Arkiv for ‘Podcast’ Category

The Game Stopped

søndag, 14. februar, 2021

Vi føler at mye har skjedd i finansmarkedene siden vi startet podcasten Tid er penger. Einar Aas’ fall fra konge til fallitt i kraftmarkedet, Volmageddon, Teslas kursoppgang fra $40 til $900, Bitcoin boom, bust & boom, Covid pandemien etc etc.

Alle disse sakene til tross, er det én sak som slår alle når det gjelder tilbakemeldinger etter publisering, nemlig GameStop aksjen og følgefeil av denne saken.

Det er tindrende klart at mange nordmenn har kjøpt denne aksjen på høye kurser, det er også like klart at mange har kjøpt call (kjøps) opsjoner på aksjen og noen har gjort begge deler.

Det er den midterste gruppen de aller fleste henvendelsene kommer fra. Mange av disse kan ikke forstå verdifallet opsjonene deres har hatt, spesielt sett i forhold til fallet i aksjekursen (hvor kjøpsopsjonene har falt prosentvis vesentlig mer).

Årsaken til dette er at prisingen av opsjoner er avhengig av flere faktorer enn kursen på den underliggende aksje alene. I dette tilfellet har implisitt volatilitet påvirket kursen nesten like mye som bevegelsen til den underliggende aksjen (GameStop).

Implisitt volatilitet viser forventninger til hvor mye denne aksjen kan svinge og er derfor en viktig faktor i beregningen av opsjonspriser.

I utgangspunktet var GameStop ansett som en illikvid aksje som kunne svinge mye, så allerede i desember handlet opsjonene med en implisitt volatilitet på rundt 115% (2/3 sannsynlighet for svingninger innen 115% i løpet av et år – begrenset selvfølgelig til null på nedsiden).

Da kursen begynte å stige voldsomt i januar, justerte opsjonsutstedere prisene sine (den implisitte volatiliteten) høyere. Dette ble både gjort fordi aksjen nå svingte mer, men også fordi etterspørselen økte dramatisk til tross for mye høyere priser.

Market makere i opsjoner tar nemlig hensyn til to typer av tilbud og etterspørsel. Den ene er etterspørsel etter delta (endringer i aksjekursen), den andre er etterspørsel etter vega (implisitt volatilitet).

En market maker kan initielt sikre seg mot endringer i delta ved å kjøpe eller selge det antallet aksjer som opsjonene de har solgt tilsvarer.

Merker man at etterspørselen etter opsjoner fortsetter å øke til tross for en oppjustering av volatiliteten (opsjonsprisen), betyr dette at det fortsatt er høyere etterspørsel enn tilbud (markedet forventer enda høyere svingninger). Market makere vil da øke den implisitte volatiliteten ytterligere, noe som betyr at opsjonene prises høyere selvom aksjen ikke har rørt seg.

For ordens skyld, market makeres oppgave er å finne et nivå hvor tilbud og etterspørsel balanserer. Dette har alltid vært deres rolle. Når etterspørselen øker og øker, gjør prisene det samme – på samme måte som vi ser i økonomien generelt.

Det er med andre ord ikke et ondsinnet komplott mot den lille mann, som et antall amatører innen finans har påstått.

Etterspørselen fra småsparere som kastet seg på toget var så voldsom at den implisitte volatiliteten ble mer enn tredoblet bare i perioden 26 – 29. januar. Dette var tidsperioden hvor hysteriet rundt selskapet var på sitt høyeste.

Fra desember til slutten av januar seksdoblet den implisitte volatiliteten i GameStop opsjonene seg. På de første 24 handelsdagene i januar steg børsverdien av GameStop fra $1.2 milliarder til $35 milliarder. (Selskapet er idag verdt mindre enn 1/10 av dette.)

I likhet med dot.com-boomen rundt tusenårsskiftet, ble det brått slutt da man ikke lenger kunne overbevise nye kjøpere om å drive galskapen videre.

Etterspørselen etter både aksjer og opsjoner stanset brått og ble nesten like raskt erstattet av tilbud. En del eiere av både aksjer og kjøpsopsjoner forstod hva som ville skje og ville ut.

En overvekt av selgere av aksjer viste at man nå mistet troen på videre oppgang i aksjen, noe som igjen betød at utfallsrommet til aksjen (som er det volatiliteten er ment til å gjenspeile), per definisjon var blitt redusert.

Følgelig har man opplevd at opsjonsvolatiliteten nå har falt til 1/3 av hva den var under euforien. Dette alene betyr et voldsomt verdifall for de som hadde kjøpt høyt prisede kjøpsopsjoner. Det har heller ikke hjulpet at tiden man har igjen før opsjonene forfaller er blitt mindre.

Jo kortere tid man har igjen, desto mindre tid har kursen på å nå de euforiske nivåene man var blitt forespeilet. Opsjonen faller kraftig i verdi jo nærmere man kommer forfall av denne grunn også.

Chartet viser utviklingen i implisitt i GameStop opsjoner.

Disse faktorene har resultert i et hav av amatørinvestorer med store tap – og som i likhet med hardnakkede Trump-tilhengere er overbevist om at de er blitt snytt for noe som var «deres».

Ingen nødvendig annen sammenligning mellom disse to grupperingene enn at de i utgangspunktet ikke var særlig kunnskapsrike om det de begikk seg inn på, for deretter å velge å overse fakta.

Dette har igjen oppildnet debatten om det finnes godt nok vern for investorer i dagens marked. Mange argumenterer med at det ikke settes begrensninger for hvem som får lov til å spille bort pengene sine på Lotto og andre statsorganiserte spill, så hvorfor skal dette være forbudt i finans?

Dette er riktig, men en viktig forskjell er i så fall at man ikke tilbyr lånefinansiering av slike spill (uten at det har forhindret spilleavhengige fra å tape gård og grunn).

Uansett, lånefinansiering av risikofylte investeringer er absolutt noe søkelyset bør være på. Dette egner seg opplagt ikke for alle, eller for alle type av investeringer.

Videre bør man sikre at bruker virkelig besitter de nødvendige kunnskaper når man velger å gå over fra en investering som har én dimensjon (kursutviklingen) til investeringer som inneholder flere slik som opsjoner gjør. De fleste har mer enn nok med å håndtere én dimensjon, nemlig kursutviklingen.

Argumentet for å benytte opsjoner var at man da ikke kunne tape mer enn innsatsen. Noe som er riktig, men det samme gjelder for aksjer så lenge du ikke belåner disse. Utfordringen med aksjer var her at noen meglerforetak hadde belåning som «default» når man åpnet konto hos dem. Av den grunn var det mange som ble ledet over i opsjoner.

