I «glansen» av Finanskriseutvalgets konklusjon er det nå politisk opportunt å følge på med ytterligere forslag som har til hensikt skattelegge finansnæringen på en eller annen måte.

Én ting er at forslagene til Finanskriseutvalget ville synes mer tidsriktig dersom de hadde blitt fremlagt før mange av dem allerede var debattert og implementert.

En annen ting er våset som Rådgiver i Forum for Utvikling og Miljø, Ane Scholden fremsetter i samme åndedrag. Jeg tenker her på grunnlaget for- og forslaget om det man kaller en «Robin Hood skatt» på omsetning av valuta og aksjer.

Valget av navn er også artig, gitt at en av verdens mest berømte kortsiktige tradere, Paul Tudor Jones, i 1988 opprettet en filantropisk stiftlese som heter The Robin Hood Foundation. Stiftelsen gir uavkortet alt den får inn til veldedige formål. Norgesvenn, hedgefondforvalter og valutaspekulant, George Soros, ga blant annet $50 millioner til denne stiftelsen i 2009.

I forskning er det et soleklart krav om at den skal være objektivt basert. Ane Scholden føler seg som rådgiver antagelig ikke bundet av dette. Hennes helsides innlegg i DN i forrige uke synes derfor fritatt både for objektivitet og logikk.

I nevnte artikkel ble flere påstander fremsatt, hvorav påstanden om at en skattelegging av finansielle transaksjoner vil virke stabiliserende på finansielle transaksjoner.

«Den computerbaserte handelen med valuta, hvor profitt søkes i ørsmå marginer på et enormt volum av transaksjoner, skaper ustabilitet og trenger regulering.»-het det i artikkelen.

Grunnleggende finans vil beskrive forholdet mellom likviditet og svingninger. Jo mindre likviditet, desto større svingninger. 19. oktober 1987 er et godt eksempel på dette. Det var allerede børsdagen før, den 16. oktober, en betydelig overvekt av salgsordre i markedet og ikke nok market makere, tradere og kundeordre til å ta imot dette. Mandagen hadde denne ubalansen ytterligere forverret seg og kursene falt ytterligere 25% denne ene dagen.

Men la oss ikke dvele ved konkrete eksempler, men i stedet se på denne ustabiliteten i valutamarkedet som teoretikeren påstår angivelig er skapt av den computerbasert handel. Denne handelen har økt enormt i omfang som følge av internettet. Chartet under viser volatiliteten (standardavviket) på euro mot dollar siden opprettelsen av euroen. Regresjon viser at denne har ligget flatt til tross for de enorme svingningene under finanskrisen.

Scholden vil her, hvis hun har hørt om det, sikkert trekke frem «The Flash Crash» av 6. mai 2010, hvor det amerikanske aksjemarkedet falt 9% på 20 minutter. Denne skyldtes en feilordre og det er i kjølvannet av dette lagt inn sperrer på de fleste børssystemer for å forhindre tilsvarende. Hvis man skal innføre nye skatter for hver feil som gjøres eller erfaring som mottas, kan vi like gjerne overlate lønningsposene våre til Scholden & Co med en gang.

Hva som får en til å tro at å jage kortsiktige aktører ut av markedet og derved redusere likviditeten skal virke stabiliserende, er en gåte for alle som foretar transaksjoner i disse markedene.

En reduksjon i antall aktører og likviditet betyr mindre konkurranse, færre hender å spre risikoen på og derved større kursutslag. Kurser på valutapar som EUR/USD stilles idag på 5. desimalen, mot på 3. desimalen for noen år tilbake. Den foreslåtte skatten vil doble forskjellen mellom kjøps- og salgskurs.

Veksten i volum og antallet aktører er nettopp årsaken til at det idag er rimeligere, raskere og enklere for kommersielle aktører å omsette valuta enn noen gang tidligere!

Fjern de kortsiktige aktørene og forskjellen mellom kjøper- og selgerkurs blir større. Dette er logisk. Hvem betaler for dette? Ikke rådgiveren eller de 27 organisasjonene som støtter forslaget, det er helt sikkert. Norske bedrifter er svaret.

De 27 norske organisasjoner fra fagbevegelse, politiske partier, samt miljø- og bistandsorganisasjoner er jo et imponerende antall, men man kan spørre seg hvor mange av disse ville stilt seg bak forslaget dersom de fikk vite at utgangspunktet var feil.

Det hadde ellers vært interessant og hørt hvordan problemstillingen de tok stilling til ble fremstilt. Eksempelvis: «Synes du det ville være bra om vi fikk inn $400 milliarder kroner årlig til enker og faderløse ved å ta fra finanssvina superprofitten?», ville kunne betraktes som en lite akademisk og objektiv måte å presentere denne på. Effektiv hadde den nok imidlertid vært med hensyn på å få frem det svaret spørsmålstilleren ønsket.

Det humoristiske med det hele er at forslaget skal ha til hensikt å redusere transaksjonsvolumet i valutamarkedet, samtidig som det er dagens volum man har benyttet til å beregne hvor mye samfunnet vil tjene på en slik avgift. En enestående forståelse av logikk og hvordan det hele henger sammen.

Et annet argument Scholden fremsatte er at vi tross alt betaler moms på det vi handler i butikken(?) Relevansen kan man spørre seg om ettersom valuta er en gjeldsforpliktelse utstedt av sentralbanken, ikke en vare som kjøpes.

Tidligere mottok man mynter som inneholdt sølv eller gull for at man skulle være sikret at pengene virkelig hadde noen verdi. Idag godtar vi et farget stykke papir med tall som lover det samme.

Skulle man imidlertid fulgt Scholdens resonnementet så burde man legge en transaksjonsskatt på vekslepengene man får tilbake når man kjøper en vare i en butikk. I så fall vil jeg tro at kortselskapene blir glade!

Forslaget til transaksjonsskatt på aksjehandel vil medføre at staten i så fall får en større inntekt per transaksjon enn det mange meglerhus tar i kurtasje. Til forskjell fra staten må meglerhusene påkoste et handelssystem, kjøpe seg børstilgang, betale lønninger, husleie, tilsynsavgift til staten, skatt etc etc. Scholden ønsker at staten får en slik inntekt uten å gjøre noe for den!

Hvis vi først skal skattelegge næringer som tidvis går bra, hvorfor da stanse med denne? Entreprenørvirksomheten i Norge går også bra og prisene på disse tjenestene har steget. Hvorfor ikke innføre noen få øre i skatt på innslåtte spiker. Det må jo være mulig å kreve et telleapparat montert på spikerpistoler?

Det hevdes videre at: «Det er dessuten på høy tid at vi gjør noe for å bedre den globale fordelingen, og får fylt opp en global lommebok til å betale for skader av klimaendringene». La Ane Scholden legge frem dokumentasjon for hvor mye hun har betalt av sin inntekt til dette formålet de siste 5 år. Eller er det slik at uttrykket «vi» ikke var ment å inkludere henne?

Hvis det virkelige målet er å få mer penger frem til sultne og fattige, kunne det innføres tak på hvor stor andel av gavemidler man fikk lov å bruke på administrasjon av disse midlene. Idag forsvinner betydelige deler av disse midlene i ineffektivitet og tull. Ville det ikke være riktig å sørge for å strømlinjeforme det som allerede eksisterer før man så etter nye metoder for skattelegging?

Uansett, Det finnes en langt raskere måte å «fylle den globale lommeboken». Innfør en avgift på alle tåpelige forslag. Sånn som disse har haglet på i det siste ville vi på rekordtid ha penger nok til å kurere verden for sult. Da hadde dette våset hatt en mening!