FNs Sikkerhetsråd vedtok 17. mars i år å sanksjonere luftangrep mot Libya. Vedtaket er til nå blitt fulgt opp med over 6.000 bombeangrep, de fleste direkte mot militære mål og militærnyttig infrastruktur.

Etter snart 3 måneder er et antall Libyske stridsvogner, radarinstallasjoner, faste stillinger og kommandoposter ødelagt. Effekten både i forhold til antall bomber sluppet og raketter avfyrt har imidlertid totalt sett vært liten. Dette gjelder både med hensyn til materiell og stridseffekt.

Antall NATO-angrep i forhold til tilintetgjorte mål ligger på ca. 25%. 13.000 NATO-personell er involvert i krigføringen. Det hersker således liten tvil om at kostnaden for å sikre kontroll med Libyas oljereserver så langt har vært betydelige. Som en digresjon er vel dette første gang Syria har priset seg lykkelig over å kun ha 0.2% av verdens anslåtte oljereserver, i steden for Libyas 3.3%.

Det viser seg at NATO har fått krigshjelp fra uventet hold når det gjelder Libya. En rekke av verdens ledende investeringsbanker må i lang tid før politikere og det militære ha oppdaget den menneskelige urett i Libya. På eget initiativ, sikkert basert på rent humanitært grunnlag, bestemte disse seg nemlig for å ta saken i egne hender.

Dette gjorde de gjennom å plyndre Libyas statlige oljefond. Dette ble gjort gjennom å tilby Libya hjelp til forvaltning av midlene som stammet fra oljeinntekter. Man kan finne spor av at denne strategien ble iverksatt allerede så langt tilbake som i 2008.

De godtroende libyerne ble lurt til å tro at de ville få en hyggelig avkastning på pengene i sitt oljefond. I virkeligheten dumpet bankene så mye de kunne av sine gjenværende inventar av råtne investeringer og dårlige ideer over på dem. Selvsagt tok bankene i tillegg høye honorarer for jobben.

Vestlige skattebetalere har hatt store fordeler av dette. Inntil muligheten med Libya dukket opp var det de som måtte ta regningen for bankenes risikovillighet og dårlige håndverk. Den nåværende situasjonen er dermed en vinn-vinn situasjon for Vesten.

Bankene som kan takkes for største delen av innsatsen er: Societé Generale, JPMorgan, Bank National Paribas, Credit Suisse og selvfølgelig Goldman Sachs.

Sistnevntes innsats er blant de mest enestående idet Goldman Sachs klarte å tape hele 98% av beløpet de fikk til forvaltning. Nyhetsinnslaget under omhandler saken.

Norge og Oljefondet får bare håpe at de samme bankene aldri blir uvenner med dette landet.