Arkiv for mars, 2009

La spillet begynne

lørdag, 28. mars, 2009

Finansmonopol

Start

Første kast: Du har $100 millioner i startkapital og starter en bank.

Andre kast: Du belåner startkapitalen 60 ganger uten at myndighetene bryr seg. Nå har du $6.1 milliarder.

Tredje kast: Invester og lån ut aggressivt.

Fjerde kast: Betal ut et moderat utbytte men unn deg selv en skikkelig bonus.

Femte kast: Verdensøkonomien vakler – lag pakker av alle usikre investeringer og selg dem til kommuner. Jo lenger vekk desto bedre. Tilby finansiering.

Sjette kast: Verdensøkonomien forverres – innhent ny aksjekapital gjennom emisjoner rettet mot utenlandske statlige fond.

Syvende kast: Midlertidig stabilisering i økonomien – gå til egne myndigheter og be dem advare de utenlandske fondene mot å bruke sin stemmerett. Spill på fremmedfrykt.

Åttende kast: Videre økonomisk nedtur – Be myndighetene om mer penger, ominnred kontoret ditt for millionbeløp og benytt privatfly og helikopter ved alle reiser utover 5 km. Bruk samtidig krisen som unnskyldning for å ta større marginer av dine kunder. Benytt disse ekstrainntektene til å bevilge dine nærmeste og deg selv nye bonuser. Har man ikke klart seg bra så langt kanskje?

Niende kast: Økonomien forverres ytterligere – Tau privatflyet tilbake inn i hangaren, bruk $100.000 og 1 uke på å få laget et nytt personlig skilt til kontordøren din. Si opp en haug ansatte under parolen ”kostnader må kuttes”. Delta i høringer, beskriv din nød og fortell myndigheter og skattebetalerne at de alle vil lide dersom du ikke får mer penger.

Tiende kast: Sørg for at all krisehjelp som gis til andre først benyttes til å tilbakebetale det de skylder deg.

Ellevte kast: Be om enda mer penger, si at alt er tapt dersom man stanser nå.

Tolvte kast: Bruk krisen nok en gang til å øke kundemarginene. Bruk dette til en skikkelig lønnsøkning.

Trettende kast: Krev at myndighetene overtar alt det gjenværende som er råttent i balansen din. Gjenta argumentene ovenfor og krev mer penger. Det er nå det gjelder!

Fjortende kast: Med hvelvet fullt av penger og balansen igjen bunnsolid, tilby myndighetene å kjøpe tilbake det beste av det de overtok for 1/4 av prisen.

Femtende kast: Hent frem privatflyet, motta en skikkelig bonus og ta deretter en saftig sluttpakke. Du har egenhendig reddet det finansielle system.

Mål

 

Wassum & Weavering

onsdag, 25. mars, 2009

Ansvarsfraskrivelse av de sjeldne er den beste beskrivelsen jeg har for rådgivingsselskapet Wassums anbefaling av svindelfondet Weavering Macro Fixed Income.

– Svindelen har skjedd på en snedig og finurlig måte, sier Thor Sydnes i Wassum til Dagens Næringsliv (25.03.09)- les: «Vi er himmelfalne og uskyldige!». De hevder også at man i lang tid har gransket fondet uten å se noen faresignal. Det siste er interessant.

Mer enn et skatteparadis
Weavering-fondet var hjemmehørende på Cayman Islands. Så godt som alle fond hvor man har avdekket svindel har vært registrert nettopp her. Det betyr ikke at alle fond som er registrert på Caymanøyene er svindel, men at innsyn og kontrollmuligheter her er meget vanskelige. Eksempelvis tar det 1 uke å registrere og få godkjent et fond på Caymanøyene, mens det tar 6 måneder å bli godkjent i Irland. Det forklarer muligens hvorfor det ikke har forekommet svindel med irskregistrerte fond, og også hvorfor stadig flere hedgefondforvaltere velger å registrere fondene sine her. Mens irske fond er pålagt å oppnevne en «verge» (custodian) for sine investorer finnes det ingen slike pålegg på Caymanøyene. En irsk custodian har som eneste oppgave å påse at forvaltere følger regelverket og holder seg innenfor sine mandater og at verdsettelser av fondets aktiva gjøres av objektive tredjeparter.

Dobbeltroller
Man ville muligens også forvente at omfattende granskning fra en rådgivers side ville ta sikte på å avdekke mulige interessekonflikter hos en forvalter. Ifølge reklamematerialet til Weavering satt både forvalteren og hans kone i styret i forvaltningsselskapet Weavering Capital, mens broren og stefaren satt i styret til fondet. Ikke et opplagt uhildet styre og dette er sannsynligvis årsaken til at fondet kunne gjøre handler med en motpart utenfor tilsyn og som viste seg å være dem selv.

Blind
Bunnlinjen er at her fantes det så mange «røde flagg» at selv Stevie Wonder ville ha sett dem. Wassum la listen høyt for seg selv da de gikk ut og kritiserte alt og alle de kom over i Terra-saken. Denne historien viser hvor liten grunn de hadde til det.

40 grader 45 minutter Nord, 73 grader 59 minutter Vest, 26 etasjer opp kl 06.00

fredag, 20. mars, 2009

Hvorfor shortsalg er risikofylt til tross for økonomisk Armageddon
Det er daggry. Lange amerikanske renter har akkurat hatt sin største nedgang siden 1962, finansaksjer er opp 10% og Sun Microsystems har steget 79% på oppkjøpsrykter.

