Arkiv for juni, 2011

Barry Ritholz om verdien av «nyheter»

torsdag, 23. juni, 2011

Den kjente amerikanske markedskommentator, journalist og foredragsholder, Barry Ritholz, mener at den største feilen investorer gjør er å ta hensyn til- eller investere på basis av nyheter.

Barry Ritholz er antagelig ukjent for de fleste nordmenn, men til hans forsvar har 60 millioner mennesker lest hva han har skrevet gjennom de siste 15 årene.

Ritholz hevder videre at verdien av hele det finansielle nyhetskomplekset – både trykte og elektroniske – synes å være kraftig misforstått av investors. Ritholz mener at både media og investorer overser både innhold og data og fokuserer i stedet på overskrifter og på å ha synspunkter. Her er tre grunner til at man ikke skal basere investeringsbeslutninger på nyheter:

1) Nyheter er sjelden nyheter. Mesteparten er oppramsing av historie og forteller deg således hva som allerede har skjedd. Investering handler om det motsatte; nemlig om hva som kommer til å inntreffe. Det som alledere har skjedd kan være av interesse, men er neppe viktig i investeringsprosessen. Når en nyhet først er kjent, er den som regel allerede hensyntatt i kursene. Nyheter kan tvert imot innvirke negativt på tanke- og beslutningsprosessen.

2) De fleste nyheter er irrelevante i forhold til din investering. Enkelte nyheter kan være viktige, men det meste er i realiteten en blanding av informasjon og propaganda eller ren fyllstoff. Ritholz nevner som et eksempel godkjennelse av et legemiddel og sier at kun utfallet, ja eller nei, er av interesse. Ingenting annet.

Det er tolkning av nyheter som er viktig, ikke selve nyheten. Selv store nyheter som Pearl Harbour, attentatet på Kennedy og World Trade Center-anslaget endret ikke den langsiktige trenden i markedene.

3) Nyhetsorganisasjoner forsøker av kommersielle grunner å appellere til så mange mennesker som mulig. Av denne årsak vil de være mest positive til markeder når de er nær toppen og mest negative nær bunnen.

Ritholz’ beste råd er: Ignorér «Dagens overskrift». Argumentet til Ritholz er at nyhetsmaskineriet må skape en enorm mengde stoff for å ha et produkt de kan selge. Han påpeker også at det meste av media idag er reklamedrevet og fokus er derfor på innhold som det er mulig å selge reklame på. Legg merke til hvor mange artikler det har blitt om trening og sport den seneste tiden. Dette er direkte korrelert med annonseinntekter fra sportsbransjen.

Sensasjoner og skandaler er det de fleste ønsker å lese fremfor kalde fakta. Nyhetsrapporteringen blir deretter.

Barry Ritholz er, som nevnt, amerikaner og hans kommentarer er derfor rettet mot det amerikanske media. I Norge er standarden selvsagt en annen.

Neal Frank, forfatteren bak boken «Why Smart People Lose a Fortune» er opphavet til illustrasjonen under. Han har laget lignende for alle tiår fra 1970. Samme poeng gjenspeiles i disse.

 

Så negativt at det er positivt

mandag, 20. juni, 2011

Gjennom media kan vi lese at flere av de som spådde børsoppgang ved årsskiftet, spår oppgang også i sommer. Tatt i betraktning utviklingen på Oslo Børs hittil i år, er det nok mange som ønsker at disse hadde holdt kjeft ved årsskiftet.

Om troverdigheten til disse er tynnslitt, eller som enkelte hevder – lik null, er det allikevel en materiell forskjell mellom årsskiftet og nå. Jeg tenker da ikke på at situasjonen i Hellas og de andre PIGS-landene har forverret seg, USA har mindre enn to uker igjen av stimulitiltakene, Japan befinner seg i en økonomisk nedgang eller det er krig og uroligheter i Midtøsten.

En av de virkelige materielle endringene er at investorene har gått fra å være hemningsløst og reservasjonsløst positive, til å være det motsatte. Et 9% fall i internasjonale aksjer og et 12% fall i råvareprisene på halvannen måned har vært bidragsytere her.

Dette betyr at man endelig har tatt innover seg de økonomiske realiteter, insett at det fortsatt er noe som heter risiko og i stor grad forholdt seg til dette. De få som fremdeles tror på oppgang er de som aldri gjør noe annet.

Slik var det ikke for bare kort tid siden. Alle som var tjent med at investorene fortsatte å ta risiko, skyndte seg å fremlegge analyser og begrunnelser for hvorfor man ikke skulle «Sell in May». Nok en gang fikk vi høre at: «This time it’s different». Dessverre er det slik at det ikke skal lønne seg å gamble mot odds over tid og i år var intet unntak.

Nå har situasjonen som sagt endelig endret seg. Investorsentimentet, representert ved meningsmålingen «Bullish Consensus» og gjennom interessen for å kjøpe seg kursforsikring, begynner begge å nærme seg meget bearish nivåer. Nivåer som ved tidligere anledninger har vært meget nær bunner.

