstein, kjent gjennom boken The Quants), Brevan Howard (hvor blant annet Church of England er investert), norske AAM Absolute Return Fund +11%), BlueTrend, AHL og Renaissance Capital.

Grei diversifisering å ha i krevende tider.

CHFNOK

Hotwash

mandag, 15. februar, 2016

«The term “hot wash” (which is sometimes rendered as one word, “hotwash”) originated in the US military, where it is used as an informal equivalent of “After Action Review,” the debriefing of personnel immediately after they return from a mission, patrol, etc».

Sist ukes kursfall på 7% på Oslo Børs, hvorav mandagens alene på -4.4%, har fått media til å kreve svar fra mange av «ekspertene».

Oslo Børs, i likhet med en rekke andre verdensbørser, har nå falt over 20% fra toppen. Dette kvalifiserer til å bli kalt et «bear market» (nedgangstrend).

Hvorfor man må vente til kursene har falt over 20% før man kaller det dette og i så fall hva man skal gjøre videre, er uklart. Det virker derimot meningsløst å tape 1/5 av kapitalen før man tar innover seg at kursene faller.

Den umiddelbare konklusjonen man nok en gang kan trekke er hvor liten «ekspertenes» evne til å forutsi fremtiden virkelig er.

Man trengte ikke å være synsk verken denne gangen, før finanskrisen eller før dot.com-boblen sprakk for å se at noe var galt. Det var åpenbart ved samtlige anledninger.

Kjensgjerningen er at ekspertene enten ikke er flinke nok, eller bevisst overser faresignalene.

«Ekspertene» velger som regel å fokusere på det som passer dem best. Det beste for aksjemeglere er at aksjer stiger kontinuerlig, ikke at det er usikkerhet forbundet med kjøp av disse.

Usikkerhet medfører nøling, nøling kan utsette en handel og dette vil forsinke meglerhusenes inntekter.

En utsettelse av inntekter for et meglerhus er opplagt ikke bra. Bonuser skal utbetales minst én gang i året. Det er således ikke i meglerhusenes interesse å gi informasjon som kan utsette beslutninger. Tvert imot.

Det riktige for deres egen lønnsomhet er å til enhver tid være skråsikker på at markedet skal opp. Av samme årsak forventer de alltid minst en dobling av kursen på aksjer de anbefaler.

Ingen analytiker med respekt for egen inntekt skriver at markedet skal opp noen få prosent i løpet av et år. Man må overdrive kraftig for å vekke grådigheten hos investorene. Jo grådigere investorene blir desto raskere handler de.

Dette ligger i begges natur.

Utfordringen for «ekspertene» som for halvannen måned siden spådde kraftig oppgang er åpenbar gitt at markedet isteden har falt over 20%. Denne magiske prosentsatsen endrer alt. Til tross for at nedgangen startet i april ifjor er det først nå, 10 måneder senere, at man kaller det en nedgang.

Når uttrykket «bear market» kommer til anvendelse, endrer media adferd og ekspertene blir avkrevd svar på hva i huleste som har skjedd.

Ifølge avisene sist uke var årsakene oppbremsing i Kina, fall i råvarepriser og økte kredittspreader i obligasjonsmarkedet.

Antagelig har de helt rett.

Felles for disse er imidlertid at dette er gammelt nytt. «Ekspertene» har med andre ord sovet i timen.

Veksten i Kina har halvert seg siden 2007, råvareprisene har halvert seg siden 2011 og kredittspreadene har utvidet seg kraftig siden 2014.

I tillegg – og viktig for Norge – er oljeprisen 1/4 av hva den var i 2012. Bare i løpet av andre halvdel av 2014 falt den 60%.

Alt som skulle til var at man merket seg disse negative faktorene og fikk med seg at de både ble forverret og flere. Denne kunnskapen kunne deretter brukes til å tilpasse risikoen man satt med.

Dessverre skjedde det motsatte. Mengden av lån for å kjøpe aksjer steg til nivåer vi ikke hadde sett siden umiddelbart før dot.com- og finanskrisen.

Legger vi til store valutasvingninger og utfordringene dette medfører, at kvantitative lettelser fortsatt ikke er i stand til å få fart på europeisk eller japanske økonomi, økt geopolitisk uro, økt terrortrussel i Europa og et forestående presidentvalg i USA, så har vi nok av ting som gir grunnlag for usikkerhet.

Man trengte med andre ord ikke å være synsk for å finne mulige årsaker til en nedgang i aksjer. Spesielt når flertallet av aksjeanalytikere allerede var enige om at selskapene var høyt priset.