I et intervju med Finansavisen 5. mars i år uttalte jeg at, dersom du hadde råd, var det nå for sent å selge aksjer og for risikabelt å gå short. Dette til tross for at jeg var av den oppfatning at økonomien ville fortsette utforbakke. Jeg mottok en rekke kommentarer de påfølgende dager fra engasjerte lesere som var enige i den siste konklusjonen, men som ikke kunne forstå min skepsis mot å gå short. Et par, sikkert med rette, anklaget meg for å være for forsiktig og at ”Den som intet våger, intet vinner”. Et uttrykk som av en eller annen grunn har gått igjen i livet mitt.

Utfordringen i dag, slik jeg ser det, er mer kompleks enn det. Generelt er det mange som våger, færre vinner og få av sistnevnte kategori beholder sine gevinster over tid. Media fokuserer naturlig nok på de få med virkelig suksess og gir med det inntrykk av at veien til rikdom er lettere enn den virkelig er. De fleste av de som taper blir borte før de kommer i rampelyset og man får følgelig et skjevt inntrykk av hvor mange som feiler for hver som vinner.

Et annet moment vil være å skille de med dyktighet fra de som kun hadde flaks. Én person i en mengde av 64 personer vil statistisk klare å slå 7 kron eller mynt etter hverandre. For mange år siden gjorde jeg dette eksperimentet under et foredrag på Sørlandet. Heldig for meg klarte én i forsamlingen å få dette til og alle klappet ham på skulderen og sa: ”Godt gjort!”  Jeg spurte deretter forsamlingen hvor mye de var villige til å satse på at samme person klarte å gjenta bragden.  Applausen stilnet umiddelbart.

Det er vanskelig å vinne uten å våge. Ordet som betegner de som allikevel klarer dette er ”arvinger”. Utfordringen for disse er like fullt å beholde midlene. Utfordringen for de som både våger og vinner er å erkjenne om dette var flaks eller dyktighet. Jeg kan selv huske mange investeringer jeg har gjort som ble til suksess på grunn av faktorer fullstendig utenfor min kontroll og tanke.

Utenfor min kontroll var følgelig også forslaget til republikaneren Barney Frank, som forøvrig er formann i amerikanske House Financial Services Committee, om å gjeninnføre the ”Uptick Rule”. En regel som krever at man kun kan selge en aksje short dersom kursen er høyere enn siste omsetning. Dagen nyheten ble kjent steg S&P-500 indeksen over 6%. Gårsdagens nyhet om at den amerikanske sentralbanken vil sette seddelpressen i høygir i et forsøk på å redde økonomien, kom også som en overraskelse på markedet og medførte den kraftigste oppgangen i kursen på amerikanske statsobligasjoner på 47 år. Poenget mitt med forsiktigheten mot short salg var nettopp at vi befinner oss i en fase av nedgangen hvor de store overraskelsene sannsynligvis vil være til oppsiden. Dette grunnet at pessimismen allerede er så stor og at ”overraskelser” derfor vil være av positiv art. Det er således tryggere å bruke opsjoner hvis man skal gå short eller i det minste vente til en korreksjon har lettet litt på markedstrykket.

Amerikansk statsobligasjonfuture

Amerikansk humor
Forleden opplevde jeg å bli hengt ut av Finansavisen for å ha vært ”nedlesset med islandske og amerikanske tapsobligasjoner”. Da det ble påpekt for journalisten at jeg hverken personlig eller gjennom fondene jeg forvalter, har vært- eller er investert i nevnte type obligasjoner ble dette noe overraskende tatt ille opp. Antagelig min feil for å ha glemt at det i journalistikken angivelig er et ordtak som heter at man ikke skal ødelegge en god historie med fakta. En potensiell dårlig dag ble imidlertid raskt snudd da jeg nevnte denne historien med ordtaket for en amerikansk venn av meg som tvert sa: ”Over here people who do that are called republicans, not journalists”.

”Vel blåst!”

torsdag, 12. mars, 2009

Ingen skal få hevde at venstresiden i norsk politikk ikke har evnen til å tilpasse seg samfunnsutviklingen. På 1980-tallet gikk Arbeiderpartiets Einar Førde ut mot å stimulere aksjemarkedet gjennom å hevde at dette var det samme som ”Bera havre til ein død hest”. I 2008 er det en finansminister fra Sosialistisk Venstreparti som fremmer forslaget om å øke andelen aksjer i Oljefondet fra 40 til 60%. Dette er en finansminister av høyresidens hjerte. Et ekko av David Farraguts berømte kamprop fra den amerikanske borgerkrigen ”Damned the torpedoes, full speed ahead!” må ha resonnert dempet i stortingssalen da fru Halvorsen la frem forslaget om å øke aksjeandelen. Admiral Farraguts ytring skjedde under slaget om Mobile Bay i 1865. Han var da bundet til masten av et synkende skip og stod med sabel i hånd. Fru Halvorsens kamprop ble med en viss kontrast fremført fra Stortingets talerstol med Farris i hånden og gullkort i vesken. Også pensjonskasser generelt er blitt pålagt å øke sin risiko av fru Halvorsen. Hvem skulle ha trodd det om SV? I slutten av 2007 ble pensjonskassene nærmest fratatt sine muligheter til å redusere sin aksjemarkedsrisiko. Da bestemte nemlig finansministeren at andelen med Alternative Investeringer pensjonskassene kunne ha i sine porteføljer skulle begrenses til totalt 7%. En andel som er så lav at den har ingen praktisk konsekvens. 633 milliarder kroner i tap for Oljefondet senere får hun karakteren ”Vel blåst” fra Jens Ultveit Moe i TV2s beste sendetid. ”Vel blåst” vil trolig fra nå av være betegnelsen på tap i størrelsesområdet 600-650 milliarder. Fra før hadde vi ”en mong” som betyr 6 milliarder og stammer fra overskridelsene på Mongstadfeltet i 1988. Om Norge blir fattigere så blir i det minste språket rikere.