Støvet har enda ikke lagt seg i GameStop, men det vi vet er at over $100 milliarder har byttet eiere i løpet av noen få uker. Dette har vel og merke skjedd uten at det har skjedd noen verdiskapning for selskapet overhode. Økonomien i selskapet GameStop er den samme som den var før spetakkelet begynte. Selskapet er ikke blitt tilført én eneste dollar på denne reisen.

Noen investorer er blitt rike og noen er blitt fattige. Et fåtall har gått av gårde med de store gevinstene. Antallet tapere er langt større.

For finansmarkedene generelt er dette bare støy. Markedet trenger ikke ytterligere risiko og sårbarhet nå. Det vil i så fall komme på toppen av historisk høy pengetrykking, lav vekst, høy selskapsgjeld, lav kontantandel i verdipapirfondene, høye verdsettelser, økende forskjeller mellom fattig og rik, høy belåning av aksjeporteføljer og investeringer konsentrert i selskaper det finnes et håp om skal bli lønnsomme en eller annen gang i fremtiden.

Litt ro og edruelighet i rekkene nå hadde vært bra.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Syretest for pacemakere

lørdag, 30. januar, 2021

Einsteins relativitetsteori om at hastigheten på tiden ikke er lik, avhengig av hvor du befinner deg, er ikke lenger gjenstand for debatt. Den er for lengst bevist.

Tiden går fortere jo lenger du befinner deg fra gravitasjonens sentrum. Det sagt, er det sannsynlig at det er påkjenningen og ikke relativitetsteorien som gjør at de som nettopp har kommet ned fra Mount Everest ser eldre ut enn da de påbegynte klatringen.

Tiden jeg sikter til i dette innlegget er mer skapt av utvikling enn høydemeter. Finansiell og teknologisk utvikling.

Går vi i underkant av 22 år tilbake, til perioden hvor dot.com tok av for alvor, varte denne oppgangen ca. 18 måneder. Fra toppen i slutten av mars 2000 og til bunnen 2002, tok det 30 måneder. Hele rundturen tok med andre ord 4 år.

Ved årtusenskiftet ble både oppgangen og den etterfølgende nedgangen oppfattet som brutal. Nasdaq indeksen falt 84% fra topp til bunn.

Fast forward til det vi har sett denne uken (så langt): GameStop, et selskap som har butikker som tilbyr videospill, starter mandag med en kurs på $87.8. Etter en oppgang på over 50% den dagen, faller kursen 56% fra toppen (-30.3% fra åpningen) før den ender $77.255, -12% på dagen.

Litt av en rundreise syntes nok mange, men dette var bare en smak på hva som ventet. Dagen etter ender kursen på $150 (+94%). Onsdag åpner den på $300.20 (+100%), faller til $249.72, før den gjør en rekke forsøk på å komme over $380 (+52% fra dagsbunnen).

På torsdag virker det som alle har mottatt memo’et. Sosiale plattformer har blitt bombardert med oppfordringer om at småsparere skal bli med på å skvise ut short-selgere.

Fra onsdagens sluttkurs stiger aksjen 39% før en rekke nyheter om handelsrestriksjoner og margin calls sender aksjen ned 77% til $112.25. Herfra rekylerer den opp 176% til $310, før den ender dagen på $193.60 (-44.3% fra dagen før).

Kongresshøringer om hva i all verden som foregår og et finansdepartement som vil se på saken, la en viss demper på utviklingen.

Disse bekymringene ble imidlertid blåst bort da nyheten om at den mest populære megleren for småsparere, Robinhood (hvor det vesentligste av denne aktiviteten stammer fra), hadde klart å hente inn $1 milliard i ny egenkapital over natten.

Da førbørshandelen åpnet i morges (europeisk tid) var frykten for at festen var over borte. GameStop åpnet opp 103% og har så langt vært så høyt som 121% over gårsdagens sluttkurs.

Innen fredagen var omme hadde kursen vært så høyt som $413.98 og så lav som $250, før den sluttet på $307.83 (+59%). Kursfallet fra topp til bunn på dagen var på 39.6%. Overlevde man torsdagen, var dette som kun som mindre turbulens å regne.

Beviset for at teknologi har hatt massiv fremgang de siste årene, vil være overlevelsesprosenten av pacemakere (og de som har dem til låns) etter denne ukes belastninger.

I mellomtiden kan vi glede oss over at denne dot-com boblen ikke tok 4 år som sist, men 4 dager.

Einstein hadde jaggu rett da han påstod at hastigheten på tiden ikke var uniform.

Chart: Infront






Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Vil obligasjoner klare diversifiseringsoppgaven fremover?

onsdag, 16. desember, 2020

Takket være 38 år med fallende obligasjonsrenter har amerikanske statsobligasjoner ikke bare vært suverene som diversifisering i forhold til å eie aksjer, de har faktisk gitt en bedre avkastning enn aksjer de siste 20 årene.

Totalavkastningen (kursoppgang pluss utbytte) til amerikanske aksjer målt over denne perioden har vært på 324%, mens lange amerikanske statsobligasjoner i samme periode har gitt en tilsvarende avkastning på 350%.

Husk dette neste gang noen forteller deg at: «Aksjer målt over tid gir en suverent bedre avkastning enn noen annen spareform.»

Ifølge analyseselskapet Ibbotson (nå heleiet av Morningstar), fikk investorene mellom 9 og 10% årlig avkastning fra lange amerikanske statsobligasjoner i perioden fra 1980 til 2020.

Avkastningen i de foregående 40 årene (1940-1980) var imidlertid bare 2-3% årlig. Lange amerikanske renter steg nemlig i denne perioden fra 2% til 11%.

Kort sagt betyr dette at dersom vi forventer at obligasjoner skal gi samme avkastning som de har gitt de siste 40 årene og samtidig virke tilsvarende diversifiserende i forhold til aksjeporteføljer, må renten på statsobligasjonene falle svært langt inn i negativt territorium.

Man skal ikke utelukke noe, men sannsynligheten for at dette skal skje oppfattes som svært liten.

Det er kun «recency bias», vår hjernes tendens til å tro at det som nettopp har skjedd mest sannsynlig kommer til å skje i fremtiden, som i øyeblikket lammer porteføljeforvaltere og myndigheter fra å velge blant de mer sannsynlige utfallene. Nemlig at obligasjonsrenten vil være nær uforandret, eller – dersom den økonomiske veksten tiltar – vil stige.

Dersom det mer sannsynlige skjer, vil verdien av obligasjoner som diversifisering være mye mindre enn det vi har opplevd de siste 40 årene.