En god nyhet for de som «vil prøve lykken» er at prisen på kursforsikring fortsatt ikke er dyr. Dette kan vi takke alle de som kjøper aksjer og deretter utsteder opsjoner på disse. Dermed er det mulig å beskytte nedsiden dersom man tar sjansen på å svømme mot strømmen.

 

Maiden Lane

torsdag, 16. juni, 2011

Når aksjekursene «plutselig» faller kan man være rimelig sikker på at ryggmargsrefleksen hos de fleste forstå-seg-påere vil være å legge skylden for dette på én av tre ting: Hedgefond (fortsatt alles favoritt), algoritmer (datamaskiner som synes å opptre med egen vond vilje) eller grekerne (innbyggerne av 227 av 1400 øyer sørøst i Europa som synes å ha det til felles at de har stor gjeld og ikke forstår at de er konkurs.

Forteller man så at den siste runden med nedsalg av aksjer og andre risikable aktiva skyldes Maiden Lane vil 90% snu seg å si: «Jeg visste det var et hedgefond!»

De siste 10% vil sannsynligvis være forvirret over at en Beatles låt fremført av et øst-europeisk band med dysleksi kan ha så stor innvirkning på verdien av deres portefølje.

I likhet med uttrykket «subprime» i begynnelsen av 2008, har de færreste i 2011 her til lands hørt navnet Maiden Lane. Dette til tross for at Maiden Lane faktisk har eksistert siden 2008.

Navnet kan til forveksling ligne navnet på et hedgefond og det er derfor ironisk at det ikke bare er valgt av amerikanske myndigheter, men ble «hentet» fra gaten som går forbi Federal Reserve-bygningen i New York.

Det som gjør Maiden Lane viktig og interessant er at dette er en konstruksjon som ble opprettet av amerikanske myndigheter i 2008 for å redde forsikringsselskapet AIG og resten av banksystemet i USA.

Hadde AIG gått konkurs ville dette ha trukket med seg noen av de største amerikanske og europeiske bankene ettersom disse eide verdipapirer og instrumenter utstedt av AIG. Verdipapirene og instrumentene var solgt videre til investorer (med et betydelig påslag), noe som gjorde at bankene var økonomisk ansvarlige overfor kjøperne.

Myndighetene hadde imidlertid ingen planer om å bli sittende på den råtne gjelden de var tvunget til å overta fra AIG. Det har således vært stor fokus (i det minste i utlandet) på når denne gjelden skulle ut igjen i markedet.

I mars i år tilbød forsikringsselskapet AIG (som selv stod for et av de sterkeste bidragene til finanskrisen) på $15.7 milliarder av den totalt $31 milliarder store Maiden Lane-porteføljen. Den amerikanske sentralbanken og mange markedsaktører var imidlertid da av den oppfatning at budet fra AIG var et skambud, noe som opplagt var vanskelig politisk å godta.

Markedsprisen på det tidspunktet lå rundt 58% av pålydende, etter at rykter om et nedsalg hadde senket verdien fra 62%. Markedets visshet om at et nedsalg av denne porteføljen kunne være nær forestående. Muligheten for å kunne tjene noen raske penger på et skambud har medført at banker og andre store aktører har solgt aksjer og andre kredittobligasjoner for å få frigjort penger til en mulig «gavepakke» fra skattebetalerne. Det er nemlig sistnevnte som sitter med risikoen her.

Fra mars til bunnen i juni falt Maiden Lane papirene med 20% og gapet til aksjer og andre aktiva ble således enda større. Dette medførte at enda flere solgte aksjer og andre aktiva for å utnytte denne muligheten. Dette la ytterligere kurspress på aksjer etc, noe som medførte at andre investorer måtte selge for å unngå eller minske tap.

Chartet under viser hvordan Maiden Lane-papirene har varslet muligheten for «dårlig vær» i flere måneder. Dette er ikke ulikt 2007/2008, men da var det kredittmarkedene generelt som viste veien. Den gangen som nå rundt 5 måneder forut for fallet i aksjekursene. Akkurat lenge nok til at de færreste brydde seg om det.

Den gode nyheten er, som man kan se, en økning i verdiene på Maiden Lane-papirene den siste uken. Fortsetter denne kan det være at den leder oss opp igjen også.

The Silver Bears

torsdag, 9. juni, 2011

By popular demand er finans-bjørnene igjen tilbake. Denne gangen for å forklare oss hva som gikk galt da sølvprisen «krakket» i månedskiftet april/mai. Et kursfall som endte med å redusere verdien på sølv med 35% på 1 uke.

Episoden omfatter de mest populære konspirasjonsteoriene, samt fremtiden til det edle metallet.

Tittelen til bloggen kan forøvrig forveksles med boken til Paul Erdman (1974), som senere ble til en kinofilm. Michael Cain hadde hovedrollen i denne. I boken er en Mafia-kontrollert sveitsisk bank også en del av konspirasjonen. Dagens teorier er etterhvert blitt minst like fargerike.