Forøvrig er det tydelig at sportsjournalister og økonomijournalister ikke har noe til felles. En sportsjournalist som dekker en maraton vil vite bedre enn å stå 300 meter etter start å dømme en som lå midt i feltet nord og ned. Det er dette som nå skjer med Oljefondet. Alle er besserwissere etter 300 meter, mens det er 41.895 meter igjen til mål! Utviklingen ifjor og hittil i år har gitt ny erfaring og jeg for min del har tillit til at Norges Bank vil ta hensyn til dette i sin forvaltningsstrategi. Mandatet som er gitt kan også gjerne justeres, men dette må skje på basis av nyvunnen erfaring og forståelse, og ikke i affekt. Hvis det norske folk, og ikke bare pressen, opplever at svingningene på den nasjonale formuen er for høy så kan man dempe den. Forhåpentlig da ikke med den følge at pressen stempler de ansvarlige som idioter neste gang aksjemarkedet er på en topp.

Råvareinvesteringer – definitivt interessant, men langt fra risikofritt

onsdag, 11. mars, 2009


Tatt i betraktning Barclays 5th Annual Commodities Conference nylig ble avsluttet, er det naturlig at denne kommentaren omhandler råvarer. For orden skyld, og før noen mistenker meg for plutselig ha funnet ”frelse” i råvarer, kan jeg opplyse om at jeg for 29 år siden startet min karriere i finans nettopp i råvaremarkedet. Ved siden av å gi meg verdifull lærdom, og ofte smertelige og ydmykende erfaringer, var dette også min første sivile jobb.

Noen fakta om råvarer
Målt over de 10 siste årene har S&P GCCI råvareindeks hatt en akkumulert avkastning på 157%. Annualisert avkastning har dermed vært på 9.89%. Til sammenligning er dette nøyaktig dobbelt så høy som den annualiserte avkastningen på Oslo Børs i samme periode. Svingningene, målt over denne perioden har med andre ord vært så godt som identisk med Oslo Børs, noe som betyr at råvarer har gitt dobbelt så høy avkastning som Oslo Børs, mens risikoen har vært lik. Dette ville antagelig kommet investors for øre dersom råvarer hadde hatt en bransjeorganisasjon tilsvarende Verdipapirfondenes Forening, men i Norge er det middelet som er viktigst og ikke hensikten. ”Langsiktig sparing i aksjer er den mest lønnsomme spareformen” gjentas fortsatt som en tautologisk sannhet uten grunnlag. Dette må ikke misforstås med at jeg synes det er noe galt i å investere i aksjer, tvert imot. Så lenge man er inneforstått med risikoen og realitetene kan aksjer til tider være en glimrende investering.

SPIGCCI vs OSEBX

Råvarer er eksempelvis mer komplisert å investere i enn aksjer. Det er nå riktignok mulig å kjøpe og selge råvarer like lett som aksjer. De fleste er børsnoterte og finnes på de mer utbygde elektroniske handelsplatformer. En rekke råvarer kan enda til kjøpes på aksjebørser, da som børsnoterte fond som inneholder råvarer istedenfor aksjer (ETFs). Det som gjør handel med råvarer mer komplisert er at man må ta hensyn til en terminkurve som i stedet for å være bestemt av rentekurven, er priset som et uttrykk for synet på fremtidig tilbud og etterspørsel. Det er således tidvis mulig å kjøpe råvarer for levering i fremtiden til brøkdeler av dagens kurs.

Råvarer kan på en annen måte være enklere å investere i enn aksjer idet investeringen i førstnevnte nærmest utelukkende påvirkes av tilbud og etterspørsel etter den aktuelle råvaren. En aksje i et selskap som driver med råvarer påvirkes derimot minst like mye av økonomien i selskapet. I fjor opplevde norske investorer noen minnerike eksempler på dette da Crew Gold og International Gold Exploration falt med hhv 95% og 71% mens gullprisen samtidig steg 5%. Før vi går videre la oss nok en gang ta refrenget: ”Langsiktig sparing i aksjer er den mest lønnsomme spareformen”.

Utsikter fra en produsents ståsted
Verdens største gruveselskap, australske BHP Billiton, holdt foredrag på konferansen. I korte trekk poengterte ledelsen at de både på kort og mellomlangsikt var meget negativ til utsiktene i verdensøkonomien og derav råvareprisene. Faktisk så mye at investorer med posisjoner i råvarer måtte være i besittelse av en sterkere enn middels psyke for ikke umiddelbart bli drevet inn i et tungsinn av suicidale proporsjoner. I et øyeblikk av klarsyn forstod jeg hvorfor det hadde hastet med å fjerne frokostbestikket.