Dette er også konklusjonen til Ibbotson og konklusjonen står i grov kontrast til utviklingen i balanserte porteføljer. Disse har nå over et antall år beveget seg fra å ha 40% aksjer/60% obligasjoner til, det siste jeg så anbefalt fra en banks Privat Banking-enhet; nemlig 80% aksjer/20% obligasjoner. Dette ble nylig presentert for en investor som ønsket lav til moderat risiko.

Ibbotson hevder videre, på basis av regresjonsanalyse, at konveksiteten til diversifiseringseffekten obligasjoner har i forhold til aksjer blir negativ ved aksjefall >6%.

Sagt på en annen måte, betyr dette at diversifisering med obligasjoner hjelper deg suksessivt mer ned til et aksjefallet når 6%. Er fallet større enn 6% får du stadig mindre effekt av diversifiseringen. Chartet under viser avkastning i aksjer på X-aksen og tilsvarende avkastning til obligasjoner på Y-aksen.

Det man ser er at et aksjefall på 10% gir en positiv avkastning på obligasjonsporteføljen på 1.9%, noe som er marginalt bedre enn den effekten man oppnådde ved et aksjefall på bare 2%.

Kunnskapen om at effekten nå er mindre ved store bevegelser og at vi nå har historisk høy allokeringen til aksjer / lav allokering til obligasjoner, burde få porteføljeforvaltere til å sette seg opp i stolen (helst før investorene deres oppdager at de har sovet i timen).

Det er imidlertid viktig å ikke påpeke et problem uten å samtidig ha et forslag til løsning (Eirik Kristoffersen, forsvarssjef).

Ibbotson skuffer heller ikke her. Siden mange lands statsobligasjoner har negativ rente og dermed i utgangspunktet gir negativ forventet avkastning, mener man at viljen til å kjøpe volatilitet (hvor ankepunktet ofte har vært at man har negativ carry) bør nå være til stede.

Utgangspunktet Ibbotson har benyttet for volatilitet er VIX-futures og man har deretter basert seg på samme type regresjonsanalyse for å komme frem til størrelse og effekt.

Her viser analysen positiv konveksitet ved at effekten av sikringen øker jo mer aksjemarkedet faller. Et fall i aksjemarkedet på 5% resulterer i en positiv avkastning på 17% i VIX-futuren, mens et aksjefall på 10% medfører en positiv VIX avkastning på 54% (se nedenstående chart).

Dette skulle tilsi at aksjeelskere kan laste opp porteføljen med hele 84.6% aksjer og diversifisere med 15.4% VIX-futures samtidig som de har beskyttet seg mot negativ utvikling ved et eventuelt kursfall i aksjer.

Noen synes sikkert at slikt er greit å vite.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Coronakrisen redux

onsdag, 18. november, 2020

Etter at den amerikanske sentralbanken i slutten av september konkluderte med at de ikke så noe ureglementert i måten hedgefond hadde opptrådd i markedet for amerikanske statsobligasjoner under Corona-krisen, har the Financial Stability Board (FSB) nylig fremlagt en rapport med motsatt syn.

Sistnevnte kommer betimelig før G20 møtet til helgen og tar opp spørsmålet om det skal være sentralbankens rolle å redde aktører som har tatt for høy risiko.

Dette er et særs viktig spørsmål ettersom det i realiteten er nettopp hva verdens største sentralbanker åpent har drevet med på koordinert basis i over 10 år og da spesielt i verdens aksjemarkeder.

Det noe spesielle med FSBs spørsmålsstilling er at de begrenser den til sannsynligvis den delen av markedet som er mest likvid (handelen med amerikanske statsobligasjoner og deres underliggende derivater), i tillegg til at disse også anses for å ha minst risiko blant alle aktivaklasser.

Med basis nettopp i at vi her snakker om lav kredittrisiko, høy likviditet, samt enkel tilgang på billig finansiering nettopp som følge av tiltak fra sentralbanken, er dette markedet veldig attraktivt for arbitrasje og samtidig meget enkelt å belåne.

Arbitrasje er hvor man utnytter midlertidig feilprising mellom beslektede produkter. I dette tilfellet mellom amerikanske statsobligasjoner og terminkontraktene på disse.

Terminkontrakter (futures) er ikke annet enn utsatt oppgjør, i dette tilfellet av amerikanske statsobligasjoner. Disse terminkontraktene handles på børs og har kvartalsvise forfall.

Dersom den implisitte renten fra prisen på en slik terminkontrakt er høyere enn kostnaden (renten) man kan låne til, kan man låne penger til å kjøpe statsobligasjonen og samtidig selge denne via en terminkontrakt og gjennom det låse inn en «risikofri» gevinst.

Denne type arbitrasjehandel gjøres kontinuerlig og bidrar til at statsobligasjonene og terminkontraktene på disse ikke beveger seg langt fra hverandre.

Banker har drevet med dette i alle år, men det var først i 1995 hvor de fikk alvorlig konkurranse. Den gang var det av hedgefondet Long Term Capital Management (LTCM), som takket være sine to Nobelprisvinnere, hadde modeller som var bedre til å finne slike muligheter enn de bankene benyttet.

Siden LTCM måtte handle gjennom bankene for å få utført sine handler, kopierte bankene handlene til LTCM (tyveri av LTCMs intellektuelle rettigheter). Gjennom dette økte bankene sine inntekter.

Da gjeldskrisen traff Russland i 1998 førte dette til stor internasjonal uro i pengemarkedene, tilgangen på penger sank og rentekostnadene steg dramatisk. Siden både LTCM og storbankene satt med de samme posisjonene sørget sistnevnte for å prioritere seg selv når de måtte selge. Følgende av dette var at markedet og LTCM imploderte.

22 år senere hadde myndighetene i USA og Federal Reserve lagt et enda bedre grunnlag for denne type handler gjennom løfter om lave renter og ubegrenset pengetrykking for å holde finansmarkedene oppe.

I likhet med aksjemarkedet, vil også statsobligasjonsinvestorer (pensjonskasser, verdipapirfond, hedgefond etc etc) ta vesentlig høyere risiko enn normalt når de vet at sentralbankene står klare til å redde dem.

Det Federal Reserve ikke hadde tenkt på var at andre sentralbanker kunne komme til å dumpe amerikanske statsobligasjoner. Dette til tross for at andre lands sentralbanker er blant de største eierne av amerikanske statsobligasjoner.