Man trengte kun ha to av fem sanser i behold. Øyne og ører.

Det som nok en gang har vært mangelvare er evnen til kritisk & selvstendig tenking.

De må du selv besitte for her får du som nevnt ingen hjelp av «ekspertene».

«Hotwashen» som media så langt har gjort i kjølvannet av at man nå har erklært et «bear market», viser ingen tegn til lærdom eller ydmykhet fra de som har tatt fullstendig feil av utviklingen. Isteden ramser de opp årsaker som om disse nettopp har inntruffet.

Er du som investor i besittelse av evnen til kritisk & selvstendig tenking, en fornuftig investeringsstrategi og disiplinen til å følge den, kan du stenge ekspertene ute og nyttegjøre deg av mulighetene som et lavere priset aksjemarked måtte gi deg.

Billigere aksjer bør ses på som en mulighet, ikke en trussel.

Index funds

Fotspor i sanden

fredag, 12. februar, 2016

DNs børskommentator, Thor Christian Jensen, har som overskrift i dagens utgave: «Hvor er Draghi og Yellen når vi trenger dem?»

Spørsmålet minner om Mary Stevensons religiøse dikt «Footprints in the Sand».

Hovedpersonen går sammen med Gud på en strand og reflekterer tilbake over livet. Tiltross for at Gud har lovet alltid å være der, ser personen tilbake på utfordrende tider i livet og merker seg at det da kun har vært ett sett med fotspor i sanden.

Fortelleren spør Gud «Hvorfor forlot du meg i de periodene når jeg trengte deg som mest?» Gud svarer: «Mitt dyrebare barn jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. Da dine lidelser var størst og du kun ser ett sett fotavtrykk, bar jeg deg.»

Analogien til dagens situasjon er at finansmarkedets guder, Draghi og Yellen, er der.

De eneste fotsporene vi har sett i sanden på lenge har tilhørt Draghi og Yellen. Disse sammen med flere andre sentralbanker har båret markedet siden slutten av 2011.

Footprints

Så galt, men allikevel så riktig

onsdag, 10. februar, 2016

Japan har i lang tid konkurrert med Sveits om å ha den laveste renten på statsobligasjoner med 10 års løpetid. Etter en korreksjon oppover i perioden 2003-2007 toppet den japanske statsobligasjonsrenten ut på 2%.

Retningen på 10 års renten har siden den gang vært nedadgående og for to dager siden falt under null og ble negativ.

Dette betyr at disse statsobligasjonene mindre verdt hvert år frem til forfall.

For en investor virker et slikt utfall meningsløst. Det samme gjorde det å kjøpe disse obligasjonene for å låse seg til en årlige avkastning på 0.5%, 0.4% og 0.3% i 10 år.

Egentlig virket det meningsløst lenge før det.

Når renteavkastningen på disse obligasjonene ligger på 0.3% årlig og den japanske finansministeren lover 2% inflasjon, blir distribusjonen av mulige utfall skremmende. For å si det forsiktig.

Dersom finansministerens anstrengelser skulle lykkes og inflasjonen steg til 2% ville kursfallet på disse obligasjonene være katastrofalt. Til tross for hva vi vet idag, nemlig at 10 års renten kunne bli negativ, ville gevinsten ikke stå i forhold til risikoen.

Men slik er det ikke blitt. John Maynard Keynes’ kloke advarsel om at «the market can remain irrational longer than you can stay solvent» er fortsatt relevant.

De som har hatt JGB (Japanese Government Bonds) i sine porteføljer har vært vinnerne på tross av den miniskule renten. Dette gjelder Statens Pensjonsfond Utland (Oljefondet) og andre investorer som har global indeksbasert forvaltning i tillegg til trendfølgende hedgefond.

Rentenedgangen har sørget for at disse investorene har fått en fantastisk kursgevinst på disse obligasjonene

Galt har med andre ord vært riktig – så utrolig riktig.

JGBFuture-JapaneseGovernmentBond

Sentralbanker & finanstilsyn – en samfunnsrolle

tirsdag, 9. februar, 2016

Etter å ha deltatt i Økonominyhetene på TV2-Nyhetskanalen helgen for drøyt en uke siden, var det noen få som mente min kritikk av sentralbanker og finanstilsyn var urettferdig.

La meg først si at jeg setter pris på engasjement om man er enig med meg eller ikke.

Påstanden min gikk ut på at de nevnte statlige institusjoner aldri har forhindret eller en gang oppdaget, en finansiell krise før den er et faktum.