I korte trekk viste presentasjonen at fortsatt etterspørselsmangel gjør at råvarelagrene stiger videre på tross av produksjonskutt av en størrelse og hastighet verden aldri har sett maken til. Det er dessverre lite optimisme å hente fra ledende økonomiske indikatorer som fortsatt er i fritt fall og det samme gjelder verdens industriproduksjon. Alt henger på det store kinesiske håpet. Kina stod i 2008 for 30% av global råvareetterspørsel og vil antagelig være et av de mest effektive landene hva angår stimulerende bruk av krisepakker. Et annet ”lyspunkt” er at prissjokket til oppsiden kan bli brutalt når den økonomiske situasjonen forbedres. Analysen til BHP Billiton tilsier at det kun er rundt 10% av gruveselskaper som har en økonomi solid nok til å ikke gi dem banesår i nedgangen. Det ventes kort sagt å bli langt færre gruveselskap og produsenter.

Oppsummert er de viktigste tre fundamentale driverne for en generell ny råvareoppgang: Kinesisk etterspørsel, finansiell stimulus og ytterligere produksjonskutt.

Investor posisjonering
Mens andelen råvarer eiet av spekulanter har sunket dramatisk, har mer langsiktige investorer som pensjonskasser og stiftelser fortsatt med å vekte seg opp i råvarer. Sistnevnte gruppes innehav av børsnoterte produkter (ETP) er nå på rekordnivå. Samtidig opplever vi at investering i råvareindekser er gått ned. Dette sannsynligvis som en følge av at korrelasjonen mellom ulike råvarer den senere tiden er blitt vesentlig redusert og at pensjonskasser og stiftelser har et mer bevisst forhold til hvilke råvarer de har tro på. Ren long indeksforvaltning har klart veket plass for en forvaltning som er mer aktiv. Hedgefond har nå rundt en 1/4 av den posisjoneringen i råvarer som de hadde for ett år tilbake og danner følgelig en potensiell kjøpergruppe. Mens den spekulative andelen var den drivende for volatiliteten både til opp- og nedsiden i perioden 2006 til 2008, blir tiden det tar å få hevet produksjonen trolig hovedfaktoren når denne nedgangssykelen er over.

Ellers er det interessant å studere mellommannsapparatets interesse under opp- og nedgangsfaser. I likhet med aksjemarkedet er interessen først og fremst drevet av høye priser. Følgelig markedsføres råvarer først og fremst når de er dyre, og interessen er minst når de er billige. Nedenstående graf viser antallet deltagere fra Norge under Barclays råvarekonferanse i mars 2008, Reuters råvarekonferanse i juni 2008 og Barclays råvarekonferanse i mars 2009. De få som klarer å kombinere en interesse for matematikk med humor vil ha lagt merke til at deltagerantallene alle er Fibonacci-tall (etter den italienske matematikeren som ble født rundt 1170). Dette skulle bety at ved neste markedstopp vil antallet deltagere fra Norge være 13, 21 eller 34.

Deltagere

NRK og råvarer
Når vi allikevel er inne på temaet råvarer kan jeg ikke la være å ta med statskanalen NRKs dekning av råvareoppgangen i første halvår i fjor. Under falsk flagg om at de ønsket å dekke prisutviklingen i råvarer generelt, tok intervjuet umiddelbart en form verdig Inkvisisjonen på sent 1400-tallet. Opptaket ble forøvrig gjort to ganger. Den første måtte forkastes fordi journalisten avbrøt samtlige svar, mens det andre – bare minutter etter – ble gjort med det løfte at de ikke ville klippe svarene og derved endre innholdet. Dette avsnittet hadde ikke blitt skrevet dersom journalisten hadde holdt denne avtalen. Innen materialet ble sendt på Dagsrevyen var det endret nok til å gi seerne inntrykk av at jeg alene var ansvarlig for sulten i verden. Glem bagateller som at journalisten ikke tok med seg det faktum at vi faktisk ikke hadde investert i ris, mais, hvete, soyabønner eller andre kornsorter som benyttes i produksjonen av mat. Mer graverende var at NRK fullstendig valgte å utelate omtale av at den norske stat som gjennom sitt eierskap i gjødselprodusenten Yara tjente hundrevis av millioner på økt salg av gjødsel og en prisoppgang som bidro til at bøndene stod like fattige tilbake. Relevansen av sistnevnte er at dermed stimuleres det ikke til økt produksjon, noe som kunne ha bidratt til å redusere sultproblemet. Min erfaring står i kontrast til pressens etiske regler, som sier at: ”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjonen” og ”Pressen har plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser. Direkte sitater skal gjengis presist” – Vær Varsom Plakaten punkt 3.3. og 3.7. Når rett skal være rett fortalte riktignok en av lederne i NRK meg i ettertid at innslaget ”ikke var regnet som ett av deres stolteste øyeblikk”. Jeg kan vanskelig si meg uenig.  

Nedenstående graf viser ikke karriereutviklingen til journalisten, men kursutviklingen på Yara i forhold til prisutviklingen på råvarer.

Yara vs S&P

Oppsummering
Fjorårets 65% fall i råvareindeksen hadde ikke dempet de konferansedeltakernes entusiasme hva angår råvarer som akivaklasse og investeringsobjekt. En gallup gjort av de 250 tilstedeværende på konferansen viste at 79% av de spurte planla enten å inkludere råvarer i sine finansporteføljer, eller øke allokeringen (noe som først og fremst viser at Barclays evner å invitere de riktige personene til konferansen sin). 40% av de spurte mente at 6% råvarer var en passende porteføljeallokering, 34% mente allo­ker­ingen burde være >10%, mens 2% mente den burde være 0. Siste gruppe var antagelig sterkt influert av ettervirkningen av kornbrennevinet som ble servert kvelden før. 41% av de spurte oppga at diversifisering var en av hovedgrunnene for å investere i råvarer. Denne gruppen ville antagelig fortsatt ha svart det samme om eiendom. Noen lærer aldri. De tre råvarene forsam­lingen hadde størst tro på i 2009 var: Gull, råolje og kornsorter.