Takket være at bankene i kjølvannet av finanskrisen har måtte redusere sin risikotaking dramatisk, var ikke markedet i stand til å ta imot dette salgspresset. De elektroniske (HFT) market makerne man da sitter igjen med, flytter vekk kursene sine på mikrosekunder når de forstår at det finnes store selgere i markedet. Dette er tross alt foretak som er avhengige av å overføre sin risiko til andre umiddelbart.

Alt dette var på forhånd kjent for myndighetene, Federal Reserve og the Financial Stability Board. Om de selv ikke forstod dette, hadde et antall akademikere og markedsaktører (herunder hedgefond) advart dem om denne sårbarheten i årevis.

Salgspresset fra sentralbankene kunne ikke absorberes av markedet med den følge at svingningene og bid/offer-spreadene (avstanden mellom kjøper- og selgerkurs) ble langt større enn normalt.

Mangelen på likviditet og det voldsomme behovet for kortsiktig finansiering økte samtidig lånekostnadene dramatisk for alle som ikke hadde langsiktig finansiering.

For hedgefond og andre som hadde finansiert sine arbitrasjer på denne måten, betydde dette at posisjonene deres gikk med tap og i likhet med LTCM i 1998, var det ingen av de långivende bankene som brydde seg om at det tross alt var den amerikanske stat som stod som kreditor.

Hedgefondene som ikke kunne stille med mer sikkerhet ble tvunget til å selge i et marked hvor det allerede var for få kjøpere. Bid/offer-spreadene viet seg ytterligere ut og svingningen økte enda mer.

En helt naturlig markedsutvikling når det finnes mange selgere og få kjøpere.

Tilslutt gjorde Federal Reserve det eneste riktige (det var tross alt deres gjeld det her var snakk om og i deres interesse at markedet beholdt tilliten til den) og kjøpte seg inn i risikofrie arbitrasjer på svært lønnsomme nivåer. Dette var tross alt gratis inntekter for den amerikanske stat, i tillegg til å være i samfunnets interesse.

Både årsaken bak utviklingen og tiltak som det var naturlig av Federal Reserve å gjøre (siden det var null risiko og svært lønnsomt) ser imidlertid FSB helt bort ifra. Den konkluderer i stedet med at det var et dysfunksjonelt marked som kunne ha resultert i en finanskrise dersom Federal Reserve ikke hadde grepet inn.

FSB bryr seg heller ikke om dataene som viser at det var sentralbanker som initielt skapte ubalansen i markedet. Ei heller at det er en kombinasjon av myndigheters regulatoriske endringer sammen med politiske tiltak som er skyld i nær ubegrenset risikotaking på samfunnets regning. Det er tross alt dette som danner grunnlag for en slik utvikling.

Da passer det langt bedre å skyve skylden over på hedgefond, slik man gjorde etter den europeiske gjeldskrisen, finanskrisen og alle de andre eksemplene vi har hvor de regulatoriske og andre myndigheter har sovet i timen og ikke fått med seg hva som var i ferd med å skje.

Når man nekter å ta tak i det virkelige problemet blir heller ikke denne rapporten annet enn nok et spill for det politiske galleriet.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Matematikk & finans

fredag, 16. oktober, 2020

Til tross for de hittil uovervinnelige resultatene til hedgefondet Renaissance Medallion, er det fortsatt mye skepsis mot matematikeres evner til å predikere finansiell kursutvikling.

Den italienske matematikeren, Leonardo da Pisa Fibonacci, oppdaget imidlertid noen forholdstall som han mente kunne forklare det meste innen vårt univers. Disse har senere vært anvendt til å beregne alt fra kødannelse på motorveier til avstanden mellom himmellegemer.

Finansinteresserte oppdaget at Fibonaccis forholdstall, 0.618 og 0.382 (1-0.618) var typisk lengden på korreksjoner i forhold til forutgående bevegelse.

Er markedet i en pågående trend, er ofte størrelsen på neste bølge på 1.382 eller 1.618 fra bunnen av forrige korreksjon (dette veldig enkelt forklart).

Idag inkluderes Fibonacci-analyser på de fleste finansielle informasjonssystemer.

Ser men på nedenstående chart av den amerikanske oljeprisen, er kursfallet på bølge nummer 1 (etter trendskiftet i 2008) på ca. $109. En perfekt bølge 2 korreksjon på 0.618 (av den foregående bevegelse) ville ha angitt $100 som mål (den toppet på $112).

Herfra blir det imidlertid mer interessant. Bølge 1 på $109 multipliseres så med 1.382=150.64, som deretter skal trekkes fra toppen på bølge 2 (112-150.64). Dette angir (på dette tidspunktet) et totalt utenkelig og meningsløst mål på -$38.64 for neste bølge.

I april i år falt den amerikanske oljeprisen -$37.63. En feilmargin på $1 må man kunne tilgi en matematiker som levde rundt 1200-tallet.

Chart: Infront


Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Tesla – en test av mentale og fysiske evner.

tirsdag, 14. juli, 2020

Fra et psykologisk perspektiv er det umulig å ikke bli bergtatt av kursutviklingen til Tesla og de ulike aktørenes adferd. Utviklingen i denne aksjen har utfordret flere mentale tendenser (kognitive biaser) hos investorer enn noen annet aktiva eller hendelse siden årtusenskiftet.

Dunning-Kruger effekten, som er en av disse menneskelige adferdstendensene, er beskrevet i siste episode (nr. 82) av podcasten «Tid er penger». Det virker således unødvendig å ta denne om igjen her.

Fear Of Missing Out (FOMO), eller frykten for å stå igjen når «alle» andre er med, er opplagt en annen av dem.

Denne frykten overgår ofte frykten for å tape penger, forutsatt at andre også deler denne skjebnen.

Kognitiv lukking; vi nekter å ta til oss informasjon som ikke er med på å bekrefte det synet vi allerede har, finner vi både hos kjøpere og short-selgere av aksjen. For sistnevnte gruppe har dette ledet til at mange har tilsidesatt regler for risikohåndtering og latt tap bli større enn noen kunne ha forestilt seg.

Jo mer aksjen stiger, desto mer absurd blir prisingen. Økonomen John Maynard Keynes advarte mot dette med å påpeke at: «Markets can stay irrational longer than you can remain solvent.»

De som ikke forholder seg til dette lider av «strutse-effekten» – troen på at bare man lukker øynene lenge nok (borrer hodet ned i sanden), vil alt være i orden når man åpner øynene igjen.

En mindre grafisk måte å beskrive denne tendensen på, er å kalle den for fornektelsesbias. De som lider av denne klarer rett og slett ikke å ta til seg at de har tatt feil.

De velger da enten å late som problemet ikke er der, eller aggressivt forsvare egne handlinger.