Det som imidlertid er verre og som var den viktigste delen av min kritikk, er at de skyldige ikke blir straffet (sålenge de er banker).

Bøter blir riktignok benyttet i utlandet, men selv om disse kan dreie seg om milliarder er de bare brøkdeler av de ulovlige inntektene som bankene har hatt. Bøtene går dessuten til statskassen og ikke til de som har lidd tapene.

De ansvarlige i bankene glir unna. Dette skjer internasjonalt så vel som i Norge.

I tillegg blir ikke konklusjoner og anbefalinger som granskninger kommer frem til iverksatt slik at vi kan unngå lignende i fremtiden.

Finanskrisen er det ferskeste eksempelet på dette. Bankene som førte oss inn i krisen er idag mektigere og større enn noensinne. Dette til tross for en bred enighet om at man i fremtiden ikke måtte tillate banker så store at hensynet til samfunnet krever at de reddes med skattebetalernes penger.

Jeg forstår godt at dette er vanskelig å tro. Det er imidlertid et faktum at USAs seks største banker idag er nesten 40% større enn de var før finanskrisen.

Alan Greenspan, en av vår tids mest kjente sentralbanksjefer, blir i innslaget under satt til veggs under en høring av senator – og nå presidentkandidat – Bernie Sanders (D).

Høringen ble holdt etter den økonomiske og finansielle krisen som ble utløst av dot.com-boblen og handler nettopp om sentralbanksjefens manglende klarsyn.

I rest my case.

Fulgte du planen?

torsdag, 4. februar, 2016

Det er kun tap uten lærdom som er fullstendig bortkastet.

Det er nå viden kjent at aksjeåret for mange har startet på en overraskende og ubehagelig måte.

I realiteten betyr dette bare at altfor mange enten har ignorert realiteter, oversett risiko, vært for grådige eller i verste fall er skyldig i alle tre.

Historien viser at aksjemarkeder faller med ujevne mellomrom. Ettersom det var lenge siden sist, var det liten grunn til å være overrasket eller føle ubehag.

Det som uansett er positivt med en slik start på året er at det er mulig å høste lærdom av den. Tap uten lærdom er virkelig å kaste penger ut av vinduet.

På kort tid har vi fått mange muligheter til å høste lærdom. Noen vil bruke nedgangen til å vurdere hvordan rådgivere og forvaltere har levert i forhold til utviklingen.

Andre kan bite seg merke i hvordan de fleste som leverte avkastning over indeks ifjor, har gjort det dårligere enn indeks i år. Konklusjonen man kan trekke av dette er at meravkastningen de leverte i gode tider først og fremst skyldes villigheten til å ta høyere risiko.

Vi skal alle være glade for at det ikke er Oljefondet disse forvalter.

Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette, forutsatt at investorene er inneforstått med at det er slik de forsøker å skape meravkastning.

Vi kaller imidlertid ikke sjåfører for dyktige bare fordi de er villige til å trykke hardere på gassen. Det er bedre å ha en hel bil i mål til samme tid enn å satse på en som har vært raskere på rettstrekkene, men bærer preg av å ha kjørt av veien i hver sving.

Det er de færreste som er i stand til å skape risikojusterte merverdier i forhold til markedet og sånn må det også være rent matematisk. Dessverre er det enda færre investorer som enten forstår, blir fortalt eller setter pris på forskjellen.

Sparing handler vel så mye som veien til målet som om selve målet. Blir veien for skremmende er det mange som velger å hoppe av.

Utviklingen i januar kan derfor fortelle både kortsiktige og langsiktige investorer en hel del.

De mest kortsiktige blir av meglere kalt «flipperne». Disse tok gjerne store og kraftig belånte posisjoner i slutten av desember. Målsettingen var at disse enkelt skulle «flippes» ut igjen over årsskiftet med høy gevinst.

Siden disse hadde observert at dette har vært mulig en rekke år på rad, tok de i ekstra ved dette årsskiftet. Begrunnelsen var at aksjemarkedet ikke hadde gitt den forventede avkastningen i 2015 (skuffelse) og troen på at en vinnerrekke fortsetter til evig tid (irrasjonalitet).

Man satser med andre ord på at en allerede lang vinnerrekken blir enda lenger. Samtidig velger man å overse faktorer som at markedet var blitt enda høyere priset samtidig som norsk økonomi var blitt svakere. Grådigheten seirer med andre ord over fornuften.