Til slutt noe om perspektiv
Råvarer hadde i Q4 2008 falt like mye som under Depresjonen på 1930-tallet. I motsetning til 1930-tallet hvor nedgangen brukte 4 år, tok det denne gangen kun 4.5 måned å unnagjøre bevegelsen.
We may not be smarter, but we are definitely faster.

41 grader 23 minutter nord, 2 grader 11 minutter øst, 23 etasjer opp, kl 05:30

lørdag, 7. mars, 2009

Om det er tidspunktet på døgnet alene eller kombinert med en nær overdose Nespresso, farge sort, er umulig å fastslå. Realiteten (min i det minste) er uansett at ved svært korte tidspunkt i livet virker det hele enkelt. Mulig kan det hele også være inspirert av det magiske tidspunktet på døgnet hvor natt går over i dag. Et meget vakkert syn fra det sydvendte hotellrommet hvor jeg med øynene både kan følge kyststripen og se deler av Barcelona våkne. Årsaken til lokaliseringen er Barclays årlige råvarekonferanse hvor jeg forbausende synes nok et år å være den eneste fra Norge. Våre naboland er imidlertid alltid godt representert.

Det enkle, ved dette antagelige korte øyeblikket i tid, er økonomiske indikatorer. Fra toppen av aksjemarkedet har vi med nærmest daglig frekvens blitt presentert ulike argumenter, de fleste heldigvis for komplekse og uforståelig for de av oss som er litt over gjennomsnitlig mentalt utfordret, for hvorfor aksjer skal kjøpes. Argument etter argument har imidlertid vist seg å være feil. Om dette skyldes at de som har presentert dem har vært enda mer celebralt utfordret enn oss, har hatt egeninteresse i konklusjonen eller rett og slett vært uheldig er umulig for meg å fastslå. Utfordringen hva angår timing står uansett fortsatt uløst og langt er det for meg å hevde at jeg selv har svaret. I mangel på noe annet snudde jeg meg derfor til logikk. Jeg vet dette forutsetter at jeg er i besittelse av en viss evne til å resonnere, noe jeg erkjenner er langt fra bevist, men ved et (kort) øyeblikk av klarsyn kom disse to indikatorene til meg: Bankindeks og arbeidsledighet.

Min enkle logikk og påstand er følgende: Finanskrise = banker og det er en sammenheng mellom personlig forbruk og arbeidsledighet. Følgelig bør det være en viss sammenheng mellom utviklingen i bankaksjer og tilstanden på finanskrisen. Grafen under viser den mest fulgte bankindeksen BKX.


Ikke mye der som tilsier at ”nu går alt så meget bedre”. Kanskje var det denne grafen Gordon Brown så på da han ved siste G20 uttalte at det var på tide bankene sluttet med overdreven spekulasjon og gikk tilbake til oppgaven med å være voktere av innskyternes sparepenger.

Så til arbeidsledighet, konsum og aksjemarkedet. Her har jeg invertert grafen over utviklingen i arbeidsledigheten. Dette betyr at når grafen viser en nedgang så betyr det at arbeidsledigheten faktisk stiger. Muligens forvirrende men i min selvpåførte koffeinrus tenkte jeg det var lettere å sammenligne utviklingen med aksjemarkedet på denne måten. Grafen under viser utviklingen i den amerikanske aksjeindeksen S&P-500 med amerikansk arbeidsledighet.

Min naive og sikkert upopulære konklusjon vil være å vente med å investere tungt i aksjer til man ser en bedring i disse kurvene. Sikkert alt for enkelt men, som jeg innledet med, i korte øyeblikket kan livet fortone seg å være nettopp det. Mens jeg skriver dette melder TV-nyhetene at aksjemarkedet har falt 20% siden Obama tok over. Jeg tror tiden er inne for et nytt skudd med Nespresso.

Det svinger, det svinger – hvem kan det være?

lørdag, 7. mars, 2009

Oslo Børs har vært svaret for de fleste de siste 14 månedene. Dagens oppgang på 6.88% hadde i det minste for én gangs skyld det riktige fortegnet og lar oss, i det minste kortsiktig, glemme at børsen fortsatt er ned i år og at vi også fortsatt er 60% ned fra toppen. I fjor opplevde forøvrig Oslo Børs hele 20 dager med kursfall på mer enn 5%, mot totalt 10 slike tilfeller i løpet av de 12 foregående årene. I 2009 har det allerede vært 2 slike observasjoner. Volatiliteten de siste 100 dagene viser et daglig standardavvik (nerdespeak for svingninger) på 4.25%. Dette er klart høyere enn Stockholms-børsen som ligger på 3.3% og indeksen over de 50 største aksjene i Europa som ligger på 3%. Det er ikke bare Ekstremsport Veko på Voss som trekker de adrenalinavhengige til Norge.

Buffet, Panama, Peru og Mexico
Hva har Warren Buffet til felles med Panama, Peru og Mexico? De som svarte at han snart eier disse landene tar feil. Derimot er kredittverdigheten på selskapet han leder, Berkshire Hathaway, sunket til samme nivå som de nevnte land. Kredittbeskyttelse på samtlige koster rundt 5% av hovedstolen i året. Grafen viser at prisen for å forsikre seg mot en eventuell konkurs i selskapet hans har steget 10 gangeren siden mai i fjor, mens aksjen samtidig har falt 40%.

