Arkiv for november, 2018

Strukturerte kostnader

torsdag, 22. november, 2018

Oslo Børs har hatt et marked for aksjeopsjoner i snart 30 år. I dette markedet kan investorer finne kjøper- og selgerkurser for et stort antall aksjeopsjoner, samt hvilket nivå disse omsettes på.

Det finnes også market makere som Oslo Børs kan kontakte for å få et enda mer nøyaktig prisbilde dersom noen skulle ønske dette.

Oslo Børs har ansvaret for å sørge for at markedsplassen fungerer, mens clearinghuset står som garantist for at partene i handelen får oppgjør.

Opsjonsmarkedet på Oslo Børs er for øvrig blant temaene som er tatt opp i podcast-episoden «Av og til er Oslo Børs best«.

Det som denne bloggen vil ta opp er misforholdet mellom opsjoner som handles på børs og de som selges utenfor markedsplassen innbakt i strukturerte produkter.

Mens det synes intuitivt logisk at investorer ville ønske å handle opsjoner der de kunne forsikre seg om at de fikk en «fair» pris, synes virkeligheten å være en helt annen.

Det har gjennom årene nemlig blitt solgt langt større volumer av opsjoner innpakket i strukturerte produkter enn det som er gjort over den offisielle markedsplassen.

Opsjonene som inngår i strukturerte produkter selges til priser og kostnader som er langt høyere enn de man kan kjøpe på børs.

Dette skjer selvom regelverket sier at man ikke kan behandle investorer på denne måten. Meglere og selgere skal rette seg etter «Best Practice» og sørge for at kundene får den beste prisen.

Noen vil argumentere med at det ikke er samme opsjonene som man kan handle på børs.

I noen tilfeller er dette riktig, i andre er de helt klart basert på de samme men annerledes innpakket.

Man kan stille spørsmål ved at når det tydeligvis finnes en stor interesse for å handle opsjoner, hvorfor skjer så hoveddelen av dette gjennom strukturerte produkter fremfor i det likvide og rimeligere offisielle opsjonsmarkedet?

Dette spesielt i lys av at det er kun de færreste i landet som har derivat-kunnskap tilstrekkelig for å vurdere om prisen på en opsjon innpakket i et strukturert produkt er «fair».

De som ikke er totalt naive vet svaret på dette. Det er fordi man kan ta langt høyere kostnader i et produkt som er meget vanskelig å etterregne.

Så enkelt er dette.

Når det i disse dager settes søkelys på en enkelt aktør som selger slike, bør man samtidig være klar over at noen av landets største finansaktører har drevet med dette i flere tiår.

Dette er ikke noe nytt.

Når det kun er banker som selger slike produkter har det aldri blitt reagert.

Her kan ikke Finanstilsynet gjemme seg bak unnskyldningen om at de «ikke har mulighet til å gripe inn fordi de aktuelle foretakene ikke har konsesjon».

Reaksjon, om i det hele tatt blir noen, kommer først når mindre aktører kommer på banen og deltar i festen.

Det kan så være at mindre aktører tar seg bedre betalt i form av synlige honorarer, men uansett hvor man kjøper produktet er det en kjensgjerning at dersom man må snu seg og selge produktet man nettopp har kjøpt, så vil prisen man får glatt være 15% lavere enn den man nettopp har betalt.

Det er nemlig slik at når ingen kan sjekke hva som er riktig pris på opsjonen, så legges det en solid fortjenestemargin oppå denne før de andre kostnader legges til.

Neste gang du vurderer et slikt produkt, spør derfor samtidig om hvilken kjøpskurs foretaket stiller på det samme produktet. Forskjellen er nemlig den reelle kostnaden du betaler.

Endelig rasjonell adferd

søndag, 18. november, 2018

Aksjer og obligasjoner har til felles at man risikerer å tape det man har satset dersom det går riktig ille.

Går det derimot svært bra er obligasjonseierens oppside begrenset, mens aksjeinvestoren kan tjene ubegrenset.

Obligasjonseieren kompenseres for dette gjennom å være bedre sikret dersom det går galt.

Siden oppsiden er begrenset (det beste som kan skje er at man får tilbake pengene man har satset pluss renter), er det for en obligasjonsinvestor svært viktig å vurdere risikoen for tap.

Dersom dette er en statsobligasjon er det landets økonomi og tilbakebetalingsevne man må vurdere.

Land som USA, Tyskland og Norge anses eksempelvis som svært solide. Tyrkia, Brasil og Venezuela befinner seg for tiden i den andre enden av skalaen.

Investorene kompenseres for den økte risikoen ved å motta en høyere rente desto mer økonomisk usikker utstederen av obligasjonen oppfattes å være.

Få obligasjonseiere reflekterer over at avkastningsprofilen til en obligasjon er identisk med avkastningsprofilen til en utstedt salgsopsjon.