For de som handler med posisjoner som er så store at de ikke tåler særlig nedgang, er det essensielt at de kommer seg raskt ut dersom kursene går i feil retning.

Hvis vi antar at disse kun stilte med 20% egenkapital og det øvrige var lån (fullt mulig), siden den bare skulle vare i noen dager og man tross alt var overbevist om at markedet skulle stige over årsskiftet, ville børsfallet i januar ha medført et tap på svimlende 75% av egenkapitalen.

Det sier seg selv at en slik utvikling må unngås for en hver pris. Det er tross alt bare et ytterst fåtall investorer på Oslo Børs som har rike onkler og tanter som kommer styrtende til hver gang de går overende.

«Flipperne» tapte opplagt penger i januar. Spørsmålet disse allikevel kan stille seg er om de var i stand til å følge planen for risikokontroll og begrense tapet før det ble virkelig stort. Meglerhus som tvangsselger porteføljen din for å redde sine utlån er sannsynligvis den verste stop loss’en du kan ha.

Var man iskald og solgte alt til tross for at børsen åpnet 2% lavere over årsskiftet? Eller fjernet man stop loss’en og ble sittende med håp om det snart ville gå opp igjen?

Dersom disiplin ble byttet ut med ego, er faren mye større. Lar man egoet overta, forteller det oss at vi umulig kan ha tatt feil. Det er markedet som tar feil, ikke oss. De som lider av denne «sykdommen» glemmer risiko og kjøper i stedet mer. Det er jo tross alt de som har rett, ikke markedet.

Med belånte posisjoner og en utvikling som i januar er dette finansielt selvmord og i beste fall en dyr lærepenge.

Det er like viktig for langsiktige investorer å kunne følge en plan som de kortsiktige. Stod man fast og kjøpte på svakhet i henhold til planen, eller virket markedet da så usikkert at man lot være?

Nedgang i aksjemarkedet skyldes alltid usikkerhet i en eller annen form. Dersom det ikke fantes usikkerhet ville markedet ikke ha svekket seg.

Har man som strategi å kjøpe på svakhet må man lære seg å omfavne usikkerhet, ikke bli vettskremt av den. Det er nettopp usikkerheten som skaper muligheten.

Hvis man kun er villig til å kjøpe når alt ser bra ut og alle snakkehodene er overbevist om videre oppgang, vil man alltid kjøpe dyrt.

Har du en spareplan hvor aksjer eller fondsandeler kjøpes månedlig eller kvartalsvis er det jo nettopp lave kurser du ønsker å kjøpe mer på, ikke høye.

Det samme gjelder for de som jevnlig balanserer porteføljen sin. Man har i utgangspunktet en vekting i aksjer som man er tilfreds med. Hvis aksjemarkedet f.eks stiger 20%, selger man et antall aksjer eller fondsandeler slik at verdien av den gjenstående porteføljen kommer tilbake til den opprinnelige.

Tilsvarende kjøper man seg opp når markedet eksempelvis har falt 20%. I januar hadde aksjemarkedet falt 22% fra toppen.

På denne måten realiserer man gevinster når markedet er sterkt og kjøper seg opp når markedet er svakt. Man følger med andre ord verdens eldste investeringsråd om å kjøpe lavt og selge høyt.

Det nyttige med januar er at det gir alle typer av investorer anledning til å gjennomgå egen adferd i forhold til hvordan man hadde bestemt seg for å opptre.

Var man allerede ute av- eller short aksjer da MSCI World Stock Indeks (chart) falt under det 200 dagers glidende gjennomsnittet og sistnevnte også snudde nedover? Eller overså man planen og i stedet bestemte seg for å tro på at «this time is different»?

Har man fulgt planen, uansett hva den var, til punkt og prikke bør man gratulere seg selv, selv om man har tapt noen prosent.

De som ikke fulgte planen kan erkjenne feilen og bestemme seg for å bruke tid på å endre egen adferd. Dårlige vaner kan avlæres og nye, bedre vaner kan læres.

Husk at vi aldri er i stand til å ta kontroll over markedet. Markedet vil gjøre som det selv vil. Det er kun innenfor fysikkens og matematikkens lover at vi vet utfallet.

Det vi derimot kan lære er å ta kontroll over våre egne handlinger og gjennom det sørge for at vi får et så godt resultat som mulig.

Negativ avkastning behøver ikke å være så galt. Dersom du er ned 10% og markedet har falt det dobbelte, har du tross alt økt din kjøpekraft relativt til de fleste andre investorer.

MSCI