Oljeindustrien øyner håp
Flere positive faktorer har den senere tiden dukket opp i oljemarkedet. Oljeindustrien selv har redusert sine short-posisjoner (det er alltid mer tillitsvekkende å se hva folk faktisk gjør enn å høre på hva de sier), nedgangstrenden har begynt å flate ut og forwardkurven (prisforskjellen mellom olje for levering om kort tid kontra for levering lenger frem i tid) har flatet ut. For 2 uker siden handlet olje for levering i desember 2011 over $12 høyere enn olje for levering i desember 2009, idag er differansen krøpet inn til $8.50. De nærmeste forfallene har også konvergert kraftig som følge av at spekulanter har gjort «carry trades» (kjøpt olje og tatt levering samtidig som de har solgt den samme oljen på termin), samt at prisen endelig har kommet ned på et nivå hvor nok kjøpere har dukket opp. Dette kan selvfølgelig kun være midlertidige effekter, men i disse dager må man gripe positive signaler når man kan – spesielt når man bor i en oljeøkonomi.

Effektene av krisepakkene illustrert…


Einstein, hermetikk og Shanghai

lørdag, 7. mars, 2009

Apropos ”This time is different”
Etter å ha skrevet kommentaren den 26. februar husket jeg Albert Einsteins definisjon av galskap: ”Insanity is doing the same thing over and over and expecting different results”. Bedre kan det ikke sies.

Obama nest sist

Målt etter 1 måned ved makten har president Barack Obama den tvilsomme (og ufortjente) æren av å oppleve den nest svakeste børsutviklingen blant samtlige amerikanske presidenter, med et kursfall på 6.68%. Kun Gerald Ford ”toppet” denne utviklingen med en nedgang på 9.82%. Best på listen er så langt Franklin Delano Roosevelt med en oppgang på 11.82%. Forøvrig har 58% av nyinnsatte presidenter vært vitne til børsfall i sin første virkemåned.

Finanskrisen tvinger frem humanitet
Flere amerikanske stater vurderer på grunn av den økonomiske situasjonen å avskaffe dødsstraff. Gjennomsnittskostnaden for å iverksette en dødsdom er stipulert til $3 millioner. Kostnadene inkluderer advokatsalærer og andre fengsels- og rettsomkostninger, mens narkotiske preparater, gass- eller strømutgifter i forbindelse med eksekveringen er holdt utenom. Winston Churchill’s sitat: ”Americans will always do the right thing, having first tried all other options”, er dermed fortsatt ikke gjort til skamme.

Hamstring av hermetikk, valuta og våpen
Bedre sent enn aldri virker det som investorene endelig har tatt finanskrisen innover seg og begynt å hamstre det essensielle. Samtidig som de store aksjemarkedene i år er ned rundt 20% har aksjer i hermetikkprodusenten Hormel Foods steget 2.4%, gullprisen er opp 7.6% og skytevåpen–produsenten Sturm Ruger har steget 57% i kurs. Har man i tillegg 8-12 millioner kroner å slenge på bordet er det fullt mulig å komfortabelt gå i dekning i et rundt 150kvm laftet tømmerfort på Geilos vestside.

Nye bunnkurser men ikke for alle
Utviklingen på Morgan Stanley Capital International World Stock Index (MXWO) kan være et grei illustrasjon å se på for de mange som spør om hvor ille den pågående børsnedgangen virkelig er.

Ikke desto mindre; noen lyspunkter begynner forsiktig å matrialisere seg. Til tross for at den nevnte indeksen nå er på det laveste nivået siden 2003 og amerikanske aksjeindekser ikke har vært lavere på 12 år, viser enkelte markeder positiv divergens. Dette vil si at de så langt ikke har fulgt med i forannevnte utvikling. Blandt disse er oljeprisen, US dollar, indeksen over emerging markets og Shanghai indeksen spesielt. Det var tross alt sistnevnte som ledet an i nedgangen med å toppe ut allerede i midten av oktober 2007 – et faktum som ble forbigått i stillhet av alle som frem til dette tidspunktet hadde benyttet den kinesiske børsutviklingen som argument for at man fortsatt skulle kjøpe aksjer. Forbigått ble forøvrig også det påfølgende kinesiske aksjefallet på tilsammen 72%. Hittil i år leder imidlertid Kina an med en oppgang på 14.5%.


Det vil trolig ikke ta lenge før nevnte kjøpsargument på nytt fremføres og denne indeksen igjen erstatter svake indekser som amerikanske S&P-500 i morgenrapporter. Måtte det være som det er; hastigheten på kursfallet, nye bunnkurser i mange aksjemarkeder, forannevnt divergens, samt generell pessimisme og oppgitthet indikerer at vi snart burde kunne se etter en ny temporær rekyl til oppsiden.

Er det overhode mulig å ta lærdom av finansiell historie?

lørdag, 7. mars, 2009

For mange investorer og sparere har finanskrisen vært katastrofal. Ikke bare har de fleste finansielle aktiva enten falt kraftig eller i noen tilfeller blitt totalt borte, men øvrige aktiva som hus, hytter og båter har også falt merkbart i verdi. Når disse i mange tilfeller allerede hadde en ”spenstig” belåningsgrad blir konsekvensen at gjeld/verdi-forholdet til bekymring for både låntager og långiver.