Utsteder man en salgsopsjon er det beste som kan skje at man får beholde den mottatte opsjonspremien (renten). Det verste som kan skje er at markedet faller og man tvinges til å kjøpe noe som er i fritt fall.

Forskjellen ligger i at utstederen av opsjonen foreløpig kun har stilt sikkerhet for hovedstolen, mens obligasjonseieren har bladd opp hele beløpet da obligasjonen ble anskaffet.

Man kan si at det er litt av et paradoks at de fleste obligasjonseiere ikke kunne tenke seg å utstede salgsopsjoner fordi de oppfatter at risikoen til sistnevnte er altfor høy.

Kredittobligasjoner er obligasjoner som er utstedt av selskaper fremfor nasjoner.

Disse er lettere å sammenligne med aksjer ettersom samme selskap i mange tilfeller har utstedt både aksjer og obligasjoner.

Også her kommer økonomiske soliditet inn i bildet. Jo mer solid selskap, desto høyere kredittverdighet, jo lavere rente betales og vice versa.

På den ene enden av spekteret har vi Investment Grade (svært solide selskaper), i den andre enden High Yield (mindre solide).

Sistnevnte ble opprinnelig kjent som Junk Bonds («Søppelobligasjoner»), men etter en skandale i USA på 80 og 90-tallet, forstod man at man måtte gi disse et annet navn for å få investorene interessert igjen.

I Norge kalles disse «høyrenteobligasjoner». Det norske navnet høres definitivt mindre usikkert ut.

Spoler vi frem til idag har sentralbankenes mangeårige kjøp av obligasjoner ikke bare ført til en generell rentesenking, den har også bidratt til at risikopremien (forskjellen mellom renten på statsobligasjoner og de ulike typene av kredittobligasjoner) har blitt mindre.

Sagt på en annen måte betyr dette at investorene får mindre betalt for risikoen for at man kan tape alle pengene man investerer.

Det er her investorene trenger å sette seg opp i stolen.

Mottar man liten økonomisk kompensasjon for risikoen ved å eie en høyrenteobligasjon, bør man alvorlig vurdere om man ikke skal eie selskapets aksjer i stedet.

Høyrenteobligasjoner har ofte lav sikkerhet og av den grunn ligner mest på aksjer når det gjelder risiko.

Betales man lite for risikoen og til forskjell fra aksjer har begrenset oppside, er man på feil sted i selskapets kapitalstruktur.

Det sier seg selv.

Denne erkjennelsen har åpenbart amerikanske obligasjonseiere kommet til i år.

Det amerikanske markedet har nemlig i år vært preget av at investorene har forlatt den mer sikre delene av selskapenes kapitalstruktur – alt fra Investment Grade til High Yield – til fordel for aksjer.

Mens S&P-500 hittil i år er opp 2.34%, har indeksene over Investment Grade og High Yield falt med henholdsvis 8.09% og 5.75%.

Dette betyr at investorene nå forlanger en høyere kompensasjon (kredittspread) for at de skal ta en risiko hvor oppsiden er begrenset og nedsiden kan være katastrofal.

Jeg er ikke alene om å mene at dette var på høy tid.

Oljeprisen – hva skjedde?

fredag, 16. november, 2018

«Anybody could conceivably die on any given day – and we are all going to die eventually.» -Alex Honnold, fjellklatrer og risikoekspert.

Kollapsen i oljeprisen har blitt behørig dekket av alle medier. Det blir fort slik når en fjerdedel av verdien på en av verdens viktigste råvarer forsvinner på bare ni virkedager.

Forankret i at det på forhånd var både opplest og vedtatt at oljeprisen tvert imot skulle opp 25%, kan man forstå både sjokket og det akutte behovet for forklaring.

Først litt historikk og adferdspsykologi:

I januar 2016, da oljeprisen falt under $30 fatet, var der knapt noen som trodde på oppgang. Pessimismen var på topp og man skulle ha svært gode argumenter for å bli lyttet til dersom man var modig nok til å foreslå at prisen skulle opp.

«Svært gode argumenter» er uthevet fordi det er nettopp det som kreves for å fange vår oppmerksomhet i en tid hvor vi kollektivt har bestemt oss for det motsatte.

Hurtigspoler vi frem til begynnelsen av denne måneden, fantes det ingen slike krav.

En nær tredobling av oljeprisen fra januar 2016 til november 2018 hadde nær visket ut all kritisk tenkning.

Markedet hadde gått fra å være ultranegativ til å bli ultrapositiv.

På samme måte som positive faktorer ble ignorert i januar 2016, ble negative faktorer ignorert i november 2018.

Det er sikkert noen som vil kalle dette etterpåklokskap, men faktorer som fallende global vekst, handelskriger, nasjonaløkonomiske kriser i fremvoksende markeder og renteoppgang var alle meget godt kjent.