Bankenes innsats i krigen mot Gadaffi

mandag, 6. juni, 2011

FNs Sikkerhetsråd vedtok 17. mars i år å sanksjonere luftangrep mot Libya. Vedtaket er til nå blitt fulgt opp med over 6.000 bombeangrep, de fleste direkte mot militære mål og militærnyttig infrastruktur.

Etter snart 3 måneder er et antall Libyske stridsvogner, radarinstallasjoner, faste stillinger og kommandoposter ødelagt. Effekten både i forhold til antall bomber sluppet og raketter avfyrt har imidlertid totalt sett vært liten. Dette gjelder både med hensyn til materiell og stridseffekt.

Antall NATO-angrep i forhold til tilintetgjorte mål ligger på ca. 25%. 13.000 NATO-personell er involvert i krigføringen. Det hersker således liten tvil om at kostnaden for å sikre kontroll med Libyas oljereserver så langt har vært betydelige. Som en digresjon er vel dette første gang Syria har priset seg lykkelig over å kun ha 0.2% av verdens anslåtte oljereserver, i steden for Libyas 3.3%.

Det viser seg at NATO har fått krigshjelp fra uventet hold når det gjelder Libya. En rekke av verdens ledende investeringsbanker må i lang tid før politikere og det militære ha oppdaget den menneskelige urett i Libya. På eget initiativ, sikkert basert på rent humanitært grunnlag, bestemte disse seg nemlig for å ta saken i egne hender.

Dette gjorde de gjennom å plyndre Libyas statlige oljefond. Dette ble gjort gjennom å tilby Libya hjelp til forvaltning av midlene som stammet fra oljeinntekter. Man kan finne spor av at denne strategien ble iverksatt allerede så langt tilbake som i 2008.

De godtroende libyerne ble lurt til å tro at de ville få en hyggelig avkastning på pengene i sitt oljefond. I virkeligheten dumpet bankene så mye de kunne av sine gjenværende inventar av råtne investeringer og dårlige ideer over på dem. Selvsagt tok bankene i tillegg høye honorarer for jobben.

Vestlige skattebetalere har hatt store fordeler av dette. Inntil muligheten med Libya dukket opp var det de som måtte ta regningen for bankenes risikovillighet og dårlige håndverk. Den nåværende situasjonen er dermed en vinn-vinn situasjon for Vesten.

Bankene som kan takkes for største delen av innsatsen er: Societé Generale, JPMorgan, Bank National Paribas, Credit Suisse og selvfølgelig Goldman Sachs.

Sistnevntes innsats er blant de mest enestående idet Goldman Sachs klarte å tape hele 98% av beløpet de fikk til forvaltning. Nyhetsinnslaget under omhandler saken.

Norge og Oljefondet får bare håpe at de samme bankene aldri blir uvenner med dette landet.

Årsak, tiltak & resultat

fredag, 3. juni, 2011

Den andre runden med kvantitative lettelser (pengetrykking) i USA nærmer seg slutten. Det samme gjør regjeringens anledning til å låne mer penger for å finansiere statsgjelden, samt sentralbankens kjøp av egne statsobligasjoner.

Til sammen har disse tiltakene sørget for at bankene har fått låne gratispenger (som de har unnlatt å låne ut til næringslivet, men i stedet lånt tilbake til staten til en høyere rente), dollaren har blitt «devaluert» for å hjelpe eksportindustrien, samt at obligasjonsrentene er blitt holdt nede slik at USA har kunnet refinansiere sin usikrede statsgjeld rekordbillig.

Finanskrisen begynte opprinnelig da boligprisene falt og det viste seg at verdien av boliglånsgjelden som var ytet til mindre solide låntagere (subprime) knapt var verdt noe som helst.

Årsaken til at disse lånene var så populære var at bankene og ratingbyråene hadde fremstilt dem for å være langt sikrere enn de var. Faktisk så sikre at bankene solgte dem ut i ferdige pakker med høy belåning. Denne feilvurderingen førte deretter til en økonomisk krise for banker, forsikringsselskaper, pensjonskasser og alle andre som hadde kjøpt disse obligasjonene.

Tiltakene for å rette opp skadene av dette har til sammen kostet skattebetalere over hele verden flere billioner dollar. Det er i denne forbindelse et paradoks at bankene som var ansvarlig for det hele faktisk er de som har tjent mest på denne redningsoperasjonen.

Etter at bankvesenet ble reddet fra totalt sammenbrudd, har fokus vært på å stanse fallet i boligprisene, redde obligasjonsgjelden og snu arbeidsledigheten slik at man igjen kunne få opp forbruket. Illustrasjonen under viser hvor lite man har fått ut av dette, alternativt hvor store disse utfordringene er. Mer skremmende er kanskje at situasjonen nå forverrer seg innenfor samtlige av disse områdene.