Bloomberg viste forleden at privatpersoner som var short Tesla hadde forholdsvis lavere tap enn fondsforvaltere. Dette skyldtes delvis at førstnevnte kuttet tapene sine når de ble for store, eller ble stoppet ut (størrelsen på tapene truet kapitalen som var satt av som sikkerhet).

Forvaltere, som handler med andres penger, tenderte til å bli sittende og i stedet tilføre mer av sine kunders penger som sikkerhet. Dette bidro til at tapene ble forholdsvis mye større.

Til tross for at det både mentalt og økonomisk er mye lettere for oss å håndtere små tap, lar mange allikevel tapene bli store. Ego, prestisje og frykt endrer adferden vår og gjør oss mindre rasjonelle og mer risikovillige.

Innenfor spillteori finner vi den mye benyttede Martingale-metoden. Denne har sitt utspring i å vedde på hvilken side en mynt lander, men ble raskt utvidet til kasinospill som roulette og da på nær 50/50 veddemålene (rødt versus sort, partall versus oddetall etc.).

Strategien består i å gjenta veddemålet med dobbelt innsats dersom man f.eks har tapt gjennom å satse på sort.

Hvis man vinner det neste spillet er man tilbake på break-even og man satser da videre med den opprinnelige innsatsen. Taper man, dobler man nå den innsatsen man nettopp tapte osv.

Dette går av og til bra og ofte nok til at mange gjør nettopp dette. Dessverre er det endelige utfallet, om man sverger til denne metoden, at man taper alt.

Årsakene til dette er at man har en tapsrekke som gjør at man til slutt går tom for penger, reglene tillater ikke uendelig store veddemål, eller at man i utgangspunktet hadde et negativt forventet utfall (slik tilfellet er med alle kasinospill).

Som saksopplysning kan det nevnes at rødt kom opp hele 32 ganger på rad i et kasino i USA. Året var 1943.

Nick Leeson, Jerome Kerviel, Yasuo Hamanaka, John Rusnak er blant internasjonale kjente tradere som har gått til grunne takket være denne strategien. Det samme har flere norske, men de skal få forbli anonyme (det finnes riktignok presseoppslag).

De parabolske tapene til short selgere i Tesla vitner om mange som forsøkte seg med Martingale-metoden for å få pengene sine tilbake.

Vi vet at Tesla er hinsides overpriset på basis av alle kjente finansielle måltall. Vi vet også at markedsverdien av dette selskapet overstiger markedsverdien av samtlige selskaper på Oslo Børs. Vi vet at markedsverdien på Tesla nå betyr at selskapet er USAs tiende største bedrift og samtidig ble mer verdt enn investeringsbanken JPMorgan.

JPMorgan hadde ifjor inntekter på $115 milliarder og en bunnlinje på $30 milliarder. Til sammenligning hadde Tesla inntekter på $26 milliarder og en bunnlinje på minus $862 millioner.

Det mangler med andre ord ikke på rasjonelle argumenter for å hevde at selskapet er hinsides overpriset.

Mandag steg Tesla 16% etter børsåpning, men da børsen stengte hadde hele oppgangen blitt reversert og kursen endte ned 3% fra foregående børsdag.

Mandag 13. juli, 2020 har derfor fått navnet «Brown Monday». Dette basert på utfordringene den brutale kursendringen hadde på fordøyelsessystemet til småsparerne som benytter Robinhood-plattformen til aksjehandel.

Ytterligere 40.000 av Robinhoods kunder hadde nemlig kjøpt Tesla i løpet av de første fire timene av denne børsdagen (Bloomberg).

Oppsummert kan man si at om du som investor ønsker å få testet alle dine mentale tendenser og samtidig mavens evne til å holde på innholdet, finnes det knapt en mer egnet aksje enn nettopp Tesla.

Ønsker du derimot kun tarmskylling, er det nok å sitte på med en Tesla S P100D Ludicrous. 0-100 på 2.5 sekunder krever ellers noen timer med faste på forhånd.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Jaktsesong

torsdag, 23. april, 2020

Det har neppe vært skrevet så mye om et luftbåren event siden D-dagen 6. juni, 1944.

Man er blitt vant til at Corona-krisen har resultert i omfattende forskyvinger når det gjelder timeplaner, men at høstjakten skulle dras i gang allerede i 26. mars kom overraskende.

Etter denne dato har nyhetssendinger og media vært fylt av synspunkter om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Norges Bank Investment Management (NBIM), eller Oljefondet som det også kalles.

Etter å ha bodd lenger tid i stillhet i London hadde nok Tangen glemt hvor viktig Janteloven er for Norge. «Bare fordi du har skapt en bedrift som har skapt milliardverdier i utlandet, skal du ikke komme her å tro du er noe.»

En lav medieprofil i utlandet kan synes å ha gjort Tangen dårlig forberedt til å få lyskasterne vendt mot seg. Det var neppe en genistrek å forslå endringer av det norske skattesystemet i sitt første intervju som statsansatt. Han ble nok raskt også gjort oppmerksom på dette.

Tangen har imidlertid lovet full åpenhet om seg selv og sin formue og har i tillegg erklært seg villig til å betale ca. 55 millioner (formueskatten han må betale, minus lønn fra Norges Bank) til statskassen i året for å inneha den nye jobben.

Her burde partiene som er programforpliktede motstandere av høye leder- og finanslønninger følt at julaften kom tidlig.

Hvor ellers i verden får man en topp forvalter til å betale over en halv milliard kroner (med forutsetningen om at han blir stillingen i 10 år) for å forvalte nasjonens midler?

Det er faktisk bare noen få år siden det ble landsdekkende ramaskrik over at en av Oljefondets eksterne forvaltere hadde tjent for mye. Dette var til tross for at avlønningen var en brøkdel av verdiene forvalteren hadde tjent for landet.

Man vet av erfaring at man ikke kan glede noen hele tiden, men i Norge synes det til tider umulig å glede en eneste én uansett hvor godt man gjør det for fellesskapet.

Når journalister først får los går det raskt over til å ligne et haiangrep på en blødende storfisk. Blodtørsten blir altoppslukende og man synes å glemme hva det hele egentlig dreier seg om, nemlig om Tangen er kvalifisert til jobben som sjef for Oljefondet.

Det interessante er at ingen synes opptatt av- eller har stilt spørsmål om hans forståelse for finans, kunnskap om kapitalforvaltning, eller evne til å lede et forvaltningsselskap frem til høy lønnsomhet.

Antagelig er dette fordi svaret på dette allerede foreligger. Tangen har allerede vist seg kvalifisert til dette.