Det interessante er at problemene nok en gang skyldes at både investorer, forbrukere, myndigheter, finansinstitusjoner og banker har hatt urealistisk forventninger til de økonomiske utsiktene. Det er her mangel på å ta til seg lærdom kommer inn. Til tross for at de fleste som er i økonomisk uføre idag opplevde børskrakket i 1987, Asia- og Russlandskrisen i 1998, dot-com boblens sprekk i 2000 og dermed av empiri burde vite at enhver markant overdrivelse av den langsiktige trenden vil bli brutalt korrigert – ignorerte man alle faretegn som gjeldsvekst, fallende sparerate, forbrukshysteri og viljen til å påta seg gjeldsforpliktelser som kun kunne betjenes gjennom fortsatt verdistigning.

”This time is different”-uttrykket må ha en nærmest narkotisk eller hypnotisk kvalitet forankret i at det gang på gang har vært i stand til å fjerne all erfaring og dømmekraft og erstatte dette med en grådighetsberuselse og en følelse av usårbarhet. Det eneste som synes å kvalifisere til å fortjene påstanden om ”This time etc” denne gangen er at mens banksjefene og meglerne hoppet ut av vinduene i 1930-årene, kaster disse nå i steden kundene ut av vinduene. Så mye for myndighetenes krisepakker.

Aksjenes paradokser
Så hva viser empiri/fakta? Ifølge Harald Magnus Andreassen i First ville man målt fra 1983 tjent like mye penger på være investert i norske statsobligasjoner som å ha vært investert i norske aksjer. Man har med andre ord fått like godt betalt for å investere risikofritt som for å ta risiko. Dette til tross for at aksjemarkedet steg 48% i årene 1999 og 2003, 40% i 2005, 38% i 2004 og 32% i årene 1997 og 2006. Man skjønner ved hjelp av litt enkel matematikk at når det først regner på børsen så høljer det skikkelig. Faktisk så mye at når akademikere og bankstrateger og rådgivere i disse dager blir spurt om en trygg pengeplassering over de neste 5 år så svarer fem av seks spurte at de ikke ville anbefale aksjer. Det paradoksale her er at alle anbefalte aksjer med samme tidshorisont da kursene var 148% høyere enn det de er idag. Spørsmålet er om denne endringen er basert på nyfunnen lærdom eller et utslag av spontan, adrenalinpumpende frykt.

Et annet paradoks er at ingen av de spurte synes å ha hørt om porteføljeteori og diversifisering. Investeringer i aksjer er ikke en binær øvelse selvom det av avisene kan tyde på at mange oppfatter det slik. Med andre ord, aksjer er ikke nødvendigvis en av og på bryter – full gass eller full brems. Tar vi høyde for at aksjer kan halvere seg i et dårlig år (Oslo Børs gjorde mer enn det ifjor mens det var noe mer moderat utvikling på de fleste andre børser) er det mulig å konstruere en portefølje for de neste 5 år som har aksjer i seg og som med 95% sannsynlighet ikke vil lide tap. Ved å ta utgangspunkt i vår erkjennelse om at aksjer kan falle 50% i et dårlig år samt at vi kan oppnå 3.5% pro anno risikofritt ved å investere i statsobligasjoner vil en slik portefølje ha en fordeling på 82% statsobligasjoner og 18% aksjer.

Er vi villige til å ta litt mer risiko gjennom å kjøpe 5 års kredittobligasjoner med høy kvalitet i steden for statsobligasjoner får vi en noe høyere rente som gjør det mulig for oss å øke aksjeandelen til 25% med samme tidshorisont.

Et tredje paradoks i forhold til spørsmålet om hvorvidt det er mulig å ha en positiv lærekurve innenfor finans gjenspeiles i en undersøkelse Synovate, ifølge Finansavisen, har gjort for DnB NOR. Den viser at tilsammen at 46% av de spurte har tenkt å spare i aksjer i 2009 (en imponerende størrelse i seg selv tatt i betraktning av utsiktene i verdensøkonomien), men at ingen ville gjøre dette gjennom plassering i indeksfond. Spørsmålet blir da om dette betyr at 100% av de som har tenkt å plassere penger i aksjer forventer at de selv eller aksjefondene de velger vil slå markedsgjennomsnittet? I så fall er dette sikkert den samme gruppen som befolket 70%-andelen som mener at de er bedre enn gjennomsnittet til å kjøre bil. Optimisme synes å være en lettere egenskap å inneha enn selvinnsikt eller statistikkunnskaper.

”Det er gull”
Plassering i gull stod forøvrig ikke referert til i Synovate-undersøkelsen. Det vites ikke om dette skyldes at spørsmålet ikke ble stilt eller om ingen hadde tro på det edle metallet. Her er imidlertid noen fakta om gull som kan være av interesse: Den største årlige nedgangen i gullprisen, målt siden 1949, har vært på 33% (denne var i 1981 – to år etter gullprisens rekordoppgang på 127% på ett enkelt år). Ifjor, da verdens aksjemarkeder var i fritt fall, steg gullprisen med 5%. Målt fra 1996 (da Oslo Børs etablerte OSEBX-indeksen) har gullprisen steget 159%. I samme periode har Oslo Børs steget 92% og MSCI World steget 5%. Hittil i år har gullprisen steget 15%, mens Oslo Børs har falt 6% og MSCI World er ned 15%. Siden gullstandarden ble opphevet i 1971 har det edle metallet steget over 2000%, eller 2.6 ganger så mye som aksjemarkedet.