Samtlige av disse faktorene har potensiale til å påvirke etterspørselen etter olje. Det samme har store oljereserver og fulle oljelagre.

Det fantes godt med olje og mulige effekter av redusert tilbud fra Iran og Venezuela var allerede kompensert gjennom produksjonsøkning i Saudi Arabia, Russland og USA.

Alt ble glatt ignorert av oljeekspertene. $100 fatet var «bankers» og de som ønsket å komme på forsidene høynet til $120.

Fasiten viser et fall på 25% fremfor en oppgang på 25%. Gitt prognosene er dette spennet nesten ufattelig stort.

Det er også svært dramatisk for de som trodde på ekspertene og la penger på bordet. Det har imidlertid neppe vært tilsvarende dramatisk for ekspertene som laget prognosene, annet enn at de nå sliter med å finne unnskyldninger for sine prognoser.

At man overså basale faktorer som fallende global vekst og balansen mellom tilbud og etterspørsel i oljemarkedet, er opplagt kleint. Det er liksom her deres ekspertise skal ligge.

Likeså at de ignorerte hvor stor andel av olje for fremtidig levering som var kontrollert av rene spekulanter. Med spekulanter menes aktører som ikke har til hensikt å motta levering av oljen de har kjøpt.

Spekulanter må nemlig kvitte seg med sine kontrakter før de forfaller.

En ytterligere faktor som var ignorert var den åpne balansen av salgsopsjoner på olje. Det viste seg at kommersielle oljeaktører (oljeselskap, lete & boreselskap etc) hadde kjøpt salgsopsjoner i stort antall for å sikre seg mot en nedgang i oljeprisen.

Motparten til disse transaksjonene var investeringsbanker.

Det som er oppsiktsvekkende er at en betydelig del av fallet tilskrives at disse bankene ikke hadde sikret seg godt nok mot muligheten for et prisfall. De ble derfor tvunget til å selge et økende antall oljekontrakter etterhvert som prisen falt.

Her er en kort forklaring på hvordan dette virker:

Et oljeselskap ønsker å kjøpe en salgsopsjon som gir dem retten til å selge 10 millioner fat olje på $75. De kontakter en investeringsbank og ber om pris på en slik opsjon.

Sistnevnte vurderer en rekke markedsfaktorer samt løpetiden på opsjonen og gir oljeselskapet en pris på opsjonen.

Hvis oljeselskapet slår til på prisen har investeringsbanken et valg: Skal den sikre denne risikoen eller ikke?

Det «vanlige» er å umiddelbart sikre seg tilsvarende risikoen for kursendring (delta-hedging).

Hvis oljeprisen var $85 på handelstidspunktet og oljeselskapet ønsket en opsjon som ga dem rett til å selge 1 million fat til $75 innen en viss fremtidig dato, ville en slik kurssikring typisk kunne bestå av å selge 350.000 fat olje short.

Utfordringen banken har er at den må selge stadig flere fat for å sikre seg dersom oljeprisen faller.

Dersom oljeprisen er under $75 når opsjonen forfaller må banken ha solgt ytterligere 650.000 fat (totalt 1 million fat) for å ha dekket sin risiko.

Av denne årsak er det derfor bedre at banken forsøker å kjøpe tilsvarende eller andre opsjoner, slik at de kan bytte ut disse med oljen de har solgt short.

Risikoen ved kursendringer vil da være langt lettere å håndtere.

Skal vi tro en rapport fra investeringsbanken Goldman Sachs ble ikke dette gjort. Det er tvert imot sannsynlig at investeringsbankene valgte å spekulere på oppgang i oljeprisen og sikre seg minimalt.

Hadde oljeprisen steget ville bankene kunne bokføre hele opsjonspremien de hadde mottatt som ren gevinst.

En utvikling som ville være bra både for inntjening og bonuser.

Det hevdes både i den nevnte rapporten og fra andre kilder at banker var nærmest panikkselgere av olje da prisen brøt gjennom nivåer de hadde solgt opsjoner på.

Dette ligner i så fall skremmende på hva som skjedde under finanskrisen. Da hadde nemlig investeringsbankene utstedt et voldsomt antall konkursforsikringer (CDS) på amerikanske boliglånsobligasjoner. Dette var gjort uten at de verken sikret seg eller hadde måtte stille sikkerhet for sine forpliktelser.

Denne adferden forsterket finanskrisen betydelig og endte med at amerikanske skattebetalere måtte låne bankene $700 milliarder for å redde dem fra konkurs.

Det som har skjedd i oljemarkedet nå er av mindre omfang, men viser nok en gang at markedet ikke har lært. Historien gjentar seg.

Helt til slutt kan det være verdt å nevne at børsverdien på de to mest kjente investeringsbankene; Goldman Sachs og Morgan Stanley i år er ned henholdsvis 20% og 16%. Dette samtidig som det amerikanske aksjemarkedet har satt en rekke nye rekordnoteringer.