Er det dermed sikkert at han kan lede verdens største oljefond? Nei ikke nødvendigvis, men han har bevist mye gjennom sine resultater så langt. På noen felt mer enn de som ble valgt som hans forgjengere.

Det inkvisitoriske fokus er i steden rettet mot Tangens evner som reiseleder, kursarrangør og nettverksbygger. Sistnevnte regnes tydelig nå som så viktig at stadig flere fremhever at de har denne egenskapen på sin LinkedIn-profil.

Tangen mistenkeliggjøres i tillegg for å ha fondene sine opprettet på Cayman-øyene. Årsaken til dette er at også kriminelle skal ha penger der.

Det er ikke så mange år siden at det kom for dagen at en stor, delvis statseid, norsk bank hadde anbefalt kunder til å ha penger i samme skatteparadis. Etter noe mediestøy la imidlertid støyen seg uten at det fikk noen konsekvenser for verken ledelse eller styret.

Fond på Cayman-øyene beskattes ikke (annet enn gjennom å betale for lokale tjenester). Investorenes penger kommer derimot til beskatning i sine hjemland når de tar dem ut av fondene. Også i Norge er det forøvrig skattemessige praksis at det ikke betales gevinstskatt før man innløser aksjefond.

I denne forbindelse var det oppsiktsvekkende at Fredrik Solvang i «Debatten» på NRK, ikke spurte Sigrid Klæboe Jacobsen fra Tax Justice Norge om hun hadde noen som helst grunn til å tro at Tangen drev med ulovlig virksomhet. Hun var kalt inn for å beskrive Cayman-øyene som et fristed for kriminelle.

Solvang skjøt ellers ikke med enkeltskudd den kvelden, men lot hele «beltet gå» da han pepret i filler både Tangen og sentralbanksjef Olsen. Spørsmålene tok så mange vendinger at det vippet dem begge av pinnen.

«Guilt by association» var inntrykket man skulle sitte igjen med. En god historie skal som kjent ikke ødelegges av fakta.

Det er slett ikke umulig at noen av deltagerne på Tangens seminar har utvist dårlig dømmekraft (selvom mange av kritikeren nok hadde gitt bort en arm for å kunne ha deltatt på samme), men la nå de det gjelder selv rydde opp i dette.

Tangen tilbød eventet gratis, men åpnet tross alt for at de som ville kunne betale selv.

Tangen står fortsatt i det, på tross av hvor umotiverende, forvirrende og pedagogisk vanskelig denne prosessen må være for ham.

Fristelsen til mindre sterke ville være å si: «Nå holder det – jeg har både et godt liv og en lønnsom virksomhet i London. Hva vet jeg, kanskje det er noen andre som vil sette pris på at de får en halv milliard for at jeg skal jobbe for dem?

Stranger things have happened!»



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Så var vi her

tirsdag, 24. mars, 2020

«Økt usikkerhet og et forgjeldet finansmarked gikk brått i møte med en svekket finansiell infrastruktur.»

Så var vi her. Midt oppe i den største verdidestruksjonen opplevd i en mannsalder. Midt inne i en situasjon og en krise som de virkelige ekspertene hadde advart om ville komme.

Krisen som ville følge dersom ikke tiltakene som ble iverksatt etter den forrige finanskrisen ble tenkt grundig igjennom.

Tiltak som vi visste ville sende risiko i nye retninger uten at det fantes mottagere.

Det er nemlig slik at dersom noen skal kunne kvitte seg med risiko, må noen andre være villige til å påta seg denne. Myndighetene globalt hadde etter finanskrisen i praksis fjernet bankene fra å kunne påta seg markedsrisiko uten å løse problemet med å finne noen erstatning.

Tvert imot.

Myndighetene hadde ikke bare latt markedet stå igjen uten noen form for sikkerhetsnett, de hadde i tillegg – gjennom økt regulering og byråkrati – gjort det langt vanskeligere for andre å etablere seg slik at vakuumet kunne fylles.

Begrensninger og kapitalkrav gjorde sitt til at aktører som tok opp stafettpinnen etter bankene, ikke burde bli sittende med posisjoner. Aktørene ble i stedet oppfordret til at jo kortere tid de satt med risiko, desto bedre var det.

De som stiller opp som market makere ønsker derfor å kvitte seg med risikoen umiddelbart. Man vurderer ikke lenger om noe er billig eller dyrt i forhold til en meningsfylt tidshorisont, men kun om det finnes andre man kan dumpe denne risikoen på innenfor et sekund. Fortrinnsvis med gevinst.

Som om mangel på likviditetstilbydere (market makere) ikke utgjorde nok risiko i seg selv, satt myndighetene stille og så hele risikoen i markedet øke gjennom å tillate høyere gjeldsgrad.

Mer korrekt vil være å si at flere lands sentralbanker faktisk oppfordret til dette gjennom global pengetrykking. Pengene ble benyttet til verdipapirkjøp med blant annet den hensikt å gi markedsaktørene falsk trygghet.

For finansbransjen medførte dette en lang rekke med gullår når det gjaldt inntjening. Aktiviteten og risikoen i finansmarkedene kunne økes med gjeld uten at de selv ble pålagt å bære noe av risikoen for utfallet.

De mange advarslene ble møtt med stillhet, eller i beste fall: «Dette ønsker vi ikke å kommentere» fra myndighetenes side.

Hurtigspol frem til 2020. Økt usikkerhet og et forgjeldet finansmarked gikk brått i møte med en svekket finansiell infrastruktur.

Verdens aksjemarkeder har i gjennomsnitt nettopp vært ned over 30%, markedet for selskapsobligasjoner stengte i praksis da disse i gjennomsnitt hadde falt over 20% i verdi, tilgangen til ny kapital fra annet enn myndigheter er avstengt, råvarepriser har falt gjennom gulvet, markedssvingningene er rekordhøye og valutamarkedet er til tider helt ute av kontroll.

Behovet for likviditet har aldri vært større.

I verdens største aksjemarked er likviditeten på beste kjøper- og selgerkurs blitt redusert med 90%. Dette kan forklare en stor del av kursfallet.

I valutamarkedet har bankene økt differansen mellom sine kjøp- og salgskurser med 300-500%.

Kredittobligasjoner med høy kvalitet (investment grade) har enkelte dager falt mer i verdi enn kredittobligasjoner med laveste kvalitet (high yield).

Vi vet at sistnevnte ikke gir mening, men når pensjonsfond og andre investorer tvinges til å selge og det finnes få kjøpere, blir det blodig.

Det interessante er at det finnes kapital som er interessert i å investere, men økt byråkrati og regulering forhindrer fond som ikke allerede er skadet av situasjonen fra å etablere seg raskt nok. Dette kan gjerne ta over ett år ifølge forvaltere.