Politikernes populistiske reguleringer

lørdag, 7. mars, 2009

Ved  G20 møtet i helgen mante blant andre Tysklands statsminister til en strengere regulering av hedgefond. Riktignok har hedgefond hatt en kraftig vekst de  siste par tiårene, men det er samtidig et paradoks at det har tatt  myndighetene 60 år og fem økonomiske nedturer å komme på denne tanken. Et  visst behov for fakta synes her nødvendig:

Hedgefond så dagens  lys i 1949 som en følge av at den Harvard-utdannede økonomijournalisten og  tidligere amerikanske vise-konsulen i Berlin, Alfred Winslow Jones, var lei av  de store tapene han var blitt påført ved å ha vært investert i aksjefond.  Winslow Jones hevdet at man kunne oppnå bedre avkastning med en lavere risiko  gjennom en friere investeringsstrategi, noe han demonstrerte ved å slå  aksjemarkedet ned i støvlene over de neste 34 år.

Til tross for  globalt forbud mot å markedsføre andre type fond enn aksjefond (myndighetene  har merkelig nok aldri vært særlig opptatt av denne konkurransevridningen) har  investering i hedgefond hatt en kraftig vekst. Etter hvert kjente forvaltere  som filantropen George Soros, Julian Robertson og Michael Steinhardt bidro  både til å gi hedgefond ansikt samtidig som de irriterte både myndigheter og  andre finansielle aktører gjennom  å påpeke globale ubalanser og samtidig være villige til å satse penger på at  disse ville bli rettet opp. I 1992 mente Soros at britiske pund var kraftig  overvurdert og tvang tilslutt Bank of England til å oppgi sine støttekjøp. I  1997 gjentok han suksessen i Asia. Ved begge tilfeller var hans økonomiske  analyse korrekt og myndighetene ble svært motvillige tvunget til å innse  dette. Hedgefondene fikk gjennom dette noen formidable fiender. I så henseende  er det et paradoks at når økonomisk utvikling nå går ut av kontroll så  tilkaller myndighetene nettopp George Soros til Davos, offisielle høringer og  private konsultasjoner.

Tallenes tale
Så til mer  tallbaserte fakta. Målt fra 1994 (da man fikk representative indekser for hedgefond) viser tallene at hedgefond har hatt 3 tapende år. Aksjemarkedet har  i samme tidsrom hatt fire tapende år. Det dårligste året for begge  aktivaklasser var i fjor med en nedgang på 19% i hedgefond mot et aksjemarked  som var ned 42%. Investerte man penger i hedgefond i begynnelsen av 1994 og  frem til i dag ville avkastningen ha vært på 255%. Aksjer har i samme tidsrom  gitt en avkastning på 40%.

Så til mørketallet. I 1998 gikk  verdens største hedgefond (Long Term Capital Management – LTCM) overende.  Fondet var stiftet av flere Nobel-pris vinnere og hadde en belåning på mellom  30 og 50 ganger egenkapitalen. Myndigheter og banker gikk straks på  barrikadene og beskrev dette som uansvarlighet, og bankene fikk overta verdiene i LTCM som de senere  solgte ut med enorm fortjeneste. Belåningsadgangen til hedgefond ble omgående  redusert.

Regulering
Apropos  regulering: I 2008 hadde hedgefondene redusert sin belåningsgrad til under 1  ganger egenkapitalen. Bankene, som hele tiden har vært regulert av myndighetene, hadde derimot økt sin belåning til 40-60 ganger sin egenkapital  (mer  enn det LTCM hadde i 1998) og må nå ha krisehjelp fra nettopp myndighetene. I 2008 falt bankaksjer med 60% og i 2009 har de falt ytterligere  30%.

Mer om  regulering: Fjorårets største finansskandale, Madoff-saken, ble gjort av en  aktør som var regulert av verdens strengeste kredittilsyn,  amerikanske SEC.  Ifølge Financial Times viser det seg nå at meglerhuset Madoff Securities i 13  år har sendt ut falske sluttsedler uten at dette ble oppdaget.

Er det noen som med hånd på hjertet kan hevde at regulering  virker?

Det er dessuten ikke slik at ingen hedgefond er  regulert. En rekke land har slik regulering hvorav Irland er den strengeste og  mest beskyttende for investorer. Tillatt belåning er meget moderat,  investeringsmandatet må forhåndsgodkjennes av myndighetene og det oppnevnes to  uavhengige institusjoner som har innsyn i alle fondets transaksjoner, foretar  verdsettelse av fondet og som har plikt til å rapportere eventuelle avvik til  myndighetene. For å sette dette i perspektiv har norske verdipapirfond et mye  slappere regelverk. WarrenWicklunds hedgefond er godkjent og registrert i  Irland.

I den største finanskrisen siden krigen har myndigheter,  banker og kredittratingbyråer et klart behov for å tåkelegge eget ansvar og  hva er bedre til å gjøre dette enn å skylde på andre. Det faktum at  myndighetene hele tiden har hatt ansvar for å regulere bankene som først førte  oss inn i boliglånskrisen forties. Det samme gjør ansvaret bankledelsene har  hatt som har pådratt seg gjeld og forpliktelser de ikke har ryggrad til å  bære. Skattebetalerne må hjelpe bankene å overleve uten at noen stiller  banksjefene til ansvar. Hedgefondene har hverken bedt om eller fått noen  krisepakke. Ansvaret til kredittratingbyråene som skrev under på verdifastsettelsene på sikkerheter som viser seg å være null verdt nevnes kun  i bisetninger.

Konklusjon
Økt regulering kan være en lav pris å betale dersom  man i fremtiden kan unngå nye økonomiske kriser, men det forutsetter at den  omfatter de som faktisk er skyld i dagens økonomiske  uføre.