Samtidig kvier investorer seg for å gå inn i eksisterende, aktuelle fond fordi man mistenker at verdsettelsene der er altfor optimistiske.

Ingen ønsker å bruke friske penger til å betale for andres tap.

Oppsummert har vi latt grupper med særinteresser og byråkrater navigere oss inn i den situasjonen vi har idag.

Felles for disse er at de selv ikke har «skin in the game».

Lærer vi aldri?



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Risikojustert virkelighet

søndag, 15. mars, 2020

Det var først etter at jeg hadde tegnet en tre års kontrakt som fallskjermjeger at jeg ble klar over at jeg led av høydeskrekk.

Denne nye selvinnsikten skulle ikke bare forvrenge mitt syn på hva som var farlig, den skulle i tillegg utfordre selvbildet og etterhvert også øke min forståelse for risiko.

Høydeskrekken gjorde at jeg følte meg tryggere jo lavere flyet vi hoppet fra befant seg over bakken.

Realiteten er en annen. Jo lavere man hopper ut, desto mindre tid har man på seg til å utføre nødprosedyrer dersom skjermen ikke åpner.

Hopper man fra 1000 fot tar det kun 10 sekunder før man treffer bakken hvis skjermen ikke åpner. Fra 3000 fot tar det 20 sekunder. Når man har full fart (terminalhastighet) bruker man 5 sekunder på å falle 1000 fot.

Min høydeskrekk ga meg det forvrengte synet at lavt var trygt og høyt var farlig. Selv etter flere tusen hopp, merker jeg at denne «logikken» fortsatt «spøker» i systemet.

Denne forvrengte logikken burde resonnere med svært mange investorer. Børsen føles aldri tryggere enn når den er på topp og aldri mer farefull enn når den er på bunn.

Dette skjer gang på gang til tross for at vi innerst inne «vet» at det er det motsatte som er tilfellet. Her er det ikke høydeskrekk vi sliter med, men frykten (grådigheten) for å ikke få med oss den aller siste prosenten med avkastning.

I fallskjermhopping vil det være analogt med å utløse skjermen så nær bakken man tør. En livsfarlig lek som gir fatale følger for de som feilberegner høyden i forhold til fallskjermens åpningstid.

I aksjemarkedet har vi de siste årene både oppmuntret og hyllet finansielle «lavtrekk». Det er det vi får når vi oppfordres til høy belåning med stadig mindre feilmargin.

For å sikre fallskjermhoppere mot slik adferd, samt hoppere som av en eller annen årsak ikke utfører essensielle nødprosedyrer, ble det på nittitallet påbudt med automatåpnere på reserveskjermer. Automatåpnere utløser reserverskjermen som følge av en kombinasjon av høy fart og lav høyde. Jeg har selv sett slike redde et antall liv.

Tilsvarende innretninger i børsmarkedene er «stop loss» ordre og «margin calls». Sistnevnte er når banken eller meglerhuset ringer deg og sier at aksjekursen nærmer seg låneverdien på dine aksjer. Du må da stille med mer sikkerhet dersom aksjene dine ikke skal selges.

Analogien til fallskjermhopping er at farten din er høy og bakken nærmer seg. Du må følgelig foreta deg noe.

Når fataliteter skjer i fallskjermhopping opprettes det granskning både for å avdekke årsak, men også for å se om noe kan gjøres sikrere i fremtiden. Her tar man sikkerheten på alvor.

Ett eksempel på dette er at man idag utløser fallskjermen slik at den er åpen i minimum 3000 fots høyde. Dette er dobbelt så høyt som grensen var på åttitallet.

I finans er det derimot lite som gjøres i form av forbedringer etter en periode med katastrofale tap. Nesten tvert imot.

I første fase etter en krise handler det om å skyve skyld eller pulverisere denne. Finanskrisen og den europeiske gjeldskrisen er gode eksempler på dette. Det finnes ikke grenser for hvor mye offentlige midler man kan bruke til slikt.

Dernest slipper særgruppene til, ofte meglerhus og banker, som ønsker minimale endringer fra slik det var.

Systemene som bidro til at krisene ble større skal ikke forbedres fordi mellommennene (de som ikke tar risiko) tjener mest på å beholde dem slik de er.

Lave renter har oppfordret bedrifter til å oppta mer gjeld og følgelig har meglerhusenes tjent voldsomt på tilrettelegging av nye lån. Honorarene her er langt større enn for vanlige megleroppdrag.

Så mye for den incentivnøytraliteten som Finanstilsynet angivelig skal være så opptatt av.

Annenhåndsmarked, som var en katastrofe under siste krise, er imidlertid ikke blitt forbedret til tross for at dette er blitt gjort i en rekke andre markeder. Det er meglerne som har vært imot dette.

Investorer kan fortsatt ikke se løpende kjøps- og selgerkurser på en stor andel slike obligasjoner. Ikke en gang sluttkurser får man gratis.

Nordic Bond Pricing kan selge deg en liste bestående av omsetninger og modellbaserte utregninger, som de «antar» er en korrekt verdi, etter at handelen er ferdig. Du har imidlertid ingen garanti for at disse kursene kan handles til lenger, eller i det hele tatt.

Denne opplagte svakheten i systemet er en stor risiko for investorene. De fleste lands finansmarkeder sluttet å godta «modellbaserte estimater» som følge av katastrofale erfaringer med denne type verdsettelser under finanskrisen.

Det er nettopp manglende innsyn i dette markedet som gjør risikoen for uventet store tap («gap risk») større enn i et transparent marked.

Verdipapirfondenes Forening har ikke løftet en finger for å bedre på denne situasjonen. Det samme gjelder Finanstilsynet. Det er rett og slett ingen som taler investorenes sak i dette spørsmålet.

Sist uke bet jeg meg merke til to sitater. Det ene fra en megler i et av meglerhusene som er mest aktive i kredittobligasjoner, det andre fra en kunderådgiver hos en av de største obligasjonsforvalterne i Norge.

I førstnevnte tilfelle var det snakk om belåningsgraden til en kredittobligasjon som handlet til kurs 103. Meglerens vurdering av dette var: «Du vet hvordan dette markedet virker; skulle det komme noen som helst negative nyheter om selskapet er den neste kursen 20. Det handles ikke i mellom.»

Kunderådgiveren i forvaltningsforetaket ble spurt om hvorfor ikke de også tilbød høyrentefond og svarte: «Med markedet vi har i Norge synes vi rett og slett ikke at høyrenteobligasjoner er et egnet fondsprodukt.»

Verdipapirfond i Norge må nemlig ha mulighet for daglig tegning og innløsning. Mulighetene for å kunne gjøre dette er nær ikke-eksisterende om verdipapirer man sitter med ikke har kjøper- og selgerkurser. Verdien på et slikt fond blir følgelig «teoretisk» og ikke reell.

Dette en vesentlig risiko som ikke kommuniseres til investorene.

Kredittobligasjonsmarkedet i Norge var total en katastrofe under finanskrisen. Justert for markedsstørrelse opplevde Norge flere konkurser i slike selskaper enn noe annet land.

Siden den gang har man forbedret låneavtalene og tillitsmannsfunksjonen, mens markedsplassen er nesten blitt mer uoversiktlig enn for 12 år siden. Dette skyldes at regulering og krav fra myndighetene gjør det vanskeligere og mer kostbart å ha nok meglerforbindelser til å få oversikt over markedet.

Hadde man vist kontinuerlig kjøper- og selgerkurser på en handelsplatform ville dette ikke vært nødvendig. Dette har imidlertid meglerne motsatt seg.

Argumentet man får fra meglere er at: «Ofte er det ikke kjøper- eller selgerkurser i et papir.» Dette er sikkert riktig, men i så tilfelle også viktig informasjon til markedet. Ikke noe meglere har rett til å hilde skjult.

Hadde man i stedet hatt et skjermmarked, kunne investorer selv bidra med kjøper- eller selgerkurser og gjennom det bidra til at den viktige auksjonsprosessen kom i gang.

Dette vil være en vinn-vinn situasjon for alle andre enn meglere som forsøker å holde på denne informasjonen til egen vinning.

Til tross for advarslene har ikke dette blitt gjort. I stedet har man valgt å skape en gjeldsboble som er uendelig mye større enn den vi så ved inngangen til 2008.

Høyrentefondene har som regel noe kontantbeholdning, men når denne er brukt opp sier det seg selv at det oppstår en krise når investorer innløser og det ikke finnes kjøperkurser i markedet.

Akkurat samme som vi opplevde under finanskrisen.

Følgende av manglende vilje til forbedring er at man ikke bare får enkeltfataliteter, men skarer av investorer «dundrer i bakken» på samme tid.

I mangel av noe annet vil en god idé være å risikojustere vår virkelighetsoppfatning om både megler og marked. Endringer skjer nemlig raskt når investorene ikke lenger vil være med på gildet.

(PS: Før noen kaller dette etterpåklokskap, ble disse farene senest advart mot i denne bloggen fra desember ifjor. På det tidspunktet var dette markedet på rekordnivåer.)



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.

Når det enkleste er det beste

tirsdag, 3. mars, 2020

De senere årene har myndighetene og sentralbankene, som påpekt i mange tidligere blogger, gått hardt til verks med å fjerne andre investeringsalternativer enn aksjer.

I mer enn femten land resulterte dette i at statsobligasjoner hadde negative renter og i enkelte tilfeller kunne både bedrifter og boligkjøpere også bli betalt for å låne penger.

Sparere skulle tvinges til å ta høyere risiko om de ville eller ikke.

Lærdommene fra finanskrisen om konsekvensen av høy belåning og høy risiko ble ignorert.

USA, som erkjente problemet, var først ute med tiltak for å redde finansinstitusjoner og økonomien. Takket være dette lykkes de med å få god effekt ut av tiltakene.

EU nektet for at de hadde egne problemer, med den følge av at den europeiske gjeldskrisen fortsatte å rive ned økonomien mens USA var i gang med gjenoppbyggingen.

Dette resulterte i «a tale of two markets», som Charles Dickens kunne ha uttrykt det.

I USA steg aksjemarkedet og statsobligasjoner ga nok avkastning til at de var en havn for de som ønsket lav risiko eller diversifisering.

Tvangsøkningen av risikoappetitt og sentralbankenes stadige tiltak for å gi inntrykk av at aksjemarkeder ikke lenger hadde noen risiko, ble kronet med suksess.

Investorer ble stadig mer risikovillige. Dette ga seg utslag i en kraftig oppgang i belåningen av porteføljer, økt etterspørsel etter aksjer i selskaper uten inntjening og/eller med svært belånte balanser, samt aggressive endring i porteføljesammensetninger.

Aksjeandelen økte og renteandelen ble redusert. Den tradisjonelle prosentfordelingen 60% obligasjoner / 40% aksjer, ble raskt til 50/50, for så å bli 40/60, 30/70 og i mange tilfeller 100% aksjer. I tillegg lånte man for å kjøpe seg mer.

Risiko hadde tross alt ikke vært sett på 10 år.

Men – nå har vi fått smake den igjen. Mens alle pilene pekte oppover og analytikerne, i en rus av sentralbanktiltak, fortalte at det ikke fantes en sky på himmelen, smalt det.

Det hevdes at man må 90 år tilbake i tid for å finne en tilsvarende brutal nedgang.

Risikoelskende investorer ble båret ut side om side med ofrene for Corona-viruset. Fond legges ned på grunn av «uventede» tap. Keisere står nakne foran folket.

Tyngdekraften var allikevel ikke opphevet, sånn som så mange hadde proklamert.

Håpet og troen på at langsiktighet løser alle problemer i aksjemarkedet gjelder ikke for de som får sine aksjer tvangssolgt fordi det ikke lenger finnes nok sikkerhet for belåningen.

Oppe i alt kaoset spør mange om hva som kunne ha vært gjort annerledes. Det må være en magisk formel som kunne ha beskyttet mot dette, muligens et komplisert finansielt derivat.

Svaret er langt enklere.

Tradisjonell og godt dokumentert porteføljeteori kunne ha fjernet all smerten. Vår egen grådighet hadde satt denne til siden og gjorde at vi i stedet lyttet til rottefangerens fløyte.

Infront-chartet under viser utviklingen i den amerikanske aksjeindeksen S&P 500 (grønn) og det kjente børsnoterte (ETF) fondet TLT (rød). Sistnevnte investere utelukkende i amerikanske statsobligasjoner med løpetid på 20 år eller mer.

I takt med at verdsettelsen av aksjer har nådd nivåer vi må tilbake til dot.com boblen for å finne maken til, var det heldigvis investorer som som fortsatt hadde diversifisert og som har økt sin allokering til sikre papirer.

Chartet er en fin illustrasjon og påminnelse om hvilken effekt helt alminnelig sunn fornuft kan ha.



Hvis du ønsker å bli oppdatert hver gang det legges ut et nytt innlegg, kan du legge inn eposten din her.